Grete Alise Nilima Monsen

• Grete Alise Nilima Monsen, hvor kommer dette Nilima-navnet fra?
• Kanskje fra Karelen. Det ble observert første gang i Lovikka mellom Pajala og Vittangi i Sverige. Nilima-gården min bestefar kom fra ligger ca 15 km nordøst for Ylimuonio, ved et vann inni skauen der.
• Vi har ordet niliaitta. Nili betyr ’påle’, aitta betyr ’stabbur’. Når folk før drev med jakt og fiske, satte de opp små niliaitta, ca en kvadratmeter i størrelse oppå en påle, med en liten stige. Maa betyr ’jord’. Nilimaa er altså pålen som går ned i jorda. I Norge har skrivemåten blitt forenklet til Nilima.
• Vet du noen andre i verden enn dine nærmeste med dette etternavnet?
• Ja, det er mange Nilimaa/Nilima i finsk Karesuando. Det er nok samme slekta hvis man går tilbake til 1600-tallet. Også i Ylimuonio finner du Nilimaa som er nær beslektet med oss.

Foto: allroadtour.fi

Det er aldri for sent å bli kven
Nå er du en aktiv kven som alle kveninteresserte i Nord-Norge vet om. Når ble du kven?

[accordion width="400"] [item title="Les teksten her"]

• Det begynte vel i 2009. Da var jeg på Alta museum, hvor Alta kvenforening hadde et arrangement. Arvid Pettersson holdt foredrag og Egil Sundelin solgte noen tidsskrift. Der og da ble jeg medlem i kvenforeninga. Så ballet det bare på seg. Jeg ble invitert til landsstyremøtet som observatør i mars 2009 og til et møte mellom kvenforeningene i slutten av august samme år, det som senere ble Kvenforeningenes Samarbeidsforum. Ved årsmøtet i februar 2010 ble jeg leder i Alta Kvenforening.  Vi fikk vi fort mange flere medlemmer. I 2011 ble kvenforeningen i Alta invitert til å bli med i Kvensk samarbeidsråd, som er en sammenslutning mellom kvenforeningene i Troms og Alta.
• Hvorfor gikk du på det første kvenmøtet?
• Jeg var nysgjerrig på dette med mine forfedre, kanskje ikke akkurat med det kvenske, men i alle fall det finske. Mamma pratet kvensk og pappa gjorde narr av hennes språk, for det var ikke ordentlig finsk. Pappa presiserte at han var etterkommer av finlendere. Men jeg ble ikke kjent med foreldrene mine før jeg var 10-11 år. Inntil da bodde jeg i Oslo, hvor jeg hørte verken kvensk eller finsk.
• Mange mener at finsk språk er mye mer nyttig enn kvensk, som er et gammelmodig språk. Men kvensk er et godkjent språk i Norge. Jeg hadde lyst til å lære finsk, for i Finland snakker de  ikke kvensk. Men så forsto jeg at kvensk språk er i ferd med å dø ut. Da må jeg jo være med på å berge språket, altså må jeg lære det. Jeg liker lyden av kvensk bedre enn lyden av finsk, kvensk er liksom mildere.

[/item] [/accordion]

Øst og Vest, kan de møtes?
Hva tenker du om konfliktene og motsetningen mellom kvenene i det vestlige Ruija og de i for eksempel Varanger-området som ikke vil kalle seg kvener?

[accordion width="400"] [item title="Les teksten her"]

• Til Øst-Finnmark kom kvenene flere hundre år etter at de hadde slått seg ned i Nord-Troms og Vest-Finnmark. De i Øst-Finnmark hadde fra Finland fått med seg den finske nasjonsbygginga, det kan gjøre at de føler seg mer finske. En del av dem i Øst-Finnmark hadde kommet fra områder lenger sør i Finland enn Tornedalen, bl.a. Oulu-området og enda lenger sør og øst.  Mange av dem som slo seg ned i Vest-Finnmark og Troms kom fra svensk side av Torneelva, altså fra Sverige. Danske og etter hvert norske myndigheter satte gruppebetegnelsen kven på alle disse folkene for å skille dem fra samer og fra dem som kom etter at Finland i 1917 ble egen stat.
• Det er litt trist at det skal være et slikt skille blant kvener og etterkommere etter finlendere i Norge i dag. Noen er ganske aggressive overfor det kvenske, men det har blitt litt bedre nå.
• Tenker du at du kan være en brobygger, fredsmegler?
• Kanskje litt diplomat. Jeg prøver å forklare situasjonen fra et kvensk synspunkt til dem jeg møter. Det er jo samme språket og vi er i samme, eller i nær beslektede folkegrupper.
• Du virker optimistisk.
• Ja, det varierer nå litt. Av og til lurer jeg på om det kvenske har noen framtid. Noen mener at dersom man ikke kan snakke kvensk så har man omtrent ikke rett til å kalle seg for kven. Språket er det dominerende kulturuttrykket og kulturbæreren. Det er mye sannhet i det, men det å være kven er mye mer nyansert enn å kunne det språket som ble fratatt oss i fornorskningens navn. Følelsene våre taler sitt eget tydelige språk når vi hører kvensk språk, kvenske sanger, musikk, historie og fortellinger om våre forfedres liv etc. Mange i dag går på kurs for å tilegne seg i hvert fall noe av det kvenske språket og mange setter opp sin slektstavle så etterkommerne kan se hvor de stammer fra.

[/item] [/accordion]

Hanne Elin Utvik:
Skogens, dyrkingslandets, elvenes, vannenes, fjordens og koppergruvenes Alta

Alta ligger i Vest-Finnmark, og har nå ca. 18.000 innbyggere. Alta er et av stedene dit det for allerede et par hundre år siden kom en finsktalende befolkning eller kvener. For eksempel ”.. i 1701 var det i Alta tre kvenfamilier, i 1734 22, i 1801 49 og i 1825 var det 85 kvenfamilier” (Eira Söderholm: Alattion murteen vesistöappellatiivit, 1983). Som årsaker til at så mange kvener slo seg ned nettopp i Alta, kan man nevne skogen, lakseelva, mulighet til fôrdyrking for feet og gode fiskemuligheter (elve-, innsjø- og havfiske). Man kan si at laksefiske og jordbruk har vært altakvenenes hovednæringsveier. Som et resultat av det er det oppstått mange finske eller kvenske stedsnavn. På 1800-tallet kom det mange kvener til Kåfjord i Alta for å tjene til sitt livsopphold i koppergruvene, der det var virksomhet iallfall i årene 1826-1878.

Finske slektsnavn
I dag består befolkningen i Alta av mange forskjellige befolkningsdeler, blant annet av samer, kvener og nordmenn. I tillegg til disse er det i noen grad kommet russere, finlendere og folk fra andre nasjonaliteter hit, for eksempel flyktninger. På grunn av mangelen på sykepleiere i Norge har det de siste årene flyttet ganske mange finske sykepleiere hit. Noen av dem har slått seg ned i Alta og stiftet familie her. Blant annet av den grunn fins det blant slektsnavn i telefonkatalogen for Alta ganske rikelig av både gamle kvenske og moderne finske slektsnavn. Av den første kategorien kan man nevne Wirkola (ca. 50 forekomster), Hammari (ca. 45), Beldo, Ellila og Kivijervi (ca. 15 av hver) og Mathilassi (ca. 10 forekomster). Den kjente norske skihopperen Bjørn Wirkola kommer fra Wirkola-slekta i Alta.

På Internett-adressen fi.Wikipedium.org har vi funnet disse opplysningene om ham: ”Bjørn Wirkola (f. 1943, Alta) er en norsk tidligere toppidrettsutøver innen skihopp og fotball. Hans toppår skriver seg tilbake til siste halvdel av 1960-årene. Wirkolas slekt har kvensk avstamming. Wirkola vant verdensmesterskapet i både normal- og storbakke i 1966. Han vant også den tysk-østerrikske hoppuka tre ganger på rad i årene 1967-1969. Wirkola spilte også fotball. I løpet av sin karriere representerte han Alta og Rosenborg. I Rosenborgs rekker vant han både liga- og cupmesterskap.”

I telefonkatalogen under Alta finner man av moderne finske navn for eksempel Bohinen, Turunen, Halonen, Hanninen, Heikkonen, Karjalainen, Oksanen og også mange andre. Her er det vanligvis bare én forekomst av hvert navn.

Skoler
I Alta kommune fins det nå 20 grunnskoler. Skolene er av ulik størrelse, og antall elever i dem varierer fra ti til fire hundre. Her er også videregående skole (Alta vgs.), der det er ca. 900 elever og Høgskolen i Finnmark, der det er nesten 2000 studenter. I alle disse skolene kan man i dag lære eller studere finsk, enten som andrespråk eller som fremmedspråk, få kunnskaper om kvener og bli kjent med kvensk og finsk litteratur og historie. Mange av dem som leser finsk i skolen er av gammel kvensk slekt, og ofte har besteforeldrene eller oldeforeldrene snakket finsk eller kvensk. Andre har kanskje finske foreldre, eller den ene av foreldrene er fra Finland og snakker moderne standardfinsk eller nåtidsfinsk dialekt.

Her er en elevpresentasjon fra en finskelev ved Alta videregående skole

Om du liker å vandre i fjellet, kan du for eksempel ta en tur til toppen av fjellet Haldde, der det til og med fins gamle steinbygninger i over 900 meters høyde. De er fra slutten av 1800-tallet, og de ble bygd for forskning på nordlysfenomenet og for at både forskerne og deres familier kunne bo der.

Alta museum
Også skiferproduksjonen i Alta og helleristningene er kjente. Begge disse, og også det som skjedde på fjellet Haldde, kan man gjøre seg nærmere kjent med på Alta museum. Museet forteller også om Altas øvrige historie. Helleristningsfeltet i Alta er et av Europas største helleristningsfelt.

Ishotellet
Om vinteren blir det det såkalte Ishotellet bygd i Storelvdalen i utkanten av Alta. Det står i tre til fire måneder. Inne i ishotellet finner man blant annet isskulpturer, soveværelser og et kapell. Det er ganske populært å gifte seg i iskapellet. Ved slike anledninger bruker presten å ha på seg reinskinnssko (skaller), for det er iskaldt der. Med sine isblå farger og varme skinn fra stearinlys er iskapellet likevel et vakkert sted.

Del 1 Kåre Suhr forteller om barndommen på Elvebakken i Alta.


Del 2 Kåre Suhr om predikantreiser til Amerika og Russland.

Berthe Suhr, du må jo være en ekte Nordkalott-cocktail, er du ikke det?

Jaha, nå om æ e cocktail, vet æ ikke, men æ e jo fra Nord, Nordkalotten. Ka æ skal si, etterkommer av no, æ har ju røtter både i Sverige og Finland, óg, og Norge, så æ bruke å si at æ e nesten mere svensk enn æ e norsk og finsk.

Ja. Ja, hvor i Sverige og Finland har du røtter?

Ja, det blir jo i, utenfor Pajala kom .. min farmors bestemor, min fars bestemor, og fra Finland, så har æ min, min mormor. Ho va seks år da ho kom hit til Norge. Og dæm kom fra, fra eh –

Var det det Kangosjärvi?

Kangos, Kangosjärvi, ja.

I Muonio kommune?

Ja. Muonio kommune, ja. Æ e litt, litt glemsk, så av og til så miste æ tråden. (Ler litt).

(Ler litt.) Og så sa du at det va en fra Pajala?

Ja, det va jo på farssiden, det. Ja.

Kan du fortelle litt om din barndom i Tverrelvdalen?

Ja. Vi bodde nederst i Tverrelvdalen. Vi hadde det veldig trivelig der, må æ si, for vi hadde jo en god del jord og litt skog, og vi gikk ved .., ja æ har jo ti søsken, så, så . . Æ hadde jo fire småbrødre, som vi brukte å gå – min søster og æ – med på tur, og plukke blåbær og mul, litt multer og –. Og vi fiska i elven’. Vi rodde, og dorga, og vi fikk små ørreter, og – og noen va jo litt større, også. Så jeg har vokst opp i, på landsbygda, og trivdes godt der.

Jeg ser jo en artikkel i Altaposten her, fra 2002, om årets første laks!

Ja, den laksen, det va virkelig en overraskelse, for jeg visste ingen andre som har fådd laks på, på isen ute på Altafjorden, eller her inne i Altafj, bunnen av Altafjorden, så det var virkelig overraskelse. Og æ trodde det var en stor sei, for det var bare småtorsk æ hadde fådd. Og plutselig var det en som var forferdelig sterk, og slet, og æ måtte jo være litt forsiktig, óg , men samtidig var æ redd for å miste, så, så jeg halte den jo litt fort opp. Æ drev, æ drev ikke og trøtta den så mye, akkurat.

Nei.

Og når æ så at det var en laks, så stakk æ handa under gjellan’ og hev den opp på isen, så den ikke skulle gå fra meg, i hollet igjen. (Ler litt.) Men den va veldig godt fast, så det var ikke problem.

Ja. Så det gikk bra. Men tilbake til barndommen. – Du er jo finsktalende. Hvordan var det å være finsktalende i Tverrelvdalen?

Nei, jeg snakka nok ikke no’ finsk når jeg bodde i Tverrelvdalen. Den finsken æ snakke nu, den har æ lært på kurs, og på møtene når vi har finske predikanter, som har tolket til norsk. Og da har æ alltid fulgt med. Og så har æ vært på butikk i flere år etter at barna ble voksne og flytta ut fra hjemmet, og eh, og da har jeg måtta snakka mye finsk på somran’ når det var mye finske turista’ på den butikken. Så æ har lært, praktisert på forskjellig vis ja, kan man si. (Ler litt.)

Men var det bra å være kven i Tverrelvdalen?

Nei, altså det va vel ikke riktig helt bra – fordi æ e jo etterkommer av søringer, mesteparten – i den tiden når æ vokste opp. Men nu er det, er det en salig blanding av samer og finlen, finskættede, kvener og litt av hvert, så (ler litt). Så det er slutt med den tiden at man kan skjelne mellom dalinger og kvenonger.

Ble dere kalt kvænonger; var det, var det negativt, eller?

Ja, vi syn’s jo det var litt negativt, men vi tok det no ikke så veldig høytidelig, men det va jo tydelig forskjell, og det va jo foreldrene som hadde lært ongene sine hva dem som va kvenonger, for vi snakka nu litt sånn daladialekt når vi gikk på skolen.

Kan du si litt om det finske språket i Alta i dag?

Ja, æ kan godt si det at, eh, det blir jo borte etter hvert. Og mange av de som har gått på kurs sammen med meg, hos ho Seija Løksa, for eksempel, da – ho va jo finlender og gift i Alta – så va det flere som, som ville prøve å lære finsk, men som ikke hadde no’ særlig ifra før av, av det finske språket, sånn at det virka som at dæm lærte veldig lite, de som ikke kunne litt fra før. Og som Kåre sa, så gikk dæm jo, dæm falt jo bort ifra, ifra kurset etter hvert, for det, det va vanskelig for dæm å lære finsk.

Litt mer om det finske, kvænske språket?

Æ synes at vi e å gå for langt å forlange at det, at det ska være bøker på kvensk og at barna skal lære kvensk, som dæm gjør der i Porsanger og der. Det syns æ e helt riv ruskende galt, for det er ikke no’ verdensspråk. Det kommer til å dø ut, og det gjør ingen ting, for vi har finsk, og ekte finsk, og det e det som e mere anvendelig her i – på Nordkalotten –.

Ja.

Ja. Så mer har æ ikke å si om den saken.

Takk ska’ du ha!

Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik

Ja. Da æ va barn, så snakka dæm mye finsk her på Elvebakken, eller dæm kalte nu det forresten for kvænsk, men vi har nu siden bare kalt det for finsk. Men det va nu det språket som ble brukt, det finske, ja i stor utstrekning, selv om, la oss si hjemme hos oss – ho mor, ho forstod jo finsk, men ho snakka nu vel norsk med oss, så det ble jo norsk som va morsmålet. Men dæm snakka så mye finsk at jeg lærte jo å forstå en god del, om æ ikke, sjøl snakka det, men æ lærte å forstå mye. Og i særdeleshet etter evakueringa, så begynte æ å følge med i vår menighetsarbeid, eller den læstadianske menighet her på Elvebakken, og der hadde vi ofte besøk av finske predikanter. Og når dæm talte på finsk, så ble talen tolket til norsk, og i og med at æ kunne en god del finsk, så prøvde æ å følge godt med. Og va det ord æ ikke forstod, så hørte æ etter på hva tolken sa. På den måten lærte æ mere og mere finsk. Men æ har sagt det sånn, at når det gjeld min finsk, så kan æ best innenfor kristendomsspråket. Og da har æ også vært nødd å bruke det ved enkelte anledninger, for eksempel i Finland, selv om det ikke e så helt lett å tale på finsk.

Og i Amerika – æ va en, ja seks syv ganger i Amerika – og der hadde dæm jo noen norske tolka’, så dæm ble nu brukt der det va anledning. Det var jo da især på Vestkysten. Men æ reiste jo omkring der, og flere steder, ja de fleste steder va det bare finsk tolk, eller tolk fra finsk til engelsk, så jeg måtte tale på finsk. Og æ klarte mæ jo, når æ hadde vært en, for eksempel en par mån’a, så ble man meire vant å bruke det finske, så det gikk jo forholdsvis ganske bra. Så på den måten så har æ nu brukt også det finske språket i det her kristendomsarbeidet. Og nu for tiden, så blir det nu mindre av det, for selv i Finland, så e dæm godt stilt med tolker, især når man kommer litt lengre ned ti’, dæm kalle for Østerbotten. Der har dæm jo, det e jo mye svensktalende, og dæm har gode tolker der, så – og dæm forstår jo norsk. Så på den måten, så har det nu, har æ nu praktisert det, inntil i dag. Ja.

Da du var liten, så kunne du vel snakke finsk overalt på Elvebakken, og i det hele tatt her i Alta. Hvordan er det i dag?

Ja, dæm snakka jo finsk. Alle snakka jo ikke finsk, men det va jo mange familia’ hvor dæm snakka finsk. Og på den måten så lærte man jo finsk om man ikke, selv de som ikke va i sånne familia’ hvor dæm snakka finsk, så lærte dæm jo ute i bygda, så lærte dæm jo finsk. Men – det e nu gått den veien, at nu for tiden så snakkes det så å si i alle hjem bare norsk. Og æ ser det sånn, at finsken her på Elvebakken, eller i Alta – får æ si det, i Alta – den dør ut. Det – ungdomman’ kan ikke, dæm forstår ikke, og dæm kan ikke snakke finsk, det e bare noen ganske få som har forsøkt å studere språket, som på noen måte klarer seg. Men det vise’ seg også det, at finsk e så mye forskjellig fra norsk, at selv de som går på kurs, dæm blir jo mange ganger trøtt av det, så dæm slutte’ før dæm blir ferdig.

Syns du denne utviklingen er trist?

Eh, språk e jo alltid godt å ha. Så, så – man sku’ ju ønske at det va flere som kunne finsk – i og med at vi – Finland e ju et naboland ti’ oss, så det kunne gjerne vært sånn at det va flere som snakka finsk. Men – men det går nu den veien. De som studerer språk, så e det nu vel heller engelsk dæm – og, og tysk og sånt og andre språk, men –. Og saman’ har jo også begynt å arbeide mye for at man ska’ lære samisk, og en del – dæm har jo en samisk barnehage, og dæm prøver nu også å gjøre sitt beste for å, at samisk ska’ få fremgang, men æ tror det går vel samme veien som med finsk.

Det skjer jo mye mere på det samiske området, da, enn på det finsk/kvænske?

Ja, det skjer jo mye, men det – det e nu ikke bare språket, det e nu mye ann’t, det ...

Tolken heter Arvo Survo.

Del 2.

Predikantvirksomheten har brakt deg til Finland, Sverige, Amerika, men også til Russland?

Ja, det stemmer det. Æ har vært, har vært to ganger der i Ingermannsland, dæm kalle det for Jaama. Dæm har et navn på russisk også. – Æ har det nok oppe, men – men æ huske ikke riktig det ka det va på russisk, men – æ har vært der.

En gang va æ sammen med en finsk predikant. Vi va tre uker og reiste rundt der, i området der i Ingermannsland. Det va jo fra mellem St. Petersburg og mot grensen ti’ Estland vi reiste. Og der va det – noen gang va vi på gamlehjem, noen gang va vi i kirker og holdt møter. Og det hendte seg også at vi va i private hus, også. Der va jo – man kan jo ikke si at det var så store – forsamlinger der, men, de som – menigheten ifra Jakobstad eller Finland – den Svensk-Finland – dæm har, med støtte fra Amerika så har dæm bygd en kirke i Jaama. Og en av de gangan’ æ va, nå sist æ va der, så hadde dæm en sånn større stevne der, og hadde tatt med et telt, som dæm slo (opp) ved siden av kirken, så det sku’ være plass ti’ folk. Det va jo høytalere, sånn at alle fikk høre.

Og – ellers så – ja, så reiste vi jo rundt der, og kjørte nokså langt der enkelte ganga’. Så – så det gikk ju det også. Det va jo ganske fredelig og sånt når vi nu engang kom dit. Vi – i tollen hefta vi jo nokså lenge, og det va jo kø. Vi kunne stå, ja nesten flere tima’ omkvert før vi slapp igjennem. Og det va så – det va så mange som sku’ reise, og dæm va sen med å gjøre seg ferdig i tollen. Det va i Jaama. Men så har æ vært, ja fire ganger har æ vært i Murmansk, også. Æ har vel vært – vi har kjørt med bilen gjennem Finland, og – og Ivalo en par ganger. Og så har æ kjørt en gang med bil over Kirkenes, og så – ja, en gang flaug vi med fly fra Alta ti’ Kirkenes, og så tok vi sånn – en finsk buss derfra – ikke finsk, men en russisk buss. Så det gikk nu bra. Det eneste man legg’ merke til når man kjøre’ inn ti’ Russland, at det e ikke sånn som her imellem Finland og Norge og Sverige og Norge. Der va jo – man kjørte ikke så – så veldig langt før det var nye vaktposter og – og stengsel, før du måtte vise pass, og – ja, det blir nu ikke, vi ble nu ikke ellers undersøkt så mye. På togstasjonen gikk det jo ikke så fort, men – men vi kom nu gjennem der også. – Så det gikk nu bra. Så man må være tilfreds med det. Ja.

Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik

Ja, æ e oppvokst på Kron .., æ e født på Kronstad, og fra Kronstad flytta vi i 1933 til Nerskogen. Og æ gikk på skolen i Transfarelv. Og i friminuttet så prata ongan finsk seg imellom, men ikke inne på skolen.

Men dere fikk lov i friminuttet?

Ja, i friminuttet fikk vi lov å prate og rope så mye vi ville. – Ja, så ellers så gikk æ i Transfarelva, så æ må nesten si æ var krigsbarn. Og vi hadde dårlig med skole. Æ gikk knappe fire år på skolen. Og da ble det evakuering, og tyskeran brente alt her. Det va bare kirka som stod igjen. Det va ikke noe ann’t. Og så bar det sørover da, med småbåt, og med hurtigruta til Trondhjem, med tog sørover, og der ble vi losjert rundt omkring hele Hedemarken, spredt overalt.

Nei, i dag e det dødd ut. Det dør ut mer og mer, men .. .

Hvorfor?

Ja, der.. æ vet ikke. Ungdommen vil visst ikke lære det. Det går mest ut på at dem vil engelsk, fransk og flere andre språk; men ikke finsk.

Ja, men det kan æ takke foreldran for. For dæm snakka finsk seg imellom, så vi barna, vi beit fast i det, og lærte på den måten. – Ja.

Lærte dine barn finsk?

Nei. Dæm lærte ikke finsk, dæm – dæm kan ing .., æ vet ikke om dem kan si god dag på finsk. (Ler litt).

Følte dere at det ikke var så lurt å lære dem finsk?

Nei da, det følte vi ikke, for det har jo vært artig hvis dæm hadde lært finsk, så hadde dem berga seg allesteds. Så sånn e det bare.

Du har jo levd i enogåtti år. Hva har du jobba med?

Æ har jobba i skiferfjellet, og for det meste har æ nu kjørt maskin og, ja bulldoser, gravemaskin, hjullaster. Kjørt lastebil på Sennalandet over fjellet om vinteren, brøyta der i fire fem år, i allslags vær. – Ja.

Har du vært mye i Finland eller i andre områder her i Nord-Norge hvor dem snakker finsk?

Æ har ikke vært så mye i Finland sånn , men æ har vært i Hetta, og så har æ kjørt igjennom Finland og til Vadsø. Og der berga man sæ godt med min finske språk. Det gikk ganske bra, – ja.

Takk ska du ha, Leif Jonas.

Hanne Elin Utvik har skrevet ut teksten

Fra min mors side så har æ røtter i Tornedalen ifra Kätkäsuvanto, som ligger litt nord for Muonio. Mor til – eller oldemor min kom derifra i 1852, og ho kunne jo ikke ann’t enn finsk. Ho prata finsk hjemme til sitt barn, og hennes barnebarn prata finsk, det vil si min mor. Og – og på den måte så har liksom finsk vært en naturlig del av livet i våres familie, da. – Far min kommer fra Kvalsund, og han har absolutt ikke noen finske røtter – men han fikk høre både samisk og finsk der, og lærte seg de herre språkan’. Seinere så lærte han seg både engelsk og tysk, og andre språk, da. Og – og det herre – æ nevnte det at hjemmet våres var på en måte som et lite språkstudium, der man hadde kassettspiller og språkprogrammer, som vi barn lytta mye til.

Enn kona di, er ho også kvænsk?

Kona mi, ho e finsk statsborger, og ho e en finlandssvensk, da – men ho har lært seg da finsk ifra barn av –. Ja.

Hvor traff du kona di?

Æ traff kona mi første gangen i 1973, når æ arbeidde i Kokkola i Finland, da som rørlegger, og æ hadde lært å kjenne far hennes allerede mens han var her oppe i – i Norge. Det viste seg i ettertid det at både bror hennes og far hennes var i Billefjord på en storforsamling så tidlig som i 1961, vil æ huske – der æ traff dæm. Og da brukte æ å fære på besøk, da, til – til far til nuværende kona mi. Og – og hjemme hos dæm da, så – så lærte vi da å kjenne hverandre – og så ble det oss to.

Så romantisk, Henry. – Du sa at du ble kjent med familien til kona di på storforsamling. – Var det læstadianerforsamling?

Ja, det stemmer det. De storforsamlingene som æ nevnte om i Billefjord var læstadianske storforsamlinger, ja.

Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

Oldemor min, som kom over fra Finland, ho tilhørte, får æ si, den læstadianske vekkelsen allerede før ho dro derfra, og svært mange av de som flytta over fra Finland til – opp til Alta, de hadde allerede, kan vi si, knytta seg til den læstadianske vekkelse allerede før de dro hit til Norge, da , og – og der –. Man stelte jo da i stand møter på bedehuset og ellers i forbindelse med storforsamlinger. Og vi har jo på en måte fått finsken inn med morsmelka, på en måte via læstadianismen. Ellers nevnte æ også at mor min brukte å synge hjemme da, på – på finsk, da – og det var jo gjerne sanga’ som ho hadde lært, da, i det læstadianske miljøet.

Tusen takk til deg, Henry Baardsen!