Del 1

• Sampo-senteret er et meget kjent navn for mange skandinaver, for i Rovaniemi ligger det store kjøpesenteret Sampo. Men hva er dette Sampo-senteret i St. Petersburg, Tatjana Bykova?
• For folk fra St. Petersburg er det trolig et ord som ikke er så kjent. Det er for oss noe nytt. Sampo-senteret i St. Petersburg, det er et senter for finsk språk og kultur, som fungerer som et fleraktivitetssenter. Her er det både språkundervisning i finsk og utdanning av guider og produksjon av Sampo-smykker, og vi gjør også sånt reiselivsarbeid, litt sånn som et reisebyrå, for vi tar imot grupper og lager forskjelliger turer til Ingermanland – slike ting gjør vi. Det er liksom fire forskjellige linjer.

• Hvem var det som tok initiativet til dette; hvordan oppstod dette Sampo-senteret?
• Det kan det bli enten en lang eller en kort historie av – alt etter hvordan du ser på det. For det første har jeg alltid fundert på at det i Kalevala var sagt, at bare … og den er røvet i sin helhet, og jeg skulle gjerne bringe den tilbake til folket i noen grad. På den annen side, da jeg i år 2000 satt i ro og fred som fattig lærer og tenkte: ”Hvorfor er jeg så klok, at jeg har tatt både doktorgrad og annet, men jeg er så fattig”. Man burde finne på noe, noe morsomt, sånn at det skulle være triveligere å leve. Så ble dette Sampo-senteret til. Ja.
• Har dere mange internasjonale kontakter?
• Ganske mange, framfor alt med nordiske land, f eks med Finland; selv besøker jeg Finland ganske ofte, nesten hver måned. Våre studenter drar dit, og vi har slike felles kontakter. Vi tar imot gjester derfra, fra den finske siden, og også andre, både Finland-Russland-foreningen og Det russiske vitenskaps- og kultursenter, som liksom forener finskhet og russiskhet i de to landene, og også andre, slik som Ingermanland kultursenter, Ingermanland-senteret i Helsingfors og flere; andre forskjellige kontakter har vi mange av.

• Fortell litt om denne syngende hesten. Hvordan oppstod den idéen?
• For det første har jeg fått undervisning som guide, på mange muséer. Viktig for meg var først og fremst at jeg fikk vitnemål og alle lisensene, slik at jeg kunne være guide i Eremitasjen; der har jeg sett mange slike opprinnelige smykker. Selv er jeg gal etter Kalevala-smykker; jeg har 16 hjemme, alle har jeg fått som gave fra ulike steder, fordi jeg har laget fotoutstillinger rundt om i Finland. Og etter det har jeg tenkt mye på at man har fått opprinnelige smykker fra både Ural og Volga-området og her fra Karelen og fra andre steder i det nåværende Russland. Og av dette falt jeg for den hesten, som virkelig var syngende. Det vepsiske folket – som den hesten ble funnet hos – det er et hardt arbeidende folk, og jeg selv er også sånn, så jeg er liksom åndelig sett som en syngende hest. Jeg tenker at jeg jobber mye, men alltid med godt humør. Og da jeg fortalte den samme historien til Tarja Halonen på en internasjonal kongress i Tallinn i 2004, da jeg gav henne den hesten som gave, denne første hesten. Da sa hun også at det er den beste beskrivelsen av meg. Jeg tenker at da er det et passende navn, en syngende hest.

• Smykkeproduksjon er altså en viktig del av virksomheten deres. Kunne du fortelle om noe annet av det dere driver med?
• Vi har forskjellige prosjekter. For eksempel synes jeg at det er ganske viktig det prosjektet som ikke gir oss mye penger, men det er slikt åndelig arbeid eller medmenneskelighetsarbeid. For eksempel slike prosjekter som de gamles prosjekt med blonder. Det fikk navnet ”Mitt hjertes usmeltede snøfnugg” til. Fra bestemødre har vi samlet forskjellige modeller, vakre snøfnuggmodeller som er kniplet – det er et slags blondearbeid. Og så får disse bestemødrene slike mønster; selv har de også funnet på mange – nå fins det over hundre mønstre. Og hjemme eller i små klubber lager de sånne små snøfnugg. Sampo-senteret kjøper, og vi selger dem, og folk får pynte sine egne hus, lage vakre julekort og annet. Og disse bestemødrene - jeg har regnet ut at de for dette får tre-fire ganger mer enn pensjonen sin. Det er etter min mening ganske viktig – for jeg er ikke staten, jeg kan ikke øke deres pensjonsbeløp, men på denne måten hjelper vi dem. Pluss at vi har et slikt prosjekt at vi alltid fra vårt eget salg –; en del gis til servicehusene, hvor våre ingermanlendinger bor – og også andre russere, slike bestemødre og bestefedre, og det er ganske viktig. Det er slikt medmenneskelig arbeid, slikt som er viktig for alle. Og fordi vi har samarbeid med kirka, så ønsket vi enda å gjøre forskjellige slike prosjekter i tilknytning til kirka. Vi ville ha en gruppe som kunne lage korsstingsbroderi. Og til dem har vi bestilt forskjellige bilder, med f eks Guds ord, forskjellig som er blitt sagt, som f eks en bønn eller velsignelse. Og folk kunne kjøpe dem og sette dem i sitt eget hus, ta dem med seg hjem – . Sånne typer prosjekter.

• Så fint. Jeg fikk et vakkert mordovsk/mordvinsk mobiltelefonfutteral som gave fra deg; et virkelig flott håndarbeide. Men hvor ligger egentlig dette Mordovia/Mordva?
• Den republikken hører med til Russland; den ligger i det sydøstlige Russland. Der fins det også ingermanlandske kirker, og der fins det også bestemødre som vi bestiller slike futteraler til, slike små poser av stoff. Og også her fins det vakkert lagde korsstingsbroderi, hvor det er brukt forskjellige slike gamle finske mønster, mønster som er forbundet med det finske folket. Og her er vårt prinsipp å bringe de gamle tradisjonene tilbake til folket, men på en anne måte. For slikt korsstingsbroderiet, det vanlige – folk bruker det ikke. Man burde gjøre det på en ny måte, slik som med blondene, på samme måte når det gjelder korsstingsbroderi, på en helt annen måte. Noe nytt, som passer i vårt moderne tid. Slike små poser er ganske nyttige.
• Du snakket om samarbeid med Finland. Enn med Norge og Sverige; er det noe samarbeid med dem?
• Vi har ganske livlig kontakt med Sverige, slikt samarbeid fins det. .. Det bor mange ingermanlendinger i Sverige. Vi tar kontakt og tar imot dem. En gang i året kommer de i flokk og følge til Ingermanland, for eksempel rundt St.Hans-tid. Dessverre er det ikke så livlig kontakt med Norge, men vi kjenner kvener derfra. Vi ønsker også å ta kontakt med lærere som underviser finsk til finsktalende mennesker der i Norge - det fins også slike der. Vi vil også gjerne komme på Vikingfestivalen i Lofoten.

Oversatt av Hanne-Elin Utvik, Alta