Carl Axel Gottlund – en av mange europeiske forløpere til et nytt demokratisk syn på staten

Niclas Persson – forsker på finnskoghistorie, intervjuet av Bente Imerslund i Torsby i september 2013.

a. Les om Carl Axel Gottlund og hans arbeid på Finnskogene i Sverige og Norge i 1821. b. Se Gottlund som agitator i Spillet om innvandrerne i 2011.       ⬅ Samme mann spilte Gottlund i Spillet om innvandrerne også i 2011!

Folk må få innflytelse på sitt eget territorium

– Vi har hørt mye om språket hos Gottlund. Når begynte forskere å se hans arbeid i en større europeisk sammenheng og å snakke om hans politiske strategi?
– Man har nok ikke vært så bevisst på det tidligere. Jeg forsøker å være litt pionér i å se på dette. Gottlund var en slags forløper for demokratitanken, altså parlamentarisme og folkestyre. Han mente at etnisitet og streben mot selvstendighet sto mot datidens idé om nasjonalstaten. Gottlund var ikke alene i Europa om disse tankene. Særlig i Øst-Europa, bl.a. i Ungarn og Bulgaria ble de samme idéene aktualisert på 1820- 30-tallet. Dette representerte noe nytt.

Etter Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet tenkte man at nå skal vi beholde de grensene vi har. Det må ikke komme noen oppviglere og sette folk opp mot kongen. Vi vil ikke ha noe folkelig opprør. Kongen skal bestemme. Noen folkelig demokratitanke i moderne betydning fantes ikke da. Men Gottlund setter fingeren på noe, en slags ny tanke om styring - en bottom up. Han snakker til og for et folk som har en viss særpreget kultur eller det vi kaller nasjon i dag, et folk med felles kulturelle koder. Det er en avgrenset gruppe med et felles språk og de kan hevde sin rett.

Det viktigste her er at Gottlund gjør noe kongen ikke liker, han sier at folket skal ha innflytelse og makt på sitt eget territorium. En slik idé finnes ikke i tankene hos de styrende i Sverige, Norge og Russland på denne tida. Den er helt fjern. Deres verdensbilde sier fortsatt at makten og nasjonalstaten er av guds nåde gitt till kongen. Det nye i dag er å se Gottlund som en av mange forløpere til et nytt demokratisk syn på staten.

Bevisst politisk strategi for å dokumentere etnisitet

En del av Gottlunds politiske tanker og idéer vokser fram med den andre reisen han gjør og med den andre dagboka han skriver. Allerede i dagboka ser vi at han har ei spørsmålsliste som hjelper han med å dokumentere og redegjøre for hvordan migrasjonen og utviklingen hadde sett ut fram til tiden for hans besøk. Han beskriver når finnene kom til områdene, hvilke slektsnavn de har hatt og fortsatt bruker. Han skaper et verktøy for å dokumentere etnisitet. De finske runesangene er også viktige. Gottlund driver med en helt etnisk dokumentasjon og har en tydelig strategi for hva han vil med denne folkegruppen. Det liker selvfølgelig ikke representantene for majoritetssamfunnet. At han låner kirkebøker og ber om fullmakter for sin idé fra skogfinnerne er en bevisst handling. Når han så i 1823 legger fram lovforslaget om det skogsfinske herredet, har han et fullstendig materiale; en helhetlig dokumentasjon over det demografiske bildet av befolkningsgruppen og hvordan kulturarven og statusen ser ut i 1823. Der er det finske språket selvfølgelig en viktig del.

Husforhørslister – kirkebøker

Her i Sverige førte man fra 1600-tallet hvert femte år såkalte husforhørslister inn i kirkebøkene. 
– Hva er husforhørslister?
– Presten var ute på gårdene og skrev opp hva alle het og når de var født. Han kontrollerte deres lesekyndighet og kristendomskunnskap. Drenger og piker var også med. Det er disse listene Gottlund låner i fem ulike sogn. På forskjellige måter legger han ganske frekt beslag på dem en stund og skriver inn de finske slektsnavnene ved siden av de svenske. Han er bevisst på at han må handle raskt før noen henter bøkene tilbake.
Det refereres særlig til når han er i Østmark. Han får overtalt presten til å låne ham kirkebøkene, men er redd for at de vil bli hentet fort. Etter fire timer, klokka halv fem om morgenen, banker stalldrengen til presten på og ber om å få kirkebøkene tilbake. Da er Gottlund faktisk ferdig med å skrive av slektsnavnene.

Les mer om hvordan Gottlund fikk lurt seg til å skrive ca. 1000 finske familienavn inn i kirkeboka før boka ble hentet.

Egen jurisdiksjon for skogfinske områder?

Med sitt materiale gjør Gottlund en utrolig stor gjerning. Han vil ikke bare dokumentere, men har en klar og langsiktig politisk målsetting. Det har kulturhistorisk verdi i å få dokumentert den finske befolkningen, som fremdeles har sin finske kultur i behold. Ellers vil kunnskapen om denne kulturen etter hvert bli borte. Gottlund gjør en enorm innsats og man kan forstå hvilken plan han har for hva han vil oppnå. Dokumentasjonen vil styrke befolkningens identitet. Skogfinnene må få et område med egen jurisdiksjon. Prosjektet med å grunnlegge et eget selvstendig herred er en realitet som politikerne må ta standpunkt til.

Gottlunds betydning

– Hvilken betydning fikk Gottlunds arbeid på Finnskogen for den senere utvikling av kulturen? 
– I senere tid har man diskutert hvor godt de etniske markørene for språket og kulturen var bevart ved tiden for Gottlunds besøk. Et annet tema er hvordan hans arbeid påvirket kulturens utvikling senere.

Gottlund hadde en sterk vilje til å dokumentere og få skogsfinnene til å forstå betydningen av deres egen kultur. Videre inspirerte han dem til å få sin sosiale og økonomiske situasjon politisk prøvd. Mange mener dette førte til en kraftsamling på Finnskogen, noe som var viktig for å bevare kulturen. 

Statsmakten: Skogfinnene må forsvenskes!

[accordion width="600"] [item title="Les mer!"]

Statsmakten: Skogfinnene må forsvenskes!

Dessverre kan man også si at Gottlund ble kontraproduktiv, virkningen ble det motsatte av hva han ville oppnå. Statsmakten ble mer bevisst om at her har vi en befolkning som snakker finsk. Den har fortsatt ikke blitt assimilert, det må vi gjøre noe med og det må skje fort! Når lovforslaget om et eget skogsfinsk herred faller i Riksdagen i 1823, blir det en utredning: Hva kan man gjøre for å forsvenske denne befolkningen? I 1826 får likevel noen av Gottlunds krav litt gjennomslag. Det skal bli nye menigheter, men selvfølgelig ingen finske prester, de må være svenske. Nå skal skogfinnene lese og snakke svensk. Det blir ABC og salmebokutdelinger, på svensk selvfølgelig og det blir en økonomisk utredning om disse områdene som ansås å være fattige. I 1832 får man forskjellige støttetiltak, poteter og penger i kampen mot fattigdommen på den svenske Finnskogen og for at assimileringen av denne gruppen skal gå fortere.

Det er viktig å huske at majoriteten av skogsfinnene sa ja til Gottlunds lovforslag om et eget skogsfinsk herred, de synes det er positivt. Det styrker deres identitet, det forlenger nok også gruppens identitet. Språk- og kulturdøden gikk mye saktere enn om Gottlund ikke hadde dukket opp. Man kan likevel alltid lure på hvilke virkninger hans arbeid fikk. I 1842 fikk Sverige loven om allmenn folkeskole, noe som sikkert hadde en assimilerende effekt. Men faktum er at han skapte mye samhold. På den norske Finnskogen kom Gottlund til å få en særskilt sterk status fordi han helt konkret hjalp flere av skogfinnene til å kjøpe fri sine torp og gårder og forandre deras liv totalt.

[/item] [/accordion]

SkogsOla i Torsby om finnskogkulturen, om sin legendariske morfar FjällOla og om seg selv

(Skrevet etter Bente Imerslunds intervju med SkogsOla i Torsby i september 2013.)

Bakgrunn

Jeg heter Olov Henriksson, er født i 1957 og er oppkalt etter min morfar Olov Olovsson. Hans finske navn var Olli Vilhuinen. Han var født oppe på det øde torpet Fjelltorp og var den siste brukeren der. Morfar gikk under navnet FjällOla, mens hans far ble kalt LangOla.

Fjelltorp lå i et veiløst område og kampen for tilværelsen var hard. Familien bodde på 16 kvadratmeter og torpet tilhørte et skogsbolag. Da morfar og de to brødrene hans var små, ble mora ble nesten lam, så de og faren måtte pleie henne. Som snekker og skogsarbeider hadde faren lange arbeidsdager. Også dyra måtte passes.

Lang-Ola ville ikke at sønnene skulle lese aviser og slikt, det var sløsing med tid og penger. Brødrene var så sultne på det skrevne ord at de i smug leste avisene han prøvde å gjemme unna. Dermed lærte de mye politikk og morfar Olov ble selv politisk engasjert. Det var han som startet den første skogsarbeiderfagforeningen i Østmark. Han var aktiv på mange områder og ble en slags pioner. Morfar hadde kort utdannelse. Gjennom kjøp av bøker og egne studier ble han likevel uvanlig belest til å være småbrukersønn på et veiløst torp i Röjdafors tidlig på 1900-tallet.

Finland og dagboka til den finske studenten Gottlund

Finland ble en selvstendig stat i 1917 og ville søke sin identitet. Finnene hadde oppdaget at her i Nordre Värmland levde finske tradisjoner som for lengst var forsvunnet i moderlandet. I første halvdel av 1900-tallet kom mange finske forskere hit for å dokumentere den skogfinske kulturen.

I morfars hjem var hverdagsspråket finsk fra 1600-tallet. Da Gottlunds dagbok fra hans reise på Finnskogene i 1821 skulle oversettes til svensk, tilbød en kulturinteressert prost her i Torsby et stipend på 1000 kroner. Valget falt på morfar Olov, en belest og kunnskapsrik autodidakt. Morsmålet var finsk og han kunne mye om Finnskogen. Med stipendet i lomma reiste morfar i 1928 til Finland for å oversette Gottlunds dagbok. Tekstene i boka var vanskelig å lese, men han fant ut av det. Der noe var uklart, gjorde han opptegnelser. Han bidro nok til å gjøre dagboka tydeligere. Den kom ut på svensk i 1931. Også morfar skrev dagbok, slik at vi kan lese om dette oversetterarbeidet. 

Det er nesten utrolig at morfar kunne gjøre denne jobben i Finland. Selv var han politisk engasjert på venstresida, bare ti år etter den blodige finske borgerkrigen som de røde tapte. Det fantes ingen notis om hans politiske bakgrunn og i Finland ble han tatt imot som den fortapte sønn. Han fikk for eksempel kjøre gratis med toget og fikk billetter til all slags muséer.

En morsom kuriositet gjør at bildet av Gottlund i ettertida har blitt litt skjevt. Han skrev ned sine kjærlighetseventyr i kodet språk. Snart hadde morfar knekt koden – med det som i dag heter frekvensanalyse. Disse historiene kom med i oversettelsen. Prosten som hadde betalt stipendet syntes dette var upassende å ha med, så han sensurerte de første opplagene av boka. Også Gottlunds historier om embetsmenn som ikke skjøttet sine embeter ble sensurert – i tidens ånd. Gottlund hadde gjort et enormt arbeid med dokumentasjon av livet på Finnskogene, men de pikante sakene har kanskje fått litt for stor oppmerksomhet i ettertid.

Morfar Olov gjorde en stor forskergjerning innen finnskogarbeidet og han hjalp andre forskere. Han var en beskjeden idealist, som ikke likte at man skulle framheve seg selv. Da han skulle bli tildelt den finske leijonordenen, ville han faktisk ikke ta imot.

Fra Svenska Turistföreningens årsskrift / 1928. Värmland / sakser vi dette avsnittet fra Ernst Lampéns artikkel Finnarna i Värmland.

Men i Östmark ges det ännu flera personer, som tala god finska. Där ligger en gård uppe i bergen, som heter Juhoila. Det gamla värdfolket talar bättre finska än svenska. På Fjäll bor en ung, mycket beläst och upplyst arbetare, Olov Olovsson, också Fjäll-Ola kallad, egentligen en finsk Olli Vilhunen, som även behärskar finskt skriftspråk. Men han är ett undantag; alla hans jämnåriga äro endast svensktalande.

Med røtter i folketroen

[accordion width="600"] [item title="Les mer!"]

Med røtter i folketroen

Morfar var på mange måter en tradisjonsbærer. Han var ikke bare en faktaorientert forskertype, men også poet og historieforteller. Vi barnebarna skulle sitte på jugertrappa når han fortalte. Dette var spennende for oss. Mange av hans historier har å gjøre med gammel folketro, mye har sine røtter i fornnordisk tro.

Om han selv trodde på historiene? Tja, det tør jeg ikke si. Når han kjente at det klødde i nesen, da sa han Nå huger jag fölk. Det betyr at nå minnes jeg folk, nå får vi snart besøk. Snart kom noen gående. Han visste på forhånd om det var mann eller kvinne, avhengig av hvilket nesebor det klødde i. Dette var fascinerende. Huga er et gammelt fornnordisk ord som betyr minne. Du vet, Odins ravner het Hugin og Munin. I den fornnordiske troen mente man at alle hadde en skytsånd, en fylgje som gikk foran og varslet den som skulle få besøk. Jeg har nok ikke troen på dette.

Kulturarven gikk ikke videre

Min mors generasjon mistet språket og mye av den finske identiteten. De var driftige og foretaksomme folk og de arvet min morfars kynne (sinnelag). Selv synes de at de ikke har noe spennende å fortelle. Når man hører dem fortelle, synes man de har mye interessant.

[/item] [/accordion]

Natur- og kulturguiden SkogsOla

Jeg har alltid vært opptatt av natur og kultur og av å fortelle historier. Dette ligger vel i genene etter morfar. Da er ikke skrittet så langt til å bli guide. Som natur- og kulturguide vil man gjerne ha en ekte identitet. Styrken til den skogsfinske befolkningen i nordre Värmland er fascinerende. Finnene her var isolert og bevarte sin kultur lenge. Andre steder ble de fortere forsvensket. For å fange tilhørernes oppmerksomhet, prøver jeg som guide selv å dra i tråder og røtter og løfter ofte fram det skogfinske. Jeg framhever at finnene var et naturfolk som visste å utnytte naturen. Jeg snakker om mine egne røtter, det finske språket, røykstuer, svedjebruk, den levende magiske troen. Kunnskapen om vekstene i naturen er ikke noe spesifikt skogfinsk, men folk her i området har bevart slik kunnskap mye lenger enn folk andre steder i verden. Med turistene drar jeg til flere finngårder, slike som også Gottlund besøkte. Hans dagbok fra 1821 er et viktig verktøy for meg. Ofte leser jeg rett fra boka. Han beskriver bryllup og andre begivenheter han var med på. Selvfølgelig føler jeg en spesiell tilknytning til boka fordi morfar oversatte den til svensk.

Indianere mindre naturfolk enn skogfinner?

For noen år siden leste jeg om en amerikansk professor som er indianerhøvding. Han besøkte Finnskogen og ble fascinert av skogfinnenes nærhet til og kunnskap om naturen. Deres sterke identitet virket mer levende enn den han kjente fra sitt indianermiljø. De amerikanske indianerne mistet mye av sin identitet på 1900-tallet.
Her i Skandinavia beundrer vi ofte indianerkulturen og indianernes opprinnelse og nærhet til naturen. Vi kjøper bilder av indianere og henger drømmefangere over sengene våre. Ofte verdsetter vi ikke det vi selv har. At en indianer ble imponert av vår kultur, fikk meg til å begynne å tenke.

Nærhet til naturen

Sileshår (latin: drosera, norsk: tettegress) er en liten myrvekst. Med den silte man melka for å få tykkmelk. Langt inn på 1900-tallet slo skogfinnene ild med fnøske og stål. Fnøske laget man av en sopp på bjørka. De kunne spå været med nikt eller heksemel, et fint sporepulver fra planta kråkefot (latin: Lycopodium). Man la pulveret på ei trolltromme og når man rørte på tromma, dannet det seg mønstre avhengig av lufta omkring. Mønsteret kunne f.eks. fortelle om det var lavtrykk på vei. Pulveret eksploderte når det kom i kontakt med ild. På folkemunne ble det gjerne kalt kjerringkrutt. Kornet var verdifullt og måtte beskyttes mot ødeleggelse. På mange låvedører eller låvevegger finner man trollkors og ulike symboler.

Pentagram på låvedøra på gården Purala, oktagram fra låven på gården Ritamäki.

Generasjonsforskjeller

Får du som guide ofte høre folk si at dette gjorde mine besteforeldre?
Med pensjonister får jeg inn nye aspekter. Når jeg guider yngre mennesker, ser jeg at mye kunnskap har forsvunnet på en generasjon. Folk i 30-40-åra snakker sjelden om hva deres besteforeldre sa og gjorde. Men det er stor interesse blant unge og middelaldrende for ulike sider ved tro og religion, f.eks. new age. Skogfinnene hadde sin levende folketro. Naturen var levende og besjelet. Jeg forteller turistene om den gamle skogsfinske folketroen og om hvordan den lever videre i dag.

[accordion width="600"] [item title="Les resten!"]

Et av slektsnavnene i min familie er Suhoinen. Jeg tror den trollkunnige Puru-Juha var av Suhoinen-slekta. Han skal på 1800-tallet ha trollet bort ulven fra området her. Noen sier at han begravde haka til en ulv, andre at det gjaldt hans egen hake etter at han selv ville være begravet. I alle fall sa han at så lenge det finnes noe av denne haka i jorda, kommer det ikke til å finnes ulv i Nordre Värmland. Da ulven på 1970-80-tallet begynte å komme tilbake, sa min mormor: Ja, nå er Puru-Juhas hake borte. Jeg forsøker å ikke legge noen føringer i det jeg forteller, men lar folk selv bedømme. 

Når to trær sitter sammen og et av dem er på tur å falle, kan det bli hengende fast i det andre treet. Om vinden blåser, blir det en knirking. Det er pusten til et menneske. De norrøne nornene spant livets tråd. Man trodde folk hadde en utmålt tid her på jorda. Men av og til kunne det skje ulykker og folk døde før deres tid var omme. Da levde man videre som en ånd og tok plass i et tre. Lyden fra treet var en stemme som kunne prate med de levende.

Fremmede kulturer i dag 

Når det i dag kommer innvandrere med fremmed kultur og språk og en annen hudfarge, kan folk oppleve det som skummelt. Det ukjente er skremmende og blir oppfattet som et problem. Slik var det sikkert også med finnkulturen på 1600-1700-tallet. De nyankomne begynte kanskje selv å skamme seg over sin egen kultur. Men nå har den ekte finnekulturen dødd ut og er ikke lenger noen trussel for det svenske samfunnet. I min generasjon er dette igjen spennende. Nå løftes finnkulturen fram som noe unikt. Vi er stolte av vår opprinnelse. Også mine døtre er opptatt av finnekulturen. Jeg tror den kommer til å blomstre og leve idere. Det er bra at så mange utenfra har tatt tak i dette.

Jeg er med i et prosjekt med flyktninger fra bl.a. Somalia, Syria og Afghanistan. For flyktningene presenterer jeg meg som innvandrer, riktignok for 400 år siden. De er her og nå. Dette er jo ikke noe nytt, innvandrere har kommer til Sverige i århundrer og er helt forsvensket, men likevel stolte av sin opprinnelse. Om hundre år vil det være et helt annet syn på de kulturer som kommer nå.

Moderne isolasjon

Vi får ofte inntrykk av at finnetorpene lå svært isolert, men 7-torpsleden er jo under 8 kilometer. Det var faktisk ganske tett bebygd. Om man bodde på Ritamäki, hadde man butikken en kilometers vei unna og skolen et par kilometer. Det var veiløst, men postmannen kom fram, også med pakker. Nå må alle til Torsby for å få sin service. Hvis du i dag ikke har bil, er du virkelig isolert.

 [/item] [/accordion]

Ritamäki finnegård

Ritamäki er den best bevarte finnegården i Värmland. Gården har en vakker beliggenhet i et åpent kulturlandskap, omtrent en kilometer fra bilvei. Den er fredet både som naturreservat og på grunn av den unike floraen. Midt på tunet ligger røykstua med røykovnen. Søskenparet Henning og Beda bodde på gården helt til 1964. Da flyttet de til Torsby og ga hjemgården sin til Lekvattnets hembygdsförening. I Lekvattnets kirkebok for 1856 -60 har presten skrevet at Ritamäki betyr Trättberget. Det finske ordet riita betyr strid, trette eller tvist. Riksgrensa var ikke markert og eierne av gården hadde en gang trettet med nordmenn om eiendomsretten til en rugavling.

	Røyken har gjort øverste del av veggene i røykstua mørke. Midt i bildet til venstre ser vi stokken som brukes til å løfte takluka.
Lurer på hvor stor åpning jeg skal ha på takluka?	Når man har bestemt seg, setter man stokken i et av de mange sporene.
Detalj fra taket på røykstua. De tunge stenene holder bordene på plass og dekk-krokene holder stenene på plass.	Gunvor Hedin titter inn i en jordkjelleren på den eldste Ritamäki-gården. Den ble bygd i 1816 og ligger noen hundre meter nord for dagens Ritamäki. Bortsett fra noen ujevnheter i bakken er det bare denne gamle jordkjelleren som vitner om den eldste bebyggelsen her.

Skjebnesvanger svedjebrenning

En animasjonsfilm laget av Magnus Reiersen. Svedjebrenning var skogfinnenes viktigste næringsvei. Her får vi se hvor farlig det kan være å tenne på et svedjeområde før naboens svedje er klar for brenning. Dette skjedde en gang på 16- eller 1700 -tallet.

Vanskelig fødsel

ENDELIG ble gutten født! En animasjonsfilm laget av Magnus Reiersen. Filmen bygger på en fortelling om Aho Heikki,  tatt fra Pertti Virtarantas  bok I Finnskogarna. Minnen från resor til finnarna i mellersta Skandinavien. Den ble utgitt av Torsby Finnkulturcentrum i 2008. Boka er oversatt fra finsk av Tellervo Zetterberg. Den finske utgaven - Suomalaismetsissä - kom i 1997. Aho Heikki levde i de värmlandske finnskogene på 1600- eller 1700-tallet.

Torsby Finnkulturcentrum - Monica Björklund

 Monica Björklund forteller om virksomheten ved Torsby Finnkulturcentrum i Värmland.

Monica Björklund forteller om det finske språket i Värmland.

Bente Imerslund intervjuet henne 03.05.2012

Torsby Finnkulturcentrum har en flott utstilling om skogfinnene. Med ord, bilder, musikk, naturlyder og gjenstander levendegjør den skogfinnenes historie og gir mye til barn helt ned i førskolealder. Her ser du noen glimt fra utstillingen.

Skogsfinnarna Mellan 1362 och 1809 var Finland en del av det svenska riket. I de östra regionerna Savolax och Tavastland bodde svedjebrukande skogsfinnar. Under 1500- och 1600-talen flyttada många av dem till skogslandskapen i Mellansverige och delar av östra Norge. Anledningarna var blant annat överbefolkning och brist på skogsområden att svedja. De svenska myndigheterna uppmuntrade denna nyodling och skogsfinnarna fick flere års skattfrihet.

Inga-Greta Lindblom forteller om hvordan det suggestive miljøet i utstillingen på Torsby Finnkulturcentrum får urolige barn til å slappe helt av. De vanskeligste å roe ned kan være pratsomme pensjonister!

Ann Öhgren.

Ann Öhgren forteller om Finnskogen på väg, en temalåda (undervisnings-kasse) for skolene i området. Den er laget ved Torsby Finnkulturcentrum.

Ei flott undervisningskasse.

Her ser du noe av innholdet.

En innholdsrik "temalåda".	Slik bygger vi tømmerhus!

	Skolebarna skifter gjerne klær på Sinikka og Matti

Rugkorn, never og rugaks	Lin

Linklede og ullklede

Kalevalasagnene levde på Finnskogen lenge før de ble samlet mellom to permer i 1835.	Bokutvalget er imponerende

Til venstre: Krumelurer i arkiven - en pedagogisk resurs	Slektsgransking er viktig

Røykbadstu

Badstuovnen består av steiner som varmes opp.	Linaksene ble varmet opp i badstua.

Kaisa Vilhuinen

Tellervo Zetterberg forteller om Kaisa Vilhuinen (1855-1941), den siste tietäjä – vise person – på Finnskogene. Kaisa hadde nedarvet kunnskap om tidligere tider. Hun kunne mange Kalevala-dikt – runesanger – slike som folk hadde kjent til i årtusener. Først i 1835 ble diktene samlet mellom to permer. Finske forskere så på Kaisa som en uvurderlig kilde til informasjon og hun ble mye dokumentert. Hun kunne mer enn de fleste andre, folk kontaktet henne når de trengte helbredelse og hun kunne stoppe blod.

Tellervo Zetterberg forteller om hvordan Inga-Greta Lindblom som litt amatørskuespiller har skapt en ny Kajsa, en figur som formidler Finnskogenes historie til nye generasjoner. Både Zetterberg og Lindblom forteller om den ormeformede trollkjeppen på Finnkulturcenteret.

Kajsa 

Bente Imerslund intervjuet henne 04.05.2012

Inga-Greta Lindblom från Vitsand i Torsby har skapat en Kajsa-gestalt som levandegör mycket av Finnskogens historia. Kajsas berättelser tar aldrig slut. Här i rökstugan på Gräsmark Hembygdsgård berättar hon om näverkonten sin, om svartboken, om att bli kvitt getingar (veps), om den finskpåverkede svenska dialekten i Nyskoga och om matretten mutti.

Her berättar Kajsa om sin slekt i Finland och om svedjebruk, finnarnas viktigaste näringsveg.

Susanne Marguerite Arvidsson 

Bente Imerslund intervjuet henne 04.05.2012

Susanne Marguerite Arvidsson fra Torsby forteller om den Marja-figuren hun har skapt. Marja kommer fra dypet av Susanne selv. Hun blir aldri gammel og hun fascineres av alt hun ser i naturen. Marja fører Finnskogenes historie videre til barna.

Susanne Marguerite forteller om sin egen bakgrunn med bl.a. vallonske røtter. Videre om sin tidligere jobb for kommunen, om Marja som alltid finner en utvei og om finnskogkulturen som i verdensmålestokk er helt unik. 

Gill Holmberg

Gill Holmberg har i ti år arbeidet med å dokumentere informasjon på data på Gräsmark hembygdsmuseum i Sunne. Her forteller hun om da hennes far som liten gutt var med på svedjebrenning. Gill har selv både skogfinsk og vallonsk bakgrunn.