Zlata Kononova, høsten 2008 snakket vi sammen om ditt forhold til Norge og til Finland, om arbeid i Norge og sånt. Hva har skjedd siden da?

Arbeidet mitt er som før
I arbeidslivet mitt har det ikke skjedd så store endringer. Jeg jobber fortsatt som tolk og som norsklærer på universitetet i Petrozavodsk. Jeg har også startet som privatlærer og driver og underviser i ulike språk – finsk, norsk, engelsk og russisk. Jeg underviser noen finner i russisk og jeg finner det spennende å sammenligne strukturen på finsk, russisk og norsk og de uttrykksmulighetene språkene gir oss. Det er nok forskjellig i de språkene jeg underviser i.

Egne barn. Hvilket språk skal jeg snakke til dem?     
I privatlivet mitt har det skjedd en del endringer. I februar 2011 fikk min mann Fjodor og jeg en sønn, som heter Arvid. Mange av mine bekjente har lurt på hvorfor barnet har fått et så uvanlig navn. Da pleier jeg å svare at navnet Arvid finnes blant ingermanlendinger og dessuten har navnet skandinavisk opphav. Med andre ord gjenspeiler navnet hans min finsk-norske bakgrunn. I februar 2014 fikk vi et barn til, ei jente. Det var også utfordrende å finne på et jentenavn som lød fint i både russisk, norsk og finsk øre. Anetta ble et slags kompromiss som alle likte.

Hvilket språk snakker du med barna dine?
Før Arvid ble født, tenkte jeg på hvilket språk jeg skulle snakke med barnet mitt, og jeg har jo alltid vært interessert i flerspråklighet så for meg var det naturlig å starte med enten norsk eller finsk. Jeg var litt i tvil om jeg skulle velge det ene eller det andre. Til slutt falt valget på norsk siden man hører mer finsk enn norsk her i Karelia. Nå har Arvid blitt fire år og jeg begynner å lære ham finsk. Jeg håper også at etter hvert kan han begynne på den finskugriske skolen og lære mer finsk der.

Valg av språk forteller ikke om mitt politiske ståsted
Er det utfordrende å lære egne barn flere språk?
Å lære egne barn et fremmed språk eller et minoritetsspråk er en krevende oppgave. En må alltid huske på å snakke språket i ulike sammenhenger, bruke variert ordforråd og være bestemt når andre viser misnøye med ens språkvalg.

Misnøye? Konkretiser det litt!
I den vanskelige verdenssituasjonen kan et språk bli betraktet som et symbol på menneskets politiske valg. I russiske media er det en del negativt om både Norge og mange andre land i Vesten. Men jeg personlig vil gjerne ta avstand fra alle mulige slags politiske preferanser som ikke har noe å gjøre med mine lingvistiske interesser å gjøre.
Ved å snakke og leke med barna mine på ulike språk, prøver jeg å gjøre livet mitt og barnas liv rikere og mer spennende. Det sies at man lever så mange liv som det antall språk man snakker.

Fantastisk! Takk skal du ha Zlata Kononova!

Intervjuet i oktober 2008:

Zlata Kononova er halvt ingermanlending, halvt komi. Hun forteller om sine forskjellige opphold i Norge, bl.a. i Tromsø, på Hatteng og i Nordreisa. Videre om sin deltakelse i kultursamarbeidet mellom Karelen og Norge, bl.a. mellom vepserne og det lulesamiske senteret Arran, om filmen Det tause folkets stille død. Hun snakker om kulturforskjeller mellom ingermanlendinger og russere og om bildet av Russland i norske media.

Zlata Kononova snakker  om hva som gjør byen Petroskoi så interessant for utlendinger som behersker finsk. Hun forteller om bl.a. det nasjonale finske teatret og om sang- og dansegruppene Kantele og Toive. Den nasjonale kulturen er det som tilhører det opprinnelige Karelia, det gjelder særlig det karelske og det vepsiske.

Zlata forteller om karelernes historie, om de karelske språkene og dialektene. En teori går ut på at karelerne ca 800 e. Kr. slo seg ned i områdene nord og nordvest for Ladoga-sjøen. Fra 1000-tallet begynte de også å dra nordover, hvor de møtte samer. Noen av samene ble assimilert med karelerne, mens andre ble fortrengt nordover til Kola-halvøya. Karelerne ble en del av Novgorod-riket. Fra begynnelsen av 1600-tallet til 1900-tallet levde karelerne i en undertrykket religiøs og sosial situasjon. Mange flyttet østover, mens andre gikk over til den lutherske lære. Karelerne drev med jordbruk og fiske. De karelskse handelsmennene – skreppekarene - er kjent også i Norge. Lønnrot skrev at karelerne er et svært utadvendt folk med stor selvrespekt..Om forholdet mellom de forskjellige folkegruppene i Karelia.