Paaskiviikko 2011

Paaskiviikko 2011 ble åpnet i Kvænangen 05.06.2011. Åpningstalen ble holdt av Oddvar Ørnebakk fra Skibotn.

Visegruppa Kaksi laksoo med røtter i Børselv fikk stemningen opp i taket. Se og hør Kaksi laksoo, se under musikk!	Under konserten til tornedalsgruppa Jord ble det enda mer trøkk og tempo.

Lasse Ørnebakk - ung tjæremilebygger 
Intervjuet av Bente Imerslund 09.01.2011. Alle bildene er utlånt fra Lasse Ørnebakk.
Del 1 

• Lasse Ørnebakk, da jeg i fjor høst intervjuet to gamle skogsslitere fra Kvænangsbotn, så spurte jeg om det er noen yngre folk som har tatt opp tradisjonen med å lage tjæremile. Begge de to mennene nevnte bare ditt navn. Er du den eneste under 85 år i Kvænangen som behersker denne edle kunsten?
• Ja, jeg tror jeg er den eneste som kan. Jeg vet ikke om noen andre.
• Du har lenge igjen til du er 85 år. Hvor gammel er du i dag?
• I dag er jeg 37. Født i 1973. 

Del 2

• Du Lasse nå har vi sittet og sett på flere hundre lysbilder fra når du lagde tjæremile. Jeg synes det var fantastisk å se så mange detaljerte bilder fra du begynte å samle ved til mila var nedbrent. Kan du fortelle kort om denne prosessen? Du kunne sikkert snakket et par dager, men tar du det på noen minutter?
• Ja, det første man gjør er å begynne på høsten og finne røtter.
• Er det tyrirøtter?
• Det er tyrirøtter, og det er særlig sånne gamle hogstfelt, i hvert fall 20 år. Da har ytterveden falt av og det er bare tjæreholdig det som er igjen. I Kvænangen er vi så heldige å ha mange berg. På berg og på solvendte sider er det mer tjære i røttene. Og de røttene vil man bruke. Da er det minst arbeid, for man trenger mindre ved for å få like mye tjære.

Stubbebrytinga krever mye krefter	Når man er alene må man ta talje til hjelp.

• Var du mye alene når du lagde den store mila?
• Jeg var helt alene da jeg hentet inn tjærerøtter. Da jeg fraktet dem ned, hadde jeg litt hjelp av pappa og da jeg begynte med mila, fikk jeg hjelp av Ragnar Jacobsen.
• Du må fortelle mer om prosessen, for det var jo utrolig mange faser før du kan sette fyrstikka borti.
• Først må du finne en plass hvor du finner røtter. Så må du begynne å løsne dem fra marka, bryte dem laus og hogge dem i så store biter at du kan bære dem bort og samle dem på en plass hvor du kan komme til med skuter. Så må du kunne kjøre og hente røttene med skuter.
• Hva gjorde folk for hundre år siden da de ikke hadde skuter?
• Da brukte de hest. Den største mila – jeg vet ikke hvor mange hester de hadde, men jeg tror det var over ti hester. Det er skrevet mer detaljert om det. Det var i Kvænangsdalen.
• Videre i prosessen!
• Ja, når du har frakta ned veden, det gjør du på vinteren når det har blitt sne, da frakter du han ned og så begynner du å hogge han opp i mindre biter og helst sette han til tørk. Du må hogge veden når han er frossen og lettere å klyve. Du har ikke sjanse til å klyve han når det blir varmt om sommeren, for da er tjæreveden seig. Da må du bruke mye mere krefter, tre - fire ganger mer krefter for å få den kløvd.

Vedlager	Vedlager

• Og så, når du har fått han til tørk, så begynner du å spikke veden. Det betyr at man tar all ruskveden og det som er dårlig tjære vekk og da spikker man opp i små biter og sorterer samtidig. Jeg bruker å sortere i tre sorter: en som er meget bra, en som er bra og en som er dårlig kvalitet.
• Er det da sånn at hvis du finner nok ved, så kan du kaste den med dårligst kvalitet?
• Nei, det er bare dumt å kaste det dårligste. Det bruker du på den ytterste ringen til å varme opp den andre veden som kommer med tjære, for det blir ikke mye tjære fra ytterringen. Uansett, den brukes til å varme opp for å presse ut tjære fra godveden.
• Så du bruker alltid alt du har samlet?
• Ja, og jeg bruker å være nøye med at det er bare god ved. Men mange ganger – hvis du har hørt fra før i tida – brukte de bare av vanlige tømmerstokker som de delte opp og sagde opp og brukte til å varme opp tjæremila  De hadde så mye god ved at de hadde ikke nok dårlig ved til å varme opp. Når han er spikket, må du spikke forsiktig, så det ikke blir altfor mye fliser. Hvis det er mye fliser i veden, så må det hogges vekk og bare ofres bort. Med fliser kan det plutselig ta fyr midt i tjæremila. Da brennes tjæra opp. Du må være nøye på hvordan du hogger opp og spikker veden. Men når du har fått spikket opp veden – i mellomtida har du vært og henta never. Det er bare en viss tid på året man kan hente never. Det er akkurat i begynnelsen av juni. Og da drar du ut i neverskogen og skjærer opp store flak av never, ca en kvadrat.
• Er det vanskelig å skjære av?
• Nei, det er ikke vanskelig når treet løyper. Med en gang du bruker kniven så spretter han seg rundt stammen, du hører at det smeller. Men drar du på feil tidspunkt, så løsner han ikke i det hele tatt. Det kan være år at nevra ikke løyper i det hele tatt. Det har skjedd. Så da må man rett og slett gi opp og vente et år. Men som de gjorde før i tida, var det ikke så farlig. Da samlet det seg bare mere ved og ble en større mile. 

Motorsaga er god å ha...	men også håndkraft må til.

• Så  veden har blitt sortert, da er det nevra, og så må du hente torv. Du må dra og rive opp torv ca 1 x 2 meters flak. Og da må du ha ca 2-300 m² torv som brukes til mila for å brenne. Når  du har torva og nevra på plass, så er det egentlig alt du trenger. Da må du begynne å sette inn i milbotnen. Hvis man ikke har ferdig milbotn i nærheten, så må man lage en milbotn og grave den opp.

Lasses far Åge Ørnebakk ved et torvlager.	Den gamle milebotnen er rensket fri for trær.

• Var du så heldig at du fant en gammel milbotn?
• Jeg hadde en gammel milbotn. Men det var så mye gjengrodd at jeg måtte  hogge han opp og slette han til. Han må være helt slett og helt jamn, helt konisk form. Jeg måkte opp og måkte ut den gamle rohien, for den var råtten.
• Hva er en rohi?
• Det er stor tømmerstokk. Den er egentlig hul inni, der fylles tjæra opp og der tappes den ut. Rohien skal egentlig romme på en 3000 liters mile ca 40 liter. Hvis du ikke har en rohi i botnen, vil mila fylles opp med tjære og det kan ta fyr.

Vekk med den gamle rohien.	Den nye rohien er klar.

• Når du har satt rohien på plass og måkt og gjort milbotnen helt i orden, så er det klart for å legge never. Men – når man legger nevra, er det kritisk. Du må ha sett at været vil være stabilt i tre-fire dager, for da må det ikke komme noe regn. Nevra må du legge om kvelden når det ikke er sol heller, for hvis det er sterk sol, så krølles nevra.  Da begynner du med fire flak helt nederst i rohien. Der må du legge han etter et bestemt mønster så det blir tett. Du må lage en begynnelse. Etter det er det en sånn teknikk hvor du fletter nevra oppover, så det ikke lekker noe imellom. Jeg legger to lag helt i botnen, så det ikke skal bli lekkasje, det blir ekstra tett. Etter det legger jeg vedbiter oppå nevra, så det ikke skal bli hull, så jeg kan spasere, og det blir større flatetrykk når jeg går. Da begynner jeg å sette opp en stor stokk i midten, rett i hullet på rohien, hvor tjæra skal ned. Det må bli så tett at ikke noe detter ned imellom. Så stabler en ring på en meter i radius. Der er den beste veden. Jeg stabler han opp og banker han tett sammen med en kalkkuri.
• Hva er en kalkkuri?

Første ring lagt. Her er den beste veden.	Med kalkkurien banker man veden fast.

• Den har jeg laget av bjørk, en stor treklubbe som man banker mila fast med. Man banker han ganske så jevnt rundt, forsiktig først, og så hardere andre runden og hardere og hardere og helt hardt til slutt, det må sitte helt fast så man ikke skal kunne trekke ut en bit fra mila. Så starter du med ring nr to - eller den nestbeste veden. Da blir det to meter i radius. Og så  stabler du  rundt og tar akkurat samme prosessen som på indre ringen og banker han fast. Så begynner du med tredje ringen, da blir det tre meter i radius og banker han rundt og setter han fast. Når du har satt denne veden fast, er det egentlig en kritisk fase. Før i tida brukte man masse folk, det brukte å komme kjerringer og alt sammen for å stable. Det måtte gjøres fort for hvis det kom regnvær ble veden våt og de fikk ikke så mye ut av den. Men i dag har man presenning. Jeg har et stort presenningflak på 10-12 m² som kan dekke han fort til hvis det kommer noen regndråper.
• Så en presenning kan erstatte mange kjerringer?
• En presenning kan erstatte mange kjerringer og mange folk. Så man kan gjøre det alene. Når man har banket den ferdig, da er den mila egentlig nesten klar til å tennes.  Det eneste er at den må dekkes med torv. Nei, først må jeg trekke ut pluggen – trestokken i hullet til rohien  og så sette en plugg oppå toppen. Den pluggen er tatt av fersk bjørk for at den ikke skal brenne opp. Den er ca 40 cm i diameter, den pluggen som er satt opp på toppen og smidd, og så banka inn i hullet så ikke noe skal brennes opp, den skal tåle mye varme. Og så dekke han til med torv og så la det være et lag i botnen som er åpen på 30 cm rundt hele mila. Når man har gjort det, så er det å lage opp masse små bål rundt ut av den veden som er spikket. Den er bare sånn småflis man bare legger rundt for å sette fyr på mila. 
   

Andreringen er ferdig. Den er to meter i radius.	Endelig ferdig med alt vedarbeidet!

• Så tenner man de småbålene rundt, og da er det ingen vei tilbake... Når han har begynt å tatt ordentlig fyr og fatnet ordentlig hardt, så tetter man hele mila med torv og lar han dampe.
• Dampe vil si?
• Da er det bare en ulmebrann. Da ryker det bare av mila, de ser nesten ut som damp, det blir bare hvit røyk. Den mila jeg hadde her borte, den dekket hele fjorden inne i Kvænangsbotn med røyk – så de trodde det var tåke. Helt til de kom ned – så var det røyklukt. De hadde sett røyken helt ut til Sekkemo, og det er sikkert 15 km fra der mila brant. Det som egentlig er viktig når man brenner den, når jeg hadde bestemt meg for å brenne: Det var sørvest, det var lovet sørvestkuling, da vet jeg at det er vindstille i Kvænangsbotn. Det var vindstille hele tida. For hvis det blir vind, er det farlig for mila. Hvis mila brenner for fort på den ene sida,  klarer du ikke å sperre til med nok torv. Det blir skeivbrenning, da mister man en masse tjære, for han brenner opp tjæra som kommer fra andre sida.
• Men du fikk optimalt utbytte altså, du mistet ikke noe og gjorde ingen tabber?
• Jeg fikk optimalt utbytte av den vedkvaliteten jeg hadde.
• Hvor mange liter eller hvor mange tønner?
• Jeg fikk vel en 800 liter. Men jeg hadde ikke den gode kvaliteten på veden. Med den milestørrelsen som var der kunne man vel fort ha fått en 1500 liter.
• Med bedre vedkvalitet?
• Ja, med bedre vedkvalitet.
• Det her hørtes spennende ut.
• Ja, det var spennende.

Lasses læremester Ragnar Jacobsen følger med.	Om en times tid er alt slutt ...

Lasse var stort sett alene om å bygge denne mila. Ivar Bjørklund beskriver i sin bok Fjordfolket i Kvænangen hvordan det å bygge tjæremile ikke kunne gjøres av en mann alene: Sitat fra  s 226-227: Men mila krevde også mye arbeid. Det var ingen enmannspoppgave å brenne tjære. Det vanlige var at alle menn i husholdet deltok. Dess flere sønner i et hushold, dess større mile.
Se resten av sitatene fra Bjørklunds bok

Svar på disse spørsmålene finner du i teksten. Alle spørsmålene ble laget av geografielevene i 1STBS på Nordreisa videregående skole 17.01.2011.

Når må man begynne prosessen med å lage ei tjæremile?
Hva er det første man må gjøre i prosessen?      
Hva slags røtter er best å bruke?
Hvor finner man slike røtter?
Hvor mange liter kan en rohi inneholde?
Hvordan fungerer rohien?
Hva skjer hvis man ikke har en rohi i bunnen av mila?
Når er den beste årstiden å samle never? Hvorfor?
Hvor mange ringer ved bruker man vanligvis i en sånn prosess?
Hva slags sortering gjør man med veden?
Hva kalles den gjenstanden man banker veden på plass med?
Hvorfor har man et torvlag øverst?
Hvordan starter man bålet?
Hvorfor skal mila dampe?
Omtrent hvor lenge brenner mila?
Hva gjør man hvis det kommer regn?
Omtrent hvor mange kvadratmeter torv må brukes på middels stor mile?
Kan man lage tjæremile alene?
    
       
Disse spørsmålene kan du jo prøve å finne svar på ellers. Spør skogsfolk, gamle folk, bruk nettet, slå opp i leksikon.
Hvor i verden brenner man tjæremile?
Kan man bruke annen ved enn tyri?
Hva er forskjell på tyrirot og furu?
Hva brukes tjære til?
Når begynte folk å brenne tjære? Når begynte de i Kvænangen?
Kan du finne stoff om den berømte tjæremila som ble bygd i Kvænangen på 1800-tallet?
Har noen i din familie vært med på å brenne tjæremile?

Les om Terva-Aapu ~ Tjærra-Abraham – han som tidlig på 1800-tallet brakte tjærebrennerkunsten fra Nordreisa til Kvænangen.
Les om Sverre Opdahl, berømt tjæremilebygger fra Skoganvarre i Porsanger
Også i Ingermanland i Russland forteller Terva-tilnavnet om tjærebrennere. Terva-Teppo var en kjent tjæremilebrenner i sitt område. Les om han! 
 

Del 3 

• Du, det her må jo ha vært en stor begivenhet. Hvordan var mediedekningen?
• Nei, jeg hadde ingen media som var og dekket mens jeg holdt på med tjæremila.
• Er du så beskjeden? Ville du ikke ha noen der?
• Nei, jeg gjorde det for min egen del og jeg brydde meg ikke om det kom noen media eller ikke dit bort for å se på.
• Om 50 år flyr jo ikke du rundt i skogen og samler tyrirøtter. Hvem gjør det da i Kvænangen?
• Nei, jeg tror det blir ingen.
• Er du den siste?
• Jeg tror kanskje at jeg er den siste.
• Hvorfor?
• Fordi at det er fysisk krevende. Å finne gode tyrirøtter betyr at du må klatre opp på sidene, opp på berget. Dit får du ingen maskin for å hente det, så du må gjøre det for handkraft. Det mener jeg at ungdommen i dag ikke vil gjøre. Stå og banke med en ti kilos slegge hele dagen, det tror jeg ikke mange ungdommer vil klare i dag.
• De har ikke fysisk form til det?
• De har ikke fysisk form eller fysisk kapasitet. Du ser det allerede på små unger i dag. De er ikke ute og leker og står på ski. De har ikke bygd seg opp fysisk fra de er bittesmå. Du ser ungdommen i dag, klarer seg ikke mot nesten 60-70-åringer heller.
• Nei, det er jo litt trist å vite at det dør ut. Når jeg så på alle de bildene du hadde laget, så tenkte jeg at det er jo vanvittig mye arbeid. Har du regnet i forhold til årsverk? Har du noe begrep om det?
• Nei, jeg har ikke sittet og regnet og overført timer på det. Som man er, er man i skogen. Jeg var ei hel uke. Jeg bodde bare i lavvoen, tok opp mat nok til lavvoen der og for å fortelle hvor mye fysisk det er: På den første turen tok jeg bare mye karbohydrater med til mat. Så jobba jeg fra det lysna til det mørkna. Jeg jobba der og kom ned og da var jeg tre-fire kilo lettere. Da fant jeg ut at jeg må forandre kosten.
• Men det her må jo være en meget effektiv slankekur?
• Ja, men det blir effektivt som slankekurer alle andre går på hvor de bruker pulver og bare forbrenner muskulaturen samtidig. Og etterpå når du er ferdig med slankekuren, så blir du mye feitere, for du har ikke noe muskulatur til å forbrenne det igjen. Jeg måtte jo finne en annen måte å gjøre det på. Da fant jeg ut det var bare å ha masse kjøtt og masse flesk og spise masse fett. Kroppen min fungerte mye bedre da. Jeg ble ikke så lett sliten, ble ikke så lett sulten og kunne jobbe faktisk hardere. Det var bare med god gammeldags skogskost. Det måtte være fettholdig mat og mye kjøtt.
• Når du fortalte om det her, brukte du en del finske uttrykk, rohi og kalkkuri og kolarikeppi. Er det ord vi ikke har på norsk?
• Alle gamlingene der inne sier bare kolarikappi. De har ikke har noe annet ord på norsk. Og kalkkuri. De har ikke noe annet uttrykk for det og ikke for rohi heller. De har ikke satt noe annet ord på det.
• Hvordan reagerte de her gamle som lærte deg opp når de så hvor fint det gikk? De var sikkert til stede når mila brant. Hva slags reaksjoner fikk du der?
• Nei, det var ikke noen større reaksjoner hos dem. Annet enn Ragnar da, det var Ragnar som lærte meg å velge ut veden, hvordan jeg skulle hogge og tørke og sortere og hvordan jeg skulle brenne. Ragnar måtte jo være med når jeg skulle brenne, så jeg kunne lære det. Jeg nevnte visst ikke før at kolarikeppi er utrolig viktig for å kjenne om mila er brent jevnt.
• Han var i hvert fall veldig stolt da han fortalte meg at du kunne det her.
• Det var nå hyggelig å høre.
   

  Del 4  
  Fingerferdigheten i slekta. Neverarbeid.

  Del 5
  Om Amerika-opphold og undervisning i telekommunikasjon.

  ---

   Del 6

• Du Lasse, er du kven?
• Nei,  jeg vil ikke si meg for kvensk,  for mamma er fra Finland og  bestefar på pappas side er fra Finland og de kan ikke det kvenske språket, sa de pratet finsk.
• Men andre sier jo at de er kven fordi de ikke kan språket. Ofte er det jo bare eldre som kan språket.
• Jeg vil nå likevel si at jeg er finsk. Jeg er oppvokst i Kvænangen og prata med de eldre folka som var der. De hadde andre ord og uttrykk for ord som jeg hadde bare på finsk. De brukte mange norske ord som de forfinsket ved å sette en i etter ordet. Så jeg vil fortsatt si at jeg er finsk og ikke kven.  
• Hvor har du selv lært deg så godt finsk som jeg har hørt du kan? 
• Av mamma da jeg var liten. Også prata jeg finsk med bestefar i Skibotn og bestemor og bestefar i Finland.
• Hva er ditt morsmål?
• Det første språket jeg lærte var finsk, siden jeg er født i Rovaniemi. Det første leveåret  prata jeg finsk. Da jeg  kom til Norge, så nektet jeg å prate i seks til åtte måneder. Jeg sa ingenting, så jeg ble sendt til Rovaniemi da jeg var to år, til en hørselsavdeling. De fant ut at det var ingenting feil med meg, jeg måtte bare venne meg til at jeg hadde kommet til et nytt språk. Det var bare derfor det var stille.
• Det var kanskje en stille protest?
• Ja, en stille protest kanskje.
• Men i dag går det bra på begge språk?
• Ja i dag går det fint. Jeg glemmer så fort. Man må oppfriske seg i Finland av og til. Det er så sjelden man prater.

Om tjærebrenning i Ivar Bjørklunds bok Fjordfolket i Kvænangen

Skogen var viktig for kvenene i Kvænangsbotn. Skogsdrift har fått en sentral plass i Ivar Bjørklunds bok Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Universitetsforlaget 1985.
Vi sakser fra s 223 : For kvænene ... kom skogen til å spille den samme kontante økonomiske rolle som sjøen gjorde for samene ute i fjorden.

Videre fra s 226-227:

Ragnar Jacobsen, skogsmann i over 80 år 
Intervjuet av Bente Imerslund 19.09.2010. Foto: Reinert Grammeltvedt.
Del 1

• Jeg er i Nordbotn – nær Kvænangsbotn – hos han Ragnar Jacobsen, en skogsmann som har vært mye intervjuet om sitt arbeid i skogen i minst 80 år. Ragnar, hvor i Finland kom slekta di fra?
• Bestefar, han kom fra Revoniemi i Finland. Der nede i Kolari, rett over elva på finsk sida, rett opp er det et skilt ved veien, der står det Revoniemi.
• Hva het din bestefar?
• Han het Eero Jeremiassen. Nei, Eero var far til min bestefar. I sted fortalte jeg bare om bestefar, ikke om han oldefar, for han hadde ingenting med den vannsaga å gjøre, slik var det.
• Er du finsktalende eller samisktalende eller begge deler?
• Ja, jeg snakker jo finsk, men du vet, når det er så lenge mellom hver gang - det begynner å bli dårlig. Finsk var det jo vi snakka på skogen, da vi snakka med de her naboguttan. Det gikk på finsk.
• Da du kom på skolen, hadde du lært norsk da?
• Jada, vi kunne norsk alle søskena da vi begynte på skolen.
• Hvor gikk du på skole?
• På Sekkemo, der kirka står i dag. Der var internat, vi var internert der.
• Fikk du snakke finsk på skolen?
• Nei, der snakka vi ikke finsk. Det var først om kvelden, når vi hadde lagt oss. Da kunne vi snakke finsk der, på soveværelset.
• Så da var det ingen av de ansatte som hørte dere?
• Nei, ingen hørte, ikke bestyrerinna, ikke noen.
• Du Ragnar, det er en del finske stedsnavn her i området, Kan du si noen av dem til meg?
• Vi har jo en masse her. Vi kan begynne med Laukvika, det het Kesuri før. Så har vi Niemenaiko. Og her er jo masse navn. Så har vi de vannan.  Salmijärvi – norsk Knutvannet, Hanhinjärvi – norsk Gåsvannet, Tammukkajärvi – norsk Ørretvannet.

 Del 2 
Skogsarbeidsmannen Ragnar minnes hvordan man bygger opp ei tjæremile. Han forteller også om den mila kanskje var den største i Skandinavia, selv om det var lenge før hans levedager. 
 Del 3
Om vannsaga i Navit, som ble restaurert tidlig på 2000-tallet. Ragnars slektning Bjørg Abrahamsen gjorde papirarbeidet, Odd Hallen bygde saga, med Ragnar som rådgiver. Om hvordan kvenene hentet all sin inntekt fra skogen. 

Fra navit.no

Gunn-Anita Jacobsen tenker høyt omkring sin språk- og kulturarv. 

• Gunn-Anita Jacobsen, du er jo datter til han Ragnar, som eg nettopp har intervjuet. Han fortalte at på internatet om kvelden – da snakka de finsk når de hadde lagt seg, men ikke i skoletida. Kan du si litt mer om det her, selv om det var før dine levedager?
• Ja, eg kan jo prøve å tenke litt hvordan det var når vi var barn og levde her inne i Kvænangsbotn og hva pappa har fortalt. Eg er født i 1956 og eg lærte jo verken finsk eller samisk. Hjemme hos bestemor Amanda og Hjalmar på Myrdal der snakket de jo bare finsk. Eg og pappas yngste søster og min kusine, vi skjønte jo ikke alt de sa. Inger, min fars yngste søster, påsto hun forsto, men hun kunne ikke snakke finsk. Det var jo normalt den gangen, for her inne i Kvænangsbotn var det jo finsk de snakka. Det var dagligspråket her. Men så ble man jo større og verden begynte å komme inn til oss her inne i Kvænangsbotn. Og Gunn-Anita begynte å stille spørsmål hva hun var for noe. Nu er vi rett i emninga til den samiske bevisstgjøringa.
• Altså når du var ungjente?
• Ja, når eg var ungjente, når eg hadde blitt tenåring. Da spurte eg jo far min at hva er vi for noe? Han sa jo aldri at vi var finsk, han sa at vi var samer. Ja vel, så reiste eg nå bort herifra og tenkte mer og mer at hvorfor lærte vi aldri? Ikke hadde han lært oss finsk, ikke hadde han lært oss samisk. Da kom eg nå hjem, da var eg nok i begynnelsen av tyveårene og skulle liksom ta og snakke med den her faren min og å finne ut hvorfor han ikke hadde lært oss språk.
• Da var jo utviklinga gått dithen at språk var viktig og var en berikelse. Og vi hadde lært at det å lære flere språk, det var faktisk bare bra for de andre fagene i skolen. Så da måtte eg snakke med far min. Han pappa forklarte da at når han begynte på skolen og de bodde jo på internat i Sekkemo, da var det sånn at de fikk ikke snakke finsk der på skolen, de fikk ikke snakke samisk de som snakka samisk heller. Det var sånn at det var to saler, to sovesaler. De som snakka finsk var på den ene og de som snakka samisk var på den andre. Om det nå var helt riktig sånn, for det var vel noen som kunne både finsk og samisk av de ungene som begynte der. Men når de kom på skolen, var det norsk som gjaldt. Han hadde sett hvordan det var med de som ikke kunne norsk, hvor vanskelig de hadde det på skolen. Og det var hans forklaring på at de ikke lærte oss annet enn norsk. Pappa sa at de var nå så heldige de her inne, for de hadde lekt med skogforvalterens, barn som snakka norsk. Men hans mamma var også nøye med at barna skulle lære ordentlig norsk. Derfor kunne de norsk når de kom på internatet.
• Gunn Anita, har du gjort noe aktivt nå i voksen alder for å ta igjen det tapte?
• Eg har jo prøvd, – men – eg skjønner litt finsk og eg skjønner litt samisk. Eg har vært i Finland på sommerskole for å lære finsk og eg lærte jo litt der. Men det er jo sånn at når man ikke bruker det språket aktivt, da glemmer man igjen. Akkurat det samme er det jo med den samisken min. Eg kan jo litte grann, men ikke sant, når eg er lenge borte – det forsvinner. Språk er noe man er nødt til å bruke aktivt for å klare å beholde. Eg har jo tenkt mange ganger og sagt at ka tid skal det bli den tida at eg skal lære meg samisk, for det blir nok samisk eg kommer til å lære meg. Nå har eg fått fra ei venninne et råd at nå når barna er ute av redet, da er muligheten der. Så nå får vi se. Kanskje, kanskje det er nå ...

• Vet du om noen samiske slektsnavn som har vært i slekta di, noen etternavn?
• Jada, vi har jo både Bær og Hætta, som er veldig nært. Min oldefar var Bær, men han mista jo navnet. Når han ble konfirmert, kom han ut av konfirmasjonen med sen-navn. Han het Jacob Andersen. Og når min bestefar blei døpt, så het han Hjalmar Jacobsen. Det var jo enkelt med navn den gangen. Eg må jo ha vært sånn 18-20 år, da skrev eg faktisk søknad om at eg ville bytte til Bær.
• Hvem retta du søknaden til, husker du det?
• Det husker eg ikke, men eg tror det har skjedd en forandring der. Det var litt sånn sørgelig og i etterkant er det jo litt artig. De sa til meg at eg heller skulle ta Hætta istedenfor Bær, for Hætta - det var så mange at det var ingen problem! Men etter de her navnreglene, så var det jo liksom Bær eg skulle hete. Men da lot eg det ligge, så eg heter Jacobsen fortsatt.
• Så du godtok at en funksjonær på et kontor mente at du behøvde ikke å hete Bær.
• Ja du vet, det er jo mange hensyn å ta. Den gangen, eg var vel kanskje ikke klar for det sjøl. Det er jo sånn at – kanskje en dag ... Du vet de her som jobber på sånne kontor, det har vi jo bestandig i de her fjordene – hatt veldig respekt for autoriteta. Så det var vel kanskje derfor at det ikke blei noen kamp om etternavnet. Men i ettertid – eg har mange ganger tenkt på det. Eg heter jo Jacobsen og mine barn heter Miniggio, har faren sitt etternavn. Eg hadde jo lovt dem at når eg ble 50, skulle eg ta Miniggio. Da kunne eg ta både Bær og Miniggio, men det blei ikke da heller, så vi får se når eg blir 55.
• Hvor i verden er herr Miniggio fra?
• Herr Miniggio, han er født i Johannesburg, oppvokst i Zimbabwe og han har sine forfedre fra Italia og Frankrike.
• Det var et fargerikt fellesskap. Hvordan forholder dine barn seg til alt dette fargerike fellesskapet? Hva har de arvet av alt det her?
• De har tatt litt av hvert. Det er jo sånn at man må jo forholde seg til fakta. Det synes eg mine barn har gjort på en bra måte. Vi har jo møttes i festlig lag eg og du og da ser du jo hva slags klær vi har på oss når det er fest: Da har vi kofte på oss. Faren deres er jo heller ikke så flink i språk. Han snakker jo bare engelsk og et stammespråk fra Zimbabwe. Barna er vokst opp med engelsk. De er jo ganske flinke i engelsk muntlig.
• Gunn Anita, du har sikkert gjort deg mange tanker om din egen kulturelle bakgrunn og den rikdommen du har i familien. Kan du dele noen av tankene med oss?
• Det eg er mest glad for når eg tenker etter, det at pappa var så åpen på spørsmål om vi var samer, så sa han ja, det var ikke noe å skjule hva vi var. Som alle andre her i fjorden så er vi jo ikke bare samer, vi er jo en fin miks. Det er faktisk en rikdom å ha så mange bein å stå på. For det er jo sånn at vi har litt fra det kvenske, mye fra det samiske, litt fra det norske. Os så sier de at det er jo litt der nede i Europa også. Det er veldig sammensatt. I dag er det jo positivt. Så eg er glad for at mine barn vokser opp i ei tid da det er fint å være multikulturell. 
   

Hartvig Nilsen

Del 1

• Du Hartvig Nilsen, i dine 85 leveår, de fleste av dem har du bodd her i Kvænangsbotn. Hva har du styrt med, jobbet med?
• Skogsarbeid, fiske og alt forefallende arbeid.
• Kan du fortelle litt om skogsarbeidet her i Kvænangsbotn?
• Det kan jeg nok ja. Det var tjæremilbrenning, det var en god sidegeskjeft. Så var det da tømmer og favneved. Det var dét det gikk på, det var dét de drev med.
• Hartvig, har du vært med på mange tjæremiler i ditt liv?
• Det har vært mange. Jeg kan ikke si hvor mange, men jeg kan fortelle at det i alle fall var åtte miler på en sommer.
• Var alle åtte her i Kvænangen?
• Ja, de var her i Kvænangsbotn.
• Husker du hvor mange tønner det ble på den største mila?
• Ja, den største var vel på 42 tønner.
• Har du vært sjef for mange av de milene, er det liksom du som har hatt ansvaret?
• Det har jeg, jeg har hatt ansvaret for mange av dem. Det er utrolig hvor mye arbeid og ansvar det er .
• Er det noen yngre som har overtatt arven og tradisjonen?
• Nei – jo det er han Ørnebakk, han har holdt på med det.
• Du, var det mest de med finsk avstamning som drev med den her tjæremilebrenninga?
• Ja, det var mest finlendere eller de av finsk avstamming. Finlendere og såkalte kvener.
• Er du kven?
• Hm, det kan jeg ikke svare på. Det er vel kombinert kven og finlender.
• Begge deler. Og morsmålet, det er ...?
• Morsmålet mitt er nok norsk. Men vi snakka jo mye finsk hjemme også.
• Kunne mamma finsk?
• Nei.
• Hvor kom mamma fra?
• Ho kom også her fra Kvænangen. Ho kunne nok finsk, men ho snakka det ikke.
• Men han pappa, han var finsktalende?
• Han kunne tre språk; samisk, finsk og norsk. Min bestefar på farssida, han var same
• Snakker du samisk også?
• Ja, en del.

Del 2 

• Kan du fortelle litt om da du var liten gutt og kom på skolen, på internatet i Sekkemo?
• Det var kummerlige forhold. Tenk etter, vi var 40-45 unger som bodde på skolen der, på internatet. Der var ikke så mye som et oppholdsrom.
• Hvordan var med språk der? Kunne du bruke det finske?
• Nei, vi skulle ikke det, vi skulle bruke bare norsk vet du. Det var ikke lov med finsk.
• Men hvis det slapp noen finske ord ut av dere i skoletida?
• Det brydde de seg ikke om. Nei, oss imella kunne vi jo snakke – sånn ute. Men inne så var det ikke lov.
• Hvordan er det med det finske språket i dag her i Kvænangsbotn?
• Det er utdøende.
• Hvor mange er det som kan det?
• Jeg har ikke talt, men det er få.
• Så det er fort gjort å telle dem altså?
• Ja, det er fort gjort. Vi har noen som er etniske finlendere. Det har vi og de snakker selvsagt finsk.
• Ungdom, ja folk under 50 år som har bodd her, de forstår ikke et ord.
• Kan du lese finsk og?
• Ja, men det går seint. Men jeg leser så jeg klarer meg.
• Er det aviser - eller hva er det du leser på finsk?
• Ja, aviser og. Jeg har mange ganger kommet borti finske aviser.
   

På nybegynnerkurset i kvensk språk på Halti kvenkultursenter traff jeg 04.09.2010 to kvænangsværinger, Anne-Gerd Jonassen og Oddvar Seppola, begge oppvokst i Kvænangsbotn.

• Hva slags språklig bakgrunn har dere?
• Anne-Gerd: Pappa var finsktalende og lærte ikke norsk før han begynte på skolen. Den gangen fikk elevene reprimande hvis de kom til å snakke morsmålet sitt, kvensk eller samisk. Pappa sa forresten aldri at han var kven, men at han var av finsk avstamming. Å være kven eller fjellfinn som de sa i den tida var negativt. De hadde fått mye juling for det, hvorfor skulle de utsette oss for det samme?
• Oddvar: Mamma kom fra Målselv, så hjemme ble det snakket norsk. Finsk hørte jeg når pappa hadde besøk.

• Hvilke forventninger har dere til kurset? 
• Begge: Vi vil prøve å få liv i det kvenske språket i Indre Kvænangen. Kvænangsbotn har vært ei kvensk bygd og for 70-80 år siden var kvensk dagligspråket der, men nå er språket nesten borte. Vi vil i alle fall lære noen fraser, som vi kan bringe videre til andre, f.eks. på møter i Qven og sjøsamisk forening, Kvænangen. Den ble startet i 2009, og nå har vi over 100 medlemmer.

• Det er jo interessant at kvenene og sjøsamene i Kvænangen har en felles forening!
• Oddvar: Vi er ikke så mange folk, vi må jobbe sammen om vi skal få til noe. Hos oss har sjøsamene og kvenene giftet seg med hverandre i hundrevis av år uten spesielle konflikter. Husk, den første sameforeningen i verden ble stiftet av sjøsamene i Seglvik i Kvænangen. Foreningen vår har protestert mye mot landskapsvern. Nå er storsamfunnet på tur til å vaske ut den kvenske kulturen i bygda vår. Landskapsvernet setter sterke grenser for utøvelse av den kvenske kulturen. Tjæremilebrenning f.eks. var viktig her. Du har vel hørt om stormila i Kvænangen? Nå har folk begrensede muligheter til å hente råvarene. I bygda vår var det furuskog. Når den ikke blir kultivert, overtar lauvskogen. Det overdrevne landskapsvernet må ikke få ta knekken på kulturvernet!

Flere kvenske stedsnavn

Fra s 219 i Ivar Bjørklunds bok Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Universitetsforlaget 1985.

Kartet med kvenske stedsnavn i Kjækan-området er laget av Anders Oxlund Enoksen