• Du Arvid Petterson, jeg trodde faktisk at jeg kunne lage badsturis, men der mangler det visst litt. Fortell hva jeg bør passe på!
• Å, du kan nok lage ris. Men hvis du ser på baksida av et blad, så ser du at her er det kraftige nerver ut fra midtstilken. De sa at slike blad sitter bedre fast når du bruker riset i badstua. Hvis det er et slapt blad hvor du nesten ikke ser de årene som stikker ut, er det litt mykere og faller lettere av. På nye greiner er det ofte slik. Dette lærte jeg i Finland av en som inviterte meg til en røykbadstuseanse.

​

​Så du lært ikke slikt hos foreldrene dine?  Nei, etter krigen bygde foreldrene mine et husbankhus. Der skulle badekaret være i kjelleren og vi hadde ikke innlagt vann. Det ble til at vi ungene badet i en stamp på kjøkkenet. Jeg har inntrykk av at etter krigen var det her med badstutradisjon ikke norsk nok. Flere steder i bygda hadde det før krigen i generasjoner vært fellesbadstu som folk gikk i. Da hadde de enten riset med seg eller det lå klart i badstua. Den tradisjonen falt også bort etter brenninga og evakueringa. Heldigvis var det sanitetsforeninger som tok opp skikken med å lage store badstuer rundt omkring i bygda. Da ble badstuene igjen et samlingspunkt.

• Like etter krigen fikk jeg faktisk lære litt saunabad. Jeg var vel sånn syv – åtte år da det kom finske arbeidere til bygda. Finnene ville gjerne arbeide i slåtta. Tydeligvis var mange av dem veteraner fra krigen og de fant seg ikke arbeid hjemme. Det første de gjorde, var å bygge en sauna. De fant materialer her og der og laget seg en svær badstuovn. Badstua var høy, så de hadde tre trinn opp under taket. Da jeg kom inn der sammen med dem, syntes jeg det var veldig varmt. Finnene krøp sammen på tredje trinn høyt oppe og begynte å drive gymnastikk. Lille jeg satte meg på det laveste trinnet med hodet ned. Men etter hvert har jeg jo fått løftet hodet og kommet meg høyere opp.
  
  Jeg har aldri hatt den tendensen at jeg skal ha det så varmt i badstua, det skal være behagelig. For meg er den beste temperaturen på rundt 70 grader. Men jeg har mye stein i ovnen sånn at når den er god og varm, hiver jeg masse vann på og får varm damp. Da bruker jeg badstulimen særlig til å lage sirkulasjon i selve dampvarmen. Det åpner porene og du kjenner bare velvære og får den fine duften av bjørka. 
• Pisket dere hverandre med bjørkeris?
• Nei, vanligvis holdt man riset selv. Jeg var en gang i sauna med en russer. Han brukte to bjørkeris til å lage luftstrøm etter at han hadde kastet vann på steinene. 
• Er du nøye med månefasen når du skal lage badstulimer?
• Nei, ikke så nøye, men det bør nå være før sankthans, mens løvet sitter godt på.
• Helst på nymåne, altså veksarmåne? 
• Jada, det der sitter i meg, jeg tar ikke ved fra skogen i nemåne. Jeg bruker å tynne skogen når det er nemåne, da vokser krattet ikke så fort igjen – tror jeg. Når jeg skal starte på et nytt prosjekt, må det helst være på nymåne. Det er noe der som de gamle visste. Jeg har møtt noen som blåser av det, men man skal ikke bare blåse av gammel kunnskap. – Hm, du kan jo selv undersøke om du får mer energi, dersom du holder hardt i sleiva når du koker havregrøt.
• Men jeg påstår ingenting.

Kainun institutti ~ Kvensk institutt i 2015
Skrevet ut etter intervju 07.04.2015.

- Hilde Skanke, du har vært leder for Kvensk Institutt  her i Børselv siden 2010. Hva er de største utfordringene i dag? - De er mange. Den aller største er å følge opp interessen for det kvenske språket, hjelpe folk, gi dem læremateriell og muligheter til å lære seg kvensk. Vi er syv ansatte per i dag, seks er i hel stilling. Det har ikke vært enkelt å få utført de nasjonale oppgavene vi er satt til. Den kvenske grammatikken er nå akkurat trykket og utgitt. Siden 2010 har vi holdt på med den elektroniske ordboka, det arbeidet skjer i stor grad på dugnad med ildsjeler og fagfolk. I samarbeid med Kvensk språkting holder vi på med ordinnsamlinger, om nyord og orddannelser. Alle disse prosjektene henger sammen, det er en stor utfordring å skaffe nok ressurspersoner og ikke minst penger.

Kvenske språkreir

Nå har vi sammen med Norsk Kveners Forbund startet barnehageprosjektet Kvenske språkreir. Til det skal vi kurse ansatte og foresatte og vi skal bruke språkforbilder, det vil si morsmålsbrukere i lokalsamfunnet. Prosjektet er utrolig spennende og det er avgjørende for språkutviklingen å begynne allerede i barnehagene. Med begrensede ressurser valgte vi å konsentrere oss om Porsanger, for her har vi kommet i fin dialog med kommunen. Tilbakemeldingene er positive og vi prøver det ut. Et slikt pilotprosjekt må videreutvikles, så etter Porsanger er vi klare til å starte andre steder.
Hovedutfordringa også i dette prosjektet er at det i stor grad må finansieres på egne rammer. Vi er ikke i stand til å betale folk fullt ut det de egentlig koster. Nå har vi en intensjonsavtale med Porsanger kommune, som skal legge til rette for at de ansatte skal kunne være med på språkkurset.

Vi satser på barn og unge – med musikk og teater

Se bilder fra musikkprosjektet Uuet laulut

Barn og unge er en sentral del av vårt satsingsområde. Vi prøver å nå dem med musikk og teater. De må få arenaer hvor de tør å bruke et minoritetsspråk. Siden 2008 har vi i samarbeid med kulturskoler i Troms og Finnmark et spenstig musikkprosjektet på minoritetsspråk. Det heter Uuet laulut ~ Ođđa lávlagat ~ Nye sanger. Kulturskolene står for de lokale arrangementene og til slutt møtes alle i Lakselv til en felles konsert. Barna synger på et minoritetsspråk og de kan selv velge reportoar. De har sunget alt fra Sigvart Dagsland til Pink og Michael Jackson. Etter hvert som barna blir tryggere på både seg selv og språket, slipper de seg løs. Plutselig begynner noen å synge Mari Boine. Ei jente sang en 1800-talls salme fra Kolvik i Porsanger. Jo flere arenaer vi klarer å skape for barn og unge, desto mer tør de seinere. De blir sikrere på seg selv og språket blir ikke så fremmed.
Vi har også hatt teaterprosjektet Kuka mie olen? (Hvem er jeg?) i samarbeid med russisk Karelen. Prinsippet er det samme: Barna får en arena, de kommer sammen fra forskjellige miljø og land og greier likevel å kommunisere og oppdage at de har mye felles. Slik ønsker vi å jobbe, men det er svært tidkrevende å gjennomføre med tanke på både penger og menneskelige ressurser. På slutten av 2014 lyste vi ut to stillinger, en fast og en vikar. Til sammen kom det 13 søknader. Utviklinga som skjer innen kvensk i dag er på rett vei. Vi har masse idéer og prosjekter, men mangler ressurser.

Orddannelse – ordforråd – elektronisk ordbok

[accordion width="600"] [item title="Les mer!"]
Orddannelse – ordforråd – elektronisk ordbok
Kvensk språkting har startet arbeidet med orddannelser og ordforråd. To personer er ansatt i prosjektet. Videre skal vi få hjelp av de lokale kvenforeningene som vil arrangere språkkvelder hvor vi kan komme inn og på en måte styre dem fram til de ordene vi er ute etter. Ordene legges inn i ordboka. Arbeidet med den har vært drevet siden 2010 i liten skala. I januar 2014 intensiverte vi arbeidet og sammen med Giellatekno (samisk for ’språktekno’) på universitetet i Tromsø. Tre av våre ansatte og blant andre Trond Trosterud og Leena Niiranen har programmert den elektroniske ordboka. Med både analyse- og retteprogram er den på en måte klargjort til bruk. Til alt hell hadde Terje Aronsen allerede tusenvis av ord i den ordboka som nå har ligget på nettet i noen år, samlet av han og Eira Söderholm. Nå videreutvikles ordboka.
Det var viktig å finne ut hvilke ord man trengte fortest til Språktingets arbeid. Derfor kjørte vi den kvenske ordboka opp mot den norske og fikk ut ei liste over de vanligste hverdagsordene som mangler på kvensk. Mange av disse ordene brukes nok allerede i forskjellige kvenmiljø og de ordene vil vi gjerne ha tak i. Selv om Kvensk språkting tar den endelige bestemmelsen om hva som skal brukes, så kan man få flere synonymer. Med tanke på dialektvarianter er det viktig at kvenforeningene deltar i dette innsamlings arbeidet. Denne typen arbeid foregår over flere år og vi må søke eksterne prosjektmidler. Vi bruker mye tid på søknader. Drømmesituasjonen hadde vært å få en økning på statsbudsjettet og få ansatt en eller to personer som kunne jobbet med dette på full tid i en fem-seks års periode. En ordbok blir jo aldri ferdig.

[/item] [/accordion]

Kvensk grammatikk

At vi har greid å utgi en kvensk grammatikk på bare syv år er stort. Både Kvensk språkråd og Kvensk språkting har vært med i arbeidet. Ingen har jobbet med det på full tid, folk har ofret mye av fritida si. Man har greid å ta hensyn til alle dialektvarianter og sørget for at alle skal ha en mulighet til å kunne bruke grammatikken.   < Eira Söderholm har grunn til å smile bredt. Endelig ble verket ferdig.

[accordion width="600"] [item title="Les mere om den stigende interessen for finsk og om instituttets forhold til myndighetene"]
Stigende interesse for kvensk

- Hvordan er interessen for kvensk språk og kultur?
- Det har vært en blomstrende utvikling, spesielt de tre-fire siste årene. Når folk stifter egen familie, tar livet en litt annen vending og de blir mer opptatt av sine røtter og identitet. Vi har hatt en bølge med TV-program, som Hvem tror du at du er? Slektsgransking er populært, det merker vi godt. Folk vil ha kvenskkurs, de vil følge opp og ta tilbake språket de ikke fikk lære. Vi har i alle år hatt kvenskkurs for både nybegynnere og viderekomne. Stadig flere steder kan folk holde kursene sine selv. Det er viktig at ikke alt avhenger av oss.
Vi kommer nok aldri dit at vi får et helhetlig kvenskspråklig samfunn, men derfor er det viktig med tilbud allerede på småbarnstadiet. Målet må være at barna lærer språket og at det finnes tilbud fra barnehagenivå og til de går ut av videregående. Vi ønsker oss et helhetlig utdanningsforløp med stipend, vekttall og slikt for kvensk. Da kunne vi utdanne de folkene vi trenger på alle områder, ikke bare for Kvensk institutt

Myndighetene

- Hvordan er forholdet til myndighetene?
- Når jeg ber om det, får jeg treffe folk i departementene. Jeg har vært på en del arrangement hvor jeg har holdt foredrag både for dem og med dem. Som leder på Kvensk institutt er jeg sekretær i Kvensk språkting, som har møtt alle aktuelle departement og andre statlig institusjoner. Vi må henge på skuldrene deres, synliggjøre resultatene våre og fortelle om problem vi støter på. På statlig nivå ser myndighetene at det skjer en utvikling. Paradokset er at vi skal klare det uten pengemidler. Jeg er utrolig stolt av hvor mye vi tross alt får til. Kommunalministeren vet utmerket godt hva vi gjør.
- Kvenske kulturarbeidere får priser og heder for sin innsats. Hva synes du om prinsippet, at så mye arbeid avhenger av pensjonister og snille folk som gjør dette på fritida?
Vi må dessverre vise til resultater før pengestrømmen begynner å komme. For et minoritetsspråk blir det helt feil. Europarådets ekspertkomité har i alle år kritisert den norske stat og har påpekt punkter hvor staten må sørge å komme med de midlene vi trenger for å berge kvensk språk.
-  Hører Staten på Europarådets ekspertkomité?
- Nei, man skyver problemet fra seg. Det mest fortærende er at statens representanter slår seg på brystet med de resultatene som vi leverer av ingenting. Så legges dette gratisarbeidet fram for ekspertkomitéen. Den vet hva som foregår, derfor kommer det samme påbudet om og om igjen. Det gjør vondt når du får den sjette rapporten fra Norge om hva som er gjort. Du blir bedt av departementet om å skrive en rapport Så oppdager at den rapporten utgjør høringsuttalelsen. Staten må snart stå opp og ta ansvaret fra kommunene.

[/item] [/accordion]

Norge ha ingen handlingsplan for kvensk språk og kultur. En fattig kommune kan rasere tilbudene

Altfor mye av ansvaret for kvenskundervisning er overlatt til den enkelte skoleledelse og til kommunen. Nå vil Porsanger kommune legge ned Børselv skole, den eneste kvenske skolen i Norge. I Lakselv har de kanskje kvensk i 1. og 2. klasse. Så dreier undervisninga over mot finsk. Det er et resultat av at man til nå ikke har hatt lærestoff, men også av at skoleledelsen ikke er bastant nok på hva slag språkopplæring barna skal ha. I Børselv har det vært kvensk i hele grunnskolen Når eleven er så uheldig å bli trukket ut til eksamen i 10. klasse, så er eksamen på finsk. Ting henger ikke på greip. Jeg skulle ønske vi fikk inn et lovverk som gjør at språkløpet blir det samme uansett skoleledelse. Velger du kvensk, er det kvensk du skal ha. Nå har vi fått lærebøker, Agnes Eriksen har gjort et fantastisk arbeid og det var virkelig etterlengtet. Stor takk til henne, men det er et privat initiativ og dugnad.
Porsanger kommune har i årevis forsøkt å legge ned Solbrått aldershjem her i Børselv. Mange av beboerne er demente og når de glemmer norsken, er bare morsmålet kvensk tilbake. Personalet snakker kvensk og de gamle må ha et tilbud uansett hvilket språk de snakker. Dette er ikke noe å kimse av. Man kan ikke undergrave et språk og en kultur bare fordi kommunen tilsynelatende skal spare penger. Ingenting er satt i system. Når kommer handlingsplan for kvensk språk og kultur?

På Kventunet traff finsk.no Arnfinn Kaaby, født i 1950. Han fortalte om barndommen i Børselv – om karding, språk og internat. (Skrevet ut etter intervju 07.04.2015)

Hvor er du vokst opp?
Ca 1 ½ km herifra, på en liten gård som heter Berge, nær Hestnesfjellet.
Da kunne jo du bare spasere til skolen hver dag?
Jeg kunne ha gjort det, men sånn var nok ikke tilværelsen den gang. Vi ble pålagt å bo på internatet.
Fikk du ikke lov til å bo hjemme på slutten av 1950-tallet?
Nei.
Var det for at man skulle få vekk det kvenske språket?
Ja, det var på grunn av fornorskinga. 

* * * * * * *

Nå må vi se om du fortsatt kan karde!

Språk  
Morsmålet mitt er kvensk, men jeg lærte også norsk. Mor bestemte at vi skulle lære norsk, selv om hun var vokst opp med kvensk. Både min far og hans far kunne samisk, så jeg lærte en blanding av tre språk. Da vi flyttet herfra til Billefjord, lærte jeg samisk både muntlig og skriftlig. Jeg dro sørover, men vendte tilbake i 2001.

[accordion width="600"] [item title="Les mer!"]
Du bodde altså sørpå i mange år, men greide å beholde det kvenske språket?
Ja, når man har lært språket, da sitter det. Noen ord hadde selvfølgelig forsvunnet, men nå har jeg fått frisket det opp. Jeg har en avtale med noen personer i bygda at de skal snakke bare kvensk til meg.

Måtte bo på internat
Det var flere her i området her som måtte bo på internat, det gjaldt også elevene langs landet utover Porsangerfjorden. I dag er det barnehage i det rommet jeg bodde på. Jeg har vist rommet til min sønn på 12 år. Den gang kom mange barn kom på skolen uten å kunne et ord norsk. De hadde forferdelige vanskeligheter. De gråt og gråt ropte på mor si. Vi som kunne norsk, måte oversette for dem.

Arbeid
I alle feriene var jeg hjemme og deltok i gårdsarbeidet. Vi hadde kuer og sauer og var nesten selvberget med poteter og grønnsaker. Den gang var det nok fisk i fjorden.  
Hva arbeidet du med før du dro sørover?
Jeg var elektriker, båtbygger og fisker.
Nå har det blitt mest snekring. Her på Kventunet har jeg har jobbet mye med bl.a. med innredninga i dette huset. Sist høst etterrestaurerte vi et gammelt tømmerhus som har blitt flyttet hit fra Lakselv. Mye av arbeidet her er dugnad fra Børselv kvenforening. Vi fyller husene med innhold, de blir brukt av lag og foreninger og kan også leies ut. Vi vil innrede skolestue og har planer om arbeid med naust og fjøs, men vi må ta det litt etter hvert.   
 

[/item] [/accordion]

Juniorklubben

Karin Larsen er språk- og kulturmedarbeider på Kvensk institutt og hun leder Juniorklubben i Børselv. 

07. mai hadde vi Juniorklubb. Vi har begynt på arbeidet med å lage en vippebrønn og hadde bjørk som måtte barkes mens selve brønnkassa måtte snekres. Vi brukte i hovedsak nedfallsbord fra gamle snøskjermer, men også planker som før har vært potetbinge. Tanken om gjenbruk er viktig å vise ungene. Alle var skjønt enige om at det var moro å jobbe ute og at det var lærerikt. I løpet av våren skal vi også pusse og behandle de gamle jordbruksredskapene som vi har. Vi har fått et gammelt utedo som skal settes opp og restaureres. Vi hadde matpause med grilling, som seg hør og bør for arbeidsfolk.

Se så fint vi har innredet, sier Karin Larsen

Her er alt gjennomført kvensk, selv doskiltet

Arvids Pettersons fargerike nordkalottbakgrunn

Kautokeino-opprøret i 1852 fikk mye å si for ettertida, og det var uheldig for Nordkalott-samarbeidet. De læstadianske predikantene som prøvde å følge i Læstadius’ fotspor ble ikke så vel ansett i Norge, særlig fra 1920-tallet. Det påvirket nok også fornorskinga på slutten av 1800-tallet.

Min bestefar fikk overtatt jord, men da måtte han ha et norsk etternavn. Han tok navnet Pettersen. Det opprinnelige familienavnet var Lehto fra Tornio-området. Fra 10-årsalderen ble bestefar fostret opp på gården Parpala, nordvest for Rovaniemi. Bestefar skrev det med to b-er, for uttalen. Barbala er et pent navn i Finland, men i Norge ble det problematisk. Min far opplevde som handelsmann de første årene å få tilsendt varer til Bare balla. Han søkte justisdepartementet om å få forandret navnet. Han hadde ikke funnet noen Pettersen i den norske sagaen, så han søkte om Petterson og fikk det godtatt. Egentlig skulle jeg ha hett Lehto. Min mor var av Greinerfamilien og en tippoldefar kom fra Haparanda. Jeg har også Grape i slekta. Farmors etternavn var Kaarakka. Hun vokste opp på Kaarakka-gården omkring seks mil sør for Rovaniemi før hun flyttet med familien til Bardu. Farfar, Isak Pettersen Barbala, kom til Hamn på Senja da han var 18 år, og de to traff hverandre i Troms og flyttet til Brennelv / Palo i Porsanger. Her drev de et gårdsbruk, og hadde en stund en liten forretning og poståpneri.

En hyggelig slektning i Keminmaa har forsket i slekta og funnet ut at Kaarakka er et karelsk navn, registrert ved Ladogasjøen på 1500-tallet.

På 1980-tallet besøkte min søster, Elsa Greiner Petterson, og jeg bygdemuseet i Yli- Pakkola. Her viser guiden oss Kaarakkas røykbadstu, som opprinnelig sto bare en kilometer unna på Kaarakka-gården. Foto: Arvid Petterson.

Det er viktig å prøve å finne ut om samarbeidet som har vært her på Nordkalotten, det åpner store vyer. For meg blir det for snevert å se på bare det samiske eller bare det kvenske, for historien går jo mye videre. Da jeg som 15-åring spurte min far hva vi kan kalle oss, falt ordene omtrent slik:
- Det var rart du spurte, for jeg spurte min far om det samme da jeg var på din alder.
- Hva svarte far din?
- Det er akkurat det samme hva dem kaller meg, bare dem ikke sier lantalainen, for lanta betyr gjødsel eller møkk.
Men nå er det faktisk noen i Nord-Sverige som kaller seg lantalaiset. De tar det positivt og sier det er et navn på jordbrukere. Det var jo kvenene som innførte et konvensjonelt jordbruk i Nord-Norge. For meg er det helt greit at folk som ikke vil kalle seg kven, sier de er finlender. Da må de respektere at jeg kaller meg kven. Jeg har såpass mye slekt også på svensk side og så mye kulturbakgrunn i et videre område at jeg ikke kan kalle meg for finlender. Jeg skiller mellom etnisitet og nasjonalitet. Av nasjonalitet er jeg norsk. Jeg har ikke funnet noen samiske røtter, men er man kven, har man felles aner langt tilbake….

Porsanger er virkelig en trespråklig kommune

Om filmkunstneren Anstein Mikkelsen, se under Kunstnere

Fire glade deltakere på Kipparifestivalen 2011. Fra venstre: Line Evensen - Kåfjord i Nord-Troms, Grete Alise Nilima Monsen - Alta, Terje Aronsen - Børselv og Dagny Olsen - Alta, opprinnelig Børselv.

Hør sangen Minun ensi kehtolaulu og salmen Jonk' oon turva Jumalassa, sunget av Hans Bjerke

 Kvensk-norsk gudstjeneste

Kvensk-norsk gudstjeneste har blitt en tradisjon i Børselv. Deler av liturgien er på kvensk og prekenen oversettes til kvensk. Menigheten har tatt opp en gammel tradisjon hvor både inngangsbønnen, utgangsbønnen og Fadervår blir lest på kvensk. Det blir sunget tre kvenske og tre norske salmer og tekstlesingen er på begge språk. På bildet ser vi Porsangers kapellan Egil Lønnmo og tolk Terje Aronsen.

Kapellan Lønnmo arbeidet før i Eidsskog menighet i Hedmark. Mange eidsskoginger har finske røtter og Lønnmo har fått kirkekoret der til lære seg noen kvenske salmer. Koret var gjest under Kipparifestivalen og framførte sine salmer under både gudstjenesten og kirkekaffen på Kvensk institutt.

Gunnar Johnsen
er født i 1958. Hans morsmål kvensk var forbudt i barneskolen. På gymnaset valgte han å lese finsk. Bente Imerslund var hans finsklærer i Karasjok 1975-1977, og hun fikk under Kipparifestivalen 2011 intervju med Gunnar, 34 år etter skolen.

Om skolen 
 

• Du Gunnar, da du begynte på barneskolen, forsto jeg det slik at dere ikke skulle snakke finsk - kvensk.
• Ja, det stemmer det. Vi skulle ikke snakke kvensk på skolen, ikke i friminuttene. Men vi gjorde det likevel.
• Dere var ulydige altså.
• Ja, vi var litt ulydige, men vi var nødt til å snakke det. Vi forsto jo ikke norsk.
• Hva skjedde i klassa hvis du kom til å snakke finsk - kvensk?
• Vi ble hysjet ned, vi snakket oss imellom i friminuttene selv om det ikke var lov.
• Da du begynte på Sami joatka skuvla/Samisk videregående  i Karasjok var du jo ca 16 år. Da skulle du plutselig ha finsk på timeplanen. Var det ikke litt rart at det da var en fordel mens det før hadde vært noe forbudt?
• Jo, det var veldig rart, men jeg valgte det for jeg kunne jo kvensk fra før og så ville jeg lære litt mer om finsk språk.
• Jeg husker at vi var på studietur i Tammerfors og da var du den eneste som kunne språket. Har de selv noen minner fra det?
• Jeg husker jo godt den turen. Det var vel i 1976. Det var veldig spennende for oss å dra til en stor by. Der fikk man jo brukt språket.

Kvensk identitet

• Gunnar, føler du at du har kvensk identitet?
• Ja, det føler jeg i aller høyeste grad. For det har jo vært mitt morsmål og vi har jo snakket det i all sin tid her i Børselv.
• Men hva med det samiske? Det har du jo også i familien.
• Far min kunne jo samisk, han snakka ganske mye samisk. Han hadde jo kontakt med de her som drev med reindrift i Børselv. De var veldig mye hos oss. Det ble jo snakket mye samisk også. Når jeg bodde i Karasjok og Kautokeino, da var man jo nødt til å prate samisk for ikke å bli satt utafor liksom.
• Bruker du å delta på denne Kipparifestivalen her i Børselv?
• Det er faktisk første gangen jeg deltar.
• Hvorfor har du ikke kommet før?
• Nei, jeg har vært litt opptatt om somrene og hatt litt andre interesser. Derfor har det ikke blitt til det. Jeg har jo egentlig vært lite her i Børselv om somrene.
• Men kanskje du kommer neste år og senere?
• Neste år kommer jeg nok. Jeg prater jo med alle de her gamle. Jeg kjenner jo stort sett alle i Børselv. Men jeg ser at det er en del nye ansikter jeg ikke kjenner - de unge.
• Takk skal du ha Gunnar!

Solveig Samuelsen

• Du Solveig Samuelsen, det ser ut til at du har en finger med i mye av det som skjer her på Kipparifestivalen. Kan du fortelle litt om din egen aktivitet.
• Jeg er pensjonist nu, alderspensjonist, men jeg har jo tidligere vært veldig aktiv. Jeg har vært med på å starte den første kvenforeninga i Børselv og vært medlem i alle år. Den første Kipparifestivalen har jeg også vært med å starte. Senere har jeg vært med og hjulpet til med det jeg kunne. Jeg er ikke av de pådriverne mer, første gang har jeg vært, men senere er det andre og yngre krefter som har overtatt.
• Men du er med i bakgrunnen?
• Ja, jeg er alltid med i bakgrunnen, hjelper, pusher på. Jeg er interessert i å lage mat som har med de kvenske tradisjonene her, jeg prøver å formidle det.

• Solveig Samuelsen, du har så fin kvendrakt. Har du sydd den selv?
• Nei, det er en dame som har gått på kurs for å lære å sy slik drakt. Det er ganske strenge regler, det er ikke hvem som helst som får sy slike drakter. Det er ei som heter Else Olsen som har sydd. Men vi har vært med å planlegge – stoffet har vi tatt ut sammen med noen fra Kvenforbundet her i Børselv for mange år siden. Stoffet er håndvevd. Det er veldig mye håndsøm på skjørtet og forkleet. Jeg er jo litt stolt, for det her skjørtet nemlig – det mønsteret hadde mine forfedre da de kom hit til Norge omkring 1750, de vandret i det grenseløse Norden. De gikk med sånne lange stakker, for vi har sett sånne bilder, kanskje de ikke hadde så fine drakter som vi, men de brukte veldig mye sånne lange skjørt og hvite bluser.
• Så du har oversikt over familien din hundrevis av år bakover?
• Nei, det har jeg ikke, for det ble ikke tatt så godt var på historien og ikke skrevet ned. Men takket være han Paulaharju, så fikk vi masse bilder Han - en finsk forsker - reiste rundt og tok mange bilder av gamle Børselv og da fikk vi se de gamle draktene damene hadde.

Sverre Opdahl fra Skoganvarre er en kjent milebrenner. I 2006 ga han ut boka Skogens blod. Vi gjengir her kapitlet Tjæremile fra s 115.
Se billedintervju med Lasse Ørnebakk i Kvænangen om oppbygging av tjæremile.
Les om tjærebrenneren Terva-Aapu i Nordreisa.

   
Veden er samlet og hugget opp i passende biter. Bildene er utlånt fra Sverre Opdahl.

Fra boka Skogens blod, s 14: Tjæremila fylles opp med flis. Foto: Arvid Petterson 1991.

Vi sakser fra s 7 og 8 i boka Skogens blod litt om Sverres skolegang:

Skolesituasjonen var nok tung for mange på grunn av språket. Det gikk på norsk i klasserommet, mens vi ute i lek brukte språket vi hadde hjemmefra. Av elevene var de norsktalende  i mindretall. Dernest var det de samisktalende fra Stabbursnes, Igeldas og så langt ute som fra Jonsnes. De fleste elevene var fra Lakselvdalen, Ildskog, Østerbotn og Brennelv, og de kom fra finsktalende hjem.  Og derfor ble finsk det dominerende språket utenfor klasserommet.
........

Vi lærte mye av hverandre på den måten, ikke minst på grunn av den flerspråklige situasjonen. Personlig så hadde jeg lært både samisk og finsk før jeg begynte på skolen. Hjemmespråket vårt var norsk, men i og med at man vokste opp så nært de andre språkmiljøene, lærte jeg en del. Språkmessig var jeg nok priviligert. Dessuten har jeg hatt lett for å lære språk.