Tekst og bilder/filmsnutter: Bente Imerslund

Hjemme i stua hos tusenkunstneren Gun Olofsson i Pajala fikk jeg i mai 2018 en morsom privatforestilling hvor Gun med sterk innlevelse og fascinerende mimikk håndterte noen av sine mange dukketeaterfigurer. Alt foregikk på meänkieli, et språk denne nysgjerrige tusenkunstneren i barndommen måtte lure seg til å lære. Av og til ble dukkene erstattet av gitar. Når man har hørt Gun synge oppskriften på Kangos-kake, er det bare å sette i gang på kjøkkenet. Jeg mintes noen av musikkgruppa Jord sine voksenforestillinger under Paaski-festivalen i Nord-Troms, hvor spretne Gun elegant hoppet mellom scene og sal. Jord har også turnert i Finnmark. 

Gun i farta under Paaskiviikko i Nord-Troms – Kvænangen i 2011.		Gun i hyggelig samtale med en av sine kjære dukketeaterfigurer.

Gun synger om da hun en vinterdag møtte et STOOORT brunt dyr på veien. Bjørnen sover og elgene er trygge i skogen om vinteren.

 Meänkieli og Sisaret 

– Gun, har du alltid vært nysgjerrig? 
– Ja, helt fra barnsben. Hjemme i Junosuando snakket mamma og pappa svensk med oss barna og med hunden. Allerede som treåring syklet jeg på min trehjulssykkel til telegrafen og satt der og pratet med damene, som brukte meänkieli. Jeg gikk også i prestegården og på konditoriet. Slik hørte jeg språket og lærte meg også litt. Senere ble jeg med i et barnekor og sangen har alltid vært viktig. 

– Reflekterte du over hvorfor dine foreldre ikke snakket meänkieli til dere barna? 
– De pratet meänkieli seg imellom, så det var jo et naturlig språk for oss. Men vår frøken i barneskolen sang med oss på meänkieli. Det har jeg fortsatt med siden! 
– Omtrent hvor gammel var du da du begynte å beherske meänkieli? 
– Kanskje 11-12, da jeg kunne prate med de eldre. Som 15-åring kom jeg med i gruppa Sisaret og vi sang på meänkieli. 
– Eksisterer Sisaret i dag? 
– Nei, men vi har 40–års–jubileum i år, for vi startet i 1978. Vi har fortsatt med arbeidet med meänkieli og vår kultur. For meg har det vært fantastisk. Det har faktisk også tatt meg ut i verden, også til Syd-Afrika. I Johannesburg hadde vi et samarbeidsprosjekt med minoriteter. Vi spilte teater blant husene i Clip Town i Soweto. Det var fantastisk å høre barna synge på meänkieli, for etter vår forestilling begynte de å nynne på sangene våre. 

Russland

– Hva med Russland?
– Jeg har vært der en hel del, i Murmansk og på hele Kola-halvøya. Russland. Med Jord var jeg på en musikkfestival i Velsk. En gang dro jeg sammen med 40 andre kvinner på en åtte timers busstur fra Petrozavodsk til Pudozh ved Onegasjøen, til babuschka-festival. Den turen ble et minne for livet. Jeg snakket meänkieli og de andre karelsk eller vepsisk. Vi hadde mange felles sanger og vi kunne kommunisere med hverandre! Jeg føler meg hjemme i Russland. Kanskje har jeg mine røtter langt tilbake i Karelen, det føles slik. Jeg elsker folkesangene derfra. 
– Er det fordi de gruppene du har kontakt med dyrker sitt språk og sin kultur? 
– De er veldig stolte av sin kultur og sitt språk. Vi tornedalinger har mye felles med karelerne og vepserne.

Musikkpedagogen

– Nå jobber du på skolen i Sattajärvi. Fortell om det arbeidet!
– Der har jeg i tre år vært musikklærer og fritidspedagog. Barna i Sattajärvi synger mye og har fantastiske stemmer. For meg er det viktig å få inn meänkieli i undervisningen. Kontakten mellom skolen og foreldrene er meget bra. Sattajärvi er et lestadiansk område, så 90 % av elevene på skolen er med i den læstadianske vekkelsen.

I vindfulle omgivelser synger barna på Sattajärvi skole oppskriften på kangoskake for meg. Det var litt lettere å forstå Gun Olofssons sang hjemme i hennes egen stue. Om du vil ha oppskriften på kangoskake, [klikk her]

Skolebarna synger		Gunn Olofsson synger

Fra 1979 og i nesten 30 år arbeidet jeg på skolen i Vittangi. Der levde meänkieli, samisk og svensk side om side. Vi hadde ofte musikaler hvor vi brukte alle tre språk. Barna fra Øvre Sopporo og Lannanvaara var trespråklige. Nå er det dessverre slik at svensk har overvunnet de to andre språkene. De som i dag kan alle tre språkene, er nok over 35-40 år.

Går språket i arv? 

– Som småjente måtte du lure deg til å lære meänkieli. Hva med dine barn?
– Det er faktisk min dårlige samvittighet at jeg ikke har lært mine barn meänkieli. Min ex–mann kunne ikke språket, så det ble naturlig at vi pratet svensk med barna. Men de har nok fått med seg litt fra meänkieli gjennom sangene jeg har sunget. Jeg har fire barn og en bonussønn. De har jobbet i gruva på LKAB. Der må man lære seg meänkieli eller finsk om man vil følge med på praten i pausene. Offisielt er det bare svensk eller engelsk, det skal være et felles språk i gruva.
Det finske er i mine barn og det utvikles. Nylig fikk jeg et oppdrag fra min sønn Filip om å lære hans lille sønn Tage meänkieli. Tage er to måneder og hans mormor skal snakke finsk (riksfinsk) med han. En gang min yngste sønn Jon kom hjem fra skolen, sa han: »Mamma, vi skulle velge morsmålsundervisning. Jeg tok meänkieli, men alle de andre tok stridsfinsk.» Han trodde riksfinsk het stridsfinsk! 
– Er det forresten noe strid eller konkurranse mellom riksfinsk og meänkieli?
– Ja faktisk. Meänkieli er fremdeles ikke helt akseptert. Fortsatt synes mange at man skal snakke riktig finsk.
– Gjelder det også meänkieli-språklige?
– Ja, dessverre. Mange undervurderer sitt språk og sin kultur.

– Nå er det snart 20 år siden Mikael Niemis Populærmusikk från Vittula kom ut. Hadde den boka noen betydning for selvbevisstheten og stoltheten her i Pajala? 
– Javisst. Den startet en bølge og viste hvor Tornedalen er. Musikkgruppa Jord startet 1999 og noen år senere vi dro på turne sammen med Mikael Niemi. Vi dro rundt om i hele Sverige og satte Tornedalen på kartet. Før turen sa min pappa: «Skal dere virkelig synge på meänkieli? Ingen kommer til å forstå noe. Syng på svensk!» Men vi fikk meget bra gjennomslag på turnéen. 
– Hva sa din pappa om suksessen? 
– Ikke noe spesielt, men her i Tornedalen sier man ikke noe når alt er bra. Man skal ikke skryte og sette seg på sin høye hest. 

Bastubaletten

– Jeg har hørt om TV’s Bastuballetten som skulle frigjøre den tornedalske mannen fra både egne og andres forventninger til mannsrollen. Nå har også kvinnene i Tornedalen fått sin Bastubalett, og du er en av de fem skuespillerne. 
– Fem kvinner fra Tornedalen har gjort en produksjon for Sveriges TV der vi danser ballett i badstua og samtaler om hva den tornedalske kvinnen er. Sentrale tema er kjærlighet og sensualitet, om vi jobber for mye. Det er en fantastisk produksjon som jeg fikk muligheten til å være med i. Vi satt i badstua med håndklær på, vi danset på isflak. 
– Har denne filmen vakt mye oppmerksomhet i Tornedalen? 
– Ja, vi har fått veldig bra respons. Kvinner kjenner seg igjen og det har vært bare positivt