Päivi Laakso, på årets Baaski-festival i Nordreisa, så var du for meg og mange andre høydepunktet. Plukket fra øverste hylle, selv om du var hentet helt fra Oslo. Er det første gang du er her i disse kvenområdene?

Nei, jeg har faktisk bodd i Vadsø, og det var det første stedet jeg kom til når jeg kom til Norge som voksen, 19 år gammel, og det var slik jeg havnet i Norge. Og det var først til disse kven-kventraktene.

Ja. Ja –.

Jada. Så – men på – jeg har aldri vært i Nordreisa. Jeg har vært i Vardø, Vadsø, Lakselv her oppe i nord.

Ja – i forgårs så fikk vi være med på en uforglemmelig aften, et performance-show. Du var eneste skuespiller. Du sang, du fortalte, du lo, du skrek, du danset, du hoppet på bordet, du trakk en av tilhørerne etter håret! Du viste oss finlandskartet, og jammen framstilte du det ikke selv – Suomineito, frøken Finland – Finland med armene oppover mot Nordishavet. Du strippet, og til slutt hadde du jo bare en liten marimekkokjole på deg. – Hva ville du uttrykke med den kjolen, den finske kjolen?

Jo da, det er jo det at – ja, at jeg er den finske damen. Og den kjolen hadde jo da farger som i vårt flagg, blått og hvitt. Og jeg, på denne måten, på slutten av showperformance-foredraget, vil på en måte vise mine egentlige røtter, hva som ligger bak alt hva jeg sier og gjør. Så er det egentlig at jeg må også sjøl liksom være ærlig med mine egne røtter. Og det er derfor jeg liksom kler av meg til at den blå kjolen, den blå og hvite kjolen, synes under.

Nei, det er Inari-sjøen, og midt oppi trynet på finske sjøen – altså denne finske damen er jo da også – altså finner sier jo om selve formen av Finland på kart – altså som kart, så ser Finland ut som en dame, altså før Russland da amputerte føtter og armen og sånn, ikke sant, og tok disse jordområdene til – til seg. Men før, så var den finske damen med to armer oppover og med føtter og slør, ja, slep og hele pakka. Så jeg på en måte er den – jeg er finsk, og det er det jeg vil, det er det jeg på en måte vil formidle sånn visuelt – hvordan jeg skal – hva slags klær og sånn jeg har på meg.

Og det lyktes du meget godt med. Det var høg stemning blant publikum.

Takk. Det var veldig moro.

Men du, hvorfor forlot du som ung Finland? Du var vel bare en 19 – 20 år, etter videregående?

Jo, men det var at, ja, jeg måtte dra fra Finland før å overleve, rett og slett, som person. Jeg måtte dra for å finne meg selv, og, og jeg – den finske kulturen kan være rimelig barsk, for å si det sånn. Og – og tøff, og –. Ja – i forhold til min familie, og erfaringene mine, så jeg måtte rett og slett dra. Jeg tenkte på det mange år, at her må –, jeg må bare komme meg ut herfra. – Men også blandet med eventyrlyst, helt garantert, og det var tilfeldig at det ble Norge, men det var liksom – jeg ble jo glad før – ja, jeg er veldig takknemlig for at jeg har blitt her.

Ja, altså nå, i dag – det er jo énogtyve, toogtyve år siden jeg, jeg dro fra Finland, og hadde meget vanskelig forhold også til språk – at når, 1990, når jeg liksom kom hjem til Norge etter å ha vært to år i Helsinki, så kunne ikke jeg fordra meg sjøl å snakke finsk. Jeg hadde så vanskelig forhold til det emosjonelt. Men nå, eh, 2008, og også årene som har gått, så har jeg jo da mye bedre forhold til alt. Altså, det har blitt forandret. Jeg har på en måte begynt å vende meg tilbake til Finland – inni meg – og, men også fysisk, at jeg drar dit på besøk, og jeg tar imot det positive, og de åpne armene som jeg opplever også Finland – med de – som Finland strekker mot meg, føler jeg.

Ja, jeg er altså frøken Finland – og altså selve Finland har tatt meg imot veldig fint i det siste, på en måte. Og jeg liksom opplever at jeg har forsonet meg med mange ting, og har behov å, å se meg som – som finsk, på en annen måte enn før, altså se det positive. – Ja – ta imot det positive, varmen.

Av utdannelse så er jo du billedkunstner. – Når ble det viktig for deg å uttrykke deg også med skriving?

Det kom snikende. Det var ikke noe sånn bevisst valg eller behov. Det skjedde via tegninger. Jeg tegnet – jeg begynte å tegne. – Det var liksom spontant og fabulerende – at jeg liksom lager flekker på papiret, og så begynner jeg å assosiere hva jeg ser i de flekkene. Og det var så veldig gledesfylt, var så morsomt å lage ting på denne måten. Og det kom allslags kryp frem, med føtter og vinger og nebb og klør – alt mulig rart. Og da kom det også ord og setninger. Disse, disse kreasjonene ropte, eller sa – eller hva jeg opplevde at jeg så i tegningene –, så skrev jeg ned setninger på tegningene. Og min mann, som er da manusforfatter, sa at setningene er veldig bra –. Og vi snakket om litteratur, og alt det der, og.

Så var det en sommer at jeg ikke kunne gå på atelieret, fordi at jeg var på jobb på psykiatrisk sykehus, og – men hadde behov å uttrykke meg. – Så satt jeg meg ned foran computeren en kveld og begynte å skrive ut fra fotografiene jeg så på veggen, hengendes på veggen – og de var fotoer av min familie, min mor og far og brødrene mine, og besteforeldrene mine. – Og sånn startet de første tekstene, som ble til slutt Jeg elsker sol. Men jeg starta ikke for å skrive en bok, heller. Hvis jeg hadde gjort det, så hadde jeg ikke skrevet et eneste ord på norsk – eller finsk – fordi begge språk hadde jeg – ja, et sånt –. Eller – jeg føler ennå at jeg ikke kan finsk godt nok mer, men at jeg ikke kan norsk perfekt heller, ikke sant. Så jeg henger mellom to språk, samtidig som jeg greier å uttrykke meg på begge.

Jeg syns ikke det virker som du har no’ problem med å uttrykke deg på noen av de to språkene?

Nei – ja, jeg har jo fått til en identitet der, som funker bra. Så jeg er veldig fornøyd.

Klarer du å si hvilken av disse to uttrykksmåtene som er viktigst for deg, skrive eller billedkunst, maling?

Jeg vil jo ikke si det ene eller det andre, – det vil jeg ikke, men jeg må jo det på et eller annet vis. På det tidspunkt i mitt liv som nå, så de betyr jo veldig mye begge to. Altså det er jo ikke noen tvil om at jeg vil være fri. Jeg vil gjøre det som faller inn, det som jeg føle for, for eksempel om jeg ska nå tegne, lage skulptur, skrive. – Og om, om en dag jeg har lyst å fotografere, så gjør jeg det óg, men – men ikke sant, jeg vil være fri i form, hva slags kunstnerisk uttrykksform jeg velger. Så på denne måten, så er alle formene viktige, og like viktige. Men når man liksom stiller et sånt spørsmål, så – så har jeg også måttet ha tenka på det litt, og kjenne etter at akkurat nå, så kjenner jeg kjempesavn til å lage billedkunstneri. Jeg har nemlig skrevet nå siden oktober og november i fjor, og ikke vært på atelieret, og jeg merker at det gjør noe med meg. Så nå når jeg kommer hjem herfra, så begynner jeg å lave skulptur, og med utstilling. Og den, billedkunstbiten, viser meg med sitt fravær hvor viktig den er for meg.

Ja, jeg, – , når du –. Ja, jeg føler at denne billedkunstsiden, eh – er sånn umiddelbar, ja ganske sånn poetisk språk. – Og når det gjelder performance, så da kommer den eksentriske siden – de eksentriske sidene – av meg frem, at jeg liker å opptre, jeg liker å møte folk, jeg liker å være i direkte kontakt med mennesker. Og –, jeg liksom har den siden som på en måte – vil veldig gjerne underholde, og – snakke høyt og være sosial og –. De andre er introverte sider, mer poetiske sider, og den – min litteratur –, så er den litt, kanskje litt mer politisk enn sånn, litt sånn – mer sånn sosialt, altså – altså fordi en viss type realisme kommer inn når det, når det kommer språk, og littera-, ja, så det er liksom – det er også liksom det er ikke så poetisk, på én måte. Jeg er veldig glad i å klinge, og klang med teksten, og ikke sant, alle de tingene –, men å sitte fysisk foran computer er helt noe annet enn å stå og male, så det er den biten som er mer intellektuell, da, som kommer frem i litteratur, da. Og da opplever jeg at også det blir kanskje litt mer, på et eller annet vis, om min engasjement i samfunnet – kommer litt bedre, på en annen måte frem], men det kommer i hvert fall frem på en annen måte enn i billedkunst.

Ja.

Og mer direkte, kanskje.

Hva slags familie har du nå, i Oslo?

Jeg har en mann, Einar, og vi har en sønn, Lukas Leijona Sverdrup Laakso, som blir to og et halvt i august.

Det var litt av et navn på en ung mann?

Ja-a. Det er et løvehjertenavn.

Hva slags – eller nei –,. hvordan virket det på deg? Hvordan forandret det ditt liv, din verden, at du fikk barn?

Ja – altså det styrket jo min identitet, helt sikkert, og mitt –, og den verden som jeg lever i, slik at jeg har blitt styrket for å kunne møte mine røtter, og så bedre –, altså at jeg liksom, – føler meg rustet til å møte min fortid, i form av mine hjemtrakter – Tornedalen, og at jeg liker å være der, og at jeg liksom ønsker å, at det finske skal føres videre til min sønn, og –. Vi går i sauna, og jeg gleder meg til neste sommer allerede at jeg kan dra til Finland, og – det har gjort, – mye bra med meg.

Nå bor jo du i Oslo, men kan du allikevel si – selv etter tyve år i Norge – om det er noen særlig forskjell på norsk og finsk hverdag, dagligliv?

Jo da, – det er jo sikkert det. Finnene har jo alltid hatt dette herre greia, at de printer oppe i hodene sine fra de er helt små at de må arbeide, og arbeide og arbeide. Og man må jobbe hardt, og det er ikke noe nåde å få. – Men de er også veldig grenseløse, veldig sånne sterke, innovative, på den måten, men at man liksom går til angrep, og vil utvikle seg og være selvkritiske –; selvkritiske til hundre! Ikke uten patriotisme, for å si det sånn. Ja nordmenn er jo mye mer på, også sånn – mye mer avslappa, og – ja, har kunnet ta tid, og – og at man er veldig glad i sine egne røtter og sin egen kultur. Og man er liksom fornøyd med seg sjøl, og –. Men den kombinasjonen med de to der, den er bra for meg. – Jeg liksom syns det er fint for meg å ha det norske her – den norske hverdag.

Så du plukker det beste fra begge?

Ja, det opplever jeg, at nå gjør jeg det.

Hvordan er det å være finne i Norge?

Det er veldig godt å være finne i Norge. – I hvert fall for meg, for jeg har jo ikke noen sånne diskriminasjons –, eller jeg har ikke sånne opplevelser. –, det har jeg ikke prøvd.

Ja? Hvordan er det å være finsk kvinne i Norge?

Ja-a – det er jo kans-, – det kan man sikkert svare veldig forskjellig på –. Nei, det er bra, men kanskje meget gale?

Hvordan?

Nei, ekspressive, grenseløse, sier direkte ting ut, og –; men at, men jeg også tenker at for, for min del, så er jeg altså utlending. Så det sier meg også at – at frihet –, jeg kan – jeg kan oppføre meg kanskje litt annerledes, og jeg blir betraktet allikevel som noe fremmed, ikke sant, og da har – da har jeg også større og friere spillerom. Det er jo alltid sånn det er med de menneskene som kommer utenfra inn, så på et eller annet vis så er spillerom større, fordi jeg har ikke kjennskap til de kulturelle kodene, som jeg – jeg sitter og forholder meg til dem, – som jeg kunne ikke slippe i Finland.

Ja. Så du ble friere, på en måte?

Selvfølgelig.

Ja. – Ja.

Og det er ved navn, og det har med kvinne – ja, og som kvinne er jeg sikkert også friere – som kvinne.

Vi i Norge har jo et veldig positivt bilde av sterke finske kvinner.

Ja –, det er fint, det.

Päivi, i dag var du på finsk gudstjeneste i Bergmo bedehus – det var liksom på slutten av Baaski-festivalen. Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde den?

Jeg syns det var veldig interessant, og så – jeg ville jo dra til bedehuset fordi at jeg går jo i kirken på søndager. Jeg går til den katolske kirken i Oslo. Og når jeg var her, så har jeg ikke mulighet til å gå i kirka, og så tenkte – og så har jeg vært på ferie og ikke vært i kirka i helgene, og det syns jeg er veldig – så jeg savner det. Og så så jeg i programmet at det er jo kirke her i programmet, og bedehus og – herlighet, så fantastisk! Og jeg har aldri vært i norsk bedehus, og man må jo jobbe for ekumeni – man må ikke være snevsynt (ler litt) – man må være åpen i forhold til de alle forskjellige retninger innen kristendom og andre religioner, også. Så tenkte jeg på at dette må jeg få med og få litt sånn åndelig føde. Og da (ler litt) fikk jeg også uppleve virkelig en ganske fantastisk sak, som den enkelheten og den – en slags sånn jordnærhet i selve den fysiske rammen, som æ måtte tenke: et hus – og inni der, så er det jo da praktisk sett, eh – stoler, som er revet ut fra en gammel buss og – skinnstoler, som er mjuke og kjempegode å sitte i – så det bør de jo ha i moderne busser og, da! – Men nå er det de små svarte stolene, skinnstolene, med feste og alt – i bedehus, da! Og der var det veldig mange eldre folk, og som da – er jo også ganske sånn tydelig bilde på hvordan det går med religionen for tiden også generelt, men, men –.

Tenk - disse stolene er fra en gammle buss! Så fint! sa Päivi Laakso i Bergmo bedehus.
Foto: Gunn-Lill Johansen

Nå er det bare de gamle som er interessert, mener du?

Ja-a, det er jo det jeg tenker, at – men det er jo ikke sannhet, det er jo ikke hele sannheten, det heller – helt sikkert ikke. Men – det er jo veldig sånn sekularisering over alt, ikke sant, så – så det synes jo over alt – men, men det var jo masse sånne, ja – ja mange andre der som har kvenske og finske røtter, og –. Nei, jeg ble veldig – jeg ble veldig sånn slags – sånn at jeg – jeg upplevde at jeg –. Når du kom ut fra bedehuset, så upplevde jeg at jeg har faktisk mulighet å være finsk i Norge, at det går an å ha et eller annen finsk rom uten at du drar til Finland fysisk. Og det er her inn-, her nordpå. Så den følelsen fikk jeg, og det syns jeg var ganske flott, da, at jeg fikk en kjempegod følelse av at jeg ble omfavnet et sted i Norge som finsk, at jeg tilhører til Finland – at det er et sånt rom her som – . Og jeg ser, igjen upplever (jeg) det som Guds gave til meg, på en måte, at jeg er elsket her. –

Jeg er elsket i Finland, men at det er jo den følelsen da – mangel på kjærlighet, som også har drevet meg til kirken – som da, ikke sant med Gud, som har den grenseløse kjærligheten til enkelt-, hvert enkelt menneske. Og den upplever jeg nesten daglig i sånne gaver, som – jeg upplever de som gaver – at de gode armene som vil omfavne meg – helt konkret her og der, hvor jeg nå enn drar, ikke sant – som her, ikke sant. Og jeg har – det er finsk, og det er kvener her, og en finsk dame der som snakker samme dialekt som meg – og det er jammen at det er mulig å være meg selv på finsk måte i Norge, óg.

Det er godt å høre. – Du sa at du går på katolske gudstjenester i Oslo; når ble du katolikk? Hvorfor ble du katolikk?

Eh – jeg er altså et statistisk sett ganske normalt, gjennomsnittlig menneske, ved at fra man er femten til tredve, så trenger man ingen Gud. Og så etter det, så kan det slå til en panikk, da, at man kanskje får behov for Gud (ler litt). – Sånn begynner også jeg –, men jeg tror nok at jeg har hatt behov for en, et eller annet – sånn støttespil-, støttepilar, og et hjem – et indre hjem, og –. Men det var tilfeldig – eller jeg har jo kjempet mot kristendommen så godt jeg kunne, og jeg har ikke liksom villet gå. Jeg har liksom tenkt at alle de som er kristne her, ja, vær så god! – Det er liksom: hva er det dere vil – men jeg er ikke det. Vel, så kom det (til) et, et punkt at jeg begynte å tenke på at jeg bør realisere det – det åndelige som jeg hadde behov til, og – det kan ikke gå til graven, og da være åtti og ikke ha gjort noen ting med det – følelsen inni meg. Eh – og så leste jeg i en bok om Gabbala, at – eh, så var det en setning som virkelig gjorde inntrykk på meg, og det var at hvis du vil velge åndelig veg, så er det best at man velger en vei som tilhører (på) den, (i) den kulturen hvor man kommer fra, hvor jeg har mine røtter. – Og det er jo kristendom – og da skjønte jeg at jeg må i kirka. –

Og hvordan det ble katolsk, var at den på en måte føltes nærmest urkirken. Eh – og at når jeg var der i gudstjenesten, så upplevde jeg nærvære når den nattverden, når nattverden –. Når presten begynte å forberede nattverd, så fikk jeg veldig sånn sterk upplevelse av tilstedeværelse som, ja – kan si at jeg upplevde et slags sånn Kristus-nærvær – at jeg liksom hver eneste gang presten løfter opp brødet og velsigner det, så begynte jeg å gråte. Og det gjorde jeg i årevis – at alt – at presis da, så kom tårene mine, nå når nattverd ble satt frem. Og jeg på denne måten har jo da teologisk sett upplevd personlig noe som påstås at er forskjellen. Jo – at i den katolske og den ortodokse kirken så tror man at det er faktisk Kristu, Kristus blod og, og kjøtt, ikke sant – blod og legeme. Så man tror at det er faktisk han som er til stede. Og det er ikke bare et minne, det er reell pres- – realpresens, heter det. Og ja, så – men jeg måtte jo også gå på et par runder med – før og – med det at det er ingen perfekte retn-, religionsretninger eller politiske retninger her på jorda. Jeg har liksom egentlig akseptert at ingenting er perfekt, og ikke den katolske kirken heller. Og at jeg liksom – ja, skal ikke kreve det perfeksjonistiske –.

Ja. For da kunne du jo ikke være med noen steder –

Ja –.

–Hvis du skulle vente til du var perfekt?

Ikke sant. Det er ikke mulig. Da bør jeg bare simpelthen stå og vente på et eller annet til jeg går i graven.

Ja.

Ikke sant, det er jo også noe sånn, eh – ja – det er akkurat presist sånn!

Hvordan var ditt forhold til læstadianismen da du var ung i Tornio?

Jeg hadde ingen forhold til det. Jeg hadde på en måte ingen bevissthet, og jeg skjønte jo ikke heller at hele samfunnet er farget av den ganske sterke pietistiske måten å være på. – Så det har jeg jo tenkt på etterpå. Men – men jeg var på en måte sånn religiøs og litt sånn – og, og hadde liksom sånn kirkegangbehov og slike ting, men samtidig så kunne ikke jeg akseptere den der, den derre lutherske retningen. Ja-a, men, men læstadianerne var i seg selv et ganske interessant fenomen, ved at de hadde mange barn, og de ville ikke ha TV. Dans var forbudt. Og det var veldig mye sånn, eh – men jeg har liksom ingen negative, direkte negative erfaringer med, med dem fra min barndom, ikke sant. Eh – men jeg upplever som – Lars Levi læstadianer som en fantastisk flott, viktig religiøs skikkelse, som har gjort orettelig mye bra. Så-å – men jeg er litt sånn motstander av en stor strenghet, fordi den strengheten har jeg jo sjøl inni meg, sånn på en måte, da: Æ e ikke alltid bra, og jeg tror kvinner spesielt kan drive med det.

Jo, men har du noe av den strengheten du ville vekk fra når du dro fra Tornio når du var ferdig med skolen?

Eh, ja-a – at ja –. Ja, jeg tror nok at jeg, mitt liv er jo egentlig – om det er noe direkte læstadiansk, er jeg vel ikke så sikker på, men – men jeg har hatt et slags frigjøringsprosjekt (ler litt). Så i forhold til det hvordan jeg opplever når jeg holder foredrag og alt, så det handler jo om, kanskje, at jeg har villet sterkt ta avstand fra strenghet –. Men den har jeg jo inni meg – joda, men –.

Ja.

Streng mot meg sjøl, ikke sant – alt dette, det med å lage finere ting, å bare lage bra bilder, ikke sant, og –. Og det, den derre greia å være godkjent hvis du gjør noe bra, ikke sant, at jeg kunne det godt nok, skjønner du – som menneske. Og det er – det er jeg veldig, faktisk ganske bevisst på, men det er veldig – jeg tror det er veldig mange som har den diskusjonen inni seg, og – og kvinner spesielt.

Ja, det har vi nok.

Tekstene er skrevet ned av Hanne Elin Utvik