Du leser ikke feil, det er finnskoger i Vera i Nord-Trøndelag. I over 200 år holdt de seg i ro, skogfinnene som kom til Vera innerst i Verdalen i 1799. De hadde vandret fra Trysil. I Vera ble det nok tøffe konfrontasjoner med både samer og fastboende bønder. Bøndene bodde lenger ned i bygda, men de hadde utslåtter i Vera. Finnene ble etter hvert assimilert og glemte sin fortid i Trysil. Men nå har de begynt å røre på seg. Hør bare! Og se! Hvilket utendørsteater kan stille med slike kulisser? Den lille fjellbygda Vera har 15-20 innbyggere som bor der året rundt. Når det gjelder, stiller hundrevis av folk med røtter i Vera opp for ta i et tak. Dugnadsånden der er helt spesiell.

Musikkspillet Grenselaus hadde urpremiere i Vera 25. august 2012. Bente Imerslund var til stede.

Den svedjebrenninga de hadde praktisert i Trysil, tok skogfinnene med seg til Vera.

Kongen hadde sagt at finnene fikk lov til å brenne skog de første åra, men hva sa den lokale ordensmakt? Og lausfinner måtte jages ut av landet ...

Også i Vera var finnene tillagt mye trolldomskraft, de var farlige Men om uhellet var ute, kunne jo ei finnkjerring med magiske evner likevel være god å ha...

Lausfinnen Heikki tenker at samene merker vel ikke om bare en rein blir borte. Men så enkelt er det ikke. Tron Tronsen blir rasende.

I Vera var det gjensidig mistro mellom samer og rugfinner. Kjærligheten spør ikke etter etniske skiller, men Kersti er redd for presset fra de andre ...

Har dattera mi hatt seg med en lausfinn? Her må det handles raskt!!!

Ungene er uenige om hva den harde gjenstanden heter. Er det stein, sten, kivi eller giærkie .... Lausfinnen Heikki er diplomat og freden gjenopprettes.

De tre gruppene bønder, samer og skogfinner har helt forskjellige næringsinteresser. Bøndene lenger ned i dalen har store  buskaper og bruker områder i Vera til beite, samene trenger sine beiteområder for rein. Rugfinnene brenner ned skogen for å så rug i asken. Konfliktene er mange, men etter en dramatisk slåsskamp blir det fred mellom de tre gruppene.

Sissel Hermann takker. Det er ikke gjort i en fei, for medhjelperne har vært mange.  Hundrevis av folk har vært med på å realisere musikkspillet Grenselaus. Tribunene hadde plass til bare 300, men de som kom med egne klappstoler, fikk også overvære begivenheten. Teaterplassen er på Tronsmoen - akkurat der Tron Tronsen og Berte Andersdatter slo seg ned i 1799.

Skogfinnene i musikkspelet vandret fra Trysil til Vera i 1799. I 1784 skrev Trysils sogneprest Axel Christian Schmidt boka Trysild Præstegjeld. Der gir han et svært positivt bilde av skogfinnene. 228 år senere dukker den samme Schmidt opp i Vera for å se musikkspelet. Først leser han høyt fra boka si om de prektige skogfinnene. Han omtaler deres badstu, hvor flinke skyttere og skirennere de er, hvor store rugavlinger de har og at det med kvinnenes trolldomskunstner kanskje er litt overdrevet. Finnerne ere opplyste, meget tjenestevillige, føyelige og godtgjørende. Finnerne ere de beste av mine folk" avslutter presten. Så tar han av seg lua og fortsetter å tale, men nå som Trysils ordfører Ole Martin Norderhaug.

Vilde Roksvåg spiller i stykket sin egen tipp-tippoldemor Inger Andersdatter. 10-11 år gammel måtte Inger bli med storesøster Berte og hennes mann Tron Tronsen til Vera. Inger lengtet alltid tilbake til Trysil og håpet forgjeves å få se sin mor igjen.

Gunn Berg fra Ulvilla viser hvordan rugfinnenes nasjonalrett mutti blir laget.

- I heftet Helgådalsnytt fra 2003 finner vi artikkelen Med skogfinske røtter. Skribenten May Kirsten Olsen var til stede i Vera. Bente Imerslund fikk et intervju med henne. På slutten 1970-tallet pågikk det et slektsforskningskurs i Verdalen. Da kom folk borti innflyttere fra Trysil. Ca 1980 sto det plutselig en kar fra Verdalen på gardsplassen hjemme hos oss i Trysil. Han sa han hadde slektninger som stammet fra Trysil. Det ble etter hvert mye kommunikasjonen mellom Trysil og historieinteresserte fra Verdalen. De fra Verdalen var nysgjerrige på både Varaholla og Tørberget. Ca 1983 var vi hele familien i Verdalen. Siden har det vært mye kontakt – spesielt det siste tiåret. Hvorfor visste folk i Vera så lite om dette? Kanskje ikke så mye var nedtegnet. Det sies at det var litt uro rundt dem, men det er nok mer en myte enn det vi kan dokumentere.

• Folk er generelt interessert i det skogfinske. Jeg er medlem i foreningen Finnsam, som jobber for å spre kunnskap om finnekulturen, både det bygningsmessige og generell informasjon.
• Bygningsmessig er det vel ikke noe å hente her i Vera?
• Nei, ikke det jeg har klart å se. Kanskje det ikke har vært noen her med god nok kompetanse på dette. Heller ikke i Trysil er det mange godt bevarte bygninger, slike som finnene brukte. Det finnes bare noen få som er godt bevart.
• På Finnskogen lenger sør ble skogfinner ofte terget med at de luktet røyk. De bodde jo i røykstuer. Var det slike røykstuer her?
• Det har jeg ikke hørt at de hadde her.
• Finnes det røykstuer i Trysil?
• Ja, det finnes noen dokumenterte, noen er delvis intakt, andre er ombygd til f.eks. smie.

	May Kirsten Olsen viser hvor høye rugfinnenes rugaks kunne bli. Denne rugen sto nær hennes hjem i Varahola i Tørberget, Trysil. Bildet er tatt fra May Kirsten Olsens artikkel Med skogfinske røtter i Helgådalsnytt 2003. Den artikkelen fikk stor betydning for mange folk med røtter i Vera. De begynte å lete etter sine egne skogfinske aner.