|
Teemu Ryymin
Teemu Ryymin, du snakker bergensdialekt og er finsk. Fortell litt om din bakgrunn!
Jeg er født i Tammerfors i Finland og flyttet hit til Norge i 1987 sammen med min familie. Etter det har jeg studert på universitetet her og utdannet meg til historiker.
I Norge vet man ganske mye om Den finske fare, altså om hva nordmenn og fremfor alt norske myndigheter på 1920- og 1930-tallet tenkte om finlendere som hadde slått seg ned i Norge. I 2003 disputerte du for doktorgraden om hva man i Finland tenkte om de menneskene som etterlot Finland bak seg og dro av gårde til Norge. Hva heter doktoravhandlingen din?
De nordligste finner. Fremstillingen av kvenene i den finske litterære offentligheten 1800-1939.
Fortell litt om resultatene! Du holdt sikkert på med det arbeidet i et par år, men kunne du fortelle litt på fem minutter?
Nå ja – mitt hovedresultat var egentlig at man i Finland har skildret disse ruijafinnene, som var det vanlige finske navnet på disse migrantene – de er blitt skildret på mange forskjellige måter. Der finner man så vel meget positive som svært negative bilder. Og da utvandringen fra Finland til Nord-Norge tok til, syntes man ikke godt om disse menneskene som dro av gårde fra Nord-Finland hit til Ishavets strender. Man tenkte om dem at de på en måte var forbrytere som etterlot sitt eget land bak seg og bare tenkte på sitt eget gagn. Men dette bildet endret seg i en svært positiv retning.
Bildet av dem var altså i begynnelsen ganske negativt?
I begynnelsen var bildet svært negativt, men dette negative bildet endret seg på midten av 1800-tallet. Og kvenene, som nordmennene kalte dem, begynte man i Finland å skildre som mennesker som representerte de beste sidene ved det å være finsk. De var energiske, sparsommelige og arbeidsomme mennesker som slet for å få seg et liv her på Ishavets karrige kyster. Noen finske forfattere skildrer dem som de menneskene som blåste liv i disse ishavs-strendene. Et slikt positivt bilde er jo selvsagt meget stereotypt, og i finsk litteratur finner man også mange variasjoner av dette bildet. En av de interessante variasjonene som jeg fant i mitt eget materiale var denne fennomanlederen Yrjö Koskinens tanke om at ikke bare disse finske utvandrerne, men i det hele tatt finskhet, var mer naturlig her på ishavsstrendene enn for eksempel det norske eller det samiske.
*****
Til dette tankemønsteret knytter det seg også en tanke om at Finland burde få nye rettigheter på ishavskysten. Den finske staten hadde jo ikke noen andel av ishavskysten i det hele tatt på 1800-tallet. Derfor ønsket disse finske nasjonalistene også på forskjellig vis å skape nye bånd til finnene på Ruijas strender, og sendte dem bøker, finske bøker og aviser. Det kom også finske prester og prekte på finsk her for utvandrerne. Og hensikten var at de skulle forbli finske. En slik tenkemåte finner man også mye på 1920- og 1930-tallet, da finske nasjonalister i Stor-Finlandsk ånd tenkte at disse finnene på Ruijas strender egentlig representerte en finsk fortropp her på ishavsstrendene og at de – kanskje – i tidens løp kunne forsøke å få dette området for seg selv som en del av Stor-Finland. Det er her denne tanken om Den finske fare stammer fra. Men det er meget viktig å si at det var svært få i Finland som representerte en slik tenkemåte. Dette var ikke noen offisiell politikk fra finsk side. Og heller ikke de kvenene som bodde her var interesserte i en slik nasjonal sjåvinisme. Kvenene var norske statsborgere, og vanligvis ganske tilfredse med forholdene her, selv om den norske språkpolitikken sikkert var vanskelig for mange.
*****
Og denne Den finske fare, som det kalles i Norge, skulle på en måte ut fra Finlands ståsted egentlig bare kunne skildres slik at ruijafinnenes åndelige og språklige forhold ble ansett som gode. Mange finlendere som var interesserte i kvenene så nettopp kvenene som finner som ikke hadde mulighet til å ta del i det finske kulturlivet. På skolene fikk man for eksempel ikke snakke finsk, og i kirkene hørte man ikke noen finskspråklig preken. Derfor tenkte finlenderne at de hadde en oppgave i å hjelpe disse sine svakere stammefrender med å holde fast på sin finskhet. Men i praksis fikk man nok ikke utrettet så mye med dette arbeidet. I noen grad ble det brakt finsk litteratur og aviser dit, og det var også noen finske aktivister her for gjennom tilstedeværelse å besiktige hvordan forholdene her var. Og dette likte jo myn-dighetene i Norge slett ikke. De satte så i gang en fornorskningsprosess. Hensikten med den var nettopp å få finnene på ruijastrendene til å bli norske.
*****
Kunne du si omtrent når denne fornorskningsprosessen begynte?
Fornorskningspolitikken begynte her å ta form på begynnelsen av 1850-tallet, og den politikken ble nå og da utvidet på slutten av 1800-tallet. Den tok egentlig form av en helhetlig politikk, og opprinnelig var denne politikken bestemt for nettopp dette Finnmarks-området. Men da de finske nasjonalistene på 1920- og 1930-tallet begynte å interessere seg for forholdene i Nord-Troms også, så ble denne fornorskningspolitikken utbredt også til Nord-Troms. Man kunne egentlig si det slik at det største resultatet denne finlendernes omsorg for kvenene førte til, var nettopp en hardere fornorskningspolitikk, eller rent ut sagt nettopp et motsatt resultat av det finlenderne hadde som utgangspunkt.
Man kan altså si at disse finske redningsmennene ikke fikk utrettet noe godt.
Slik kan man meget godt si det. Sett sånn i ettertid var kanskje det beste resultatet alle de bøkene og artiklene som de seinere skrev i Finland. Der fins det et fint materiale, der kvenenes liv er skildret på finsk på mange forskjellige måter.
Er du den første – nå, la oss si nordmann – du er nordmann også, som har forsket på disse sakene i Finland, som har vært i de finske arkivene?
Nå, jeg tror nok at jeg er den første som har sett på saken ut fra denne synsvinkelen. Det er jo mange norske forskere som har forsket mye på fornorskningspolitikken.
For oss nordmenn er det selvsagt moro å høre om hva man tenkte om denne saken i Finland. Har du fått mange tilbakemeldinger?
Ja visst, tilbakemeldingen har vært riktig bra. Det er mange som er virkelig interesserte i hvordan kvenene er blitt skildret i Finland. Særlig denne generelle norske skildringen av kvenene har vært ganske negativ. Jeg tror egentlig at mange har følt det behagelig at det også er funnet slike svært stolte og fine bilder av finnene her ved ishavsstrendene.
Takk til deg, Teemu Ryymin!
Teksten er oversatt fra finsk av Hanne Elin Utvik
|
