Vieljärvi

Karjalan kielen kodi – Det karelske språkets hjem

Karelsk er et truet språk i den russiske republikken Karelen. Karelsk har lenge ønsket seg et trygt hjem hvor det kan revitaliseres og utvikles. I 2015 fikk språket et godt hjem da Karjalan kielen kodi – Det karelske språkets hjem ble tatt i bruk. Huset kalles også «Jeg kan»-senter og aktivitetssenter.

Bente Imerslund besøkte Vieljärvi 09.03.2017

Det karelske språkets hjem ligger i landsbyen Vieljärvi, 200 kilometer fra finskegrensa. Stedet har rundt 1000 innbyggere. Bak hjemmet står Foreningen for det karelske språkets hjem. Formålet er å revitalisere og utvikle karelsk språk og kultur og å heve innbyggernes livskvalitet. Hjemmet er enda ikke helt ferdig, der bygges hele tida. Likevel har det i halvannet år vært all slags aktivitet der. Det karelske språket er synlig over alt, f.eks. på informasjonsskilt og plakater.

I hjemmet arrangeres det samtalegrupper og språkkurs for forskjellige aldre. Teatergruppa framfører sine skuespill på karelsk. Vi finner håndarbeids- og trimgrupper. Folk tilbys  forskjellige kortere kurs, bl.a. datateknikk og trearbeid. Deltakerne snakker – eller forsøker i alle fall å snakke – karelsk. I huset er det stadig et eller annet arrangement.

Bli med! Snakk karelsk	Det karelske språkets hjem.

Å bygge dette huset har vært en tøff utfordring for Foreningen for Det karelske språkets hjem, med Olga Gokkoeva som leder. 

Yle.fi (Finsk rikskringkasting) skrev 05.10.2015 i forbindelse med den offisielle åpningen: Dette prosjektet har blitt virkeliggjort på dugnad. Det kom mange frivillige fra både Finland og Sverige. Aller mest forbauset var russiske myndigheter over at huset er bygget uten noe støtte fra samfunnet.

– Vi har hatt besøk av høytstående folk fra Moskva som virkelig var forundret over at et så flott hus er bygd for privat midler, ler Gokkoeva.
– Og huset er jo staselig!
Tanken er å gjøre hele huset til ei dagligstue for folk som snakker karelsk

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ __ _ _ __ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ 
Nina Barmina

Husets gjestfrie leder Nina Barmina (født i 1961) tok vennlig imot og fortalte om både huset og sin egen karelske bakgrunn.

Da jeg begynte på skolen, kunne jeg ikke et ord russisk

Hei, jeg heter Nina Barmina. Siden 2015 har jeg jobbet her på Det karelske språkets hjem som karelsklærer.
Jeg er oppvokst her i Vieljärv. Familien min, foreldre og besteforeldre, alle snakket karelsk og det er mitt morsmål. Da jeg begynte på skolen, kunne jeg ikke et ord russisk. I begynnelsen var russisken selvfølgelig vanskelig, men heldigvis kunne læreren karelsk. Han forklarte alt på karelsk og etter et par år greidde jeg meg fint på russisk.
- Gråt du noen gang på skolen?
- I begynnelsen var det så vanskelig at - jeg forsto ingenting, barna ertet og jeg tok straks til tårene. Uff, det var vanskelig, men etter hvert gikk det bedre.
- Det var vel også andre barn som ikke kunne russisk?
- Ja, men vi var bare et mindretall på syv – åtte stykker og i klassa var det nesten 40 elever. Læreren var snill og vennlig og hjalp oss. I klassa var det noen som ikke ertet, men de fleste var med på plaginga.
- Hvordan føles det når du nå møter disse plageåndene? Tenker du på ertinga?
- Nei, den har jeg glemt, men skoletida husker jeg godt.

Ikke vær redd for finnene! 

På universitetet i Petroskoi studerte jeg finsk i årene 1978-1983. En av lærerne var Maria Mullonen. Hun sa alltid at vi måtte være flittige med finskstudiene og at språk lærer man ved å snakke. Snakk mer og vær ikke redde for finnene. Dere blir nødt til å arbeide med finske turister og gjennom det lærer dere språket bedre. Hver sommer var vi på tur. Vi var mange steder, bl.a. to somre i turistbyen Sotschi. Når vi både snakket og hørte mye finsk, gikk finskstudiene selvfølgelig bedre.
Da jeg var ferdig på universitetet, dro jeg til Nuosjärvi skole som lærer i finsk og russisk. Nuosjärvi ligger et par mil herfra i retning Prääsä. Den tida var det en stor skole med nesten 100 elever. Så begynte de unge å flytte til byene, og nå er det bare åtte elever igjen. Senere jobbet jeg ni år på skolen i Prääsä før jeg bestemte meg for å vende tilbake hit til Vieljärvi, til mitt hjemsted.
Siden 1989 har jeg vært karelsk- og finsklærer. I starten fantes det ikke lærebøker i karelsk. Alt jeg visste om metodikk i finskundervisningen, det overførte jeg til karelsk. Heldigvis har jeg godt språkøre, det fikk jeg i barndommen. Litt etter hvert ble det laget lærebøker og bøker for lærerne, slik at karelskundervisningen ble enklere.

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ __ _ _ __ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _
Julia Ponomareva

Fra Yle.fi (finsk rikskringkasting) sin omtale av åpningen av språkhjemmet sakser vi dette:
Finsk- og karelsklærer Julia Ponomareva ved landsbyskolen i Vieljärvi er begeistret for revitaliseringen av det karelske.
– Karelsk er et sangspråk og et diktspråk for barn, sier hun
– Det er et språk som man må få bruke hver dag.

På språkhjemmet møtte jeg Julia Ponomareva, født i1991.
- Julia, du sa at karelsk er et språk for sang og dikt. Synger du selv mye?
- Ja visst synger jeg – på fester, hjemme, på skolen – overalt!
Jeg jobber nå tredje året som fink- og karelsklærer på skolen her i Vieljärvi. Skolen har 143 elever, over hundre av dem leser finsk eller karelsk. Selv gikk jeg 11 år på skolen her. Så dro jeg til universitetet i Petroskoi for å studere karelsk og finsk.
Både russisk og karelsk er mine morsmål. På skolen hadde jeg karelsk i fire år, så ble det finsk. Finsk var lett for meg som kunne karelsk godt. Fra skolen deltok jeg i barnas språkolympiade i Petroskoi. To ganger var jeg den beste livvi-karelske eleven. Premien var reise til en leir i Finland, så to gangen var jeg på slike leirer. På universitetet studerte jeg samtidig karelsk og finsk.

Huset er fullt av info på karelsk. Her viser Julia stolt fram plakaten med oppfordring om å støtte byggingene av Det karelske språkets hjem.

Unge Karjala-prosjektet 

Barna her var med i et revitaliseringsprosjekt. Sammen med barna malte og dekorerte vi noen butikkvegger. Etter skoletid lagde vi pins hvor det sto for eksempel: Jeg er kareler, Jeg liker karelsk, Jeg er fra Karelen. Barna selv lagde tegninger som vi satte på pinsene. Dette var en gave til barna, en måte å revitalisere karelsk språk på.

> Les om Levende landsbyer –prosjektet i Vieljärvi.

 Jeg var seks år med i Čičiliusku dukketeater som skuespiller. Vi turnerte med dukketeateret i Finland, Norge og Sverige og rundt om i hele Karelen. To ganger i åre var vi rundt omkring i Finland. I Čičiliusku er det både kvitsjøkarelske og livvikarelske skuespillere så begge språkversjonene brukes. Nå er det også en vepsisk skuespiller.

Prääsä 

Den karelske landsbyen Prääsä ligger ca 40 kilometer vest for Petroskoi/Petrozavodsk. Prääsä er et stort sted – senteret for hele Prääsä distrikt. I Prääsä foregår det en meget aktiv revitalisering av det karelske språket. Bente Imerslund besøkte Prääsä 8. og 09. 03.2017.

På den lille busstasjonen står pirogmenyen på to språk.		I noen matvarebutikker finner vi varenavnene også på karelsk.

Den finskspråklige ukevavisa Karjalan Sanomat hadde 25.01.2017 en artikkel om revitaliseringsprosjektet. Vi sakser fra artikkelen (oversatt til norsk av redaktøren):

I butikker, på kaféer og på biblioteket er det skilt på to språk. Idéen om slike skilt oppsto sist sommer på Prääsä etnokulturelle senter da man begynte med prosjektet Det du en gang har sett, det husker du for alltid. Nina Barmina på Det karelske språkets hjem i Vieljärv oversatte alle skiltene og navnelappene fra russisk til livvi-karelsk. Også elevene på Kunstskolen i Prääsä var med i utformingen av skiltene.

Her baker vi karelske piroger også i skoletida.

Det etnokulturelle senteret har mange tilbud til skoleelever. Ved siden av muséavdelingen er det et stort kjøkken. Jeg var der på en bakedag hvor elevene skulle lære å lage karelske piroger. De unge fulgte spent med da bakermester Tamara Gončarova forklarte framgangsmåten.

 Se og hør du også!

På Den nasjonale kunstskolen fikk jeg overvære på 6-7-åringenes kantele-kurs, under trygg ledelse av musikkpedagog Julia Tolmatšova. Elevene ventet tålmodig mens læreren stemte deres instrumenter.

 Se og hør barnas spill!

Julia Tolmatšova forteller om arbeidet sitt:
Jeg jobber med og underviser i kulturen til forskjellig folk i Russland. Vi konsentrerer oss mest om karelsk og russisk kultur. I folkloregruppene driver barna med sang, dans og lek. De spiller karelske instrument som kantele og forskjellig fløyter. Her i Karelen var det før svært gode sangere og musikere. Sammen med barna forsker vi i denne gamle kulturen. Barna sikrer språket, musikken og dansene en fremtid. De deltar i konkurranser og opptrer på forskjellige arrangement. Da forteller de om dyktige kunstnere som har levd her i Prääsä-distriktet – om gamle koner, sangere og fortellere.

Nå er jeg dirigent for voksenkoret Meidän pajo. Koret fyller snart 20 år. Det framfører musikk og sanger her fra Karelen. Selv synger jeg og spiller forskjellige instumenter. Hør!

Prääsä skole har 430 elever. Der undervises det i både karelsk og finsk. Ca 150 elever leser finsk, 83 har valgt karelsk. Ivrig finsklærer gjennom 35 år er Tatjana Uljanova, født i 1958.

6. klasse finsk ser på småfilmer fra den finsk-ugriske skolen i Petroskoi/Petrozavodsk.

Når timen begynner, hilser alle høflig.

- No, Bente, var det bra löyly? (badstudamp)
- Ja visst, löylyen var fin.
- Vi er glade i badstu og etter badstua smaker det godt med blini (pannekaker). Om vinteren går vi i badstua to – tre ganger i uka, om sommeren oftere, nesten hver dag. Hit kommer sønnene, svigerdøtrene og barnebarna. Det kommer alltid folk.

	Tatjana Uljanova i en finsktime

 - Hva er hjemmespråket deres?

- Russisk. Mannen min er russiskspråklig, men hans far var kareler. Mannen min forstår litt karelsk, finsk forstår han ikke. 

Tatjanas bakgrunn

Jeg er født i landsbyen Kudžoi. På finsk betyr det navnet maur. I Kudžoi var det ti hus. Senere flyttet vi til Koivuselkä.
- Kan vi dra til Kudžoi i morgen?
- Nei dessverre. Landsbyen er fraflyttet og ingen hus står igjen. Veien dit er elendig. Det er vemodig å tenke på min barndoms landsby. Om vinteren kan man komme seg dit på ski, om sommeren med sykkel eller båt. Da jeg var lita, fantes det hundrevis av karelske smålandsbyer som nå er lagt helt øde.

Det karelske språkets stilling i Tatjanas barnsom. Det finske språkets stilling i Karelen i dag.

[accordion width="600"] [item title="Les mer!"]
Det karelske språkets stilling i Tatjanas barndom

- Er du karelskspråklig?
- Ja, jeg kunne ikke noe russisk da jeg begynte på skolen. I familien og i landsbyen brukte vi bare karelsk.
- Hvordan var det å begynne på skolen uten å kunne russisk?
- Det var vanskelig i timene, i friminuttene snakket vi oss imellom lavt karelsk i krokene.
- Og ingen hindret det?
- Læreren sa selvfølgelig til oss at vi må snakke mer russisk på skolen, ellers blir det vanskelig. Storebroren min og de eldre søskenbarna våre husker at de ble nektet å snakke karelsk på skolen.
Vi hadde ikke noe strengt forbud, vi fikk bare høre at på skolen bruker vi russisk og ikke karelsk. Men vi snakket jo så dårlig russisk! I Koivuselkä var det ikke slike problem, for da kunne jeg allerede russisk.
- Forsto dere hvorfor dere ikke fikk snakke karelsk på skolen?
- Nei, det forsto vi ikke.
- Husker du når du selv begynte å snakke russisk fritt?
- Da jeg begynte i femte eller sjette klasse var det lettere. Da flyttet vi fra den lille Kudžoi-landsbyen til Koivuselkä. Det var en stor landsby, der var det elektrisitet og slikt. Det var store klasser og mange lærere. På skolen var finsk fremmedspråk og senere dro jeg til Petroskoi/Petrozavodsk for å studere finsk og litteratur. Vi hadde mange slektninger som bodde på større steder. Om somrene kom de til oss og de lærte oss russisk. Karelsk hørte de mye, av mine foreldre og besteforeldre. I Kudžoi var det ingen som brukte russisk til hverdags.

Det finske språkets stilling i Karelen i dag.

Finsk språk er i dag svært populært i Karelen. I Prääsä-regionen undervises det i finsk i Vieljärvi, Prääsä, Essoila og Tsalan, altså på de store skolene. Her landsbyen Prääsä er både foreldre og barn svært interesserte. På vår skole har det vært finskundervisning siden 1981. Før hadde vi vennskapskontakt med skoler i Finland. Vi arrangerte språkbad-leire der og vi fikk gjenbesøk her. Nå er det dessverre mindre aktivitet. Våre barn er jo ofte i Finland sammen med familien. Likevel hadde det vært bra med felles språkleire, for kontakt med unge i Finland kunne vært en fin støtte i finskundervisningen.
[/item] [/accordion]

Kanskje vi skal dra videre til Det karelske språkets hjem?