Boka En Finka fra St. Petersburg-området er en bok som kom ut i 1997 [finka er russisk og betyr 'finsk kvinne']. Den handler om den brutale skjebnen til en vanlig ingermanlandsk familie. Krigen jager døtrene på gården rundt om i det store Sovjet. Adressene blir Kazakstan, Sibir, Moskva, Estland, Karelen og Finland. Ikke alle kommer tilbake fra denne reisen. Flyktningene går i sirkel fordi de er omringet av fienden. Boka tegner et bilde av en generasjon og dens lidelser, men inneholder også gleder, sang og dikt. Og om håp.

Forfatteren, ingermanlendingen Salli Mari Iivarinen-Savorina, har bodd i Estland siden 1947. Intervjuet ble gjort i Tallin i mai 2004.

• 1924 Salli blir født.
• 1929 Kollektiviseringa av jordbruket begynner.
• 1933 Sallis far dør i fengsel.
• 1934 Salli er et år hos slektninger i det nordlige ingermanland.
• 1937 Sallis familie blir fraktet bort fra grenseområdet til Vologda i det indre av Russland.
• 1938 Sallis familie blir ført til Spankova. Finskundervisninga i skolen opphører.
• 1941 Krigen begynner. Tyskerne okkuperer Sallis hjembygd. Salli gjemmer seg ei uke i skogen.
• 1943 Om høsten blir Salli fraktet til Estland, til landsbygda, der det er fredelig.
• 1943 Salli og andre ingermanlendinger blir fraktet med båt til Finland.
• 1945 Fredsavtale. Ingermanlendingene blir tatt til Russland i begynnelsen av januar. Salli havner i Kalinin-området i Tver. Hun får arbeid på en skofabrikk.
• 1947 Salli drar til Estland, der hun har bodd siden.
• 1948 De fleste ingermanlendingene må forlate Estland.

Barndommen mellom Finland og St. Petersburg

Ja, jeg er en finka fra St. Petersburg-området. Jeg ble født i 1924. Vi bodde i det nordlige ingermanland, i bygda Ohalatva, hvor det var 300 familier. Ohalatva ligger en mil fra den daværende finske grensa og 17 kilometer nordøst for Leningrad.

Skolen var i min tantes hus. Tante ble i 1929 sendt til Sibir. Fordi hun var velstående, ble hun beskyldt for å være kulakk (kulakk er russisk, og betyr en storbonde som eier mye jord). Hun hadde mange kyr, og også vi hadde kyr. [Ku1]

Millionbyen Leningrad var en bra markedsplass for ingermanlandske bønder. Far var to ganger med hest i Leningrad og leverte melk. Jeg fikk være med hvis jeg f.eks. trengte nye sko. Noen ganger var jeg også med på toget i Leningrad sammen med mor. Hun var fra landsbygda og kunne ikke russisk, men hun fikk i alle fall sagt hva varene kostet! Russerne satte pris på ingermanlendingene og handlet gjerne med oss. De sa at vi var renslige, nøye og ærlige! De ingermanlandske mennene kunne bedre russisk enn kvinnene, for mennene var oftere på torget. Da mor ble alene, måtte hun selv alltid dra på torget.

I 1929 begynte kollektiviseringa av jordbruket, og det ble sagt at den var frivillig. Far ville ikke gå inn i kollektivbruket med en gang, fordi han hadde en stor familie å forsørge, kone, seks barn og ei bestemor. Far dyrket selv korn og poteter enda et år til. Statens skattlegging av privatpersoner var likevel så stor at alt gikk med utenom ei ku og sengetøyet vårt. Far måtte da til kollektivbruket, men han ble anklaget for at han i sin ungdom hadde brukt fremmed arbeidskraft. Han var bare 12 år da faren døde, og han og bestemor hadde vært nødt til å ha fremmed arbeidskraft. Derfor fikk far flere tiår senere 10 års fengselstraff, men han satt inne bare et år et sted nært Volga, og han døde i fengselet i 1933. Da han ble fengslet, fikk vi et veldig tungt liv, men mors slektninger hjalp oss. Jeg bodde et år hos den ved Lempalajärvi.

Det russiske språket

I 1932 begynte jeg på skolen, og all undervisning foregikk på finsk. Jeg kunne allerede lese og skrive, fordi jeg hadde lært det av min eldre bror. Undervisninga i russisk språk begynte i andre klasse. Det var et fremmed og veldig tungt språk for oss. I finsk er det bare en s, men i russisk er det alle slags s'er. En gang hadde jer 31 feil på en gloseprøve. Ellers hadde jeg alltid de beste karakterene, men etter den prøva gråt jeg mye og ville slutte på skolen. I 7. klasse begynte det likevel å gå bedre. Jeg forstod mer russisk, men kunne ikke snakke noe. Ved siden av meg satt det to estiske jenter og de kunne godt russisk. De sa at de skulle nok lære meg russisk. I 5. klasse begynte undervisninga i tysk, og fra 6. klasse fikk vi ikke lenger finskundervisning. Alt skulle foregå på russisk. Det var i 1938.

Grenseområdepolitikk

I 1932 ble folk flyttet vekk fra grenseområdet. Slik ble jo Stalins politikk etter hvert. Det ble sagt at 30 000 personer ble ført bort fra grensa, alle ingermanlendinger. Vi ble fraktet til Vologda i det indre av Russland, til veldig fattige bygder der alle var russisktalende. Vi bodde der i ett år og så dro vi bort. I 1938 ble vi flyttet til Spankova, nær Hatsina. Spankova var ei ingermanlandsk bygd. Den var langt borte fra grensa til Finland, og den var lovet bort til ingermanlendingene. I Spankova var det et velstående kollektivbruk som hadde tre store fjøs og 300 melkekyr, gode rasedyr. Kyrne ble melket med maskiner, strøm hadde vi også. Det var spesielt mye poteter. Lederen på vårt kollektivbruk sa: ”Nå bygger vi en rørledning for melk helt til St. Petersburg, og da har vi i hvert fall penger!”. På det kollektiv­bruket fikk man lønn i kontanter. Vi var fem barn hjemme, og mor klarte å holde oss alle med klær og å skaffe oss mat. Mor jobbet ute på åkeren og vi barna gikk på skole.

Krigen

16. august 1941 okkuperte tyskerne hjembygda vår. I ei uke gjemte vi oss i skogen. Senere gravde vi kanaler for tyskerne. Vi måtte grave. Lederen på kollektivbruket sa: ”Bli i bygda! Høst kornet. Ikke flykt fra noen! Helt hit slipper ikke fienden. Leningrad er så nær, vi har nok korn og poteter til dere for tre år.” Kyrne, de andre dyra og maskinene ble fraktet vekk fra tyskerne, til det indre av Russland, mannfolka måtte i militæret. De gamle og barna ble igjen i Spankova. Finland var i union med Tyskland. Om vinteren i 1941 begynte tyskerne å frakte ingermanlendinger til Estland. Det var nødvendig å få dem bort for Spankova var et krigsområde. Hele tiden var det strider og kamper.. I Spankova hadde vi ingenting, tyskerne tok alt, i 1943 hadde vi ikke lenger korn.

Evakuering til Estland, Finland og tilbake til Russland

Vi ble likevel ikke fraktet til Estland før i 1943. På landsbygda i Estland var det godt å være – der var det arbeid å få. I Estland var jeg i Kloga-leiren i noen uker mens vi ventet på båten. Så ble vi om høsten fraktet med båt til Finland, hvor jeg jobbet på møbelfabrikken i Kylmäkoski. Tidlig i januar 1945 ble vi brakt tilbake til Russland. Finland og Sovjetunionen hadde inngått en fredsavtale og punkt 10 krevde at alle statsborgerne fra Sovjetunionen og de evakuerte og internerte skulle bort fra Finland. Mange flyktet til Sverige. De hadde fått vite at vi ikke ville få reise hjem. Vi hadde altså ikke noe hjem. Vi var i Viborg på grensa. En offiser sa til oss: ”Vi skal ta dere dit, hvor det er boliger og arbeid, og når det blir fred, får dere komme hjem”. Mange folk som ikke hadde familie flyktet vekk fra toget. Vi ble ført til Kalinin-området, til Tver. Der var det en stor skofabrikk, hvor de laget støvler til soldatene. I nesten to år jobbet jeg på bokholder-kontoret. Året etter, i 1946, begynte alle å dra bort. Nå fikk folk lov til å reise hvor de selv ville. Jeg ville til Petroskoi, bare der kunne man studere finsk, men i Petroskoi hadde jeg ingen kjenninger. Penger hadde jeg ikke, jeg slapp ikke inn i Karelen. Da dro jeg til Estland. hvor jeg hadde en kjenning.

Jeg ble igjen i Estland – søstrene mine havnet i Sibir

Siden da har jeg bodd i Estland. I 1947 giftet jeg meg med Aleksander, som er russer fra St. Petersburg. Han hadde vært løytnant i militæret. Vi fikk to sønner, Jüri og Sergei. Hjemme­språket vårt er russisk og arbeidsspråket mitt var estisk, men jeg ville ikke glemme morsmålet. Jeg studerte finsk, hørte på finsk radio, leste bøker og snakket alltid finsk sammen med de andre ingermanlen­dingene. Barnas første språk er estisk, det snakket de i barnehagen. Det andre språket er russisk og de forstår litt finsk.

Sønnen vår Jüri var i 1968 i militæret i Kaliningrad. De ble fraktet til Tsjekkoslovakia, men under de dramatiske hendelsene der var han heldigvis i Øst-Tyskland.

I årene 1946-1947 kom det mange russere hit til Estland, bl.a. som gruvarbeidere. I 1948 måtte ingermanlendingene dra bort fra Estland, men ikke jeg, fordi jeg var gift med en front­soldat. Søstrene mine Helmi og Elvi bodde den gangen i Estland, og de havnet i Sibir. De gikk av toget i Nevokusnets. Til Ingermanland kom de seg ikke. I passet til ingerman­lendingene sto det finne, vi var utlendinger og i alle passene sto det ikke til å stole på. Vi fikk ikke lov til å bo i storbyer, på en måte ble vi betraktet som forrædere. Selv om vi var sovjetiske statsborgere, var vi likevel ikke til å stole på.

I Sibir utdannet søstrene mine seg til sveisere og var med på å bygge kraftstasjoner. De møtte sibirske menn og stiftet familie. Da mannen til Elvi døde, flyttet hun bort. Nå har hun flyttet tilbake til Finland, mens Helmi fremdeles er i Sibir.

Les mer om tilbakeflytterne. Klikk her!

Språk og identitet

Ingermanland er mitt første hjemland, det har jeg i blodet og dit lengter jeg alltid. Jeg er en finne fra Ingermanland – i passet mitt har det alltid stått finne. Men nå har jeg stor familie her i Estland, og kommer ikke til å dra til Finland som "tilbakeflytter", selv om jeg allerede har fått tillatelse. Mannen min og jeg jobbet lenge, så vi har god pensjon. Jeg snakker bra russisk, men da jeg var i St. Petersburg, sa en slektning av mannen min: ”Du snakker russisk som en utlending. Du kan ikke gå og bestille taksi, for da tar de med en gang dobbelt så mye betalt”. Estisk snakker jeg helt fritt, men jeg blander estisk og finsk fordi de språkene er så like. Esterne hører med en gang at jeg er finsktalende, estisk er et mer syngende språk, finsk er litt hardere. Barna mine er født og oppvokst i Estland, de har ingen andre steder å dra. I Russland har de bare vært på besøk, men Estland er deres hjemland.

Svar på spørsmålene:

1. Hvor nær Finland var Sallis barndomshjem?
2. Hvorfor hadde Sallis tante blitt sendt til Sibir?
3. Hvorfor dro Sallis foreldre til torget i Leningrad?
4. Hva sa russerne om ingermanlendingene?
5. Hvorfor ville ikke Sallis far bli med i kollektivbruket?
6. Hva tenkte Salli på skolen om det russiske språket.
7. Hvorfor er Salli nå flink i russisk?
8. Hvorfor ble folk flyttet vekk fra grenseområdet?

9. Hvordan var kollektivbruket i Spankova?
10. Hvorfor ble ingermanlendingene ført til Estland?
11. Til hvilket land ble de ført fra Estland?
12. Når ble de ført tilbake til Russland?
13. Hvor i Russland havnet Salli?
14. Hvor har Salli bodd siden 1947?
15. Hva er morsmålet til Sallis mann?
16. Hvor havnet Sallis søstre?
17. Hvilken nasjonalitet står i Sallis pass?

Jeg er svigerdatter til Yrjö Matinpoika Kemppinen. Mitt pikenavn er Terävä og jeg ble født i 1938 her i Rosmittala-bygda. Jeg er helt finskspråklig, akkurat som far, mor og alle besteforeldrene. Hele slekta er ingermanlandsk. En av forfedrene mine kom fra Parikkala, i nærheten av den finske grensa. Russisk lærte jeg først i jakuternes land i Sibir, da vi var evakuert. Nå for tida gifter ingermanlendingene seg med russere, og de blir russifiserte.

Nå er jeg i 60-åra. Jeg har to barn, Iira og Toivo, også de er finskspråklige. Da de var fire år gamle, kunne de enda ikke russisk. Da de ble større og begynte på skole, lærte de russisk. Begge er i arbeid. Mannen min heter Matti, nå er vi begge pensjonister. Matti gikk nettopp for å fyre i badstua, du får et eget badsturis. Husk at i badstu må man småpiske seg selv med badsturiset. Matti lager hver sommer badsturis av bjørk, og henger dem til tørk i stabburet.

Evakuering til Sibir, til jakuternes land

Herfra reiste vi i mars 1942. Da var jeg knapt fire år gammel. Først reiste vi med tog, det tok minst en måned, og så med båt på elvene Lena og Olinjoki. Også den reisa varte en måneds tid. Så kom vi dit hvor vi skulle bo. I ei lita bygd Uustalinjok var vi i åtte år og i ei anna lita bygd et år. Bygdene ligger mellom elvene Lena og Olinjoki, der hvor Olinjoki slutter. Vi var midt i jakuternes land, ved det kalde havet. Jeg var barn og gikk på skole, hvor det selvfølgelig var undervisning bare på russisk. Hjemme snakket vi alltid finsk.

- Hvordan klarte dere å overleve?

Der i severi [severi er russisk og betyr 'nord'] var det alltid fisk, og mine foreldre fanget fisk og saltet den. Fisken ble lagt i tønner. To ganger hver sommer kom det en båt. Da ble fisketønnene lagt i båten og fraktet til en stor by. Vi fikk penger for fisken.

Vi hadde et stort rom, hvor det var kaldt. Ved måtte hentes, og det var masse snø. Vi la ved i ovnen, men fikk ikke varme. Vi ble syke alle sammen, mor og far måtte holde senga. Legen kom, far klarte ikke engang å gå, og han ble lagt på en kjelke. Mor klarte fremdeles å gå. De ble lagt inn på sykehus. Jeg var fortsatt frisk, og tanta mi ville ta meg til seg. Jeg nektet. Da ble jeg også ført dit til sykehuset! Der var jeg en måneds tid sammen med mor og far, så ble mor frisk og vi kunne reise hjem. Far var der tre måneder og var døden nær. Han fikk en sånn hvit likskjorte, men han døde ikke! Alle tennene hans var løse. Da fikk han all slags vitaminer. Til sist hadde han bare 12 tenner igjen.
Jakuterne hadde mange rein og hunder, men ikke andre dyr. Når de kjørte med hunder, brukte de lange og høye sleder. Det var 6-7 hunder bundet til et langt tau. De kjørte også med reinsdyr. Der i jakuternes land hadde vi et helt greit forhold til jakuterne, det var aldri noen problem. Hver dag kom nabogutten til oss, og hos oss lærte han seg finsk. Da båten kom og vi reiste hjemover, var han og vinket adjø.

Hjemreisa fra Sibir måtte vi betale selv, og far sa: Hvordan skal vi skaffe så mye penger at vi kommer oss hjem? Mor sa at det ikke lot seg gjøre. Vi levde der i stua vår og sparte penger. Vi tørket brød og la i sekker for reisen. Far hadde tre jobber og mor to jobber. Mor sydde blonder som jeg solgte på toget. Jeg reiste frem og tilbake på toget og fikk på den måten en brødbit.

På hjemreisa fra Sibir hadde vi sånt tørket brød med oss. Vi reiste langs den samme ruta som ni år tidligere. Elva tok slutt og vi måtte reise to dager med bil før vi nådde fram til jernbane. Vi kom til St. Petersburg, men fikk ikke komme helt hjem. I stedet ble vi ført til Karelen, forbi Sortavala, til byen Pitkäranta. Der bodde vi i nesten tre år, og jeg gikk på skole der også. Da vi kom tilbake hit til Rosmittala, bodde det russere i huset vårt. Igjen måtte vi skaffe oss et nytt hus.

- Savner du noen gang jakuternes land?

Vel, ikke savner jeg det akkurat, men det kunne ha vært artig å se hvordan de lever der i dag.

Kontakt med Finland

For åtte år siden dro noen slektninger til Finland som "tilbakeflyttere". Jeg har mange ganger vært og hilst på dem i Lahti og Seinäjoki.

- Kunne også du tenke deg å flytte til Finland?

Jeg kunne nok leve der også, men hva skulle jeg søke i Finland? Jeg er mett, her har jeg familie og venner. I den her bygda går jeg hver søndag i kirken, og presten snakker både finsk og russisk. Hver måned går jeg på ingermanlandsforsamling. Når det kommer predikanter fra Finland, har vi møter og vi ber og synger. Jeg er allerede gammel, snart er det min tur å komme til himmelen.

Šuša ~ Susanna Haimi

Jeg er født her, for 75 år siden. Nå er jeg pensjonist. Tre ganger har jeg vært i Finland, men nå er reisa for dyr. Det bor mange ingermanlendinger i denne bygda. Nesten alle kom tilbake, de som var der ute i verden. Under evakueringa var jeg en måned på en båt, en måneds tid på toget. Jeg vet ikke hvorfor vi ble fraktet dit til Kamsjatka helt øst i Sibir, antakelig fordi vi var ingermanlendinger. Vi kom fra mange bygder. Vi var ni år i Kamsjatka, tenk, der ser man over til Japan! I 1951 kom vi oss vekk fra Sibir. Foreldrene mine ville absolutt hjem, men hjem fikk vi ikke dra. Vi havnet i Pitkäranta i Karelen. Først i 1956 fikk ingermanlendingene lov til å komme hjem.

Viktor Ivanovitsj Nautsjenko

Jeg bor i St. Petersburg, men jeg kommer fra denne bygda Rosmittala. Nautsjenko er et ukrainsk etternavn. Far var ukrainsk, mor ingermanlending, og jeg har også russisk blod i årene.
Hvorfor snakker du mindre dialekt enn Aino og Šuša?

Jeg har studert finsk ved Universitetet i St. Petersburg. For 32 år siden gikk jeg opp til eksamen. Jeg har undervist på skolen og nå underviser jeg i finsk på kveldskurs. Elevene er ingermanlendinger som vil flytte til Finland og russere. Jeg står selv i kø for å flytte til Finland, men vet ikke hvor langt bak i køen jeg er. Kanskje kommer jeg direkte til et gamlehjem i Finland! Også jeg var i Sibir, i 14 år. Jeg var fire år da jeg reiste, 18 da jeg kom tilbake. Vi ble fraktet dit, men tilbaketuren måtte vi betale selv! Stalins politikk var sånn at våre folk skulle plasseres lenger bort fra frontlinjen, langt fra Finland. Nesten alle ingermanlendingene ble jaget herfra. Da forstod vi ingenting av topp-politikken.

Oversatt til norsk av Ulla-Maija Ahokas og Bente Imerslund

Svar på spørsmålene!

1. Hva er Ainos morsmål?
2. Hvor lærte Aino russisk?
3. Hvorfor snakker ingermanlendingene nå mindre finsk enn før?
4. Hva er morsmålet til Ainos barn?
5. Hvor gammel var Aino da hun ble evakuert?
6. Hva var hjemmespråket til Aino sin familie mens de bodde i Sibir?
7. Hvorfor ble hele familien syk?
8. Hva sier Aino om jakuterne?
9. Hva var Ainos viktigste mat på hjemreisa fra Sibir?
10. Hvorfor vil ikke Aino flytte til Finland?

Martta måtte gå 1. klasse fire ganger

Orvokki Koivunens mor heter Martta Koivunen. Hun kommer fra St. Petersburg-området.

- Hvorfor gikk din mor fire ganger i første klasse?

Akkurat da mor fylte 7 år og begynte på skolen, var undervisningen på russisk. Selv om alle barna var ingermanlendinger, var finsk forbudt. Hun gikk et år på skole, men så kom krigen. Tyskerne kom til Ingermanland og transporterte ingermanlendingene til Finland via Estland. I Finland begynte mor igjen i første klasse, fordi hun ikke kunne skrive med latinske bokstaver. Hun var to år i Finland. Læreren var rolig og glad, og mor likte alle de finske lærebøkene. Hele sitt liv fortalte hun til meg hvor vakre de finske bøkene var. På skolen hadde de fine fester, for eksempel før påske og jul. Det var så mye kjærlighet og varme i den finske skolen!

Men, men ... familien måtte evakuere til Sibir, først til Palinski nær Moskva, og så til Novosibirsk. I Sibir fikk ikke mor gå på skole, men måtte være i leiren. Hele familien var i en tvangsbosettingsleir og mor husker fortsatt jerngjerdet. Mange mennesker sultet i hjel i leiren.
Morfar klarte å sende de eldste barna på 16, 13 og 9 år med godstog fra Sibir til Estland. 9-åringen, det var mor. Fremdeles lurer hun på hvordan dette var mulig. Ettersom foreldrene ikke kunne rømme selv, sendte de ikke de minste barna fra seg. Endelig kom også foreldrene seg til Estland og fant hus, arbeid og mat. Mor fikk jobb hos en gammel kone. Hun måtte stå opp klokka fire, og så begynte hennes arbeidsdag. Da jeg var lita og mor vekket meg, spurte hun alltid om jeg hadde sovet nok.
På skolen i Estland gikk mor nesten ett år, og igjen gikk hun i første klasse. Så kom hun til Karelen, hvor hun for fjerde gang gikk i første klasse. Etter det kunne hun endelig få begynne i andre klasse! Hun leste alltid mye.

Arbeid og musikk

Som 17-åring begynte mor på aftenskole, hvor undervisningen igjen foregikk på russisk. Hun kom til Leningrad, gikk på yrkeskole og ble en god syerske. Hun kunne sy all slags klær og ble leder for en syfabrikk. Men det ble for mye sying, både hjemme og på jobb, og det var veldig tungt. Ettersom mor var glad i naturen, begynte hun å arbeide på et skogsforskningssenter.

Som ung kvinne bodde mor i Karelen. Hun leste i en avis at man via posten kunne bestille en fiolin hjem til seg. Hun brant for å studere musikk, så hun bestilte en fiolin og betalte den med sin første lønn. Med den gikk hun inn i skogen så ingen skulle høre når hun øvde seg på å spille. For noen år siden kjøpte jeg et elektrisk piano til henne fra Finland. Det kostet 300 mark, to ganger min månedslønn! Da livet her ble lettere, kjøpte jeg et stort piano til henne.

Her i Russland hadde mor en bra pensjon i to år, men etter perestroikaen ble livet vanskeligere og hun flyttet til Finland.

- Mange ingermanlendinger har flyttet til Finland, Kunne du også tenke deg å flytte?

I Finland føler ingermanlendingene seg fremmede. Borte bra, hjemme best!

Les mer om tilbakeflytterne.

Svar på spørsmålene!

1. Hvorfor fikk ikke finskspråklige Martta ha finsk på skolen?
2. Hvorfor måtte Martta begynne i første klasse igjen da hun kom til Finland?
3. Hva slags minner har Martta fra den finske skolen?
4. Hvorfor gikk Martta i skogen for å spille fiolin?
5. Hvor gammel var Martta da hun kom seg til Estland?
6. Hva slags yrke lærte Martta i Leningrad?

• Oversatt til norsk av Ulla-Maija Ahokas