Eevahenna Aalto, kan du fortelle litt om dette arbeidet du driver med nå?

Ja, jeg holder på med et stort, offentlig arbeid for Molde by, det var Sande skole som arrangerte en lukket konkurranse hvor man inviterte fem kunstnere til å delta. Jeg var den eneste finske og den eneste nordnorske, og den eldste, slik det vanligvis er! Og jeg vant konkurransen med mitt utkast Våre to virkeligheter. Og dette arbeidet består egentlig av to bilder, som forestiller vår jordklode og stjernehimmelen over vår nordlige halvkule.

Hvor kom denne idéen fra? Det er en strålende idé!

Ideen kom antakelig fra min egen skolegang og av det at jeg ventet på at skoledagen skulle ta slutt. Selv har jeg alltid vært veldig interessert i geografi, i kart og i verden. Egentlig var geografitimene de mest interessante timene på skolen. Men likevel var det også en befrielse da jeg forlot skolen, å komme vekk fra skolen var det aller beste. Denne idéen kom ganske fort. Jeg fikk høre – eller i invitasjonen sto det – at arbeidet ikke skulle være abstrakt, det skulle altså være naturalistisk. Og jeg er en abstrakt kunstner. Vel, det var veldig vanskelig i begynnelsen, men plutselig kom denne idéen, og på det grunnlaget laget jeg utkastet mitt og nå har jeg realisert dette arbeidet.

Du jobber fra morgen til kveld, men hvis du hadde gjort dette, la oss si med normal arbeidstid, hvor lang tid ville det ha tatt?

Altså, nå har jeg regnet ut at med mitt arbeidstempo, som kan være fra ti til femten timer om dagen, uten helger og nevneverdig ferie – nå har jeg jobbet hele sommeren, så ville dette ha tatt ett år. Hvis jeg var en kunstner som går på jobb om morgenen og drar hjem klokka fire, da ville det sikkert ha tatt dobbelt så lang tid, altså to år.

Oversettelse: Sandra Hallen, Håkon Mikalsen og Bente Imerslund

Du bor i Hammerfest sentrum. Der er det mye oljeboringsvirksomhet. Hvordan opplever du det?

Nå, Statoil har til min store skuffelse ødelagt utsikten min, både natt og dag fordi Melkøya er foran huset mitt mot sjøen og rett foran øynene mine. Om vinteren er det som et sirkus, og om sommeren glinser det i metall, slik metall gjør. Men, men, ikke så galt at det ikke er godt for noe. Jeg fikk en stor arbeidsbestilling, jeg gjorde det til administrasjonsbygningen, hovedkunstverket, altså en vevnad som er 2 m bred og 6,5 m høy. Og det er litt den samme gamle visa, at når man lager så store kunstverk, så kan man ikke beregne hvor lang tid det tar. Og med samme tempo er jeg nå i mitt andre år med store arbeid. Det begynner å kjennes i ryggraden, fingrene og virvlene. Men, men, naturligvis, hvis jeg hadde vært slik en formuende kunstner, da ville jeg sagt ”nei takk, jeg tar ikke i mot arbeid”. Men, men, en slik en som meg må være lykkelig over å få slike store muligheter og jeg har planer. Med de pengene bygger jeg meg en garasje for eksempel. Men Melkøya er ikke nå noen forskjønnelse for byen, heller ikke for min utsikt.

Oversettelse: Sandra Hallen

Del 3

Du har også vært med i den ”kulturelle skolesekken” i Norge. Hva har du gjort?

Jeg var sommeren 2004 i Harstad. Vi hadde et møte, hvor jeg ble invitert til nettopp denne ”kulturelle skolesekken” og der traff jeg Eva Jørgensen fra Kåfjord og vi begynte å skravle. Hun er ”primus motor” for kulturskolen her i Kåfjord og hun spurte meg direkte om jeg kunne være med å lage en utstilling og være lærer på deres skole. Og jeg sa at jeg trenger litt tid til å tenke og det gikk ikke mer enn en uke, så tok jeg kontakt med Eva og sa ”ja takk”. Og min undervisningsgreie var deretter 3 intensive uker, i april i år. Det vil si at da Statoils arbeid var ferdig og hengt opp og jeg var temmelig tom, helt tom og trøtt og ønsket en liten pause. Og denne undervisningsgreia passet akkurat, og det var helt utmerket. Det var slitsomt, men veldig givende. Og jeg har aldri i mitt liv møtt så herlige skoleelever og slike kreative, glade, vennlige og høflige ungdommer. Da disse 3 ukene var over, så gjorde jeg ferdig konkurranseutkastet mitt. Det var etter den her ”skolesekken, skolesekken”. Det var en veldig givende tid og det kom på en tid som ikke kunne vært bedre.

Oversettelse: Håkon Mikalsen

Eevahenna, kunne du si noe om denne kulturelle skolesekken?

Nå, for meg ble det slik et fantastisk minne av dette, at jeg holdt utstilling i fem forskjellige kommuner og jeg var som lærer i fem forskjellige kommuner og min undervisning begynte med at vi gikk på utstilling. Hvis jeg sammenligner slikt som min utstillingsvirksomhet, ja ellers rundt i Norge og verden og det veldig sjelden kommer barn dit – slik jeg sa, det var en stor opplevelse, spørsmålene til disse skoleelevene. Fordi de er så ærlige og de spør direkte og sier det de tenker. Når på den annen side de middelaldrende og slike – jeg snakker nå om 30-åringer og oppover – hos dem har språket forandret seg og hvis de ikke straks forstår bilder, så går de bort. Og spørsmålene er godt gjennomtenkt og reaksjonene er gjennomtenkt, mens barna er helt direkte. Det er altså en slik skatt, som jeg har skjult i mitt innerste. Og hvis jeg er litt trist, så tenker jeg hva de barna sa til meg. Det største håpet om at verden skal gå framover, det er i barna. Så jeg gleder meg til disse barna vokser og blir voksne og jeg håper at de da har det samme åpne sinnet og er like direkte. Det håper jeg og jeg tror at det er en stor mulighet for det.

Slik som du selv har gjort! Stor takk til deg Eevahenna Aalto!

Oversettelse: Karl Øyvind Mikalsen