Jeg heter Ellen Holm Stenersen og oversetter fra finsk til norsk. For tida oversetter jeg stort sett bare romaner av forfatteren Arto Paasilinna. Det viser seg at familien Paasilinna har sterk tilknytning til Nord-Norge, og jeg vil gjerne ha kontakt med folk som har noe å fortelle om dem, fordi jeg jobber med et bokprosjekt. Artos mormor, Frida Lindqvist, var født i Tromsø, men familien hennes flyttet til Sør-Varanger, og hun giftet seg med morfaren, Mikko Niva, som ble kalt Hanhi-Mikki og bodde på den andre siden av grensen, altså i Salmijärvi. Hun var "ummikko norjalainen", hun kunne altså bare norsk da hun traff ham, men lærte seg nok finsk etter hvert. De to eldste døtrene deres flyttet til Norge og giftet seg med hver sin bror Ingebrigtsen. De var altså Paasilinna-søsknenes tanter.

Artos foreldre, Maija og Väinö Paasilinna, bodde også i Salmijärvi, som altså tilhørte Petsamo, da vinterkrigen kom. Da hadde de tre barn, Pasi, Salme og Erno og det fjerde var underveis. De måtte flykte og det fine huset deres ble brent et år etter at det sto ferdig. Barn nummer fire ble født 5. desember 1939 på en tråler utenfor Reinøya ved Hammerfest. Han fikk derfor navnet Reino. De kom til Narvik hvor de først skal ha bodd hos en gartner som het Drundsen eller Drudsten, jeg lurer på om det kan ha vært Trondsen. Så ble de innkvartert hos en prest lenger ute i Ofotfjorden. Han skal ha hett Olsen.

Da det store sjøslaget pågikk ute i Ofotfjorden, skjønte de at de måtte komme seg unna. Moren bestakk sjåføren på en melkebil med sølvtøyet sitt, for han hadde ikke lov til å ta med finske flyktninger. Dagen etter skal prest Olsen ha blitt skutt og liket kastet i brønnen, og drengen ble knivdrept på en brutal måte fordi tyskerne trengte mat og ville slakte kveget på prestegården. Prestefruen klarte å komme seg unna. Dette skriver blant annet Reino om i boken Ankarat ajat. Han var spedbarn da dette skal ha skjedd. Men var det noen prest som het Olsen, og skjedde disse grusomhetene egentlig? Familien kom så til Harstad og havnet midt i bombingen. Etter hvert ble det født fire barn til.

Arto ble f.eks. født i Kittilä i 1942. Familien var på flukt i ti år og bodde på cirka ti forskjellige steder før de ble tildelt et stykke myr i Tervola kommune hvor de evakuerte fra Petsamo ble plassert. De bodde først i en liten hytte på 20 kvadratmeter. Etter noen måneder døde først faren av tuberkulose og tre dager etter døde minstebarnet som bare ble åtte måneder gammel. Moren, Maija, satt da igjen i en myr som de skulle dyrke opp og leve av, med sju unger og femten mark.

Disse ungene er blitt følgende: Pasi lærer og rektor, Salme skuespiller, Erno forfatter, Reino bl.a. kringkastingssjef, riksdagsmann og medlem av Europaparlamentet, Arto forfatter, Sirppa billedkunstner og Mauri forfatter. Som sagt, jeg vil gjerne ha kontakt med folk som har noe å fortelle meg om denne familien. Tlf. 909 46 934

e-hst@online.no

I dag var jeg for første gang på Finsk.no. Du verden, her finner jeg mye interessant. Etter å ha bodd i Nordreisa i ov er 40 år har jeg gradvis fått inn med teskje mye om finsk innvandring i nord, finsk kultur og finsk språk. Utrolig spennende å se hvordan det finske har overlevd her nord. Etter at jeg ble pensjonist har jeg delvis flyttet sørover og bosatt meg i Stange. Interessen for å sammenligne  finsk innvandring i nord med finsk innvandring til Østlandet, meldte seg umiddelbart. Foreløpig har jeg vært på besøk på Finnskogen og besøkt Norsk Skogfinsk Museum, og i tillegg lest en god del av det som er skrevet om innvandringa der sør.Mye spennende dukker opp, og jeg må ha tid til å fordøye dette. På Finsk.no  finner jeg mye  nytt og spennende fagstoff, så dagene framover, vil jeg benytte til å studere dette nærmere. 

I juni 2010 var vi på en "studietur" (egentlig en ferieuke) langs Tornedalen. Fra Karesuando ned til Tornio/Haparanda på finsk side, og opp igjen på svensk side. Tanken var å samle inntrykk langs Torneelven og Mounioelven.

Jeg samlet inntrykkene med kamera - som vanlig - for å vise blant annet bygningsmessige trekk, med linjer helt fra russisk byggeskikk og minne om at disse elementene finner vi fortsatt representert i rikt monn i hele Finnmark, selv om mye forsvant da noen lekte seg med fyrstikker i Finnmark og Nord-Troms. Elementer fra bygge-KULTUREN/TRADISJONEN lever fortsatt videre, og bør etter min mening tas vare på mens kunnskap om dette ennå finnes.

Vi har og for vane å besøke kirkegårder på våre turer. Man får øye på mange sider av tidligere historie på kirkegårdene rundt om, og skulle noen være i tvil om opphav, så er det bare å se på familienavnene på gravstedene langs hele Tornedalen... Vi finner disse familienavnene igjen i hele fylket.

Etter turen lagde jeg en DVD med bilder og musikk, og jeg er villig til å bidra med bilder dersom det kan benyttes på dine nettsider, Bente.

Vennlig hilsen Alf E. Hansen

Mandag 20.06. begynner vi å arbeide for å gjøre klart til tjærrabrenning i Skoganvarre,Sverre Oppdahl's tjærramile.Når mila er ferdig stablet så fyrer vi på.Vi beregner at hele uka går med til arbeidet.Vi setter opp skilt ved veien. 

Tjærrabrenning er en gammel tradisjon som innvandrerne fra Finnland tok med seg.Nu i dag kan man kansje bare telle på fingrene på ene handa om hvor mange som holder denne tradisjonen.Heldigvis så er vi så priviligert at har vi har to yngre personer som skal være med å lære seg kunsten å brenne tjærra,slik at de kan  føre tradisjonen videre.  

Hei kaikile / alle :-) Jeg er Grete Alise, leder av Alta Qvænforening og helt ny politiker for Venstre. Jeg meldte meg inn i partiet før jul i 2010. Grunnen var at jeg ønsket å sette søkelyset på kvensaken hos politikerne. Venstre er jo et knøttlite parti, men jeg valgte det for å slippe å komme i maktposisjon. Jeg er ikke særlig til maktmenneske og er glad for at jeg ikke står høyere enn som nummer 11 på valglista :-) Det jeg har gjort er å sende brev til de politiske partiene i Alta og Finnmark fylkespartier med henstilling om at de støtter kvenenes krav om heving av kvensk fra nivå II til nivå III i det europeiske språkcharteret. Porsanger kommune kom med en slik støtteerklæring våren 2010, men det nytter jo ikke at kun Porsanger er velvillig. Alle kommunene i Troms og Finnmark bør stille seg bak dette kravet for der igjennom å øve press på de sentrale myndighetene. Jeg tror det er veien å gå, ikke bare at kvenforbundene går direkte til myndighetene. Myndighetene må se at det er en folkevilje til dette. Grunnen til at jeg har sendt til de lokale politiske partiene i Alta er for at de kan øve press på kommunestyret (hvis de er enig da). Kvænangen kven- og sjøsameforening har også sendt brev til de politiske partiene i sin kommune. Nå i vår ble det også sendt fra det nylig startede Kvensk Samarbeidsråd ca likelydende brev men direkte til kommunestyrene i Nord-Troms og Alta. Kvensk Samarbeidsråd er et møtested for lag på tvers av forbundene som vil samarbeide der det er naturlig. Det jobbes også med å få sendt et slikt brev fra det også nystartede Kvenforeningenes Samarbeidsforum som er et møtested for de lokale kvenforeningene innenfor Norske Kveners Forbund. Ting tar tid og mølla maler langsomt, så det er ikke sikkert at vi får gjennomslag hos kommunestyrene i første omgang. Men da er det bare å gyve på en runde eller tre til :-) Det er kommune- og fylkesvalg til høsten, så det kan jo være lurt å stemme fram noen du vet er velvillig innstilt til kvenene. Ha en trivelig sommer alle sammen, enten du betegner deg som kven eller etterkommer av finske bosettere i Norge.

Hallo, Nord-Tromsingar, og gratulerer med Paaskiveka!

Kjempebra at vi er kommen igang med dette arbeidet - og at det skal rulle og gå - og stadig auke i omfang og kvalitet! Stor takk til ho Lisa og Haltisenteret - som har makta å sette kjelken i fart! Enno for 50-60 år sia så var det kvenske ganske synlig i bygdene våre - noen plassar mye, andre plassar mindre - men no trengs det at vi tar eit tak for å hente fram det som har vore i ferd med å bli glømt. Vi "godt voksne" kan bare tenke tilbake til forholda i vår barndom og der sikkert finne forhold som relaterer seg tilbake til våre innvandrarforfedre, og så får vi prøve å overføre arven til dei yngre generasjonane. Paaskiveka er eit glitrande eksempel på nettopp dette, så igjen: Gratulerer med denne fine og spesielle Nord-Tromsveka!

Beste helsing fra ho Reidun Mellem

Hei alle sammen.Først vil jeg si at jeg ble overrasket da jeg fant denne siden, finsk.no. I dag har jeg til en forandring jeg surfet litt på nettet for å sette meg grundigere inn i tjærrabreningens kunster.Har vært inne på mange  sider, prinsippet med milebrenning er det samme, men det er detaljer som skiller seg ut fra mile til mile.Dette har selvsagt med tradisjon å gjøre.Men jeg må ærlig innrømme at jeg ble skikkelig glad og ikke minst imponert  da jeg så en forholdsvis ung mann som heter Lasse driver med tjærrabrenning påtradisjonellt vis.Folk flest kan gå i skogen uten å se annet enn bare trær,men med de kunnskapene Lasse har så vasser han i rikdommens resusser bare han kaster et blikk i skogen.Sånn skal det være.Tilslutt vil jeg ønske alle leserne en god sommer.

hei er  det noen i kittilæ /tepsa i finnland, som kjenner til laukus /tepsa slekten ,som utvandret til kvalsund norge rundt 1810. eller er det noen igjen i kittilæ området. det er mi slekt.  mail adr paul.egil.wilhelmsen@sf-nett.no  håper noen kan svare.   hilsen paul wilhelmsen