Intervjuene er bare på finsk. Gå til finsk web.

Hilja forteller om det å være tolk

Hilja Bjerk eller Båtsfjordin Hilja, som finlenderne sier. Du har fungert i over 30 år fungert som hjelp for finlendere i Båtsfjord, først og fremst som tolk. Fortell litt om dette arbeidet og hvorfor du overhodet kom til Norge?

Ja, jeg kom til Hammerfest i 1960, hvor jeg møtte min mann, og så i 1963 kom jeg til Båtsfjord for å bli her og senere på høsten giftet vi oss. Jeg ble etter hvert her i dette store fiskeværet, som hjelper for finlenderne. Den første tiden om sommeren, for finlendernes behov året rundt var enda ikke så stort.

Jeg synes det først og fremst er å gi hjelp. Det er slik at en finlender kommer hit og ikke kan noe annet språk enn finsk. Når det er nød, kan vedkommende nesten ikke finsk heller. Nøden er ofte så stor, at en trenger en person som kan hjelpe, slik at du klarer å komme deg videre.

Hva slags nød kan det være?

Nød kan være så forskjellig. For det første: Du kunne være den første som ble arbeidsledig i sesongtiden, og du hadde ikke noen form for dagpenger tilgjengelig. Det var fortrinnsvis økonomisk hjelp og åndelig støtte. Du hadde noen du kunne snakke med, og jeg var egentlig mellom-mann i det.

Nå snakker du egentlig om sosialarbeiderens jobb, ikke tolkens!

Ja, arbeidet mitt var også mye det, sosialarbeid. Og jeg jobbet mye gratis, fordi det ikke var forståelse for at tolk er en stilling, og at tolk trenges i noen bestemte situasjoner; på sykehuset, politistasjonen, sosial– og trygdekontoret og på ligningskontoret. Det er jo det første stedet vi møter, når vi kommer til utlandet og papirene skal være i orden.

Har du jobbet som tolk på alle disse stedene?

Jada, jeg har nok jobbet på alle disse stedene, og alle finlendere her er nok enig i det jeg sier. Når du har fått deg et arbeidssted og blir syk, du har et sår på fingeren og blør, så kan du ikke gå på arbeid. Da blir første besøk på sykehuset, som er fremmed for mange finlendere. De er veldig redde for at det koster penger, og hvis man for eksempel brekker armen eller foten – alt er avhengig av situasjonen. Noen blir sendt til Kirkenes med fly, noen sier de ikke kan reise fordi de ikke har penger. Men i Norge har vi disse trygdeordningene, så du betaler ikke noe selv. Politistasjonen er en helt annen sak, og der havner man hvis man for eksempel har kræsjet med bilen, og kanskje mistet førerkortet, eller noe annet, da er det neste sted. Sosialkontoret fungerer når du blir arbeidsledig, der får du dagpenger. Trygdekontoret er igjen en ting og ligningskontoret med, som er veldig viktige.

Med tolkearbeid og først og fremst at du har måttet være sosialarbeider, høres ut som heldøgnsarbeid, var det det?

Jada, det var det. Ofte å sitte døgnet rundt på et kontor og forklare i det uendelige, være til støtte og hjelp og fremfor alt, forståelsesfull. Jeg har en åndelig og personlig erfaring helt fra barndomshjemmet. Jeg arvet noe veldig godt, det som jeg lærte hjemme – det at vi skal være til hjelp. Vi er ikke her bare for vår egen del – vi er også for andre. Å hjelpe et medmenneske har alltid vært en hjertesak for meg. Og om en si det, er det besværlig? Det er kanskje anstrengende når det er riktig vanskelige saker. Men når man klarer å rive seg løs, så kan man hvile. For meg var kirken stedet som jeg søkte til på søndagene. Der fikk jeg sitte i ro og mak en og en halv time med mine egne tanker, uten at jeg ble bedt om å være tolk. Det har gitt meg veldig mye nye krefter.

Hilja snakker om kulturforskjellene mellom Finland og Norge.

Hilja Bjerk, når du i flere årtier har vært som finlender i Norge, vært mye i kontakt med finlendere. Hva er de største kulturforskjellene mellom finlendere og norske?

Hvis jeg nevner språket først, det er jo det største. Men kultur: Julen, St.Hans, morsdagen, farsdagen og så har vi slike spesielle dager som blir feiret i Finland. Og mange har helt forskjellige kulturskikker og feirer kanskje andre dager og flere dager enn jeg feirer. Men slik som i Norge, for eksempel, feires ikke St.Hans slik som det er. Og morsdagen i Finland har vi om våren. Her i Norge er det i den kalde tiden i februar. Farsdagen er en sak for seg selv. Her er plass til mange flere: Vi har påskepudding og alt slikt, og barna kler seg ut som små påskehekser. Alle disse forskjellene mellom finlendere og nordmenn er veldig store. Morsdagen – jeg var initiativtaker til Finsk-foreningen her i Båtsfjord i 1978. Jeg ledet foreningen i to år. Vi feiret morsdagene, vi feiret 1. mai. Vi laget egne vappuvifter. For eks. feires ikke 1. mai i Norge som en allmenn festdag. Alt dette her er i Finland en stor fest sammenlignet med den norske feiringa. Jeg er sikkert ikke blitt helt norsk enda. Den finske selvstendighetsdagen for eksempel, feiret vi så lenge vi hadde Suomi-seura her i Båtsfjord. Dagen er jo nesten i den mørkeste årstiden, og den feires på en helt annen måte enn den norske nasjonaldagen. Vi feirer dagen mer dempet, høytidelig, og etter min mening er det en verdig festdag for finlendere. Jeg erfarer det hvert år, fordi jeg mistet min far i 1945, like etter at krigen var slutt – han trødde på en mine, og døde. I Norge feires grunnlovsdagen 17. mai som en stor gledesdag. Sammenligner man feiringen av disse to dagene, er forskjellen som natt og dag. Første gang jeg feiret grunnlovsdagen i Hammerfest, sa jeg til min søster. Nu blir det krig! Ja, dette er krig! De kjørte, disse unge folkene med lastebil og slo og banket voldsomt på ståltønnene på lastebilkassen. Det ble øredøvende støy av dette, det drønnet i hodet mitt. Det bodde nemlig lærere også i det huset vi bodde i, og disse skulle vekkes om morgenen av elevene. Og når jeg våkner av slikt bråk, minner det meg om krig.

Trist å høre. Trist, ja visst. Jeg har hørt at også andre finlendere har reagert på det nesten på samme måte. Nå vel. Takk til deg Hilja Safira Bjerk. Du representerer finlendere i Norge på veldig fin måte.

Oversettelse: Seija Saniola Løksa, Alta.