|
Folk ved elvene
Olav Beddari fra Pasvik er en uuttømmelig kilde når det gjelder historier om mennesker på Nordkalotten. I 2013 kom boka Folk ved elvene. I Pasvik, Neiden, Grense-Jakobselv, Tana, Alta , Tornedalen og Tuloma.
Boka består av historier som folk som har levd ved grenseelever. De fleste artiklene er publisert tidligere, mellom 1982 og 2013.
|
 |
En artikkel forteller om Beddaris egen slekt, men også de andre historiene er vevd sammen med Beddaris familiehistorie, med vennskap, gjensidig besøk og kontakt mellom familiene. Noen steder blir det i overkant privat, med mye hygge og kaffedrikking. Det gjelder også utvalget av bilder.
Gjennom Beddaris intervjuobjekt og deres til dels dramatiske liv lærer vi mye Nordkalott-historie. Krigene skapte nye grenser og folk ble evakuert. Andre ble boende men befant seg plutselig i et annet land. Skillet mellom Øst- og Vest-Europa var flyttet til noen meter fra fjøsveggen. For noen ble morsmålet forbudt av de nye herskerne. Folk kunne ikke ha kontakt med slektningene og vennene over elva.
Utenom sin egen slekt har Beddari fyldig omtale av ti andre personer. I tillegg til de fire jeg omtaler her er det Emil Grym, Hanna Benjaminsen, Astrid Kvarsnes, Samuli Paulaharju, Einar Brochs og Paul Kjeldsberg.
[accordion width="600"]
[item title="Les resten!"]
Pekka Arto (1926-2004) var en legendarisk radiomann fra svensk Tornedalen. Han jobbet fulltid med finsksendinga i radio Norrbotten. Han hadde vært journalist i flere aviser, var oversetter, maler og bygningsarbeider. Han og Beddari diskuterer temaene finsk, svensk, meänkieli, språk, dialekt og identitet. Arto sa om seg selv: Jeg kjenner meg ikke veldig finsk eller svensk, men et sted midt i mellom. Arto er skeptisk til det nye språket meänkieli. Fra før vet vi at Beddari er svært negativ til kvensk.
Skoltesamen Katarina Jefremoff (1910-1984) ble født i Petsamo da området var russisk og barna lærte russisk på skolen. Hennes morsmål var skoltesamisk. I 1920 ble Petsamo avstått til Finland, og skolespråket ble finsk. Da området i 1944 igjen ble russisk, mistet familien sitt hjem og ble bosatt i Sevettijärvi i Finland.
Kunstpedagogen Zinaida Gorjusko (1927-) fra barnas kunstskole i Nikel er kjent for mange norske kulturarbeidere fra Øst-Finnmark til Nord-Troms. Etter en del lirking og overtalelse forteller hun noe motvillig Beddari om sine traumatiske krigsopplevelser. Det begynte i 1943, da tyskerne inntok hennes barndoms by Smolensk. Fem år gamle Zinaida kom bort fra familien og etter flere år fant mora henne på et barnehjem. Da kjente de ikke hverandre igjen.
[/item] [/accordion]
|
Selv ble jeg mest fascinert av historien om Sven Lokka (1925-2008), kolafinnenes uredde talsmann, som Beddari kaller han. Lokka er mye omtalt i Finland, men lite i Norge. Han vokste opp ved den russiske elva Tuloma, som renner ut i Kolafjorden ca ti mil øst for Pasvikelva.
I 1991 møttes Beddari og Lokka, to finsktalende fra hver sin side av russegrensa. Lokka var gjest på Norsk-Finsk Forbunds kulturdager i Alta og fikk kjøre med Beddari fra grensa ved Storskog.
|
Foto: Jukka Suvilehto/Lapin maakuntamuseo |
Om sin bakgrunn i Tuloma forteller Lokka i boka: Dagligspråket i bygda vår var finsk, og finsk ble også brukt i skriftlig kommunikasjon. I dette miljøet ble mitt språk utviklet og fikk sin styrke, og det har holdt seg til denne dag. Det kom vanskelige tider da finsk språk ble forbudt. Skolene ble stengt, og folk torde ikke snakke finsk til sine barn, og heller ikke seg imellom. Til slutt ble vi sendt bort fra hjembygda. I 1940 ble vi deportert og spredd til områder i Karelen. Under evakueringa var det mange som bukket under. De gamle og svake døde av sult. De unge som hadde krefter, klarte seg. Bare tredjeparten av oss kom levende fra det. Etter krigen da jeg vendte hjem, var det ingen i Tuloma som snakket finsk. Hjembygda var befolket av nye mennesker, og de snakket russisk.
[accordion width="600"]
[item title="Les resten!"]
Finsktalende Sven Lokka hadde en tung start på sin forfatterkarriere i Sovjetunionen. På 1960-tallet sendte han manus til det anerkjente tidsskriftet Punalippu (Det røde flagget) i Petroskoi i Karelen – og ble trykt. Etter hvert begynte han å tenke: Hvem skal dokumentere kolafinnenens liv hvis jeg ikke gjør det? På 1970-tallet sendte han manus til en dokumentarisk roman om sitt folk, men den kunne ikke trykkes for så ømtålige saker kan vi ikke la gå i trykken. I 1986 – etter perestroikaen ble hans bøker om kolafinnene endelig utgitt og de ble straks revet bort.
Lokka ville gjerne bli medlem av Forfatterforbundet. Da måtte man ha anbefaling fra en lokal forfatterforening. I Murmansk-området fantes det ingen forfatterforening for de finsktalende. I Karelen var det en sterk forening, men der kunne ikke Lokka bli medlem fordi han bodde utenfor området. Etter sterkt og langvarig press fra Forfatterforeningen i Karelen ga sovjetmyndighetene omsider etter og Lokka ble medlem i Forfatterforbundet.
Her må også jeg bli litt privat. Jeg var tolk for Sven Lokka i Alta i 1991. Han ga meg sin bok Kaamos ja valo (Mørketid og lys) og skrev i en personlig hilsen bl.a. dette: (Tulkin työ on tärkein ihmisten lähestymisessä. Ilman sitä ei ihmiskunta voi kehittyä.) Tolkens arbeid er viktig i kontakten mellom folk. Uten det kan ikke menneskeheten utvikle seg.
[/item] [/accordion]
I over 80 år har Olav Beddari levd og åndet på og for Nordkalotten. Han er en produktiv forfatter og foredragsholder og har fått flere kulturpriser. Om mange forhold tenker han kanskje som Sven Lokka fra Murmansk-området: Hvem skal skrive om dette hvis ikke jeg gjør det?
|
