Eira Söderholm:
Østersjøfinnene tilhører Nordvest-Europas urfolk og har bodd i området i uminnelige tider. Språkene deres er beslektet med samisk, og spåkforskerne mener deres språk og samisk stammer fra det samme urspråket.
Betegnelsen østersjøfinsk bygger på to fakta: Disse folkenes eldste kjente boplass er nettopp rundt Østersjøen, og videre har de fått navn etter den største folkegruppa, finnene. De forskjellige gruppene
Tradisjonelt har man grovt sett delt østersjøfinnene inn i seks grupper: finnene på nordsida av Østersjøen, karelerne og vepserne på østsida av Finskebukta og esterne, voterne og liiverne på sørsida av Finskebukta. De to siste folkegruppene er nå ganske små, og det er bare noen få svært gamle mennesker som kan språkene.
Se på språkkartet hvor de forskjellige østersjøfinske gruppene bor.
Også de tre største gruppene kan man dele i mindre grupper. De språkene som er nærmest beslektet med finsk, snakkes av kvenene eller kainufolket i Norge, tornedalingene i Sverige med sitt meänkieli og videre av ingermanlendingene i Russland. Ingermanlendingene regner finsk som sitt morsmål. Karelerne på sin side kan deles i flere grupper: kvitsjøkarelerne i republikkens nordre og søndre del, livverne i den søndre delen, lyderne nær Petroskoi vest for Onegasjøen, inkerikko-folket i den vestre del av Ingermanland og Tver-karelerne rundt byen Tver nordvest for Moskva. Den tver-karelske bosettingen oppsto på 1600-tallet, da Sverige hadde erobret det nåværende Ingermanland og store grupper med karelere flyktet fra Ingermanland og lenger inn i Russland. I Estland bor i tillegg til de estisktalende også de opprinnelige folkegruppene setufolket og vøru-folket. Språkene deres ligner hverandre, det er nærmest religionen som danner det etniske skillet: setuene er ortodokse, vøruene er lutheranere, slik også landets majoritetsbefolkning er.
Les om en elev, som leser kvitsjøkarelsk: Daša Kuznetsova
Les om elever, som leser livvisk: Anni Karpova og Oleg Sergejev
Les hva en lærer i livvisk sier om det livviske språket: Svetlana Kondratjeva
Les hva en professor i karelsk sier om de karelske språkene: De karelske språkene i Karelen
Les om en elev, som leser vepsisk: Nadja Mošina
Barentsområdets østersjøfinske minoriteter er kvenene, meänkieli-folka eller tornedalingene, karelerne, vepserne og ingermanlendingene. Kvenene i Norge og tornedalingene i Sverige har til dels felles røtter. Begge folkene har bodd i sine områder før de nåværende grensene ble trukket. Viktige tidspunkt i denne prosessen har vært fastsettelsen av den nordlige grensen mellom Danmark og Sverige midt på 1700-tallet og at Finland i 1809 ble atskilt fra Sverige som en følge av Napoleonskrigene. Grensa ble trukket langs Torneelva og dermed ble den enhetlige bosettingen delt i to.
Delingen øst-vest
Da de vestlige østersjøfinnene allerede på 11–1200-tallet kom inn i den vestlige maktsfære, havnet karelerne og vepserne samtidig for godt i den østlige maktsfære, først under Novgorod og så under Russland. Denne todelingen gjenspeiles i både religion og kultur. De vestlige folkene tilegnet seg vestlig religion, de østlige, altså karelerne og vepserene, ble ortodokse. En karakteristisk detalj er at finnene har kalt karelerne for russere, karelerne på sin side har kalt finnene for svensker.
Ingermanlendingene
Av de østersjøfinske folkene i Barents-området utgjør ingermanlendingene den yngste gruppa. De bosatte seg i Ingermanland omtrent samtidig som tver-karelerne slo seg ned i Tver-området, altså på 1600-tallet. Bosettingen var en direkte følge av karelernes flukt. Karelerne flyktet unna den svenske erobringen og som erstatning for dem lokket den svenske regjeringen finner fra nærområdene. Etterhvert ble disse finnene kalt ingermanlendinger.
En dialekt-kjede fra kvenske språk i Nord-Norge til vepsisk språk i Russland
Alle østersjøfinnene i Barents-området har sitt eget språk, selv om de språklige forskjellene ikke er veldig store. I prinsippet kan man si at nabofolkene alltid forstår hverandre – språkene/dialektene danner en slags kjede. Kvenene og meänkieli-folka, dvs. tornedalingene i Sverige, forstår nokså godt folk i Nord-Finland. Kvitsjøkarelernes språk minner om de nærmeste finske dialektene i Finland, og kvitsjøkarelerne kan forstå livverne, som finnene derimot har problem med å forstå. Man kan altså si at dialektkjeden snor seg fra Nord-Norge via Nord-Finland, derfra videre til Kvitsjø-Karelen og så sørover via de forskjellige karelske dialektene til vepsisk.
Truede språk
Alle de østersjøfinske minoritetsspråkene og -kulturene i området er nå truet. De fleste språkbrukerne er eldre mennesker og ganske få barn lærer sine forfedres morsmål. Revitaliseringen har imidlertid startet etter en lang periode med fornorsking, forsvensking og russifisering. Bare tiden kan vise hvordan dette vil lykkes. Befolkningens egen motivasjon er sterk, men man trenger mange slags tiltak. Her har minoriteten behov for støtte også fra majoritetsbefolkningen i området.
Les om Språkreir i Uhtua - det karelske språkets livbøye.
Artikkelen er oversatt til norsk av Bente Imerslund
|