Sekarotu (‘blandingsrase’)

I mai 2018 hadde Tornedalsteatern premiere på dramaet Sekarotu. Stykket omhandler de overgrep den svenske staten gjorde mot nasjonale minoriteter på 1900-tallet. Hovedfokus er på tornedalingene og på vanskelige spørsmål om svenskers identitet, opprinnelse og likeverd, for eksempel: Hvem er jeg? Er jeg rent svensk? Hvem er rent svensk i dag? Hvem bestemmer hva som er rent?

I dette stykket går unggutten Petter for å stemme ved et politisk valg. Siden han tror han er rent svensk, vet han hvem han skal stemme på. Gutten går feil og havner ved en feiltakelse på et slags museum i kjelleren under Uppsala universitet, der det rasebiologiske instituttet tidligere holdt hus. På muséet oppdager han fire jernstatuer som etter hvert begynner å leve. De forteller at de ble omskapt til statuer da Sverige tok fra dem identiteten og gjorde dem ansiktsløse. Språket deres var forbudt og de ble hvirvlet inn i forsvenskningsprosessen. Statuene forstår hvilket parti Petter vil stemme på og er så fortørnet over det at de begynner å provosere han. De er nemlig hans forfedre, men det forstår ikke Petter, for han vet ingenting om sin egen bakgrunn. Statuene forteller om den og samtidig om sine egne liv og om hva som skjedde med dem. Petter møter både seg selv og sin ukjente fortid. 

Handlingen i Sekarotu er fra Sverige. Lignende drama kunne nok vært spilt i mange land. Er handlingen bare historisk? Nei dessverre ...

Noen dager før vi overvar før-generalprøven, fikk vi et intervju med manusforfatteren. 

– Regina Veräjä, du har skrevet manuskriptet til skuespillet Sekarotu, som Tornedalsteatern snart har premiere på her i Pajala. Idéen til dette stykket, hvor kom den fra?
– Sekarotu betyr jo ‘blandingsrase’, idéen fikk jeg fra min egen bakgrunn. Jeg er født i et mangekulturelt miljø, med meänkieli, samisk, finsk og svensk og alle mulige språk og kulturer i ørene. Hele mitt liv har jeg hørt om mennesker som har følt seg feilaktig og brutalt behandlet på grunn av det. Ulike fortellinger har lenge levd inni meg, men jeg har lett etter en måte å presentere dem på. Det stoffet fortjener å bli fortalt.
– Har stykket fått mye oppmerksomhet før premieren?
– Ja, denne uka har det vært en del i media. Nylig kom en utredning fra Svenska Tornedalingarnas Riksförbund – Tornionlaaksolaiset og ungdomsforbundet Met nuoret. Utredningen har en sterk tittel: Då var jag som en fånge – Statens övergrepp på tornedalingar och meänkielitalande under 1800 – och 1900 – talet. Utredningen ble finansiert av Kulturdepartementet og den er ført i pennen av dr. philos Curt Persson. I april i år overlevert kulturministeren. Her dokumenteres de beryktede skallemålingene og andre alvorlige tvangshandlinger mot den finsk-svenske befolkningen i Tornedalen. 

Til høyre: Unge Orvokki, Henne og Elle-Risti i gledesdans over den gode potetavlinga. Petter er bare tilskuer. Like etterpå dukker doktoren med hodeskallemålingene opp ...

– Har du hatt noe samarbeid med Curt Persson?
– Jo, jeg har faktisk hjulpet han med feltstudiene, altså med å finne intervjuobjekt. Vi er to personer som har gjort intervjuene. 

Både Henne (til venstre) og Petter blir offer for hodeskallemåling. Her nytter ingen motstand. 

– Si litt mer om dette dramaet og om hvilke språk skuespillerne snakker. 
– Tornedalsteatrets oppdrag er å spille og produsere stykker på meänkieli. Det er fem skuespillere i denne oppsetningen og unge Petter er totalt uvitende om sin blandingskultur, han er helt svenskspråklig. Statueparet Orvokki og Gerhard krangler og elsker på meänkieli og finsk. Også de to siste – Henne og Elle-Risti snakker mest meänkieli, litt blandet med svensk. Alla fire skulpturene gestalter også andre karakterer og handlingen foregår på flere tidsplan. Plutselig bytter Henne ansikt og blir en internatbestyrerinne. Med vold skal hun lære de små samisk- og finsktalande barna. Elle-Risti, Orvokki og Gerhard både folkeskikk og svensk språk. Det er vanlig for Tornedalsteatern å spille på to språk. Nå tekster vi begge veier, så publikum kan hele tida lese den projiserte teksten over scenen. 

– Har du arbeidet lenge med Sekarotu?
– Ja, det er min lengste teaterprosess hva gjelder manus. Jeg besøkte det rasebiologiske arkivet i Uppsala for 2 ½ år siden. Der falt brikkene på plass, så jeg forsto hva jeg måtte gjøre. Siden har tanken fått modnes. Jeg har også mye respekt for temaet, men en slik respekt må man våge å nærme seg. Hvordan skal man komme såpass videre at man kan fortelle? Jeg synes Sekarotu har blitt en verdig fortelling, fordi regissøren har tilføyd mye humor og varme.
– Så du er fornøyd når du ser øvelsene?
– Ja det er faktisk enda bedre enn jeg hadde trodd.

– I Norge sier mange både kvener og ikke-kvener at det er for mye mas om fortida, om urett, man må se framover slik samene gjør. De får med ungdommen og har mye sang og musikk. Har dere den samme konflikten her mellom gammel urett og det nye?
– Jo, absolutt, det hører man, og ikke bare fra ungdommer. Mange sier: La oss ikke grave i det som har vært, vi må vise våre perler, våre fineste saker. Jeg synes ikke det er noen motsetning, vi trenger både og. Visse saker er dystre og mørke, men de må likevel fram. Alt er jo ikke bare svart, for stykket har mye humor. Det føles absurd og helt surrealistisk med slike levende statuer, men de har jo en gang vært mennesker.

Om Tukkipojat  Markus Forsberg og Daniel Sandström spiller de to tornedalsguttene Adam og Nicolai. Nicolai har dratt til Stockholm hvor han har levd det søte livet. Adam 

har glidd inn i folden hjemme og blitt som de andre, eller kanskje ikke? De to møtes og skal planlegge et show i bryllupet til Karl Ove og Monica. Karl-Ove var den verste mobberen på skolen. Er hevnen søt? Vi kjenner oss mye igjen i stykket. Kjønnsrollene på småsteder i Tornedalen er vel ikke mer rigide enn på småsteder i Norge.

Modige Nikolai gir forsiktige Adam litt innblikk i hva han torte å gjøre i Stockholm. Queer-show, javel. Greit i Stockholm, men kan man drive med slikt i Tornedalen, hvor machokulturen står sterkt? Ingen mann der vil vel være være knapsu - feminin?  Hvordan er toleransen hvis man er litt annerledes?

Skuespiller Markus Forsberg om Tukkipojat