Antall ingermanlendinger var på 1920-tallet ca 160 000. De var forenet gjennom 34 menigheter og utgjorde majoriteten av befolkningen på landsbygda rundt St. Petersburg. Under Stalins deportasjoner ble de man betraktet som kulakker jaget bort fra sitt kjære Ingermanland, tusener ble henrettet og døde i GULAG-konsentra­sjons­­leirene. Til tross for alle forfølgelsene har ingermanlendingene beholdt sitt finske språk og sin finske identitet.

Nå for tida bor ingermanlendingene spredt i forskjellige land. Det er beregnet at det i Russland bor ca 55 000 ingermanlendinger, hvorav ca 20 000 i det historiske Ingermanland. Ei stor gruppe ingermanlendinger bor i Finland (ca 15 000), i russisk Karelen (ca 13 000), i Estland (ca 13 000) og i Sverige (ca 5 000). I likhet med andre utenlandsfinner har også ingermanlen­dingene rett til å vende tilbake til Finland. Folkebevegelsen blant ingermanlendingene har siden perestroikaen opplevd en ny oppgangstid.

Kilde: Brosjyren Hatsinan suomalainen monitoimikeksus (Finsk flerbrukssenter i Hatsina).
Utgitt av: Ingermanlandfinnenes støtteprosjekt, Ingermanlandsforeningen i Hatsina, Russland 2001.

Oppgave:

Er ingermanlendingene de eldste blant utenlandsfinnene? Når vandret savolakserne til Värmland i Sverige og over grensa til Norge? Savolakserne slo seg ned i et område som etter hvert fikk navnet Finnskogen. Let etter mer info om Finnskogen. Se vår side om Finnskogen.

Etter Sovjetunions oppløsning har over 20 000 ingermanlendinger flyttet til Finland fra Estland og den Karelske republikk samt fra det egentlige Ingermanland-området rundt St. Petersburg. Særlig i begynnelsen var det lett å komme seg til Finland. Ingermanlendingene regnes nemlig offisielt som "tilbakeflyttere", selv om de fleste av dem aldri har bodd i Finland.

Som folk er ingermanlendingene opprinnelig fra Finland, de fleste flyttet på 1600-tallet fra Savolaks og Det karelske neset. Deres språk er altså en finsk dialekt. "Tilbakeflyttere" er de også fordi en del av dem bodde i Finland under andre verdenskrig.

Ingermanlandsk identitet skulle utslettes

Kilde: En eksamensoppgave i Norge, "Finsk B-språk 4-4-5, 06.12.1995, studieretning for allmenne fag". Den opprinnelige teksten er litt forandret.

Oversatt til norsk av Pia-Riitta Pekkarinen

Svar på spørsmålene!

1. Hvorfor ble ingermanlendinger evakuert til Finland under fortsettelseskrigen?
2. Hvordan ble de evakuerte tatt imot i Finland?
3. Hvordan tilpasset de seg til det finske samfunnet?
4. Hvorfor var returen til Sovjetunionen en stor skuffelse for ingermanlendingene?
5. Hvilken nytte har finnene i de siste årene hatt av tilbakeflyttede ingermanlendinger?
6. Hva slags virkning har tilbakeflyttingen til Finland på Ingermanland?

I Ingermanland hadde det finske språket en sterk stilling som bærer av luthersk religion og finsk kultur. Finsk ble brukt og verdsatt iallfall til begynnelsen av 1930-tallet, og det var en selvfølge å få bruke finsk språk. Siden 1860-tallet utdannet man finsktalende lærere og mange ingermanlendinger rakk også å få sin skolegang på finsk. Lese- og skriveferdigheten hos ingermanlendingene var mye større enn f.eks. hos russerne i området. Da Stalins forfølgelser begynte, greide man verken å utslette finsk språk eller fordrive det til fangeleirene. Finsk hadde for godt blitt en del av ingermanlendingenes identitet. Mine ingermanlandske informanter rundt om i verden har tross alle problem bevart sitt eget språk forbausende godt. Dette kommer nok av at finsk språk lenge hadde en sterk stilling som skolespråk og kirkespråk i det tidligere Ingermanland.

Kilde: Disse tekstene er tatt fra Manja Lehtos artikkel, som er trykt i boka Tutkielma vähemmistökielistä Jäämereltä Liivinrantaan. Vähemmistökielten tutkimus- ja kouluverkoston rapportti I. (Undersøkelse om minoritetsspråk fra Ishavet til Livlandskysten. Rapport I fra minoritetsspråkenes forsknings- og skolenettverk.) Oulu 2000. (Teksten er litt forandret.)

• Hva studerer du på universitetet?
• Hva slags arbeid kunne du tenke deg?
• Hvordan er det å være ingermanlending i Russland?
• Hvilke fag studerer du?
• Tror du at du kommer i arbeid etter endt utdannning?

I Katja Ignatievas pass står det at hun er russisk, selv om hennes bestefar var ingermanlending. Hun er født i St. Petersburg og studerer for tida informatikk og ledelse ved det statlige universitetet i St. Petersburg. Katja interesserer seg for all ny teknologi, datamaskiner og det som har med informatikk å gjøre. Fremdeles har hun slektninger i Finland.

Katja er interessert i sine egne røtter og synger sammen med moren i et ingermanlandsk kor. Der lærer hun å kjenne sin egen kultur bedre og hun treffer nye ingermanlendinger. For Katjas russiske venner er hennes ingermanlandske bakgrunn ukjent, ikke mange av dem vet at hun hører til et minoritetsfolk. [Ni]

Nikolai Kokko er fra St. Petersburg. Faren hans er fra landsbyen Aronkylä i Ingermanland. Nikolai ser på seg selv som ingermanlending og føler at røttene er i Ingermanland, ikke i St. Petersburg, selv om han bor der.

Nikolai interesserer seg spesielt for Østersjøsamarbeidet, dvs. det som har å gjøre med Finland, Sverige og Baltikum. Han studerer internasjonale forhold og tar hovedfag i emnet internasjonal politikk. Studiene varer i fem år. Etter det bør man gjøre et diplomarbeid, og så kan man bestemme om man vil fortsette med fordypende studier enda to år eller forsøke å få seg arbeid.

Statsuniversitetet i St. Petersburgs er enormt stort. Hvis man tar med fjernstudentene, er det over 25 000 studenter og 20 fakultetet. På Nikolais fakultet er 3-5% av alle studentene utlendinger.

Siden Nikolai studerer internasjonal politikk, er han opptatt av forskjellen mellom fattige og rike land. Han synes det er viktig at verden utvikles i en bedre retning, særlig med tanke på de store økonomiske forskjellene i verden.

Svar på disse spørsmålene:

1. Hva er finnenes vanlige oppfatning av ingermanlendingene?

1. Hva er Katjas offisielle statsborgerskap?
2. Hva vet du om Katjas tilknytning til det ingermanlandske?
3. Hvor studerer Katja?
4. Hva studerer Katja?
5. Hva er Katja interessert i?
6. I hvilket land har hun slektninger?
7. Hva slag kulturakitvitet driver Katja og moren hennes med?
8. Hva vet Katjas russiske venner om hennes finskhet?

1. Hvor bor Nikolai?
2. Hvor har han sine røtter?
3. Hva er Nikolai interessert i?
4. Hva er Nikolais hovedfag?
5. Hvor lenge kommer studiene hans til å vare?
6. Hva bør han gjøre etter studiene?
7. Hvor lenge varer de fordypende studiene?
8. Hvor mange studenter er det på statsuniversi- tetet i St. Petersburg, når man regner med alle?
9. Hvilket stort problem er Nikolai opptatt av?

Orvokki Koivunen. Navnet er et pseudonym. Fortelleren vil være anonym. Hun ble intervjuet av Bente Imerslund i januar 1998, mars 2000, oktober 2001 og oktober 2003.

Jeg er ingermanlending, og min slekt har vært her i området siden 1600-tallet. Jeg underviser barn i finsk. Selv har jeg ikke studert finsk, men jeg har lest finske bøker. Det er bra å fortelle barna om språket og kulturen, fordi det er en del av deres tradisjoner. Her i St. Petersburg er jeg med i et kor som synger finsk-ingermanlandske sanger og jeg er også med i ei ingermanlandsk teatergruppe. Vi har fremført et skuespill som forteller om Kalevala.

Er barna interesserte i forfedrenes kultur?

Et barns interesser er alltid avhengig av atmosfæren i familien.

I Finland føler ingermanlendinger at de bor i et fremmed land. Borte bra, hjemme best.

Blir miljøet deres fattigere når mange flytter til Finland?

Om en kultur overlever er ikke avhengig av antallet mennesker. Det avgjørende er hvordan folk føler. Alle små folkegrupper har det samme problemet. Her var det et kulturfengsel i 80 år. I Sovjettida var det forbudt å være ingermanlending. I familiene var folk redde for å snakke finsk. Heldigvis var ikke min bestemor redd, hun snakket ingermanlandsk dialekt til meg. Dialekten vår er svært lik finsk. Hjemme snakket vi finsk og sang sanger, men vi danset ikke. I 1991 kunne vi ikke si at vi var ingermanlendinger. Nå er det publisert en svær bok her, en ingermanlandsk diktantologi. Skriv dikt! Arranger sangfester! Let fram gamle danser og dans! Fester har alltid vært viktig for mitt folk.

Hvorfor lærer ungdommene deres ikke lenger finsk hjemme?

I fangeleirene i Sibir var situasjonen meget vanskelig både for ingermanlendinger og for inkerikko-folk. Ingen i familien torde snakke finsk til sine egne barn i en sånn situasjon. I min familie ble språket bevart, men det skjedde i ganske få familier. Jeg ble alltid mobbet på skolen. ” Hva er det for språk du snakker med din bestemor? Hva slags nytte har du av det? Et sånt drittspråk!” Den gang var grensene stengt, og hit kunne ingen finner komme på besøk. Hvis turistene reiste via Det karelske neset, fikk de ikke lov til å gå mer enn fem meter fra veien. Det var fælt, ingen våget å snakke finsk. Når det kom julekort fra Finland, var mor redd for å hente dem på posten. Kanskje dukket det opp en inspektør som skulle undersøke hva det sto på kortet. Man fikk ikke snakke finsk, det var et helt unødvendig språk. Nå har tidene forandret seg. Vi har mye samarbeid med Finland. Mange vil studere finsk, både på skolene og universitetene.

Oversatt til norsk av Ulla-Maija Ahokas


Svar på spørsmålene!

1. Hvordan driver Orvokki med sin ingermanlandske kultur?
2. Hva tenker Orvokki om barns kulturarv?
3. Hvorfor kan Orvokki ikke tenke seg å flytte til Finland?
4. Hvorfor bruker Orvokki ordet kulturfengsel om Sovjet-tida?
5. Hvordan er språksituasjonen i Orvokkis familie?
6. Hva sa Orvokkis skolekamerater om hennes finske språk?

Yrjö Matinpoika Kemppinen – intervjuet i oktober 2001 av Bente Imerslund

Jeg er født i Aronkylä, 40 km øst for St. Petersburg. Vi var seks gutter og ei jente. Vi hadde ei ku og en hest og også høns og et par griser. Hjemme snakket vi ingermanlandsk, altså finsk, og på skolen fikk vi lære finsk. Fem år gikk jeg på skole, men så kom revolusjonen i 1917 og vi fikk Sovjetunionen. Jeg var bare en liten gutt, men jeg husker fortsatt da soldatene kom hit til Aronkylä. Hvis noen hadde for mye av noe, for eksempel griser eller poteter, så ble det tatt bort. Vi ingermanlendinger er lutheranere, men da Sovjetunionen ble grunnlagt, tok man religionen fra oss, slikt noe var strengt forbudt. I 1931 fikk vi kollektivbrukene. Dit måtte man levere alt man hadde. Jeg jobbet på et kollektivbruk, på traktorstasjonen, fordi jeg hadde rede på traktorer. Også kona mi var fra Aronkylä. Vi fikk tre barn. Ett av dem døde i Sibir, hvor vi var stasjonert nær byen Krasnajarsk. Også der i Sibir jobbet jeg som traktormann.

Hvorfor måtte dere dra til Sibir?

Militsen kommanderte, det var i mars 1942. Vi hadde ikke noe valg, og vi fikk 24 timer på oss til å pakke sakene. Det var lov å ta med 30 kg. Først gikk vi til fots og trakk en kjelke. Etterpå kjørte vi med lastebil på den islagte Ladoga-sjøen. Mange hadde gått gjennom isen, men da vi kjørte, ble det veldig kaldt og alle råkene frøs til. Vi kom oss velberget over Ladoga.

I 1947 ble vi ført til Karelen for å arbeide i skogen, og først i 1957 fikk vi lov å komme til våre hjemtrakter. Her arbeidet jeg 11 år på et kollektivbruk og nå har jeg vært pensjonist i 30 år. (F4]

Hvilket språk snakker De best, finsk eller russisk?

Finsk kanešna! [kanešna er russisk og betyr 'selvfølgelig']. Min russisk er ikke like flytende.

Har De noen gang vært i Finland?

Ikke annet enn på grensa i 1939, som soldat i Den røde armé.

Føltes det vanskelig å slåss mot Finland?

Hvordan det? Jeg forsvarte jo bare mitt fedreland!

Kunne De tenke Dem å dra til Finland som tilbakeflytter?

Nei, jeg kjenner jo ingen der. Her er jeg født og vokst opp. Hva skulle jeg gjøre i et fremmed land?

Oversatt til norsk av Ulla-Maija Ahokas.

Yrjös svigerdatter Aino Kemppinen var evakuert i jakuternes land. Les om henne!

Les om en student, som også er fra Aronkylä.

Yrjös hjemsted Aronkylä ~ Arokylä ligger noen kilometer nord for Rosmittala. Ta en titt på Ingermanland-kartet!