Åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen 

Først en oppfordring til kvenene: Skriv kvener, skriv! Skriv til Sannhets- og forsoningskommisjonen og fortell, for dette må aldri skje igjen i et land som sender delegater og penger ut i verden for å vise vei mot humanitet og menneskeverd. Her er mitt bidrag. Skriv du også, for deg selv og dine etterkommere, for en mer mangfoldig og vennlig verden.

Bilder fra en barndom

Nå skal det ryddes opp!? En skikkelig storrengjøring. Ikke en dag for tidlig, spør du meg, her jeg sitter og skal sette ord på opplevelser som skapte så mye skitt i kroker og kriker, i små barnesjeler, i uskyldige sinn. Det er ikke bare det kvenske hjemmet og den kvenske folkesjela som skal granskes, men forhåpentligvis også norske storstuer og arrogante sinn. Hva skal forsones? Kan det forsones? 

Tårene kommer nå, et minne dukker opp. Et bilde av ei lita, forskremt kvenjente i en gymtime på skolen, med knehøye gummistøvler på og en ullgenser med ermene trukket over fingre som er knyttet hardt sammen. Bilde av et aktivt barn, klart for litt moro, lek med en ball? Nei, det er et barn som ikke vil være der, som ikke tør rette blikket utover, men ser ned. Hvorfor? Det er et barn med en kropp som en knute, som har måttet legge igjen sin bagasje da hun ble tatt fra sitt kvenske hjem for å bli hva? En lydig borger? Det er så mye sorg, så stort et alvor over spinkle skuldre, over bildet av et barn som har glemt å tøyse og le og som nesten glemte seg selv. Det er bilde av et barn som ikke den gang forsto, at hun var en fare for landet og måtte knebles. De så ikke henne, de så en trussel mot nasjonen. 

Denne kvenjenta hadde stått alene bak internatet og grått før sin aller første skoletime. Hun hadde ikke fylt sju år ennå da hun kom dit og var uten ord til å sette navn på dette store, skremmende. En «hjelpende hånd» kom til, internatets husmor som skulle trøste, på norsk. Hvordan trøster man et slikt barn? Med å si: Du vil glemme hvem du er og hvor du kommer fra. Du vil glemme ditt språk og lære et nytt. Du vil få en ny kultur å speile deg i, en som er bedre. Det er ingen trøst for et barn som nettopp har løst språkets gåter, men er dømt til å bli stumt. 

Barnets foreldre var trespråklige. En rikdom – ja vel – men til hvilken pris! Hennes mor måtte lære norsk via et annet språk, det samiske, ikke ved hjelp av sitt eget. Hva gjør disse foreldrene når halve barneflokken har begynt på skolen og er fratatt sitt språk? De holder familieråd og det diskuteres om hvilket språk de minste skal lære. De eldre barnas skolestart er så fersk og de velger feil strategi: Vi må lære dem norsk! Ellers blir det for tøft! Splittelsen i familier ble et faktum fra 1960-årene. Mange barn mistet den psykiske kontakten med foreldre og besteforeldre – de snakket ikke lenger samme språk selv om de levde i samme hus. 

Det kvenske språket var forbudt å bruke på skolen og internatet. Eldre barn brøt regler hvis de oversatte. Man var heldig hvis man hadde en tospråklig venn. Hvordan skulle et barn bli lydig når det ikke fikk innpass i spillereglene eller skolens regler, men bare forsto at alt som var ens eget var bannlyst? Dette varte i mange år for noen, det var ikke en enkeltstående hendelse, men pågikk til de hadde lært norsk og fått bilder fra norsk bondeliv, som hang på veggene, innprentet i seg. 

Dette landskapet skulle hun orientere seg i, denne lille kvenjenta, og bygge sitt liv, bli et gagns menneske. Hun lærte fort å skamme seg. Over hva? Det er så mye å skamme seg over for et slikt lite barn. Det å være annerledes, ikke være god nok, ikke snakke så flytende som de andre. Hun stotret, fant ikke ordene og la trykket på feil sted når hun snakket dette nye språket. Hun rødmet så voldsomt av skam der hun sto. Og hun blødde alltid fra sjela. Det første skoleåret ble et stort, mørkt rom, med minner om røde og blåe bånd fra gymsalen som smalt mot pultene når man ikke forsto. På den siste skoledagen i første klasse kom frøken med oppskåret frukt på et fat. Hun må ha dårlig samvittighet, tenkte jenta. 

Hun kapslet seg inn og ble en lydig borger, jobbet som alle andre og la lokk på gamle sår, så de ikke skulle blø så voldsomt at hun mistet sin kraft. Hun så seg rundt og så mange som mistet grepet om sitt liv, som villig lot seg kneble for å overleve. Mange som fremdeles tvinner en usynlig lue mellom fingrene, bøyer nakken og ser ned. 

Som voksen samler hun bitene, skal legge puslespillet på nytt. Skriver et dikt til ungdommen.

Olet nuori.
Muista sukupuusti ja mennyttä aikkaa. 
Käänny ja katto takapäin. 
Käänny vielä kerran ja mene etheenpäin. 
Tulleevalla aijala oon juuret syvästi esivanhiimiitten maassa. 
Olet uusi oksa sukupuussasti. 
Muista: 
Poikkihakattu oksa ei elä. 
Juureton puu ei kasu. 

Du er ung. 
Husk ditt slektstre og forgangen tid. 
Snu deg og se bakover. 
Snu deg igjen og gå framover. 
Den kommende tida har røttene dypt i forfedrenes jord. 
Du er en ny gren på ditt slektstre. 
Husk: 
En avhugget gren kan ikke leve. 
Et rotløst tre kan ikke vokse. 

I mai måned i år, etter en uke med arbeid i finske arkiver, blir hun for alvor smertelig klar over hva hun har mistet. Puslespillet ser så håpløst mangelfullt ut. Kan det pusles på nytt? Vil bitene falle på plass? 

Nå titter kvenene inn i et rom, som gjennom et nøkkelhull som lar dem skimte noen godbiter. Vil de klare å låse opp døra til det kvenske språk- og kulturrommet? Vil de få hjelp til dette? Vil de finne veien tilbake til det som en gang formet et sterkt og stolt folk med mot til fornyelse, som valgte et land som hadde rikelig med mat, men ikke skjønte verdien av ethvert menneske eller verdien av mange kulturer og språk? Vil makta snu nå for å se hva som foregår bak dens rygg? Vil kvenene oppdage at de, ved å gå tilbake over fortidens bro, paradoksalt nok, vil finne seg selv på framtidsveien? De har tross alt overlevd, takket være sin indre styrke. De har enda en vei å gå. 

Så gjenstår bare disse spørsmålene: «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» spurte Henrik Wergeland. Er det slik at en som selv er trell, i sin ånd, heller ikke vil gi andre frihet? Hvordan kan en nasjon påta seg en slik oppgave som å kneble sitt folk? Hva slags makt gir det at andre må bøye nakken for deg? Hvordan bygger man en sunn folkesjel i et så opprevet landskap? Hvordan rettferdiggjør man dette? Kan det forsones? Det er så mange spørsmål som krever svar, men hun velger å tro på forsoning, for hva er alternativet nå? --- Hvorfor skriver jeg dette i tredje person? Kanskje for å klare å se barnet, hente det fram og fortelle det dette: Du må pode din kvist på et mangfoldighetens tre som lar alle grener bære frukt. Du har venner, naboer og kollegaer som er nye i landet. De trenger din støtte. Du må minne deg selv og andre om at Arnulf Øverlands ord fra diktet «Du må ikke sove» ennå gjelder: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». 

Ser du meg nå? Jeg er bare en av mange, mange … 

Lakselv, den 21.06.19 

Agnes Eriksen

Kilde: Kainun Institutti ~ Kvensk institutt

Isä og Aftenstjernen

Aftenstjerne, hva er det? Jo, en oversettelse av det finske ordet iltatähti, som brukes om en attpåklatt i familien. Filmskaper Kristin Nicolaysen i Alta fikk i 2012 en slik aftenstjerne. Iver Isak er nå fem år, storesøster Ilja er 16 år og Kaisa 19.

Nicolaysen arbeider for tida med en film hvor sønnen Iver Isak og den kvenskyndige svigerfaren Egil Sundelin har hovedrollene. Temaet er revitalisering av kvensk språk.

Vi sakser fra prosjektbeskrivelsen:
Med utgangspunkt i kvensk språk og kultur vil denne filmen handle om det som berører svært mange i dag, at minoritets-språk går tapt og minoritets-kulturer viskes ut. Som drivkraft for filmen: Innsatsen for å holde kvensk språk og en kultur levende, og hvorvidt det er mulig. Jeg vil skildre dette ut i fra to hovedkarakterer, min svigerfar Egil Sundelin og mitt yngste barn, Iver Isak. Egil blir av oss alle i nær familie kalt Isä, som betyr bestefar på kvensk.

Under Kvenforbundets 30-års-jubileum i desember 2017 fikk vi se noen glimt fra filmen. Bente Imerslund intervjuet Nicolaysen om arbeidet.

– Hvordan kom idéen til denne filmen?
– Jeg har alltid vært genuint opptatt av menneskemøter, kulturutveksling både når det gjelder nyinnnvandring og hvordan forholdene før har vært hos oss i Finnmark og Troms.

Iver Isaks bestefar er jo en viktig språkressurs!

Da vi fikk han Iver Isak, tenkte jeg at like i nærheten bor jo min svigerfar Egil Sundelin, som snakker kvensk. Hvorfor har vi ikke benyttet oss av det før? Jeg var nesten litt overrasket selv over at vi ikke hadde tenkt tanken, men kanskje er det noe med den gode nye vinden som blåser nå.

Denne kvenskressursen er så nær. Vi har nok forholdt oss til det kvenske, jeg har det også i min egen bakgrunn, men det var ikke noe vi satte ord på. Det har alltid vært mye tydeligere rundt Egil, fordi han er fra Skallelv, som på en måte fremdeles er ei kvensk bygd. Den har mange tydelige tegn, bl.a. et lite familiemuseum. Når man går dit inn, så hører man – da blir det satt ord på ting på kvensk. Ellers har vi de typiske varangerhusene, badstuene osv. Ting blir mye tydeligere for meg gjennom dette prosjektet.

Iver Isak og Isä utforsker redskaper i slektas eget lille ”museum” i Skallelv, sommeren 2016. Foto: Torgrim Halvari

– Blir det kvenske mer borte i mengden i Alta?
– Man vet jo godt at det er til stede i Alta, men ikke så tydelig som i Skallelv. Jeg spurte Egil om han kunne tenke seg å gå mer aktivt inn for å lære bort språket til Iver Isak. Altså gå lenger enn å bruke et og annet ord som Iveri-poiga, hyvä og lignende. Egil har alltid kommet med enkeltord, men jeg spurte: Kan vi gjøre dette til et filmprosjekt? Kan jeg få lov til å følge når du lærer han Iver Isak kvensk på ordentlig?

Læringsprosessen filmes

Kanskje tida var moden for Egil selv. Han har alltid vært opptatt av at det kvenske skal leve videre, selv om det ikke har vært så naturlig eller enkelt å få det til. Han sa med en gang ja. Så gikk vi helt konkret i gang fra 2016, da Iver Isak var fire. Det kunne gjerne ha startet før, men slik ble det. Nå er det begynnelsen på et prosjekt. Jeg har med produksjonsselskapet Fenris film, noe som er en uvurderlig støtte, men jeg skal selv ha regien. Vi tenker på det som en flerårig prosess og fordi det handler om språk, må vi bruke tid.

– Holder du på helt til Iver Isak og kanskje bestefaren også blir lei?
– Ja, jeg er jo litt redd for å trøtte dem ut begge to, så vi må være kloke i vår tilnærming til dette. Slikt erfarer vi underveis, ikke noe er gitt på forhånd. Vi blir inspirert fordi vi får så mange tanker om hvordan man kan jobbe med dette.

– Hvordan reagerer de to storesøstrene på filminga?
– Ilja på 16 år sa: Mamma, hvorfor har ikke dere tenkt på å lære meg kvensk? Da hun var lita, var ikke disse tankene så sterkt framme. Kaisa på 19 år har hatt finsk på skolen i 11 år. Hun har fått med seg mye helt fra 1. klasse da vi bodde i Nordreisa og videre i Alta. Men vi har jo merket skolens utfordringer med å få timeplanen til å gå opp.

Slike praktiske problem gjorde at Ilja tidlig sluttet med finsk.

Et familieprosjekt

Dette er ikke bare om Egil og Iver-Isak, det blir et familieprosjekt og vi er alle engasjert. Når vi sitter ved matbordet i Skallelv, så spør vi alle: Hva heter melk, smør, ost? Kan du sende meg ... Vi får det med oss.

– Har du selv blitt mer ivrig etter å lære deg kvensk?
– Ja, i grunnen. I alle fall setter jeg stor pris på at gjennom dette arbeidet vil jeg nødvendigvis lære noe. Jeg synes språk generelt er artig og det er ekstra fint med språk man har egen tilhørighet til. Det knytter oss sammen med nordkalottfolk.

Mylvarppi – teaterforestilling på kvensk (Tekst og bilde/film – Bente Imerslund)

10.10.17 inviterte inviterte Kielipesä Raisissa – Språkreir i Nordreisa, v/Tove Reibo til en liten teaterforestilling for store og små. Anna-Kaisa Räisänen fra Kvensk institutt i Børselv framførte en kvensk dramatisering av boka:  - - - - - - - - - - - - - - - - →

Boka ble oversatt til kvensk av Kvensk institutt i samarbeid med kvensktalende damer i Børselv.

Kuka on paskantanut minun päähän?
Onko se lehmä? Ei.
Onko se hevonen? Ei
Onko se lammas? Ei
Onko se kärpänen? Ei
Se on KOIRA!

Publikum fikk høre om erfaringene med språkreir i barnehager i Lakselv og planene om kvensk språkreir for de minste i Nordreisa.

Til høyre: Johan Håkon Sandmo Johansen koste seg med å tegne etter teaterforestillingen. Mamma Maria Sandmo håper kvensk språkreir kommer i gang.

Kvensk pratekveld i Lakselv

(Tekst og bilde/film – Bente Imerslund)

28.09.2017 fikk jeg være med på en kvensk pratekveld på biblioteket i Lakselv. Siden 2012 har Lakselv Kvenforening ~ Ruijan kväänit – Lemmijokilaiset hver torsdag fra høst til vår arrangert slike kvelder. Folk får brukt – og kanskje forbedret sitt morsmål.  Den første timen er det ikke lov å si ett norsk ord. Jeg fikk en prat med tre av de syv engasjerte deltakerne.

Heikin pojan Nannan tytär Livi Annie – født i 1945.

– Liv Annie Johansen, du må forklare det lange kvenske tilnavnet ditt!
– OK. Heikki – norsk Henrik - var far til Johan, som er min bestefar. Bestefar hadde dattera Nanna og jeg er hennes datter. Navnet forteller altså at jeg er datter til Nanna, som er datter til Heikkis sønn. Denne sønnen – min bestefar – het Johan, kvensk Jussa, men i mitt kvenske tilnavn nevnes ikke det. Jeg er vokst opp her i Østerbotten. Mor og far snakket kvensk seg imellom, men de ville ikke at vi barna skulle lære språket. De hadde altfor mange dårlige minner knyttet til det kvenske, som var forbudt på skolen. Heller ikke min generasjon fikk lov til å prate kvensk på skolen.

23 år gammel hadde jeg allerede tre sønner. Da de var voksne, begynte jeg å jobbe som husmorvikar. Jeg gikk fra gård til gård og fikk høre mye kvensk hos gamle folk. Da jeg ble enke i 2007, våknet min interesse for kvensk. Jeg ville gi min skjerv for å bevare et språk som var i ferd med å forsvinne. Det nytter ikke å bare klage over at språket dør ut, vi som lever må ta det aktivt i bruk.

Kvensk Institutt i Børselv startet i samarbeid med kvenforeninga her i Lakselv et kvensk språkbadprosjekt for barnehager. Fra tre barnehager var det seks unger som ville lære kvensk, nå er det 18 unger.  Anna-Kaisa Räisänen fra Kvensk Institutt må lære kvensk også til barnas foreldre! Den generasjonen er jo ikke vant til å høre kvensk, men barnebarna hører på besteforeldrene sine.  Jeg er så glad for at jeg får lov til å være et av fire språkbilder i dette prosjektet.

– Hva gjør dere i barnehagene? 
– Jeg har ikke pedagogisk utdannelse, så den delen tar de ansatte. Vi språkbilder prater nesten bare kvensk med ungene. Hvis de sier noe galt, retter vi og sier at «Sånn sier vi her, men vi forstår også ka dokker sier». Kusina mi er også språkbilde. Sammen har vi oversatt til kvensk sangen Fløy en liten blåfugl gjennom vindu.

Joosepin Jussan Antonin Astrid

– Her får vi enda et flott kvensk tilnavn. Astrid Gjertsen, forklar!

– Far het Anton og hans far var Jussa – norsk Johan. Jussa var sønn av Jooseppi – norsk Josef. Da er det jo helt logisk at jeg blir Joosepin Jussan Antonin Astrid. Oldefar Josefs far het Anders Andersen Nyby, Han kom fra Tornedalen.

– Hva er din språkbakgrunn? 
– Hjemme snakket vi bare finsk. Vel, vi sa finsk, men det er jo kvensk. Jeg lærte også samisk, for mamma var samisktalende. Hun kom fra Kolvik. Mamma hadde også lært seg kvensk. Hun og pappa hadde samisk som hemmelig språk. Det kom masse gjester og når de snakket samisk, satt vi ungene og lyttet og lærte. Vi fortalte selvfølgelig ikke at vi kunne samisk. Vi ville jo fortsette å høre hva de voksne snakket om! Hjemme leste jeg litt finsk i gamle salmebøker og samisk i avisa Nuorttanaste. Det var lesestoffet vi hadde.

– Kunne du noe særlig norsk da du kom på skolen? 
– Ikke mye og det var vanskelig i førstninga. Vi fikk utenatlekse som vi pugget og den kunne være på ei halv side. Det var aldri noen som spurte om vi forsto det vi ramset opp. Jeg forsto nok noen ord, men ikke sammenhengen.

– Hva tenker du om at det er både samisk og kvensk på skolen i dag? 
– Det er litt rart, for vi fikk ikke lov til å snakke kvensk, det var ikke bra. Når vi lekte med de barna som kunne kvensk, brukte vi det språket.

– Du leker fremdeles med små barn på kvensk?
– Ja, jeg er så heldig at jeg får være språkbilde i barnehageprosjektet vi har sammen med Kvensk Institutt. De yngste barna er to år. Når været er bra, er vi mye ute og snakker om det vi ser i naturen – på kvensk. I fjor sang barna en kvensk versjon av Geitekillingen som kunne telle til ti. Dette er et flott og viktig prosjekt.

Peder Waldemar Berg

Peder Berg begynte å delta på pratekveldene i fjor og er en flittig gjest.

– Morsmålet er kvensk og foreldrene mine snakket kvensk. Det var dagligspråket i både fars og mors barndomshjem. Norsk snakket de bare når det var nødvendig. Begge to kunne gjøre seg forstått på samisk – eller lappisk, som de sa den gang. Jeg kan ikke samisk. 
– Enn din egen familie? 
– Kona mi kan ikke kvensk. Barna har prøvd å lære seg mitt morsmål, men det går dårlig. Noen av barnebarna kan forresten litt kvensk. 
– Da følger du vel opp? 
– Det er ikke så lett med dem som bor langt unna. En sønn er gift med en skogfinne og de bor i Elverum
– Hvem bruker du ellers å prate morsmålet ditt med? 
– Det blir tilfeldig når jeg møter noen som jeg vet kan kvensk. Spesielt de fra Øvre Lakselv og Lakselv kan mye. 
– Hva prater dere om på disse torsdagskveldene? 
– Om alt mulig. Vi diskuterer jo også språket eller språkene, altså kvensk kontra finsk. Noen påstår at det er stor forskjell på de to språkene, men forskjellen er nå ikke alltid så stor. 
– Er det mye aktivitet med det finske og det kvenske her i Porsanger? 
– Ja, det har blitt stadig mer. Noen ganger har jeg vært på Kippari-festivalen i Børselv? 
– Hva gjorde du i ditt yrkesaktive liv? 
– Jeg var sjømann passet motorer på båter i utenriksfart. Her i Lakselv var jeg maskinmester på flyplassen. Nå er jeg 82 år og pensjonist.

Arvid Petterson fra Brennelv / Palo Porsanger

Samer, kvener, skogfinner - Om kvensk i en større sammenheng

Nylig ble jeg spurt om det er mer populært å være kven enn same. - Nei, sa jeg, heller motsatt, for det er mange flere stillinger og midler innenfor det samiske enn det kvenske.

Jeg vet ingen hjem i Norge hvor det blir brukt kvensk språk daglig, hvor både mann og kone lever og snakker kvensk med sine barn. Det samme skjedde på Finnskogen, ca. 60 år før. På 1950-tallet forsvant språket. Der står det mange bygninger og de har ikke vært utsatt for brann og herjinger sånn som i Nord-Norge. Skogfinnene har en materiell kultur, men ikke lenger en språkkultur. Jeg har vært der og hørt at når de framfører teaterstykker har de enkelte ord og uttrykk som henger igjen fra det gamle finske språket.

Ikke lenger plass for kvensk historie?

Når det gjelder det kvenske, er det svært vanskelig å få gjennomslag for at man trenger midler til kulturarbeid. Det er noen som ikke forstår verdien av at vi har og har hatt forskjellige kulturer i Norge. Nå opplever man at det er problem med innvandring og med at vi får så mange kulturer inn. Men jeg vil si det er en rikdom, for vi har bestandig hatt innvandring av kulturinntrykk.

Jeg fikk en minnemedalje av Vitenskapsselskapet i Trondheim. I min takketale sa jeg at han som står høyt oppe på en søyle her, han kunne sikkert både et vepsisk og et estisk språk.

Kong Olav Tryggvason kunne nok både estisk og vepsisk før han kom til Norge.

Han bodde mange år i Estland før han vokste opp i Novgorod. Før den 18 år gamle Olav Tryggvason dro i viking, hadde han altså to finskugriske språk bak seg. Vi hadde jo flere konger som kom østfra, men forstår ikke at en slik konge ikke kom alene. Han hadde en hel kultur med seg og slik er det også med det kvenske. Det har hatt en solid grunn og inngripen i det kulturelle her. Gruvedrift, ishavsfangst, fiske, konvensjonelt jordbruk. Vi vet at den kulturen er fra 1500-tallet. Det går ikke an å glemme den hvis man skal søke sin bakgrunn. Veldig mange samer har denne bakgrunnen, men vil helst ikke innse det i dag. Hvis man går tilbake i samisk historie så må man nødvendigvis innom det kvenske.

En kultur skulle berges – på bekostning av en annen?

Da jeg vokste opp i Brennelv, var det helt naturlig at folk hadde tre språk. Mine foreldre hadde lært av norske myndigheter og andre at vi måtte lære bare norsk, for ikke å bli forkludret i språket. Så opplever vi at foreldrene snakker kvensk når de vil si noe barna ikke skal forstå. Men vi er ute i bygda og lærer så mye kvensk at foreldrene må gå over til samisk som det hemmelige språket. De hadde venner i Karasjok, hvor folk kunne både samisk, kvensk og norsk. Det var egentlig ingen problem. Men problemene oppstår i ettertid hvor man absolutt skal spisse sin kultur inn mot en enkelt kultur. Vi blir fattigere. Dette skjer særlig mot slutten av 1970-tallet, mot Alta-utbygginga og etter den. Da blir det spisset og man ser muligheten for å berge en kultur kanskje på bekostning av en annen. Denne tilspissinga i Nord-Troms og Finnmark ødelegger kulturbakgrunnen vår. Hvis vi hadde bevart den kulturen, kunne vi holdt kontakten med et mye større område enn man kan forestille seg på Østlandet i dag. Vi har en helt annen og større bakgrunn.

Ivar Johnsen er generalsekretær i Kvenforbundet og leder for Ruija forlag. Her gir han en  kort oppsummering av tilstanden for kvensk i Norge per 26.04.2012.

På en kvensk kulturkveld i Nordreisa 26.04.2012 holdt Kaisa Maliniemi foredraget Kvenskspråklig litteratur blomstrer - en ny vår til et gammelt språk. Bente Imerslund spurte henne litt om hvem som kommer til å bruker kvensk språk i framtida.

Kaisa Maliniemi, nå har vi her på Storslett hørt et interessant foredrag hvor du har snakket om kvensk litteratur og du har en stor mengde kvenske bøker her. Men jeg tror den yngste forfatteren er Agnes Eriksen, og hun er jo ikke lenger noen ungdom. Hvem kommer til å skrive på kvensk om noen tiår? 

Eira Söderholm til Pål Vegard Eriksen om planene framover for kvensktudier ved Univ. i Tromsø. Sakset fra kvener.no. (Tillatelse er gitt!)

Eira Söderholm om kvensk studieframtid

oktober 5, 2011

Kvener.no har fått et intervju med Eira Söderholm ved Universitetet i Tromsø. Hun forteller åpenhjertig om planene for kvensk studie fremover, samt motbakker på veien, hovedsaklig i form av mangel på ressurser. Markedsføringen er vanskelig, men hun håper kvenene som en “folkebevegelse” kan få ting til.

Av Pål Vegard Eriksen

Eira Söderholm er førsteamanuensis i finsk ved Universitetet i Tromsø, det har hun vært siden 1983. Før det jobbet hun i fire år ved daværende Distriktshøyskolen i Finnmark. Söderholm kommer opprinnelig fra Åbo i sørvest-Finland, stedet som på folkemunne kalles “det egentlige Finland”.

Da Söderholm kom til Norge, begynte hun straks å intervjue gamle kvener i Finnmark, og hun samlet inn kvenske stedsnavn. I ettertid har hun gjort feltarbeid også i Vadsø, Storfjord, Lyngen, Kåfjord og Bugøynes, for å samle inn stedsnavn, ordforråd og andre ting.  – I 1979, da jeg begynte med språkinnsamling, var det absolutt ingen problem å finne folk med kvensk som førstespråk. Situasjonen i dag er langt mer uhyggelig, sier Söderholm til kvener.no.

I 2006 begynte hun med undervisning i kvensk på UiT. Den gang var det ingen læringsmidler tilgjengelig. – Jeg måtte skrive en slags lærebok i kvensk, utvikle kvensk grammatikk og ordliste selv, sier hun. Den gangen var det bare snakk om kvensk som enkeltemner, nå vil universitetet med Eira i spissen forsøke å oppnå at kvensk får status som et fast studieopplegg.

Planer om kvensk bachelor.

- Meninga er at studiene vil være en kombinasjon av nettbaserte og samlingsbaserte studier. Til hvilken grad vi kunne regne med vanlig ukentlig klasseundervisning, vet jeg ikke. Den type undervisning er jo den mest effektive, men det ville kreve at studentene bodde i Tromsø.

- Hvis planene mine går gjennom, så vil det være mulig å ta kvensk bachelor både som deltidsstudium og  som (delvis) deltidsstudium. For de som ikke vil ta bachelor, men bare lære seg praktisk kvensk, er studiet planlagt slik at disse kursene kan tas etter hverandre med 10 studiepoeng pr. semester, tilsammen 4 semestre. Så vi har prøvd å gjøre studiet så fleksibel som mulig, slik at det kunne passe for hver og en, forteller Söderholm.

- Vi har også kvensk master i planene. Den kunne vi kombinere med finsk master, og ville ikke kreve særlig mange flere ressurser. Men det hele dreier jo seg om ressurser. Våre institutter, det vil si Institutt for språkvitenskap og Institutt for kultur og litteratur, er pr. idag fattige institutter med masse nedskjæringer, og derfor må vi kunne dokumentere stor interesse for studiene for å få dem i gang.

Ingen bestemt målgruppe.

- Å skulle markedsføre kvensk utover det vanlige, det vil si annonsering i avisene, er vanskelig. Penger finnes jo ikke! Vi forsøker å nå ut til aktuelle studenter, f.eks gjennom bruk av Facebook, der jeg allerede har vært i prat med flere på gruppa “Kvener ut av skapet”.

- Vi har ingen bestemt målgruppe. De som har lyst å lære seg kvensk, enten de er kvener eller ikke, er hjertelig velkommen. Det samme gjelder enten de har forkunnskaper eller ikke. Men det er klart, det ville vært gledelig hvis førskolelærere og skolelærere kunne tatt kvensk som fag, hvordan skulle vi ellers fått det inført i barnehagen og skolen. Vi er jo i samme fakult som lærerutdanninga, så det ville vært veldig bra om en lærerstudent kunne tatt f.eks 30 studiepoeng i kvensk som en del av lærerutdanninga, sier Söderholm videre.

-Også litterært interreserte mennesker som ønsker å skrive sine tekster, også skjønnlitterære, men kanskje trenger støtte og språklig trening til det, vil få det her. Jeg har ved tidligere kurs sett at det er stor potensiale der, kvener er veldig flinke forfattere, bare de får lære å skrive språket sitt!

– En tredje gruppe er folk som skal jobbe på de planlagte språksentrene. Vi mangler jo hele tiden kvenskdyktig folk som kunne jobbe på Kvensk institutt. Det er stort behov for kvenske oversettninger, men arbeidet bare hoper seg. Ruijan Kaiku får ikke tak i kvenskdyktige medarbeidere. Langt på vei er det slik at ting med språkutvikling ikke går framover på grunn av mangel på skrivedyktige i kvensk.

- Men, en meget viktig målgruppe er bestemødre og -fedre som kan kvensk men ikke tør å ta språket i bruk med sine barnebarn fordi de selv ikke tror på sine kunnskaper eller at det er så lenge siden de sist brukte språket. Å ta kurs i kvensk vil hjelpe dem til å oppnå selvtillit og igjen ta språket i bruk. Og dere har vel sett Sirkka (Seljevold) sin film om hjertespråket? Den viser veldig bra hva språket betyr for selvtilliten til folk, uansett hvordan de skal bruke kompetansen sin etterpå, hevder Söderholm.

Ja, vi vil ha kvensk!

  - Som sagt, alt er avhengig av ressurser. Det er sletts ikke sikkert at vi får lyst ut den stillingen som ble ledig etter at en av de ansatte på finsk gikk av med pensjon for et år siden. Og uten den stillingen kan vi bare glemme alt som har med kvensk å gjøre. Så nå er det virkelig viktig at folk skriver brev, tar kontakt med mediene, skriver overalt det er mulig at “Ja, vi vil ha kvensk”, “Vi er mange som vil ta studiet”, rett og slett vise at vi er en folkebevegelse for kvenske studier ved UiT, avslutter Eira Söderholm.

Kvensk sanggruppe i Nord-Troms vil gjerne lære litt kvensk språk. I bøkene Spøkelset og Stjernegutten er det nok å ta av. Her ser vi to av deltakerne. Gunn-Lill Johansen (til venstre) og Line Evensen kan jo titte på den norske teksten om de står fast. 

Spøkelset og Stjernegutten er tilbake!

Nå kan store og små glede seg over Agnes Eriksens tredje bok med opplevelsene til guttene Spøkelset og Stjernegutten. Som i de to første bøkene står de korte og lettleste tekstene på både kvensk og norsk. Eriksens enmannsforetak heter Sana-arkku (norsk: Ordkiste). Ikke trykkfeil for ordliste! Eriksen har ei kiste full av kvenske ord og uttrykk og denne språkskatten vil hun gjerne dele med andre.

Spøkelset bor i Steinbygda, Stjernegutten bor på ei stjerne langt unna og en dukker hver vår opp i Steinbygda, like sikkert som midnattssola.  De to steinguttene er gode venner. De vandrer omkring i fjæra og gjør stadig nye oppdagelser og bekjentskap.  Eriksen har selv illustrert boka med sine underfundige naturfotografier fra fjæra. Den kreative fotografen har funnet steiner med uttrykk som gjør både dyr og mennesker til levende vesen. Med litt fantasi kjenner vi igjen både isbjørnen, steinkobba, sjøhesten og dinosauren. Dyrene har sine bekymringer, men alt ordner seg likevel.

Se også: http://kvenskbibliotektjeneste.no/project/spokelset-og-stjernegutten-iii/

Rett under her: Se intervju med Agnes Eriksen fra 2011, da de to første bøkene kom ut.

Intervju med Agnes Eriksen om det å lage barnebøker på kvensk
Verdens første barnebøker på kvensk ble lansert 23.07.2011, under Kipparifestivalen i Børselv.

Bente Imerslund intervjuet forfatter Agnes Eriksen etter boklanseringa.

• Agnes Eriksen, du har gitt ut heftet  Piu pau paukkuu med rim og regler på kvensk for barn. Men bøkene Spøkelset og Stjernegutten I og II er jo de første barnebøkene på kvensk i verden. Si litt om det med å være den første!
• Nei, det synes jeg ikke er så viktig. Jeg tenker at hvis vi skal ta språket i bruk som skriftspråk også, så må vi lage noe. Vi må sjøl ta ansvar, for det er ingen som kommer og lager ting til oss. Så jeg har mer tenkt på det at en eller annen må begynne. Jeg er bare en amatørfotograf med et dårlig kompaktkamera på to megapiksler, men noen må begynne, ikke sant? Jeg har tenkt at vi prøver, så får vi se hva det blir til. Og det virker som om jeg har truffet. Alle - de fleste i Norge  har et forhold til fjæra. Og så er det jo det å vise at kvensk absolutt duger som et skriftspråk, for det har jo liksom vært bøygen nå. Vi får ikke penger fordi vi ikke har et skriftspråk og det blir en ond sirkel. Nå begynner det å komme masse bøker og andre skrifter. Nå kan de ikke bruke det som unnskyldning, verken den ene eller den andre. Vi ser at det duger jo helt fint som et skriftspråk og.
• Lanseringa av disse to bøkene var jo i går under Kipparifestivalen. Har du rukket å få noe særlig reaksjoner?
• Nei, ikke annet enn at folk har kommet til meg og sagt at de synes de er fine. Mange voksne har også kjøpt de og mange voksne var jo med på lanseringa, selv om det jo på en måte var for barn, for jeg skulle lese fra bøkene.
• Men jeg føler det sånn også da Piu pau paukkuu kom ut at kvener har så stort, stort behov for å se sitt eget språk på trykk. At de leser hva det måtte være på en måte om det er for barn eller voksne. De leser det og mange vil kanskje sidenjeg også har tatt med norsk tekst, bruke de for på en måte få fram språket sitt igjen. Bruke de som lærebøker nærmest. 

Hør Agnes lese!

• Agnes Eriksen, du har skrevet om Kummitus ja Tähtipoika, på norsk Spøkelset og stjernegutten, verdens første barnebøker på kvensk og alt er oversatt til norsk. Hvis jeg ikke hadde sett disse to figurene, ville jeg uten videre tenkt på noe lett og luftig, noe gjennomsiktig, oppløselig. Men dine figurer, de er jo meget håndfaste stener. Er du stengal?
• Ja, jeg er skikkelig steintoillat. Og jeg finner så mye spennende i fjæra, med uttrykk som et menneskeansikt mange ganger. Og de to spøkelsene minnet meg om Laban spøkelse og da var liksom navnet gitt. Og så fant jeg den lille figuren med de skrå øynene. Og da tenkte jeg: Det er jo en fra rommet, fra det store rommet. Og så ble det Spøkelset og Stjernegutten.
• Kan du lese litt fra de første sidene i boka på norsk?
• Ja. Begge bøkene begynner med det samme, fordi jeg har tenkt at de også kan kjøpes separat. Jeg introduserer bygda og de figurene litt. Jeg leser de første sidene. Det her er jo en billedbok, så det er lite tekst og enkle setninger, for jeg har tenkt at barn kan bruke det som lesebok.

Den første sida i boka:

Å gjøre kvensk

Intervju med Anette Basso

• Anette Basso, du har funnet veien hit til Kipparifestivalen i Børselv. Fortell litt om hvorfor!
• Det stemmer. Jeg er her fordi jeg holder på med en masteroppgave som foreløpig har fått tittelen Å gjøre kvensk. Den handler om kvensk identitet og kultur. Da fant jeg det naturlig å ta turen hit, det ble jeg anbefalt for å se hvordan det kvenske kommer til uttrykk.
• Hva har du funnet ut?
• Jeg har jo lest en del på forhånd og snakket med folk. Jeg har møtt mange folk her på festivalen som har vært nysgjerrige på hvorfor jeg er her, og jeg har gjort litt intervju. Jeg har kost meg og vært på noen fine foredrag, bl.a. til Einar Niemi i går, og det var virkeligel interessant.
• Fortell litt om det!
• Han er veldig, veldig flink formidler og har skrevet mye om det kvenske, historisk og sånn. Jeg syntes det er fint at han sier at når folk spør om det er en død kultur – museal eller levende, må man tenke på at den er i endring. Kanskje nye generasjoner finner nye uttrykk for å markere sin tilhørighet til det kvenske. Det tror jeg kan være viktig å tenke på. 
• Hva er din tilhørighet til det kvenske?
• Min bestefar var fra Skallelv og jeg har aldri visst så mye om det kvenske, jeg har bare hørt ordet og visst at jeg har tilknytning til det. Jeg ble veldig nysgjerrig på det i voksen alder og bestemte meg for at når jeg skulle ta en mastergrad, så ville jeg bruke den på å finne ut mer om det. Jeg har lært veldig mye dette året og jeg kommer til å fortsette med det kvenske.
• Hva heter faget ditt i Bergen?
• Faget mitt heter kulturvitenskap. Det er mye fokus på faget. Det er rett og slett å ta utgangspunkt i folk og fenomen og snakke med folk direkte om hvordan de sjøl opplever det. Da gjør jeg godt gammeldags fagarbeid. Jeg snakker med folk og bruker notatblokk, lydopptaker og fotoapparat
• Dette er altså din første tur til Finnmark?
• Det er min første tur hit og jeg kan si: Jeg kommer garantert tilbake! Det har vært utrolig flott. Jeg har vært her nå i nesten tre uker, i og rundt Vadsø og har reist litt rundt omkring. Utelukkende positivt og jeg har vært vært heldig med været.
• Du blir godt tatt imot?
• Absolutt. Jeg har hilst på slektninger som jeg aldri har møtt før, som har vært utrolig imøtekommende og jeg har fått bo hos folk og har blitt kjørt hit og dit og rett og slett godt tatt imot. Det er veldig hyggelig.
• Har du fått mye inntrykk av spenningen mellom forskjellige grupperinger i Nord-Norge?
• Kanskje ikke så direkte, men jeg kjenner jo litt til det fra før. Jeg ble invitert på kaffebesøk hjem til en gammel same inne i Tana. Han syntes det var kjempeinteressant med min historie og han delte jo sin historie med meg. Sånn som det ble nevnt i går, det med tre stammers møte, her oppe har det vært multikulturelt ganske lenge. Det er jo viktig å tenke på akkurat nå i disse tider. 
• Har du fått inntrykk av forskjellig meninger om det kvenske blant de som er kvener - eller finskættede?
• Ja, jeg har skjønt at det er folk som er uenige både om betegnelsen av gruppa, hva man heter og hva språket heter. Det respekterer jeg, for det er opp til enhver å bestemme sjøl hva man føler seg som, hvor man føler seg hjemme.  Det er ikke min oppgave å komme med noen fasit. Jeg er rett og slett lydhør for  hva forskjellige folk mener. 
• Da ønsker jeg deg lykke til med din masteroppgave Anette Basso.

Terje Aronsen synger Jos voisin laulaat ko lintu voi. Han har tilpasset teksten litt til kvensk språk.  

 16.02.2011: Kvensk Institutt i Børselv skal snart gi ut et hefte om kvensk språk. Finsk.no har fått lov til å sakse litt fra manus:

INNLEDNING
 
Hva menes med kvensk språk
Kvensk språk ble anerkjent av regjeringen som et eget språk i 2005. Før dette hadde man en grundig diskusjon om hvorvidt kvensk skulle oppfattes som et eget språk eller en finsk dialekt. Det som ble lagt til grunn for vedtaket om at kvensk skal defineres som et eget språk, er at kvensk snakkes utenfor Finlands grenser, at språket har en lang historie i Norge, og at kvener og finlendere i dag kan ha problemer med å forstå hverandre.

Det vi kan slå fast er at språket er gammelt, og at vedtaket og begrepet kvensk språk som minoritetsspråk er av nyere dato. Man kan i dag møte på kvensktalende, som definerer seg selv som kvener, men som omtaler språket sitt som finsk. Dette blir av noen feilaktig brukt som argument for at kvensk ikke er et språk, men en finsk dialekt.

Hvem definerer språket
Kvensk språk er ikke noe kunstig vi skaper, eller har skapt. Kvensk språk er et muntlig språk med lang historie i Norge, og som har felles opphav med nordfinske dialekter og meänkieli i Tornedalen. Definisjonen på kven som Kenneth Hyltenstam refererer til i sin rapport ’Kvenskans status’ (2003) er ’alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves relevant i dag’. Denne definisjonen kan man bruke som utgangspunkt for definisjonen på kvensk språk. Kvensk språk er språket kvenene snakker eller har snakket. Det er viktig å vektlegge at det er språkbrukerne selv som definerer sitt språk.
På samme måte som andre språk, har også kvensk forskjellige dialekter. Dette er en språklig og geografisk rikdom som vi bør strebe etter å bevare.

Fra tale til skrift
Kvensk defineres som et muntlig språk, det vil si et språk som hovedsakelig lever på folkemunne. Kvenene har likevel hatt noe skriftlig kultur, både av gammelt og nytt. I utviklingen av et moderne kvensk skriftspråk, har den kvenske forfatteren Alf Nilsen-Børsskog vært av enorm betydning.

Da Alf Nilsen-Børsskog skrev sine romaner, tok han utgangspunkt i talespråket han lærte hjemme og overførte prinsippene fra finsk rettskrivning til sitt eget språk. Moderne skriftlig kvensk tar altså utgangspunkt i talespråket. Med finsk rettskrivning menes at man bruker de finske bokstavene, at hver bokstav i prinsippet representerer en lyd og at bruk av enkle og doble bokstaver markerer lengden på lydene. Dette betyr ikke at alle kvener skal begynne å skrive og snakke som Børsskog. 

***************************

SPRÅKPRØVER
Kvensk
Kun net olthiin menheet, Jeesus alkkoi puhua ihmisille Johaneksesta: Mitä tet lähittä autiomaahan kattomhaan? Ruohoako, jota tuuli heiluttaa? Vai mitä luulitta että näkisittä? Piian fiinisti vaatitetun miehen? Kuninkhaanlinnoista tet niitä löyvätte, jokka korreilhaan vaattehilla.
Ett eksempel på hvordan den kvenske oversettelsen kan se ut, med utgangspunkt i anbefalinger fra Kvensk språkting.

Meänkieli
Ko nämät lähit, niin Jeesus alko puhhuun kansale Juhaneksesta:
-  Mitäs tet menittä kivelihöön kathoon? Kortta, joka tuulessa heiluu sinne sun tänne? Vain mitäs tet menittä kathoon? Ihmistä, jolla oon fiinit vaatheekko? Nähkää, net joila oon fiinit vaatheet oon kuninkhaitten linnoissa.
Oversettelse til meänkieli hentet fra Tulkaa tekki följhyyn (2000) av Bengt Pohjanen

Finsk
Heidän mentyään Jeesus alkoi puhua ihmisille Johanneksesta: "Mitä te lähditte autiomaahan katsomaan? Ruokoako, jota tuuli huojuttaa? 
Vai mitä odotitte näkevänne? Kenties hienosti pukeutuneen miehen? Kuninkaanlinnoista te niitä löydätte, jotka hienostelevat vaatteillaan!