Del 2  Armas Mišin forteller om sin egen diktning. Han er også oversetter og har oversatt Kalevala til russisk. I september 2004 var ekteparet Mišin i Tromsø på Ordkalottfestivalen. Armas Mišiin hadde bare ett ønske: Å få hilse på Roald Amundsen.

• Armas Mišin eller Armas Hiiri eller Oleg Mišin, hva er alle disse navnene?
• Ifølge passet er jeg Armas Mišin. Oleg Mišin, det er psevdonymet for den russiskspråklige dikteren. Armas Hiiri -navnet er selvsagt mitt navn, for – men fordi jeg ifølge passet mitt er Armas Mišin, så er Armas Hiiri et psevdonym for den finskspråklige dikteren.
• Er det nå så hemmelig? Jeg synes alle vet hvem det er som er bak navnet.
• Nå – nå vet de det, men i begynnelsen var det ingen som kjente det. Det var bare en dikter, min venn Taisto Suomanenko som sa: Nå, du er ikke Oleg Mišin!
• Ja. – Du er født i 1935, og etter som jeg forstår, har du skrevet litteratur i over seksti år.
• Nå, i dette tilfellet må man likevel kutte ut de første årene. De første diktene ga jeg ut i 1954. Nå, det er iallfall et halvt – et halvt århundre.
• Ja. – I Karelen og Ingermanland er du en meget kjent forfatter, og du er en merittert kulturarbeider innenfor karelsk og russisk kultur. Har diktningen vært et levebrød for deg?
• Diktningen har aldri vært noe levebrød for meg fordi diktene ble til bare når jeg kjørte til jobben. Og det var en gang et år da jeg var fri fra jobb, og da var det få dikt som ble til. 
• Selv om du hadde mer tid, ble det ikke noe dikt. Det var altså ikke avhengig av tid?
• Nei. Bare av jobben, trafikken, og så videre – jeg har skrevet nesten alle diktene mine i bussen.
• Når du nå har levd i over sytti år, og du var forfatter i Sovjetunionen, hvordan føles det å være forfatter i Russland nå i dag – på totusentallet når det er – alt er såkalt fritt?
• Ja, det vanskeligste – vanskeligste spørsmålet. Jeg tror at mange forfattere tilpasser seg godt til denne tiden, for de skriver detektivromaner og erotiske romaner og så videre, men jeg er i dette tilfellet gammeldags. Jeg er vant til at før var det diktere som Pushkin, Fet, Derzhavin, Blok – og jeg er deres etterkommer, skulle jeg ville si. Og fordi det nå for tiden er så mange forfattere – nesten alle som har penger kan utgi sine egne bøker –. Så taper dikterne, de virkelige dikterne, skulle jeg ville si. Det er vanskelig å finne dem i dette havet av bøker, og jeg tror at oppmerksomheten mot gode forfattere nå for tiden er en helt annen enn før. Selv om man holder den tiden, den gamle – jeg skal ikke skryte. – Det – det var, tror jeg, en dårlig tid for alle, for – men den gav en mulighet til å skrive noe viktig mellom linjene, noe som kloke mennesker forstod, og det – for meg var det alltid en god tid.
• Men de som foretok sensuren, de forstod ikke nødvendigvis?
• Eller de ønsket ikke å forstå, for også de forstod noe.
• Ja. – Ja.
• Det fantes jo også slike; – men jeg vil minne om at dersom jeg for eksempel skrev et dikt om kirken, så ble det ikke utgitt. Også slikt skjedde. Det var en kort periode at man ikke fikk skrive dikt om kirkene – men jeg vet at i Russland er kirken det beste mennesket kan bygge, vakkert, ikke sant – og jeg hadde et par ganger et forsøk på å få fram dikt om kirkene, men de gikk ikke. Senere gikk de i Moskva – altså her i Karelen gikk de ikke, men i Moskva gikk diktboka mi.
• Nå kan du altså skrive og utgi hva du vil, men det festes mindre oppmerksomhet ved det enn før?
• Selvsagt. – Men når man snakker fritt om alt, så forsvinner dermed kunsten. Før smidde man kunsten, eller hvordan –. Eeh – jeg vet ikke hvordan jeg nå skal si det. Nå sier man alt direkte, det man trenger å si – men rett ut sagt så er ikke boka, litteraturen alltid litteratur. Da man ved hjelp av kunstneriske (virke)midler snakket om noe viktig, som ikke alle forstod – det var diktning. Jeg vet det godt. Mange – mange dikt, finskspråklige. Jeg skrev dem ikke på russisk, men jeg skrev på finsk; og der ble det mellom linjene sagt ting som jeg ikke ville sagt direkte –. Men det er bra at jeg fikk utgi slike dikt.

Del 2

• I år er boka di som heter Pihlajainen kotimaa  kommet ut. Fortell litt om den boka.
• Altså, her finner man dikt, av de nyeste. Så er det memoarer, en stor del med memoarer, som heter Kaikkien maiden ikkunoista näkyy vain kotimaa , altså Ingermanland; og enda om mitt arbeid  i forfatterforbundet. I livet mitt var det – har det vært – både glede og smerte. – Og så er det en avdeling, en stor avdeling, eller del, med dikt, altså oversettelser fra russisk. Jeg har oversatt mange russiskspråklige klassikere til finsk.
• Kunne du lese et par dikt for oss av dine egne dikt?
• – som ikke er blitt offentliggjort ennå? 
   

• Er finsk morsmålet ditt?
• Finsk er selvfølgelig for meg min mors språk, men jeg husker dårlig at jeg snakket finsk. Det var bare noen ord som festet seg i minnet, og først da jeg begynte å studere på aspiranturet  skulle jeg lære å lese finskspråklige bøker – svenskspråklige, også. Jeg begynte altså å snakke og skrive finskspråklige dikt.
• Hvorfor ble det finske språket innimellom glemt?
• Språket ble glemt fordi vi sammen med mamma bodde i Omsk i Sibir under krigen, og selfølgelig ble språket – språket glemt. – Og vår omgangskrets var alltid russiskspråklig; det hjalp selvsagt ikke.
• Så også et annet dikt som forteller om språket; det er tydelig at du er meget interessert i språk.
• Ja, fordi jeg generelt sett liker språk, så kommer her enda et kort dikt:

• Og så enda et språkdikt. Jeg skriver dikt på finsk nettopp av den grunn at språket ikke skal bli glemt:

• På finsk skriver jeg mest dikt med fri rytme, men metrikken blir heller ikke glemt. Og når det gjelder mitt Ingermanland, forsøker jeg å skrive slike di-, – metriske verselinjer:

• Takk til deg, Armas. 

Oversatt til norsk av Hanne-Elin Utvik, Alta