Irina Syrjäläinen har hovedansvaret for finskundervisningen og for kontakten med de finske vennskapsskolene. Bente Imerslund intervjuet henne i Petroskoi 03.11.08.

- Fortell litt om denne mangesidige finskundervisningen og om all virksomheten, Irinä
- I dag studerer det ca 1000 elever ved skolen, og 30 % leser finsk som første fremmedspråk. Alle de andre leser engelsk som første fremmedspråk. I tillegg til finsk har vi tysk, fransk, og fra femte klasse av kan barna velge hvilket språk de ønsker å lese. Studiet – finskundervisningen begynner fra og med andre klasse, og allerede i andre klasse leser barna finsk tre ganger i uka. Fra og med femte klasse har vi fem finsktimer per uke. Det er ganske mye.
 

Dere har mange vennskapsskoler i Finland?
Ja, jeg prøver å holde kontakt med de finske vennskapsskolene, og i dag har vi seks vennskapsskoler. Det er en i Joensuu, en i Suomussalmi, en i Mustasaari, to i Kuopio og en vennskapsskole i Liperi. I fjor hadde vi sju delegasjoner fra Finland på besøk, og lærerne og elevene på vår skole var på sine besøksturer i Finland seks ganger. I år har vi hatt finske venner på vår skole tre ganger. Vi har internasjonale fellesprosjekter sammen med disse skolene. Det er et interessant arbeid, og jeg tror at slikt arbeid øker aktiviteten i forhold til finskundervisning og innlæring av finsk. Barna er interesserte i dette arbeidet, og sammen med finske venner arrangerer vi forskjellige tilstelninger, konkurranser, besøksturer. Vi har et treårig fellesprosjekt sammen med skolene i Suomussalmi og Mustasaari. Prosjektet heter Språk, idrett og miljø. Vi har allerede to ganger hatt felles vennskapsleirer i Finland. I Nord-Finland var vi i april i fjor. Vi hadde mulighet til å gjøre oss kjent med nasjonalparken Oulanka. Vi hadde en ganske vanskelig rute, vi måtte kjøre på snøbrett langs skogsstiene. Vi kjørte 12 kilometer. Så hadde vi mulighet til å stå på ski / kjøre slalom på skisenteret Ruka. Barna likte denne turen svært godt. Og så til slutt var vi i Mustasaaari. Der plukket vi bær og sopp sammen og reiste med båt.

Avistime og lesetime (fra et intervju med Klara Gruzove i 2003)
I 10. og 11. klasse har elevene avistime en gang i uka. De leser hovedsakelig Karjalan Sanomat. I den er det nokså enkelt ordforråd og all informasjon er lokal. Vi forstår, hva det dreier seg om. Iblant leser vi f.eks. avisene Helsingin Sanomat eller Kaleva. Da må læreren alltid på forhånd gjøre seg kjent med artikkelen, slik at hun/han helt sikkert forstår hva det dreier seg om. Eldre elever har også lesetime. Da velger alle boka som de har lyst til å lese. De må lese minst to sider i uka. Noen leser mye mer. Vi leser også klassikere, men nåtidslitteratur interesserer mer.

1. Vil du vite litt om avisa Karjalan Sanomat?
2. Hva vet du om avisa Helsingin Sanomat? Søk på Internett.
3. På hvilken måte kommer kventema fram i norsk presse? Radio? Fjernsyn?
4. Kvenforbundet har også sin egen avis, Ruijan Kaiku - "Den kvensk-finske avisa i
   Norge". Gjør deg kjent med avisa!

Klara Gruzova fortalte: I dette ene museumsrommet har vi forenet fire kulturer, barna kan i timene bli kjent med disse kulturene og det binder oss sammen.

På skolen er det også andre nasjonaliteter, f.eks. hviterussere, ukrainere og andre folkeslag fra Sentral-Asia, jøder, representanter for alle de folkeslagene som finnes i Russland. Det er helt vanlig fordi det finnes mange nasjonaliteter i Russland. Vi er alle russiske statsborgere, men det er fint at barna blir kjent med de kulturene som finnes ved siden av den russisk kulturen. Slik forstår de hvor vi er, hvordan vi er, hvorfor og hvordan ting skjer her i Karelen.

Museum betyr også at barna lærer å utføre forskningsarbeid. De drar på turer, samler museums-materiell, til og med gjenstander, og så intervjuer de lokalbefolkningen, bestemødre som lærer de noe håndarbeid. Elevene har datamaskinprojekter for de skal jo oppdras til å bli unge forskere. Museums gjenstandene er gitt som gave til skolen. Mennesker som hadde gamle gjenstander hjemme, brakte dem til museet.

Vi har vanlige skoletimer på museet, dersom temaet er knyttet til noe der. Klasseforstanderne bruker museet ganske flittig i sitt eget arbeid. De kan ha tilstelninger der, møter eller arrangement i forbindelse med en fest eller et jubileum. Hele klassen samler seg der, der har de fester og annet. Museumsbestyrer har en årsplan hvor det framgår når de ulike festene arrangeres.

Karelerne kunne lage all slags nevergjenstander. Foran hytta kan man se kurver, sko og gjenstander til å oppbevare salt i. Korn og andre matvarer holdt seg godt i nevergjenstandene.

Jorda i Karelia er stenete, derfor var ikke jordbruket enkelt. Å slå høy var et koselig arbeid, selv om ryggen ble fort trøtt. Karelerne dyrket rug, havre og hvete, men avlingene ble ikke særlig store. De fikk ikke nok brød til hele vinteren. Derfor måtte man blande melet med malt bark fra furutrærne. Barken ble malt hjemme på en møllesten. Ved gjerdet står en stor møllesten.

I Karelia er det utallige innsjøer og elver, uendelige skoger og myrer. Derfor er det på veggen bak landsbyen malt skoger, blå innsjøer, gule myrer. Vannets beskytter er nøkken, skogens beskytter er skogalven. Sistnevnte har funnet sin plass bak en gammel trestubbe i granskogen. Derfra vokter den over sitt område. Museumsleder Helena og hennes venners barn og skolens elever har malt dette vakre karelske landskapet.

Vepserne er Karelens minste folkegruppe, derfor har de fått et lite hjørne bak ovnen. Ovnen er hjertet og sjelen i ethvert hus. Den gir mat og drikke, leger, gir lys og varme, har sove- og hvileplass. Ovnens konstruksjon forteller om nasjonaliteten. Her er åpningen mot vinduet, og den skikken er både russisk og vepsisk. Karelerne har ovnsåpningen mot døra, slik at en fremmed som kommer inn straks ser den. I folketroen lever hjemmets vokter bak ovnen. Han beskytter hjemmet mot fare og alt ondt. Det viktigste er å huske på å av og til gi ham noe søtt: melk, grøt, en piroggbit eller sukkertøy. Ovnen er det kjæreste stedet for hele familien. På lange vinterkvelder sitter man der og forteller eventyr, synger og gjetter gåter.

Fra taket henger ei vogge som er dekket med mors sarafan (kjoleliv). Lukten av mor sitter i sarafanen og barnet holder seg rolig også når mor ikke er i nærheten. Vogga er sjelden tom. Både vepsiske og karelske familier er store. Så snart et barn har vokst ut av vogga, er neste barn på tur dit. På benkene ved vogga ser vi kvinnenes håndarbeid, en rokk, tein(spole) og deler av ei strikkemaskin. På golvet står en kurv laget av seljekvister. I slike kurver samlet jentene sin medgift. Bak vogga henger ei dokke ned fra taket. Fastelavenstida markerer slutten på vinteren. I fastelavnstida synger og danser man, man spiser blini (bokhvetepannekake) og så brennes dukka, symbolet på kulde, mørke og vinter.

Se hvordan stedsnavnforsker Irma Mullonens beskriver vepsernes innsjøområde! Klikk her!

Vil du vite mer om jentebandet Värttinä. Se på f.eks. deres hjemmeside: http://www.varttina.com

Ved vinduet satt husbondens hjelpere - familiens sønner. Nær døra satt de ugifte jentene. Husmora satt nær ovnen. På benkene er det hjemmevevde matter. I alle russiske hus er "det røde hjørnet" husets viktigste plass. Hjørnet var ikke alltid rødt, men pent var det likevel. Det russiske ordet krasnaja 'rød' betyr også 'vakker, pen'. I "det røde hjørnet" hadde man ikon og helgenbilde. På hylla ved siden av ikonet er det et rødt påskeegg, som beskytter mot brann og lynnedslag. Bak ikonet er det ei seljegren som er velsignet i kirken. Med den kan man helbrede syke, både mennesker og dyr. Det fineste pyntehåndkleet henger i "det røde hjørnet" og der bruker man å oppbevare både Bibelen og de mest verdifulle gjenstandene i huset. Dit fører man de nyfødte, for at de skal bli kjent med husets ånd. Her sitter det unge paret før vielsen og under bryllupet. Her ligger også den avdøde tre dager i kista før vedkommende på sin siste reise blir ført til kirkegården. I Sovjet-tida hadde man på arbeidsplassene et møterom som het "Det røde hjørne".