Magnhild Reisænen er født i 1926. Pikenavnet var Ittelin. Her forteller hun litt om sin bakgrunn.

Magnhild har bodd i Vestre Jakobselv hele livet, bortsett fra ett år på skole i Finnfjordbotten. Hun er nummer fire i en søskenflokk på åtte.

Magnhild husker godt arbeidet barna i familien måtte gjøre.
Det var mye arbeid hjemme. Hesten laga føll. Vi måtte bære vann hundre meter. I fjøset hadde vi flere kyr, kalv, sauer, hund og katt, alle skulle ha mat, det var nok arbeid. Om våren måtte vi bære alle fjøsstampene ned i fjæra for å vaske dem og vi vaska rundt i fjøsen. Hver dag vaska vi fjøsgulvet etter at kyrne var sluppe ut på beite. Da jaga vi dem opp til fjells hvor det var nok mat. Vi skurte fjøsen med vann fra ei svær gryte som tok 150 liter. Den kunne vi også bruke til å varme badevann.

Når tela gikk av jorda i juni måned, tok vi torv. Far tok torv, vi måtte birre dem –  sette to torv mot hverandre så dem tørka. Når det var fint vær, måtte vi etter ei ukes tid gå og legge dem i litt større dunger. Og etter noen uker til i enda større dunger. Om vinteren ble dem henta med slede. Torv var veldig viktig brensel. Vi tok bare bunntorv, ikke overflatetorv. Man fikk ikke hugge så mye ved man ville.

Magnhild og dattera Bjørg Inger Pedersen minnes gamle badstuskikker i bygda
Magnhild: Det var navn på badstuene i bygda. En gammel same setta navn på alle badstuene som blei laga. De blei laga av torv, det var torvgammer – ordentlige røykbadstuer.

Jeg er av Ittelin-familien og våres badstu het Lauantai-sauna. Det var to naboer som hadde sauna i lag. Begge familiene het Miettinen, så den badstua ble Naapurin sauna.

Bjørg Inger: Vi bada jo badstu fra vi var små og den bygninga står enda her utfor hos mamma. Vi barna blei bore ut i ullteppe når saunaen ble fyrt.  Da kom bestemødrene våres opp her på badstu og våres arbeid for bestemødrene var å greie håret og flette håret til begge to, både farmor og mormor. Det var barna sin oppgave det. Bestemødrene satt midt på golvet og vi barna greidde håret og fletta håret. Kanskje den flettinga holdt hele uka. Så var det kveldsmat. Dette var gjerne lørdag kveld, for dem arbeidde jo hele uka.

Magnhild: Vi varma badstu hver annen uke. Hvis naboen hadde varma og venninna kom og henta, så gikk vi i badstu der også. Mannfolka først, så gikk kvinner og barn.
Hvorfor gikk kvinnene til slutt, det var vel de som skulle legge de små barna?
Badstua var så varm i starten, og mannfolka tålte mer varme, de kappedes om hvem som tålte mest varme. Det var en som kom til oss. Han holdt på å svime av. Da ble jeg så redd at jeg sprang vekk.

Språk hjemme og på skolen

• Var finsk var morsmålet for hele søskenflokken på åtte?
• Ja, det var finsk. Far snakka finsk. Norsk lærte vi ute og på skolen. Men vi snakket bare norsk til vår yngste søster, og hun snakket norsk til mor og mor finsk til henne. Aldri hørt vi at hun snakket finsk. Hun forsto, men snakket ikke finsk. Hun døde før hun nådde å  begynne på skolen. Under bombinga hoppet hun i kjelleren og slo ryggen så stygt at det satte seg vondt.
  Vi måtte lære norsk og det var jo riktig. Samene fikk heller ikke lov til å snakke samisk på skolen – jeg snakket med folk der fra Nesseby. De måtte lære norsk. Og det var jo riktig at vi måtte lære norsk selv om vi kunne finsk. Vi har ikke fått noen erstatning for det, slik de samisktalende fikk.

Jeg er både kven og norskfinlender

• Er du kven Magnhild?
• Jeg vet ikke hva dem kaller meg for. Om dem kaller meg for kven, så er det i orden. Om dem kaller meg for finlender. Men, jeg er jo ikke mer finlender, jeg er jo norsk - norskfinlender. Det er nå det samme. Jeg er nøytral. Jeg kan godt på tilstelninger til både de kvenene og de norskfinske foreninger. Jeg er ikke medlem noe sted, men jeg går nå der. Jeg er noe som heter nøytral.

Jeg har servert to konger og en president

• Jeg har arbeidet med forskjellig arbeid her i bygda – jeg har egna lina, vært vaskekone, hushjelp, serveringsdame, har vært mye i fiskearbeid og rekearbeid. Jeg begynte som vasker hos fru fylkesmannen. På den skolen i Finnfjordbotten lærte vi både å servere og hvordan vi skulle oppføre oss. Så ble jeg serveringsdame for alle de delegasjonene som var hos fylkesmannen.
  Da innvandrermonumentet ble avduket, kom jo to konger og en president. Det var president Kekkonen fra Finland, Carl Gustav fra Sverige og Olav fra Norge. De andre kunne ikke finsk, så jeg måtte ta og snakke med Kekkonen. Vi hadde en god samtale i storstua. Fylkesmannen og fruen snakket med de to kongene.
• Hva pratet du og Kekkonen om?
• Han måtte jo begynne å spørre hvorfor jeg kunne finsk. Hadde jeg gått på finsk skole? Nei, sa jeg, min bestefar kom fra Kuusamo og min mor fra Utsjok. Så snakket de finsk og vi lærte finsk og pratet finsk. På skolen lærte vi norsk og med andre skolebarn snakket vi norsk. Jeg har lært litt til barna mine. Så de forstår godt finsk og snakker også. Så spurte han forskjellige ting og jeg svarte så godt jeg kunne. Han var en koselig mann.

Gamme og bolighus vegg i vegg. Antonette Pedersen (som var med på sledeturen til Boftsa) foran familiens hus i Vestre Jakobselv med noen av sine 11 barn og noen gjester. Bildet ble tatt sommeren 1935.

Bak fra venstre: Else Hjørdis (se Pikkulaulu, vers 4), Liv Bye (gjest fra Vardø), Anna Kristine (se Pikkulaulu, vers 3), Isak, Åge, Antonette. Foran: Alida, Signe og Else-Liv Indrevær (gjest fra Bergen). Fotograf: Kate Indrevær (gjest fra Bergen, slektning.)

PIKKULAULU

Stoffet er hentet fra Reidar Bakkes fire sider lange artikkel Historien om en liten sang i Varanger årbok 2006.

Reidar Bakke fra Bergen, nå bosatt i Trondheim, har foreldre fra Vestre Jakobselv. Han er interessert i de gamle kvenske sangskattene og arbeidet gjennom flere år med å rekonstruere sangen Pikkulaulu fra Vestre Jakobselv. Til sammen greide Bakke å finne fram til fem vers. Fire ble trykket i Varanger Årbok i 1996. I 1997 fikk han det femte, men nå tror han det ikke er mulig å rekonstruere flere vers. Sangen forteller om noen ungdommer fra Vestre Jakobselv som omkring år 1900 dro på sledetur til Puksa ~ Boftsa i Tana. En av deltakerne på turen var Antonette Jakola, senere gift Pedersen. Hun er Reidar Bakkes mormor. 

Her ser du de fem versene Bakke fikk samlet, nummerert i den rekkefølgen han tror de skal være. Du kan også høre sangen

Anna Bakke synger 3. vers. 

Aleksander Jakola synger 1., 2. og 5. vers.

Antonette Pedersen (1886-1959), en av deltakerne på turen til Boftsa i Tana.		Antonettas barnebarn Reidar Bakke, som har rekonstruert sangen Pikkulaulu.

 
Her ser vi den siste sida i Reidar Bakkes artikkel i Varanger Årbok i 2006. Han gjør seg noen tanker om sangen over hundre år etter at den ble skrevet: