De østersjøfinske språkene, den nordlige gruppa

• karelsk snakkes i Russland
• vepsisk snakkes i Russland, i vepsernes områder, dvs. i Karelen, Leningrad og Vologda-områdene
• finsk snakkes i Finland, Sverige, Norge og Russland
• meänkieli snakkes i svensk Tornedalen
• kvensk snakkes i Norge

• Kvitsjøkarelsk, som kvitsjøkarelerne snakker. Det er nær de finske østdialektene.
• Livvisk eller aunus-karelsk, som livverne snakker. Livvisk er mye fjernere fra de finske østdialektene enn kvitsjøkarelsk. Livvisk er nærmere vepsisk.

Disse språkene snakkes i Den karelske republikken. Videre har vi:

• Tver-karelsk. Det snakkes av tver-karelerne, som bor nær Moskva.
• Vepsisk, som vepserne snakker.

I tillegg til disse skriftspråkene har vi karelske dialekter.

Den lydiske dialekten snakkes enda i lydernes områder.

Finsk språk ble i 1920 anerkjent som Den karelske republikkens andre offisielle språk. Den statusen hadde språket i ca. 10 år. I årene 1940–1956 var finsk igjen republikkens andre offisielle språk. Finsk snakkes nå blant finner og av og til ved offisielle tilstelninger med gjester fra Finland.

Ingermanlendingene regner språket sitt som finsk.

• Den karelske republikk
  • karelerne
    • kvitsjøkarelerne bor i de midtre og nordlige deler av Den karelske republikk.
    • livverne bor i de sørlige deler av Den karelske republikk på nordsida av Ladoga-sjøen.
    • (tverkarelerne måtte på 1600-tallet pga. religionsforfølgelser og kriger flykte til Tver-området, nær Moskva.)
  • vepserne. De fleste vepserne bor på sør- og vestsida av Onegasjøen
  • lyderne bor i de sentrale delene av Karelia, på et lite område vest for Onega-sjøen. De har blitt nokså russifisert.
• Inkeri ~ Ingermanland
  • inkerikko-folket - et urfolk
  • ingermanlendingene - finner som på 1600-tallet flyttet fra Øst-Finland til St. Petersburg-området - Ingermanland. Der begynte man å kalle dem for ingermanlendinger.
  • voterne bor i den aller vestligste delen av Ingermanland, nær Estland. De har blitt russifisert.

- Jeg er kvitsjøkareler, fra grenda Kiestinki. Mine foreldre snakket alltid kvitsjøkarelsk, en nordlig variant. Jeg gikk på helt vanlig skole, der det ikke ble undervist i karelsk eller finsk.

Finsk språk - karelsk språk - politisk spørsmål, hvilken status språket har

Finsk skriftspråk ble brukt i skolen og i det politiske liv på 1930-tallet. Når forholdet til Finland var bra, levde det finske språket godt i Karelen. I årene 1938–1939 ble forholdet veldig tilspisset og Vinterkrigen begynte. I 1941 ble Finland alliert med Tyskland. Det finske språket ble erklært som et fascistspråk. Mange finske kommunister hadde flyttet til Russland under revolusjonen, man begynte å mistenke dem for å være spioner og finske bolsjeviker ble tatt til fange. På denne tida ble holdningen til det karelske språket mer positiv. Årsaken var mer politisk enn kulturell. Et felles karelsk språk ble utformet og det ble undervist i skolen i halvannet år. Stalin ville bruke Karelia i sin propaganda, han hadde egne tanker om sosialismen. Han ville at hele Skandinavia skulle bli en sosialistisk republikk. Karelia ble sett på som et sted hvor man kunne skolere agitatorer, og det ble også gjort. Agitatorene ble i all hemmelighet sendt til Finland. Da andre verdenskrig begynte, ble både finsk og karelsk språk fjernet. Etter hvert begynte man likevel på nytt å undervise i finsk på skolene.

To karelske skriftspråk

Folk turde ikke snakke om karelske språk før perestroika-politikken begynte. I 1987 ble det i Petrozavodsk arrangert en konferanse hvor representanter fra ulike deler av Karelia – også fra Tver-Karelen deltok. Man ble enig om å skape to karelske språkformer, den ene skulle basere seg på den livviske hoveddialekten og den andre på kvitsjødialektene. Man var nødt til å skape to språk fordi et felles språk ville ha vært fremmed for alle karelere. Deres identitet var ennå svak. Språkene skiller seg mye fra hverandre, det vil ennå ta mange år før man kan få et felles språk.

Undervisning i karelsk på universitet og i skolene

Under perestroikaen på slutten av 1980-tallet ble det dannet alle slags nasjonale foreninger, f.eks. Karjalan rahvahan liitto. Jeg var med helt fra begynnelsen og fungerte som leder i 10 år.

1940-tallet: Finsk institutt ble grunnlagt. Finsk språk ble oppfattet som en nøkkel til Vesten.

1990: Karelsk og vepsisk institutt ble grunnlagt ved universitetet i Petroskoi

1990-tallet: Instituttene ble slått sammen med nytt navn: Fakultet for østersjøfinske språk og kulturer.

1993: Også Karelias pedagogiske fakultet fikk institutt for karelsk og vepsisk.

Les intervju med en professor på Finsk Institutt på Universitetet i Petroskoi.
Finsk og andre nasjonale språk og kulturer i Den karelske republikk Klikk her!

Jeg hadde undret meg over at det ikke fantes noe institutt for karelsk og vepsisk her i Karelia. Her er det jo fire ganger så mange karelere som finner og ingermanlendinger. Karelsk og vepsisk levde i muntlig form. Man snakket mye om hvor viktig det er å undervise i karelsk for å bevare den karelske identiteten. Vi sa at ved universitet i Petroskoi måtte man få et institutt for karelsk og vepsisk, og i 1990 lyktes vi endelig. Det var viktig å få kompetente lærere til instituttet. I begynnelsen var det få studenter og bare 3–4 lærere, nå er det 9–10 lærere. Ved universitetet og etterhvert også i skolene begynte man å undervise i begge karelske språk. På slutten av1990-tallet ble det færre skoler. Undervisningsnivået ved enkelte skoler var for dårlig. Det karelske språket hadde ingen offisiell status. Den økonomiske situasjonen ble verre og derfor reduserte man antall timer i karelsk. Dersom karelsk hadde vært det andre offisielle språket i republikken, ville finansiering av faget vært en selvfølge.

Karelsk som offisielt språk?

Vi ønsker at karelsk skal bli republikkens andre offisielle språk ved siden av russisk. Vi har prøvd å fremme saken i parlamentet. Hvis vi hadde hatt ett felles skriftspråk, hadde det vært lettere å få forslaget gjennom. I andre republikker er det to offisielle språk – f.eks udmurterne, mariene, komiene og mordvinerne har sitt eget språk som offisielt språk i tillegg til russisk. Begge de karelske språkene kunne vært offisielle språk.

Aktivt kulturliv på karelske språk

Med perestroikaen fikk vi karelske aviser, radio og TV. Derfor trengte vi kompetente mennesker som var interessert i karelsk kultur. På 1980-tallet begynte man å publisere skjønnlitteratur på karelsk, og i vårt Nasjonalteater ble det fremført skuespill på karelsk. Det finnes karelere som har glemt sine røtter, sitt språk og sin kultur, men på den annen side finnes det også russere som støtter oss.

Vi har kontakter med kvenene i Norger. Det har vært et forskningsprosjekt om situasjonen for Skandianvias og Nord-Russlands minoritetsspråk. Vi drøftet hvordan man kan forbedre minoritetsspråkenes situasjon.

Tver-karelsk

Det tredje karelske språket er tverkarelsk. Tverkarelerne bor nærmere Moskva og i følge offisielle kilder er det 23 000 av dem. Få av tverkarelere kommer hit til Petroskoi for å studere. Man arbeider nå for å få studiemuligheter til Tver-området, men det finnes ikke nok lærerkrefter. På tverkarelsk er det utarbeidet ABC-bok og lesebok, men ennå ikke grammatikk. Mangel på materiell gjør språkundervisningen vanskelig. Nå holder vi på med å skrive en skolegrammatikk.

Russlands ansvar for små nasjonaliteter/nasjoner

Små nasjonaliteter i Russland blir beskyldt for uvirksomhet og myndighetene spør: Hvorfor gjør dere ikke noe? Delvis har de rett, men er det ikke den tidligere russifiseringspolitikken som har brakt de små nasjonene i denne situasjonen? Hvis det i Karelen på 1920-tallet var 40–45 % karelere og nå bare 10 %, er karelere da skyld i dette? Vi har ikke invitert russere eller andre folkeslag til Karelen, og vi ville ikke at karelerne skulle bli assimilert av russere. Det var politikken i det tidligere Sovjet, og nå burde den russiske regjeringen prøve å finne midler til å hjelpe disse små folkegruppene til å overleve. Man spør ikke russere om barna deres trenger morsmålsundervisning. Hvorfor i all verden skal man spørre karelske barn og deres foreldre? Selvfølgelig trenger de det!

Svar på spørsmålene ut fra teksten!

1. Hvordan har Sovjets forhold til Finland påvirket det finske og det karelske språkets status?
2. Hvorfor var Karelia et viktig område for Stalin?
3. Hvilken viktig beslutningble gjort på karelernes kongress i 1987?
4. Hvorfor skulle det være viktig å undervise i karelske språk på skoler og universitet?
5. Hva tenker professor Zaikov om det karelske språkets status?
6. Hvilke republikkers språksituasjon sammenligner han med?
7. Hva har etter Zaikovs mening brakt karelerne i den situasjonen, at bare hver tiende innbygger i Karelia er kareler?
8. Hva tenker Zaikov om morsmålsundervisningen?

Oppgaver:

A. Let etter informasjon om Vinterkrigen.
B. Let etter informasjon om udmurter, mari og komi.

Karelens store gave til verden er kalevalakulturen, først og fremst verkene Kalevala og Kanteletar. Kalevala er oversatt til over 100 ulike språk.

- De er ingermanlending. Hva er situasjonen for det finske språket i Den karelske republikken i dag?

- Statusen for det finske språket har vært bra i flere tiår, og i tidligere tider har den vært enda bedre. Finsk har nemlig vært skolefag og i noen år var det til og med republikkens offisielle språk, på 1940–50 tallet. I 1956 ble den karelske republikken autonom, og finsk mistet sin offisielle status. Likevel har det hele tiden kommet dagsaviser og månedsmagasin på finsk. I årtier har vi hatt radio- og tv-sendinger på finsk. På universitetet har det vært finskundervisning helt fra 1947.

Antall studenter har økt ganske mye i løpet av det siste tiåret. Behovet for finsk øker stadig fordi relasjonene til Finland er svært livlige. Nå kan alle som har råd, reise dit, for eksempel i sommer­ferien. Vennskapsbånd blir knyttet over grensen. Også den russiske befolkningen her er interessert i finsk språk. Ved universitetet kan man studere finsk som fremmedspråk på lik linje med engelsk, tysk, og fransk. Men det er stadig færre mennesker som snakker finsk som sitt morsmål. Den eldre generasjon dør og i blandingsekteskapene vinner russisk. Barna lærer ikke finsk, og språket brukes mindre. Dessuten har nokså mange det siste tiåret flyttet til Finland som tilbakeflyttere. På 1930-tallet var det svært mange her som hadde utvandret fra Finland. Videre var det en stor gruppe finner fra Amerika og Kanada og også fra Ingermanland. I Karelia var det altså mange slags finner. Da tilbakeflyttingen begynte, var det kanskje nettopp de med røtter i Finland og deres etterkommere som dro først. Av disse menneskene er det svært få igjen.

- Kvitsjøkarelsk er så nært finsk skriftpråk at enhver som forstår finsk, også forstår kvitsjøkarelsk. Det er bare små forskeller mellom dem. Livvi derimot skiller seg ganske mye fra kvitsjøkarelsk fordi det er nærmere vepsisk språk. Det finnes mange flere som snakker livvi enn kvitsjøkarelsk. Livverne bor i republikkens sørlige deler. Finsk var undervisningsspråk i noen karelske bygder inntil 1957, og finsk skriftspråk er nært og kjent for den eldre generasjonen. F.eks. har alle karelske forfattere skrevet sine bøker på finsk. Kvitsjøkarelsk var muntlig hjemmespråk, men ikke skriftspråk. Nå har man i ti år skapt et kvitsjøkarelsk skriftspråk og det er undervisningsfag bl.a. i skolene og ved universi­tetene. Bare grammatikk og skoleundervisning er likevel ikke nok. Man må ha forfattere som skriver skjønnlitteratur på dette språket, slik at man har noe å lese. I tidsskriftene finnes det historier på kvitsjøkarelsk, det finnes en kvitsjøkarelsk avis, men f.eks. romaner finnes ikke. I Petroskoi har vi Nasjonalt senter, hvor en god del mennesker arbeider. Senteret arrangerer kulturbegivenheter på de nasjonale språkene. Alt dette blir finansiert av staten, selvfølgelig.

Barnehagene

- Barnehagen er viktig for barnets språkutvikling. Hva skjer i barnehagene?
- Der snakker man også de nasjonale språkene. F.eks. her i Petroskoi er det en barnehage der en av pedagogene er ei karelsk dame som snakker godt livvi. Når de små barna kommer til barnehagen, snakker hun livvi til dem hele dagen. I Kalevala-området er det to kvitsjøkarelske språkreir. Der snakker man bare kvitsjøkarelsk til barna. Dersom foreldrene ikke snakker karelsk hjemme, kan barna lære det i barnehagen. Hjemme snakker de russisk. Tidligere var det motsatt, hjemme snakket man karelsk og i barnehagen russisk

Man prøver å bevare den nasjonale kulturen

Kantelespill er nå svært populært i Karelen. Her i Petroskoi har vi f.eks. gruppa Kantele. Spillerne er godt skolerte. Men i løpet av det siste tiåret har kantelespilling bredt seg også til skolene, fordi man ser på kantele som de østersjøfinske folkenes nasjonalinstrument. En tid hadde vi problemer med at det ikke var noen som laget kantele. Toive-gruppas instruktør samlet en liten gruppe som han lærte å spille kantele. Han dro til Estland for å kjøpe kantele hos en mester, det ble selvfølgelig dyrt. Her fant vi en vepsisk mann som kunne lage kantele. På høyskolen opprettet man ei klasse som lærte å bygge kantele. Slik løste man kanteleproblemet.

Folkloreband

Jeg var selv med på å danne Toive-gruppa i 1982. Egentlig hadde jeg tenkt bare på en slags sanggruppe, som skulle drive med folkesang og folkemusikk. Men så vokste det til ei stor gruppe.

Selvfølgelig prøvde jeg å verve finskstudenter dit og jeg sa til dem "Hvis dere ikke begynner med å utvikle den nasjonale kulturen, hvem skal gjøre det da?" I begynnelsen var de usikre, men ble interessert etter hvert, og gruppa fylte 20 år i fjor. Selvfølgelig kommer det hele tiden nye sangere og dansere og man lærer nye sanger. Toive-gruppa er velkjent, den har turnert mye i både Russland og utlandet

Det vepsisk sangkoret i Soutjärvi er helt fra 1930-tallet. Koret har lange tradisjoner. En mann fra Soutjärvi skapte nye danser og lærte dem bort. Dette koret var så kjent at det allerede på slutten av 1930-tallet var i Moskva og sang der. Etter krigsårene fikk koret nytt liv og utviklet seg videre. Gamle damer var med og sang og etter hvert fikk man nye sangere. Fra Petroskoi sendte man en konservatorielærer for å dirigere koret. Ved siden av de voksnes kor har man også fått et barnekor som synger på vepsisk. De har reist mye, og koret er velkjent.

Festivaler, sommerfester

Etter det jeg vet, finnes det nå for tida i nesten alle litt større karelske og vepsiske sentre sang- og dansegrupper. Og selvfølgelig har man festivaler, spesielt om sommeren. Veldig ofte arrangeres de på Kichi-øya, gruppene kommer fra ulike deler av Karelia. Interessen har økt mye. Sommerfester arrangeres mange steder. Vuokkiniemi i Kvitsjø-Karelen er kjent som runesangernes bygd. Der verner man om tradisjoner. Jouhikko er et nasjonalinstrument og også jouhikkospilling har fått en ny blomstring.

Kulturforeningenes samarbeid

- Konkurrer minoritetsspråkene med hverandre her i Karelen?
- Jeg tror ikke de konkurrerer. Hver gruppe har sitt eget språk. Alle har mulighet til å bevare og utvikle det ut ifra sine egne krefter. Alle disse språkgruppene har hele tiden virket i fellesskap og støttet hverandre. Mange begivenheter feirer man sammen. Da folk ønsket en finsk-ugrisk skole hit til Petroskoi, arbeidet alle kulturforeningene sammen for å få til skolen. Ulike fester som for eksempel Kalevala-dagen tilbringes sammen, og de forskjellige skolene samarbeider.

Konkurranser

- Som nordmann tenker jeg at olympiader arrangeres hvert fjerde år. Dere ser ut til å bruke navnet ”olympiader” om en hvilket som helst konkurranse?- Vi arrangerer språkkonkurranser på skolene og universitetene og kaller det olympiader. Det oppmuntrer elevene til å studere fremmede språk og til og med sitt eget morsmål. De som vinner konkurransene, får ulike premier. Det kan være pengepremie eller en reise f.eks. til Finland. Vepsere inviterer barn fra bygdeskolene til byen. Karelere arrangerer ofte konkurranser både lokalt og i Petroskoi. Det har blitt et helt vanlig fenomen.

Svar på spørsmålene ut fra teksten!

1. Hvorfor er det nå for tida så mange som vil studere finsk?
2. Hvorfor er det stadig færre i Karelia med finsk som morsmål?
3. Hva menes med de som flytter tilbake?
4. Hvorfor er finsk et kjent språk for mange karelere?
5. Hvor kan skolene kjøpe kantele-instrumenter?
6. På hvilket språk synger koret i Soutjärvi?
7. Nevn et sted hvor gruppene liker å opptre.
8. Hva er Vuokkiniemi kjent for?
9. Hvordan fikk man startet den finsk-ugriske skolen i Petroskoi?
10. Hva betyr olympiade i russiske skoler?
11. Ved hvilken innsjø ligger Petroskoi?

Det å krysse den finsk-russiske grensa er å reise i kontrastenes land. Slik fortonet det seg for en gruppe fra Tromsø og Porsanger som våren 2002 reiste til russisk Nord-Karelen for å delta på et språk­reirseminar. Det viste seg imidlertid også å være nært og velkjent. Spesielt språket var lett å forstå og den karelske kulturen har mange likhetstrekk med den kvenske.

Vi besøkte Uhtua eller Kalevala i kretsen Kalevala. Kretsen har 10600 innbyggere, derav ca. 36 % karelere. Fra Uhtua er det 55 mil til den karelske hovedstaden Petroskoi. Uhtua blir i dag betraktet som et avsidesliggende sted med lange avstander til større byer og administrative sentra.

Uhtua ligger på nordsida av innsjøen Keski-Kuittijärvi. Uhtua er ikke bare en idyllisk karelsk by, men har også store blokk- og fabrikkområder og de samme problemene som sovjettida har forårsaket andre steder. Hovednæringsveien har i mange tiår vært skogen. På vår reise fra Kajaani via Kostamus til Uhtua kjørte vi gjennom endeløse skoger. Skogsdriften sysselsetter 1400 personer. Under sovjettida gikk det som i andre avsides­liggende områder; de er blitt råvareleveran­dører. Gjennom flere tiår har man hogd skog, og virket er brakt ut som rundtømmer. Det fikk vi bekreftet på hjemturen. På grensa til Finland sto et titalls trailere fullastet med ubearbeidet tømmer.

Kalevala.
Litt om navnet Kalevala som deler av befolkningen synes er pompøst. Bakgrunnen for navneendringa i 1935 var at den finske legen Elias Lönnrot (1802-1884) som redigerte det finsk/karelske eposet Kalevala, samlet en viktig del av sangene nettopp i Uhtua. Stedet var da et livlig handelssted og trakk mange finske språkfolk dit. Der fant Lönnrot i 1835 en dyktig sanger som bidro med mange dikt til eposet, og hundre år senere fikk området samme navn som eposet. Mens vi var på besøk, ble 200-års dagen for Lönnrots fødsel markert med en utstilling på det lokale museet og en konsert på Kalevalan keskikoulu hvor barneskoleelever opptrådte med sanger fra eposet.

Minner om kvensk språk
Denne regla er kjent i både Porsanger og Karelen: Se den finske teksten!

Språket.
Den opprinnelige befolkninga i Den karelske republikken er karelere og vepsere, men nå bor over hundre nasjonaliteter der med russere som den største gruppa på over 70 %. Man antar at bare halvparten av de etniske karelere kan sitt eget språk i dag, og språket er truet. Svært få under 30 år bruker språket aktivt. De som er noe eldre, kan stort sett karelsk og bruker det i visse sammenhenger, for eksempel i kommunikasjon med eldre, mens de seg imellom bruker russisk. Bare blant de eldste kan man høre språket bli brukt daglig. Når det snakkes til eller med barn, brukes for det meste russisk. Ute i det karelske samfunnet er russisk rådende, og blandingsekteskap gjør også sitt til at karelsk taper terreng. På 1990-tallet begynte språksituasjonen å endre seg noe. Nå gir stadig flere skoler undervisning i karelsk og ikke som tidligere bare i finsk. Elevene har etter hvert fått litt læremidler på karelsk, og interessen for å bevare språket er stigende også hos foreldrene. Alt dette lyder temmelig velkjent for oss kvener, men hos oss står det nok enda dårligere til når det gjelder bevaring og revitalisering av det kvenske språket.

Vi fikk også oppleve karelsk amatørteater og selv om et og annet ord var uforståelig, fikk de fleste med seg det viktigste, om en skal dømme etter latterutbruddene.

Språkreiret Lintuni ('Fuglen min')
Det er ti barnehager i Kalevala krets og én av barnehagene var grunnen til vår reise, nemlig språkreiret Lintuni hvor to lærere jobbet utrettelig for å lære de 14 barna karelsk. Lederen i Uhtua-foreningen tok initiativet til prosjektet. En finsk forsker med erfaring fra et samisk språkreir i Enare i Finland var en god støtte i startfasen. Uhtua-foreningen hadde lenge grublet over hva som kunne gjøres for å bevare det stadig mer svekka karelske språket. Metoden som hittil var brukt, nemlig å lære alle barnehage- og skolebarn noen karelske ord, sanger og leker, fungerte dårlig og ga ingen andre resultater enn å gi ansvarlige myndigheter god samvittighet.

Et språkreir er et barnehagetilbud for barn fra språklige minoriteter. Ideen kommer fra maoriene på New Zealand som bl.a. gjennom språkreir på kort tid har tatt sitt morsmål tilbake. I et språkreir brukes bare minoritetsspråket. Barna kommer fra familier hvor en av foreldrene eller beste­foreldrene behersker minoritetsspråket, men hvor det likevel er majoritetsspråket som blir brukt i samvær med barna. Allerede fra første dag i språkreiret benyttes kun minoritetsspråket uansett om barna forstår det eller ei. Formålet er å få funksjonelt tospråklige barn og oppnå bevissthet om røtter og kultur. At dette fungerer, tyder det en mor fortalte oss om hvordan språket og språkbevisstheten sprer seg. Barna kommer nemlig hjem og lærer det de har lært til søsken og foreldre. Slik hindrer man at språket helt forsvinner i situasjo­­ner hvor språkets naturlige vei fra en generasjon til en annen allerede er borte. Men det ble også fremhevet at et språkreir aldri kan erstatte et hjem, og det sier noe om hva et slikt tiltak krever av foreldrene.

Språkreiret Lintuni ble åpnet i 2000. Aktivitetene er som i barnehager andre steder, men alt foregår på karelsk og krever ekstra tilrettelegging til et visst språklig nivå er oppnådd. Prosjektet hittil har vært så vellykket at man i september 2002 åpner enda et språkreir i Uhtua, og stadig flere foreldre ønsker et slikt tilbud til sine barn. Drømmen er å få i gang fire–fem språkreir og så etter hvert danne karelske klasser på en av skolene. Barna vil da etter hvert få undervisning ikke bare i, men også på karelsk. Om resultatet blir like vellykket som for maoriene vil tiden vise, men viljen til å bevare og revitalisere språket er det ingenting å si på. Dette er et tiltak som også burde komme kvenske barn til gode.

Skoler
På programmet sto også besøk på to skoler. Vi ble underholdt med karelsk sang og dans og fikk være tilstede i noen klasser hvor det blir undervist i karelsk. I en 7. klasse hadde de det karelske huset som tema. De hadde invitert en eldre karelsk bestemor, Sanna Tikkanen, som gjennom en fantastisk sang beskrev sitt karelske barndoms­hjem for oss. I klasserommet var det laget en kunstnerisk utgave av et flott karelsk hus. Gråe tømmerhus og trivelige gamle koner som snakker karelsk er viktige kjennetegn for karelske bygder.

Kilder: Forelesninger på seminaret i Uhtua 6.-12.4.2002. Pasanen, Annika: Kielipesä – pienen kielen pelastusrengas. Tutkielmia vähemmistökielistä Jäämereltä Liivinrantaan. Toim. Niina Määttä og Helena Sulkala. Suomen ja saamen kielen ja logopedian laitoksen julkaisuja n:o 20, 2001. Lehtipuu, Markus: Karjala. Suomalainen matkaopas. Keuruu 2002.

Fra Ruijan Kaiku 4/2002. Artikkelen er forkortet.