Fotokunstneren, filmprodusenten og forfatteren Anstein Mikkelsen setter stadig dype spor i norsk kulturliv. Han er tilnærmet eneste produsent av kvenske filmer og driver fimaet Siivet (Vinger). I Mikkelsens filmer har personene både Juuret og Siivet – Røtter og vinger.
Se: Kvenfilmer.no

	Anstein på mammas fang. Han beundres av oldemor Anna-Ämmi.

Det flerspråklige Børselv
- Når begynte din interesse for det kvenske?
Den begynte ubevisst da jeg syklet rundt på trehjulssykkel i mine besteforeldres hus i Børselv. Der bodde også oldemor Anni-Ämmi. Jeg snakket med henne på kvensk: Ämmi kattu minun sykkeli ... Hun snakket lite norsk til daglig, så det ble kvensk med meg. Det kvenske var en naturlig del av hverdagen som vi ikke tenkte så mye over. Det var bare slik det var, sammen med norsk som var min mors morsmål fra Sunnmøre og samisk gjennom besøkende. Alle brukte det språket som var mest praktisk i øyeblikket. Hvis noe var lettere å si på samisk, så snakket alle samisk og tilsvarende var det med kvensk. Min barndoms verden var flerkulturell, og man brukte de språkene som var mest praktiske i de enkelte situasjonene.

Bestemor het Kristine Rasmussen, hun var datter av Treetin Antti, som bl.a. var kirketolk. Han var Terje Aronsen sin bestefar og altså min oldefar og. Denne flerspråklige oppveksten er en del av meg. Etter hvert ble det litt oppmerksomhet rundt det kvenske, og da ble min aktive interesse vakt.

Radio – film
- Jeg minnes et hefte med kvenske tema som du laget på 1980-tallet. Hva fikk deg til å gjøre den jobben?
- Egentlig var det en oppgave da jeg gikk på medielinja på distriktshøgskolen i Volda. Senere ble oppgaven til et hefte og enda senere til avisartikler.

- Hvordan kom du inn på filmsporet?
- Før filminga begynte jobbet jeg i avis og i radio. Jeg var litt i NRK og så startet vi i jula 1983 Radio Porsanger, en av de første nærradioene i Norge. Fra starten var vi bevisste på at vi skulle ha alle tre språk med. Vi hadde egne sendinger på henholdsvis samisk, finsk og kvensk.

Så begynte jeg å lage jeg film, men ikke med kvenske tema. Det kom ikke før tidlig på 1990-tallet. Min sambygding Arvid Petterson var med som intervjuer i den første filmen - Meän kieli - meän siivet (Vårt språk – Våre vinger). Etter det har han hatt samme rolle i mange filmer helt frem til den siste: De som hoppet før Wirkola.

I den første filmen intervjuet vi folk, mest i Børselv. Den gang var det nesten ingen kvener her i Lakselvdalen som torde å stå fram i offisiell sammenheng. Folk hadde blandede følelser i forhold til det kvenske. I Børselv var folk mer bevisste. Terje Aronsen hadde jo – som de sa - rotet lenge med det kvenske, der var det lettere å stå fram. Alle våre intervjuobjekt kunne uttrykke seg på kvensk, vi kunne lage filmen fullstendig på kvensk, med alle intervjuer, sanger, regler og kommentarer

Utviklinga etter det har egentlig vært tosidig. I dag kan vi gå til folk i Lakselvdalen og prate om det kvenske, og de er helt med. Både unge og gamle har blitt mer bevisst. Men det er mange færre som kan uttrykke seg på språket. Interessen og bevisstheten har økt, språkkunnskapen har minket. Slik er utviklinga.

Kontakten med Russland
- Hvordan begynte din kontakt med kvenenes slektninger i Russland?
- Det var i forbindelse med filmen Det tause folkets stille død? (Husk spørsmålstegnet!) Da jaktet Arvid Petterson og jeg på røttene våre i Tornedalen, Finland og videre utover. Mye pekte mot russisk Karelen, så vi fant ut at det kunne være et interessant område å oppsøke. En gang var vi innom Nordreisa og filmet finskelever på kvengården Tørfoss. Der møtte vi Zlata Kononova fra Petrozavodsk (finsk: Petroskoi). Vi avtalte vi å dra til Karelen og hun la til rette for filmopptak. I Karelen ble det noen intense dager med voldsomme kaskader av kulturopplevelser. Det var enormt, vi trodde ikke slikt fantes lenger. De hadde lagt alt til rette for oss, bl.a. på den finsk-ugriske skolen og på et håndverkssenter. Det ble arrangert en egen kanteleforestilling for at vi skulle få filme. Vi var i aviser og over alt.

- Har du inntrykk av at folk her vet mye om slektningene i Karelen?
- Nei, her vet vi svært lite, dette er nærmest ukjent i Norge. Nordmenn ser tradisjonelt ikke østover, nabolandet Finland er langt, langt unna og nabolandet Russland er enda fjernere.  Vi har et snevert bilde av verden. Om vi går sørover og østover herifra, får vi et annet bilde og helt andre retninger og tråder vi kan følge. Det er spennende!

Jakten på Soria Moria
Vi var i Petrozavodsk senere også, da vi arbeidet med filmen Jakten på Soria Moria. Da ga vi videokameraer til to jenter, Anja herfra og Anna i Petrozavodsk. Jentene filmet litt av hverdagen sin og så lot vi dem besøke hverandre. Det var artig for de to jentene fra hver sin side av Jernteppet, med totalt forskjellige hovedspråk. De møttes og kommuniserte utmerket på henholdsvis kvensk og karelsk, to nær beslektede språk. De brukte nok også finsk. Norske Anjas far er kvensk og Anja lærte kvensk på skolen, mens hennes mor er fra Finland. Karelske Anna lærte både karelsk og finsk på skolen. Jentene pratet som om de hadde kjent hverandre hele livet. Den gangen reiste vi fra St. Petersburg med båt innover i Karelen, over Ladoga-sjøen og helt til Onega-sjøen.

Vi filmet også i den lille leiligheten til Annas bestemor. Der møttes folk og sang karelske sanger og salmer, slike som vi husket fra barndommen i Porsanger. Det var som å hoppe 30-40 år tilbake i tid. Litt av det samme opplevde vi på den første turen da vi besøkte den vepsiske landsbyen Šoutjärv’, sør for Petrozavodsk.

Noen gamle damer holdt en forestilling for oss. Elementer av det de framførte kjente jeg igjen fra Porsanger. Jeg stusset mye over at vi aldri hadde hørt om våre nære slektninger i Russland, verken på skolen eller i samfunnet ellers. Vi skulle hatt kontakt med disse folkene hele livet, men vi visste jo ikke om deres eksistens!

Russerne har kulturen med seg i sine liv
- Hva vet du om russernes kunnskap om vår litteratur og kultur sammenlignet med det vi vet om dem?
- Jeg har opplevd at mange der borte kan mer om vår kultur enn vi selv kan. Et konkret eksempel er den første gangen vi var i Petrozavodsk. Da bodde vi hos svigerforeldrene til hun som hjalp oss. De har lite formell utdannelse, men bokhyllene deres er fulle av norske klassikere oversatt til russisk. De hadde lest masse norske bøker som vi aldri har hatt i våre bokhyller og aldri har lest selv.

- Merket du den samme kulturinteressen på andre områder?
- Javisst. Vi var på en kunstutstilling som ungene på den finsk-ugriske skolen hadde laget og da ble vi bare stående og måpe over det høye nivået. Det samme gjelder musikk og dans. Russerne har faktisk mye mer enn oss tatt det kulturelle med seg inn i livene sine. Nå begynner nok dette å bli litt svekket hos dem.  
Av det kvenske har vi ikke fått stort mer med oss enn det vi opplevde i våre egne og naboenes hjem. Vår kultur levde nærmest i skjul. Det er egentlig tragisk, for tenk hvordan det kunne ha vært her hvis vi hadde fått dette med oss i bagasjen! Da ville vi hatt en stor rikdom og et vidt perspektiv. Mye av fornektinga kunne vært unngått. Den bunner jo i mangel på kunnskap – og i skam.

Et kvensk filmatisk testamente  
- Mange husker godt din kronikk Mitt kvenske filmatiske testament  i Nordlys i 2010.  Der var du ganske pessimistisk, selv om du hadde konkret forslag til løsninger. Hva tenkere du fem år senere om det å lage filmer med utgangspunkt i kvensk?

> Se kronikken litt lenger ned her

- Det har ikke skjedd mye på fem år og det er jo tragisk at jeg inntil nylig har vært nesten den eneste som produserer kvenske filmer. Jeg laget for egen regning en utredning og ba om penger til å følge den opp. Kulturdepartementet mente det var for omfattende å følge opp alt. De foreslo et seminar for kvenske filmarbeidere. Ja, men det blir jo billig svarte jeg, for det er bare én. Ingen vits i å lage noe seminar. Nå kommer snart en ny film som jeg ikke har vært med på.

- Er det større interesse for seminarer og rapporter enn for å lage noe konkret arbeid?
- Ja, slik er det alltid. Du når lettere fram med utredninger og å tenke rundt ting enn å gjøre praktisk arbeid som det er størst behov for. Dette gjelder innenfor både musikk, film og litteratur. Alle som gjør grunnarbeidet sliter mye mer enn pratmakerne og seminararrangørene.

Oldemors stjernehimmel finnes også over Ungarn  

- Du er interessert i Ungarn?
- Ja, der havnet jeg i jakten på min kvenske oldemors stjernehimmel. Fire år gammel sto jeg med henne i Børselv og så på stjernehimmelen. Hun pekte og fortalte, men jeg forsto ikke så mye, for hun snakket kvensk. Letinga etter denne barndomsopplevelsen brakte meg helt til Egypt, men i Ungarn fant jeg forestillinger om stjernehimmelen som er helt parallelle med de samiske mytene om den kosmiske reinjakten. Når stjernene begynner å vise seg på nattehimmelen, da er det jegere som kommer fram og jakter på den store reinen. De prøver å felle den, men lykkes selvfølgelig ikke. I Ungarn fant jeg tilsvarende forestillinger. Der er reinen skiftet ut med en hjort og i Estland og Finland jaktet man på den store trollelgen.

> Se trollelgen i Kalevala, her laget i never

Her er mye mer sammenhenger enn vi vet om. Det er ikke slik at hvis du ser ned i det samiske, så ser du ned i en brønn og alt har vært slik fra evig tid. Kulturene har alltid påvirket hverandre og hentet inspirasjon hos hverandre. Det er en viktig oppdagelse som gjør at man ser verden med åpne øyne.

Klikk på bildet for å få en større utgave!