Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Larissa SmolinaDukketeater på Riddu RiððuBoris Kudrjavtsev - tusenkunstner - Konkurranser i vepsisk språk - Vepsisk kulturselskap 20 år - Forfatteren Nikolai Abramov - Det vepsiske museet
Se hvor vepserne bor!
Les om vepserne som i Norge ble kalt russetsjudere.
 
Vepsernes flagg har vært i bruk i de vepsiske organisasjonene siden 1992.
Les mer om vepserne under: Språk og kulturer
Den finsk-ugriske skolen i Petroskoi.
Det vepsiske hjørnet på skolemuséet på skole nr. 17 i Petroskoi
Anna Turkulets, finsklærer i St. Petersburg.
Vepsisk sangkor
Lite folk, store sjøer - om vepsiske stedsnavn

Vil du høre vepsisk språk? Klikk her:
Vepsisklærer Nadja Kukojeva på den finskugriske skolen i Petroskoi forteller.
Vepsisklærer Nadja Petrova (tidligere Kukojeva) forteller om sin nasjonaldrakt.
Radiojournalist Larissa Smolina forteller om arbeidet med den vepsiske kalenderen for barn.

   
Larissa Smolina  
Radiojournalist Larissa Smolina forteller på finsk om den vepsiske barnekalenderen, som ble laget for første gang i 2013.
Denne vepsiske barnekalenderen heter Elon nit. Den er laget av Anja Anchimova, lederen for organisasjonen Vepsän Vesad. Et av temaene er vepsiske klær, slike klær som vepserne brukte før i tida. Vepsiske landsbyer er et annet tema. På hver side finner vi en tidligere landsby med gamle bilder som viser hvordan det så ut før. På andre bilder ser barna for eksempel en gjenstand. De må skrive hva den heter på vepsisk og så på russisk. For hver dag skriver barnet hva det gjør, hva som har skjedd den dagen og slikt noe. Ved nyttår kan barnet lese hva det har opplevd hele året.

Larissa Smolina om sitt arbeid med vepsisk i Radio Karelen

Vepsere var årets NORDLIGE FOLK på Riddu Riððu -festivalen i 2010.
Vi fikk se både dukketeater og en flott forestilling som bygde på tradisjonelle vepsiske eventyr og legender. Etter forestillingen ble vi invitert til å smake på vepsisk-karelske spesialiteter. Vi kunne både beundre og kjøpe vepsisk kunsthåndverk og vi fikk flere konserter med vepsisk musikk.

Fra dukketeaterforestillingen om haren som mister huset sitt til reven. Haren må lure reven for å få huset sitt tilbake. Bjørnen, hunden og hanen er også involvert i dramaet. Alle foto: Reinert Grammeltvedt.

 Reven har tatt haren sitt hus


 Bjørnen vil hjelpe haren


 Også hanen vil hjelpe.


Hvordan skal haren få huset sitt tilbake?

Hunden hjelper haren.

Hanen hjelper haren.

Avslutning

Boris Kudrjavtsev - en tusenkunstner

  • På Riddu Riddu -festivalen i 2010 var vepserne årets Nordlige folk. Boris Kudrjavtsev, du er leder for det vepsiske dukketeateret, du spiller hund, du spiller bjørn, du spiller hane. Fortell hvordan denne teatergruppa oppsto! 
  • Teateret vårt oppsto ved at jeg selv er kunstner av yrke - skuespiller, og så inviterte jeg to lærere til denne gruppa. Vi har foretillinger på skoler, i barnehager. Nå fikk vi invitasjon til denne festivalen og vi viser gjerne fram våre to dukkeforestillinger. 
  • Jeg var og så på den ene forestillingen. Du snakket finsk og de to damene vepsisk. Si litt om det.
  • Nå, det har seg slik at jeg dessverre ikke kan vepsisk, vel jeg forstår det nok. Og jeg har hatt forestillinger rundt om i hele Finland. Derfor er det lett for meg å snakke finsk. Likevel er det interessant at vi i denne forestillingen forstår hverandre, begge språkene.
  • Boris, du har en svært allsidig kunstnerisk bakgrunn. Fortell litt om hva du har rukket å gjøre i livet ditt!
  • Nå, for 20 år siden prøvde jeg å lage mitt eget dukketeater. Jeg er selv skuespiller, regissør og dukkemaker. Jeg har hatt mange foretillinger for barn og for voksne og jeg har hatt forestillinger rundt om i verden. Dukketeaterkulturen er jo slik at hele forestillingen får plass i en koffert. Så kan jeg vise alle og det er fint. Jeg får oppleve forskjellige land, mennesker, av og til knyttes vennskap. Det er fint at jeg har et slikt teater.
  • Hva heter teateret ditt?
  • Det heter Tikapuut (norsk: Stige) fordi jeg alltid går framover og litt oppover. Det er en stige.
  • I Petroskoi er det et berømt teater hvor skuespillerne snakker finsk, karelsk. Du har jobbet der også.
  • Ja, jeg er er fremdeles skuespiller ved  Dramateateret. Jeg jobbet nesten fem år ved det teateret. Likevel valgte jeg min egen vei. Jeg har dukketeateret alene. Det er bedre når jeg selv har forestillinger og reiser rundt i verden.
  • På det nasjonale teateret har vi forskjellige forestillinger på karelsk, finsk og også på russisk. Det er et interessant teater. I hele Russland er det bare Petroskoi som har et teater med karelsk og finsk. Selvfølgelig er det mange teatre i Finland, men såvidt jeg vet er dette det eneste utenfor Finland hvor det spilles på finsk. Vi har forskjellige forestillinger, f.eks. finske klassikere og verdensklassiskere på finsk. Teatret er nokså kjent og vi har turnert i mange byer i mange land. 

 


Lykken stjeles fra vepserne

Vepserne får lykken tilbake

 Vepserne vil dele sin lykke med publikum
 

 Noen bilder fra festivalen


Dukker er viktige for vepserne. Foto: Reinert Grammeltvedt.

Julia Gusheina viser gjerne fram sin fine drakt. Foto: Bente Imerslund.


Karelske piroger, vær så god! Foto: Bente Imerslund.

 

 

 

De vepsiske fruktbarhetsdukkene har store fordeler.

 
Vepsisk kunsthåndverk

I vepsernes land
Vepserne bor i den nordvestre delen av Russland, i området sør og vest for Onega- sjøen. Se språkkartet: Språklig er vepserne et østersjøfinsk folk, som karelerne, finnene og esterne. I gamle slaviske krøniker omtales vepserne med ordet ves-. Vepserne var et mektig folk. De var med på å grunnlegge det russiske riket for over 1000 år siden. De drev livlig handel mot både Skandinavia og Bysants. Allerede før år 1000 ble vepserne på en måte usynliggjort. Russerne begynte å kalle dem for tsjudere, og det navnet viste til alle finskbeslektede fok. Den finske språkforskeren A.J. Sjögren "fant" vepserne på nytt under en forskningsreise i 1824. Av de østersjøfinske språkene er vepsisk det mest arkaiske, det er nærmest urfinsk . Etter bosetningen kan man dele vepserne i tre grupper. Sør for Petroskoi (russisk Petrozavodsk) ved Onega-sjøen, bor onegavepserne. Ved Ojatti-elva bor sentralvepserne og sør i Leninggrad fylke bor sørvepserne. Hver gruppe har sin egen vepsiske dialekt, men dialektforskjellene er små og vepserne greier godt å kommunisere med hverandre, uansett hvor de er fra. Inngruppenavnet deres er veps.

I de vepsiske bygdene var landbruk hovednæring. Merinntekter fikk man ved å skaffe mat til borgerne i St. Petersburg, hvor vepserne solgte kjøtt, vilt og fisk på torgene. Mennene forsørget familien med sesongbetont arbeid - i tømmerskogen, på byggeplasser og i steinbrudd. På sommerstida hvilte gårdsarbeidet mest på kvinnenes skuldre. Vepsiske menn var kjent som gode håndverkere, de var byggmestere. Vepserne har bygd de verdensberømte trekirkene Kizhi, Kallioinen, Himjoki og Yksala. Vepserne er også kjent for sine steinarbeid, bl.a. Napoleons sarkofag, Leninmausoléet og bruleggina på Den røde plass er gjort av vepsisk stein.

 

Fra venstre: Trekirken i Kizhi. 
Vepsisk hus fra landsbyen Soutjärv, for folk til høyre og fe til venstre.
Begge foto: Bente Imerslund 

Helt fram til 1950-tallet var vepserne ett folk, men de ble splittet som en følge av tvangsevakueringa. Vepsernes kultur, bl.a. undervisningen i morsmålet, fikk problem allerede på 1920-1930 -tallet. På grunn av utallige administrative forandringer ble de gamle veiforbindelsene mellom vepsiske grender ødelagt og de "framtidsløse" grendene ble tømt for folk. Ingen ble tvunget til å flytte, men når skolen og butikken forsvant og strømmen ble brutt, var det ingen andre alternativ. De fleste husene ble bare forlatt, men noen ble revet og tatt med til de nye bostedene.

I 1926 var det 32 800 vepsere, nå er det vankelig å si hvor mange de er. Avhengig av tellemåten variereer tallene fra 12 500 til 30 000. De mest pessimistiske anslår tallet til noe mellom 4000 og 8000. Ifølge offisiell sovjetisk informasjon forsvant vepserne som folkegruppe helt i 1970. 

Utdrag fra artikkelen Vepsän mailla av Marjo-Riitta Saloniemi, utstillingssjef ved Tammerfors museumssenter. Artikkelen ble skrevet etter et besøk i vepsernes land i 2003. Fritt oversatt av Bente Imerslund.

Vepserne viste sine kunster
Om de vepsiske områdenes felles konkurranser i vepsisk språk.

Fra avisa Karjalan Sanomat 09.06.2010.

Igjen har vi fått oppleve de vepsiske områdenes felles språk-konkurranse i den gamle vepsiske landsbyen Soutjärv. Her finner vi også det vepsiske etnografiske museet og det vepsiske folkekoret. Konkurransene startet samtidig som man begynte å revitalisere det vepsiske språket og den tradisjonelle folkekulturen. Disse konkurransene vakte straks  oppmerksomhet også utenfor Karelen, spesielt i Leningrad- og Vologda -områdene. Konkurransene har i 20 år blitt arrangert av Det vepsiske Kulturselskapet. 


Også de minste deltakerne hadde program på vepsisk språk.
Målet er å inspirere til å bruke språket i familiene, å utvikle barnas og de unges skapende evner og vekke interesse for vepsernes språk, kultur og historie. En fin start på konkurransene var de minste deltakerne fra Marjaine-gruppa. De inspirerte og ga trygghet for at man bør ta vare på morsmålet og på kulturtradisjonene. .... 
 

Departementet for nasjonalitetspolitikk bevilget penger til konkurransene for årene 2006-2010. Departementets program er laget for å støtte karelsk, vepsisk og finsk språk. Antti Rantanen.

Deler av den finske artikkelen fritt oversatt til norsk av Bente Imerslund 

 

 

Det vepsiske kulturselskap feiret sitt 20-årsjubileum

Karjalan Sanomat – 28.10.2009, v/Irina Kolomainen

Soutjärvis vepsiske folkekor tar vare på de vepsiske tradisjonene

Den lille vepsiske folkegruppen bor spredt i Nordvest-Russland, i den karelske republikk og i områdene Leningrad og Vologda i til sammen syv forskjellige distrikt. Likevel føler vepserne seg som ett folk og arbeider iherdig for å bevare sitt språk og sin kultur. På det nasjonale teatret i Petroskoi fikk vi sist uke høre vakkert vepsisk språk, vepsiske sanger og dikt. Der ble Det vepsiske Kulturselskapet feiret. Organisasjonen som verner om folkets identitet, språk og kultur har fylt 20 år. Forsker Zinaida Strogalshtshikova har vært leder helt siden organisasjonen ble startet.

Oversatt fra finsk av Bente Imerslund

 

Plakat om den vepsiske forfatteren Nikolai Abramov - laget av vepsiskelever på den finsk-ugriske skolen  i Petroskoi. Foto. Bente Imerslund.

 

Lyrikeren Nikolai Abramov leste egne dikt  på den Den finsk-ugriske litteraturkongressen i Oulu 25.-28.08 2010. Abramov er redaktør for den vepsiske avisa Kodima.

Foto: Bente Imerslund

 

Det vepsiske muséet i Soutjärv

Intervju og foto: Bente Imerslund, oktober 2008.

Soutjärv er en vepsisk landsby og nå er jeg på det vepsiske muséet i Soutjärv. Her er museumsbestyreren Natalia Anachimova. Fortell!
Jeg jobber på dette muséet, som ble grunnlagt i 1967. Grunnleggeren het Rurik Lonin. På fritida reiste han rundt i landsbyene og samlet gamle gjenstander. Nå har muséet mer enn 8000 gjenstander og den største delen av dem er samlet i det vepsiske området, i landsbyene Soks, Vehkaoja, Soltjärvi, Kaskesoja, hvor de nordlige vepserne bor. Det er også samlet gjenstander fra Leningrad- og Vologdi-områdene.

Muséet hovedbygning. Foto: Bente Imerslund
Nå er det vepsiske museet på Melkin-gården. Gården er 200 år gammel og den har alltid vært på dette stedet. Her bodde det en stor vepsisk familie – Melkin-familien. Muséet har fire saler. Nå er vi i den første salen. Her kan vi se hvordan en vepsisk familie bodde før, for 100 år siden. Hva de selv gjorde med hendene, hva mennene gjorde, hva kvinnene gjorde. Man kan si at før kunne vepserne lage alt de trengte i husholdningen. Før sa enhver vepsisk mann: Jeg kan bygge et hus, og så bygde han et! Det er fint at huset står i hundre år eller mer. Vepserne kunne lage ting av tre, leire, never, fururøtter. De lagde mye og det var fint i hjemmene. Kvinnene var flinke med kniplinger og man kan si at enhver vepsisk kvinne visste, hvordan man skulle lage rødt garn. Rød farge var viktig. Før visste vepserne at gardinene skulle være røde, at den røde fargen holdt det onde vekk. Og man må si at vepsiske familier var store. Det kunne være 15 personer eller mer, det kunne være en bygning og det var fint at man under ett tak hadde plass både folk og fe.
  • Og her sov altså et lite barn?
  • Dette var en slags vogge. Den er fint laget, slik at barnet skal ha det bra. Og når barnet vokser, må det lære å gå. Vi ser at dette – på vepsisk heter dette käpäs – det  er en fin måte for barnet å lære å gå på.
  • Og her på kjøkkenet, hm ... er dette en plass for barn?
  • Nei, dette er ikke for barn, men for hønene. Når det var kaldt om vinteren, måtte hønene være inne.
  • Her ser vi en kjempestor ovn.
  • I vepsiske hus var ovnen stor. Ovnen ga varme, der kunne man koke all maten. Man kan sove inne i denne ovnen. Vi vet at vepserne sov inne i ovnen, mer enn oppe på ovnen.
  • Kan man sove inne i ovnen???
  • Ja, her i midten.
  • Hvor mange mennesker kunne sove her?
  • To, moren og faren i huset. Når det var kaldt om vinteren kunne de legge seg her. Jeg husker enda, da jeg var barn, og mor sa: Nå blir du syk. Jeg måtte bli frisk og da var det bra med ovnsvarmen. Vi kan si at ovnen var bra for folks helse. Vi vet at de gamle konene, på vepsisk sier vi uk (gubbe) og ak (kone) kunne sove oppe på ovnen.

 

  

Del 3
  • Og her er det lærebøker i vepsisk. Fortell litt om det vepsiske språket!
  • Her ser du lærerbøker i vepsisk språk, og de første lærebøkene kom på 1930-tallet. Vepsisk språk fikk blomstre i bare ett år, og så kom en vond tid - altså stalintiden. Man fikk ikke snakke vepsisk og ikke lese vepsiske bøker og lærebøkene ble brent. Nå er vi inne i en god tid, det kommer nye vepsiske bøker og vi kan lese våre egne bøker. Her er ei lærebok, her er en roman på vepsisk, her er det dikt på vepsisk.
  • Hvor mye vepsiskundervisning har dere i dette området?
  • I en periode kunne barna lære vepsisk på tre skoler, i Soksu, Soutjärvi og Kalajoki. Nå er det bare på to skoler, i Soutjärvi og i Kalajoki.
  • Leser alle barna på disse skolene vepsisk?
  • Mange leser vepsisk, men faget er ikke obligatorisk. Det kan hende at de eldre elevene ikke leser det.
  • Her er det mange bøker for barn på vepsisk.
  • Ja, det er lærebøker, slik at de kan lære språket på skolen, det er religionsbøker, diktbøker. Vi har Kalevala på vepsisk og folklorebøker. Det finnes ordbøker russisk – vepsisk og vepsisk – russisk.

 

 
  • Hvordan forholder politikerne i den karelske republikk seg til vepsisk språk?
  • Nå, man må gjøre mye selv for å styrke språket. Vi gjør mye og vi sier det vi vil. Det er tider da man lytter på oss og tider da vi ikke får ordentelig gehør. Nå er det en vepsisk kulturgruppe. Zinaida Strogalsjikova har vært leder i mange år. Man må virkelig si at hun og de andre i denne gruppen gjør mye for at vepsernes stemme skal bli hørt.
  • Når barna kommer til skolen, kan de vepsisk hjemmefra? Snakker de unge foreldrene vepsisk til dem?
  • Det er få slike barn som snakker vepsisk hjemme. Det vanligste er at det er et nytt språk for dem. I familien er det vanligste at mor er vepser og far russer. Det er få familier hvor begge foreldrene er vepsere og snakker språket, men noen slike familier finnes. Det er mest eldre folk som snakker vepsisk. Når et barn lærer vepsisk på skolen, kan det snakke med bestemor hjemme.

 

 
  • Nå, hva er ditt morsmål?
  • Vepsisk. Mor og far er vepsere og jeg sier at jeg er vepser og mitt morsmål er vepsisk.
  • Enn dine egne barn eller ditt eget barn?
  • Jeg har en sønn. Mannen min er halvt russer, halvt vepser. Og jeg sier at sønnen min er vepser.
  • Hva er guttens morsmål?
  • Vepsisk. Han leser det på skolen. Vel, jeg kan ikke si at han snakker det så godt, men når noen spør ham hva han er, så svarer han at han er vepser.

Del 4

  • Er det mye turister her på muséet?
  • Cirka 10 000 i året. Unge og gamle. De fleste er russere. De kommer fra St. Petersburg, Moskva og andre store byer. Fra Petroskoi kommer det mest skoleelever og studenter.
  • Det er fint at man på muséet ikke bare ser, men også kan spise kalitka og drikke te. Kalitka er vepsisk mat. Og så kan man høre vepsiske sanger og se på vepsisk dans. De som vil, kan være her i fem minutter og de som vil i to timer.
  • Jeg har allerede vært her mer enn to timer! Har dere noen kontakter i Norge?
  • Ja, i år var det ei fin gruppe fra Norge her i Soutjärvi. Arran - samer fra Norge. Jeg tror at vi neste år får et fint samarbeidsprosjekt. En liten gruppe var i oktober i Norge. Og til sommeren kommer det en gruppe fra Norge. Det er bra hvis du i Norge forteller om vepserne. Fortell hva man kan se og høre her. Velkommen til vepsernes land fra Norge og Sverige!

    Oversettelse til norsk (noe forenklet): Bente Imerslund

 

 
Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no