De østfinske slektsnavnene er slett ikke glemt.

Under Finnskogdagene 2017 solgte Solør – Värmland finnkulturförening T-skjorter med finske slektsnavn. Mange tradisjonsbevisste finnskoginger vandret rundt med slike skjorter. Vi fikk en prat med en av dem, tydeligvis fra Paalainen-slekta.

– Pål Furuberg, hvor mange finske slektsnavn vet du om i din familie?
– Tja, noe mellom 30 og 35. Kan nevne at jeg har 6-8 linjer bare til Mullikka-slekta. Paalainen-navnet er fra min fars familie.

– Har interessen for disse navnene økt i de senere årene?
– Javisst. Det finske språket er dødd ut her på Finnskogen, men slektsnavnene har folk aldri glemt. Nå ser vi en stadig større bevissthet om slektshistoren og om de finske røttene. Vi skogfinner stammer fra Savolax og der hadde man faste slektsnavn. Kvinnene beholdt gjerne sitt eget, altså farens slektsnavn livet ut.

– Hvor langt tilbake kan du føre din slekt?
– Helt til min stamfar som kom fra Finland på 1600-tallet. Jeg er 8. generasjon, men mange barn kan i dag si at de er 10. 11., eller 12. generasjon.

Hør Jan Myhrvold fortelle om bruken av de østfinske slekstnavnene.

Hørt om nattlig kirkebokdramatikk i 1821? Her kan du lese hvordan unge Gottlund fra Finland var lurere enn presten og fikk ført de finske slektsnavnene inn i kirkeboka?

Les navneforsker Niclas Perssons artikkel om bakgrunnen for de finske slektsnavnene.

Neverfletting i Hønsehuset

I Hønsebrakka på Svullrya traff vi ingen høner, men ei flittig neverflettende Gunn E. Hagen. Sammen med kollega Inger J. Granberg har hun siden 1998 drevet todamers-bedriften Hønsehuset ans. Damene lager og selger håndverksprodukter. De strikker, tøver, broderer, syr og fletter never. Det siste er en gammel tradisjon på Finnskogen.

 Her går det unna! Henger du med?

Fra Hønsehuset nettside sakser vi:

Med baser på Kirkenær og Grue Finnskog kakler vi lykkelig i hverdagen med neverfletting som hovedfokus.

Vi holder dette gamle håndverk i hevd, og holder kurs i husflidslag og for andre interesserte. Vi leverer en del produkter til husflidsutsalg, og lager premier til turmarsjer og andre idrettsarrangement..........

Vi selger bare ferdige produkter vi har laget selv. Slik kan vi stå inne for materialvalg og kvalitet.

Finsk.no fikk en liten prat med Gunn om hennes tradisjonsrike arbeid: 

– Hva blir det der?
– Dette skal bli en liten kurv til godteri og slikt noe.
– Hvem har lært deg å flette?
Laila Langbråten, som er av finneslekt. Hun lærte meg dette for sikkert 25 år siden og hun igjen hadde lært av foreldrene sine.

– Er neverproduksjon en levevei eller… ?
– Nei, det er nok bare ei attåtnæring. Mange kan flette never, men det er vel bare Inger og jeg som har dette som reell inntekt her i området.

– Si litt om framgangsmåten!
– Vi henter nevra på våren, selvsagt etter å ha fått tillatelse fra skogeier. Det er en periode på ca. tre uker der nevra løsner lett fra treet. Vi ser etter bjørker som er rett og hvite, man får erfare og feile på kvalitet.

Å kjøpe never er for dyrt, og kvaliteten er sjelden god. Derfor må vi høste nevra selv og lagre den i kjelleren til vi skal bruke den. Med rett lagring kan den ligge i flere år. All nevra vi trenger til ett års produksjon må hentes i den nevnte perioden på våren.

Når vi skal bruke nevra, tar vi opp kun det vi trenger og renser vekk det ytterste laget til vi får ønsket tykkelse. Jo større bjørka er, desto tykkere never har den. Vi tilpasser hva vi lager etter tykkelsen på nevra, ikke omvendt. Vi bruker en remskjærer til å skjære remsene i rett bredde alt ettersom hva vi skal lage.

Materialet behandles verken før eller etter produksjon. Noen setter inn produktene med for eksempel spenefett, det gjør ikke vi.

 De ferdige nevertingene kan brukes i mange år og holder godt. Gjenstander som står til pynt og støver ned bør skylles i lunkent vann for å fjerne støvet. Ting av never kan repareres hvis de blir slitt i hjørnene. Bruksting blir bare finere med årene.

Det viktigste for oss er å holde et gammelt håndverk ved like, og vi håper noen blir inspirert til å ta opp arven fra våre forgjengere.

I 2011 ble Spillet om innvandrerne vist for 19. år på rad

Intervju og foto: Bente Imerslund. Alt er gjort under Finnskogdagene i juli 2011

Tekstforfatter Merete Wiger sier i programmet under overskriften Teater gjør livet rikt. "På våre trakter snakkes ikke lenger finsk. Men selv om rene finner ikke lenger lever her, gir finskheten fremdeles bygda særpreg. Gjennom innvandrerspillet viser vi at eksotisk innvandring kan bli til velsignelse for landet."

 
Hvert år arrangeres bryllup med opptog fra kirka Finnetunet. I år var det ekstra stas, fordi brudeparet var ekte!

Kavalainen ligger øst for Varaldsjø	Sasjalamp ligger i Varaldskogen
Lebiko er et gammelt finnetorp på  Varaldskogen, nær svenskegrensa	Kissalamp – norsk Katt-tjernet – er et nedlagt finnetorp en kilometers vei fra Lebiko

Pål Furuberg - om Rautalampi sogn i Finland 

• Jeg ser du har på deg sånn flott T-skjorte hvor det står Rautalampi 450 vuotta, altså 450 år. Har du vært der på noe jubileum eller hva?
• Ja. For 450 år siden – i 1561 – ble det dannet et storsogn i Midt-Finland. Det ble kalt Rautalampi. Jeg tror det var fire slike storsogn. Rautalampi var kjempestort og omfattet alt det som er Mellersta Finlands län i dag pluss noen flere av dagens kommuner. Jeg tror det var 30 000  km². Det gamle kirkestedet ble altså anlagt i 1561, det finnes bare et lite monument igjen. For 50 år siden var det 400-årsjubileum for dette kirkestedet. Da var jeg der, som barn. Da var jeg den yngste deltakeren og den eldste var Niitaho-Jussi.
• Fantastisk, så du har truffet han?
• Ja, han snakket flytende finsk og han snakket med Kekkonen, som var til stede. Han hadde med seg en liten notisbok der han noterte nye gloser. Han lærte seg nytt hele tiden, av finsk. Så var jeg der altså i år, 50 år senere, på 450-årsjublileum. Da hadde jeg med min lille nevø som var 10 år. Så det gjentok seg.
• Kanskje han kommer dit på 500 års jubileum.
• Ja, det vil jeg tro at han gjør. Han har også samme trøya.
• Er de i Rautalampi like opptatt av Finnskogen som folk her er av Rautalampi?
• Ja, de er nok veldig opptatt av det og veldig bevisst om det. Det har også litt å gjøre med at den lille delen av storsognet, det som heter Rautalampi i dag, de er vennskapkommune med Grue, så det er god kontakt og det har vært mange utsendinger fra Finnskogen dit. Mange fra Rautalampi har kommet f.eks. hit til Finnskogdagene.
• Har de noe sånn hvert år eller var det noe spesielt med 450-årsjubiléet?
• Dette var noe spesielt med kirkejubiléet. De har ny stor kirke. Den er fra 1700-tallet.
• Så hvis jeg vil på festival der, må jeg kanskje vente i 50 år.
• Ja, kanskje.
• Da spørs det.
• Men stedet eksisterer jo.

Om Gottlunds brevmateriale

• Du Pål Furuberg, nå har vi vært på en nesten fem timers busstur og vi har hørt mye om Gottlund og den betydningen han hadde for finnskogingene. Men du har jo holdt på å studere Gottlund i flere år. Kan du fortelle litt om hva du har drevet med?
• Det jeg har gjennomgått, er brevmateriale, altså skogfinske bønder som skrev brev til Gottlund etter at han besøkte stedet i 1821. Dette brevmaterialet varer helt fra 1821 og til 1872 når Gottlund og den siste brevskriveren dør. Det er oppbevart i to forskjellige arkiver i Finland. Jeg har gått gjennom alt og fått kopier og skrevet av. 

 Om innholdet i brevene mellom Gottlund og finnskogingene

• De to første brevskriverne. Den første het Paavo Räisänen og traff Gottlund da Gottlund var i Norge i 1821. Räisänen var skolelærer. Eilert Sundt skriver også om han, når han kommer og skal se hvordan finnene lever, så treffer han Paavo Räisänen i skolestua. De fleste brevene handler om en slags underskriftkampanje som ble sendt til Gottlund i anledning av den svensk-norsk-finske kommunen som de ønsket å bygge i grenseområdet, men som ikke ble noe av. Men samtidig er det veldig mange ønsker og klager som kommer i disse brevene. Etter hvert kom det flere og flere brev fra Pekka Karvainen. Han kom fra Øyeren og ble boende på Kalnes i Grue Finnskog. Jeg tror ikke vi kan se i Gottlunds dagbok at de har truffet hverandre, men de brevvekslet i hvert fall. Pekka Karvainen var en ung mann.
• Hvilke ting var det folk klaget over til Gottlund? Det kan jo virke som om de ikke hadde noen andre de stolte på kunne gjøre noe med sakene deres.
• Ja, til å begynne med var det at i denne perioden følte de seg undertrykket. Det Ankerske fideikomiss eide den gang store deler av Finnskogen. Folk ble bl.a. sendt på pliktarbeid som de var lite vant til. Det var klager fra norske bønder også. Men dette var noe som var i oppløsning, for dette fideikomisset gikk konkurs og skogene ble solgt, så mange av finnene tjente på dette her.
  En av de sakene som ble tatt opp var f.eks. at de ville ha en finsk prest. Det virket som om det var viktig for dem. De skrev også om noe som het Suomen oppi, altså Denfinske lære, det høres ut som om de tenkte på en egen form for kirke og kristendom.
  Når Pekka Karvainen tar over brevskrivingen - han har skrevet det største antallet brev og det fortsetter også helt til Gottlund og han dør i begynnelsen av 1870-årene. Han var i Finland og besøkte Gottlund, Så skriver han mer om hva som skjer fra år til år, mye om avlinger, priser og sånne ting. Når han klager, er det at det er dyrt med tjenestefolk, det koster kommunen mye med fattigkassa. Han var medlem selv i fattigkommisjonen og var en ganske velhavende bonde, praktisk. 

• Vi traff jo en av hans etterkommerne i dag 

• Ja, vi gjorde jo det, på Kalneset, der han bodde.
  Noe som kanskje ikke er så viktig, men som om vi legger merke til i brevene til Pekka Karvainen, i motsetning til Paavo Räisänen, det er at han skriver veldig lite om kvinner. Hvis han nevner kvinner, er det bare moren til den og den eller bestemoren eller søsteren eller datter mens han selv ... det var hans mor som arvet gården han vokste opp på, han giftet seg med en enke. Og da han ble gammel, hadde han føderåd hos sønnen, men han valgte å bo hos datteren, for det var bedre. Når det gjelder kvinner, er det litt merkelig med han og liv og brev. 

• Men han andre, Paavo Räisänen, skriver han mer om kvinner? 

• Det er ikke så påfallende at han ikke gjør det i hvert fall. Han var kanskje ikke så avhengig av kvinner som Pekka Karvainen hadde vært.

	Her forteller Pål Furuberg om: Språket i brevene til Carl Axel Gottlund og finnskogingene han korresponderte med. Hva folk på Finnskogen var opptatt av. Spenninger mellom Norge og Russland. Folk ville beholde finsk språk og kultur, men ville også bli en del av det norske samfunnet. Mange glemte sine finske slektsnavn.
	Pål Furuberg forteller om sin egen skogfinske bakgrunn.

Per Kalnes ~ Pekka Karvainen

• Du Per Kalnes, han guiden vår på turen her på Finnskogen, han kalte deg for Pekka Karvainen. Det må du forklare!
• Det er det finske navnet, det står jo for Per Kalnes eller Pekka Karvainen, det er akkurat det samme. Men det ble ei tid da norske myndigheter bestemte at de finske navnene skulle etter hvert bort. Folk fikk ikke hete det hvis de skulle bo i Norge og skatte til Norge og slike ting.
• Omtrent hva for ei tid var det?
• Ja, si det du, det måtte vel være vel omkring 1850 – pluss minus.
   
• Fortell litt om garden her!
• Denne garden til Pekka Karvainen, den er delt i to. Den gardsbiten jeg har er på 5000 mål med jord og skog. Så driver jeg med dyr. Jeg har kjøttfe som går på skogen. Ellers driver jeg litt med snøkjøring om vinteren og selger en del ved. Slike serviceyrker.
• Når slo den første finnen seg ned her tror du – sånn cirka?
• De første finnene kom hit på Finnskogen, de første gardene var jo Mullikkala og Lauvhaugen. Det var vel på 1600-tallet, kanskje ca 1650. Så ble det ryddet etter hvert som de fikk unger, særlig ei fra Mullikala. Vi stammer jo egentlig derifra mange av oss, i hvert fall når det gjelder gardene her. Da måtte de rydde plasser, for de fikk unger og så ble det nye plasser bortover her langsmed Røgden-stranda. Det er jo fem-seks garder som ligger her langsmed Røgden-stranda, slik ble det. Den her garden ble kanskje ryddet på 1700-tallet en gang.
   
• Har du lest mye historie? Vet du mye om slekta di?
• Jeg skulle gjerne ha visst litt mer. Jeg har lest det jeg klarer å komme over. Og jeg er veldig interessert i å høre fra andre og jeg prater med mange andre og mange i slekta mi. Det er alltids noe å snappe opp når det gjelder språket og litt forskjellig. Det er veldig interessant. Mer og mer interessant blir det dess eldre en blir.
• Takk skal du ha Pekka Karvainen! Da vil jeg ta meg en tur bort på stabburet, for guiden sa at det er det største stabburet her på Finnskogen.

Rolf Rønning

 Boka Under Ukkos himmel. Hør intervju med forfatteren Rolf Rønning.

Dette er ei skildring av de som senere ble kalt skogfinner, som kom inn i Finland østfra. Handlinga starter ved Ladoga. Den er lagt til 1400-tallet, ei tid med brytninger mellom kristendommen og den gamle tida. Den har elementer fra den sjamanistiske troen. Et viktig bakteppe for kulturen vår i dag. Vi følger en klan inn Finland, til de flytter lenger vest i Finland.

Fra bokomtale  (fra Bok og Media - BM)
Siffri er noita, eller sjaman, i Stor-Markkus' klan. Han vet mer enn de andre i klanen, og kan påkalle krefter fra åndeverdenen gjennom tromming, sang og besvergelser. Romanen starter da Siffri en dag i et forrykende uvær blir vitne til en uhyggelig hendelse.

Forlagets omtale
"Under Ukkos himmel" er en omfattende roman. Den handler om urfolket som var opphavet til den folkegruppa som etter hvert ble kalt skogfinner. Titusener av nordmenn er etterkommere etter dem. Romanen er den første i sitt slag. Her er historie, kultur og mytologi, brutalitet og lidenskap, gode og onde makter. Ukko var en av urfolkets viktigste og høyest respekterte guder. Det finnes i dag etterkommere etter skogfinske innvandrere særlig i et 40-talls kommuner i Hedmark, Oppland, Akershus, Oslo, Østfold, Buskerud og Telemark. Skogfinnene fikk status som nasjonal minoritet i 1999, da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Forfatteren Rolf Rønning ble født på Åsnes Finnskog i Hedmark i 1945. Han vokste opp i grenda Peistorpet, den eldste finnegrenda i kommunen. Der var det mange som visste mye om finneinnvandringa på 1600-tallet. Da han hovedsakelig har skogfinske aner, fikk han allerede i barneåra ei sterk interesse for å vite mer. Han har skrevet mye om finnekultur, og var aktivt med i etableringen av Norsk skogfinsk museum. I mange år arbeidet han som lærer, senere håndverker.

Se intervju med Rolf Rønning

Klikk på bildet for å se Solveig Johnsens anmeldelse i Ruijan Kaiku nr 7 - 23.09.2011:

Else Waalberg forteller om slekta si
og om tradisjoner på Finnskogen.
Bente Imerslund intervjuet henne under Finnskogdagene 2011.

• Else Waalberg, i går var jeg på gården din og på Mullikkala. Du fortalte mye om tradisjoner her og vi så den fine røykstua du har fått bygd opp. 

Else Waalberg har bygd opp stedet Mullikkala Mat & Miljø. Til høyre viser hun gjester en avstøpning av et ulvespor. Ulven vandret omkring i potetåkeren like ved Elses hjemgård Waalberg vestre. Rovdyrforsker Ivar Mysterud lagde avstøpninger av sporene. Med kakepensel børstet han vekk støv og jord, så helte han på smeltet stearin og etter tre timer var avstøpningen ferdig.

• Kan du fortelle litt om bestemora di, som du nevnte i går?
• Bestemora mi ble kalt Niitaho-Anna. Hun het jo Anna Langbråten som gift, men hun var født i Niitaho ved Viggen på svensk side. De fikk veldig ofte tilnavn etter der de var fra, så hun ble kalt Niitaho-Anna.
• Hun var altså søster til den berømte Niitaho-Jussi?
• Ja.
   
• Husker du noe av det finske språket da du var lita?
• Da Jussi kom på besøk til bestemor, pratet de veldig mye finsk sammen. Vi ungene ergret vettet av oss, for vi skjønte jo ingenting. Så vi fikk tak i hver vår kladdebok og satt og skrev opp noen finske ord. Men dette er så lenge siden. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker jo enkelte ord. Makkarahuttua, det var en matrett, det betyr rett og slett pølsegraut. Hapanta maitoa, det er surmjølk, det var en fast rett– muttia ja hapanta maitoa, det var altså surmjølk og mutti som de spiste

På Finnskogen kan du mange steder få servert den tradisjonsrike retten mutti. Oppskrift

• Husker du noen ordtak og livsvisdom og sånt, som de gamle ofte sier?
• Bare på norsk, ikke på finsk. På svensk brukte bestemor og Jussi å si: Man skal aldri legga yxan i en dåres hand.
• Det var kloke ord.
• Da vi ungene sprang rundt, brukte de å si: de springer rundt, yra som kalverna om våren, men det er jo norsk-svensk.
• For meg er jo Niitaho-Jussi en myte bare, men fortell litt om han som du husker han, din bestemors bror.
• Jeg husker han, han var jo gammel da jeg var småjente Han gikk rundt fra gard til gard og malte. Han livnærte seg nok som husmaler. Han var ikke i beit for å male bilder heller, så jeg har nok to bilder som Niitaho-Jussi har malt, men det var mest hus. Og så pratet han støtt og stadig. Han var full av fortellinger og full av ord og prat. Han kunne den gamle savolaxdialekten, og den kunne jo bestemor og. Så var det litt finsk dialekt iblandet de svenske og de norske ordene. Han drakk aldri brennevin. Men hvis han fikk et glass med brennevin, så masserte han det inn i hodebunne og han sa: Hvis det hjelper, så trekker det vel inn.
• Fantastisk! - Og så litt om ho bestemor kanskje
   
• Bestemor fikk et langt og et slitsom liv. Hun kom jo til Langbråten og giftet seg da med bestefar. Han hadde vært gift før og hadde to barn fra før. Hun fikk jo 13 barn hun også. Det var jo et slit å livberge såpass mange unger på et lite bruk – finnetorp får vi si, så der var det mange tunge dager. Men hun var veldig flink og. Hun kunne livnære seg på den gamle finske måten. De brukte det de hadde rundt seg. De hadde dyr på fjøset, de hadde kuer og griser og sauer og høner. Alle guttene som vokste opp ble jo flinke jegere, så jeg tror de ikke manglet noe særlig av fisk og vilt, de fisket og de jaktet bestandig. Faren min brukte å si at han nærmest vart oppvokst på tørket gjedde og mort – og vilt fra skogene.
• Rene varer, kortreist mat.
   
• På bussturen vi var på i går, var det mye snakk om slektsnavn. Kan du si litt om noen finske navn i din slekt? Altså de her finske slektsnavnene hvis du går litt bakover.
• Vi har jo Valkoinen, Lemmoinen, Mullikkala. Vi har massevis, det er 331 finske slektsnavn på den innvandrersteinen i grensa. De brukte ikke så veldig mye de finske navnene, de brukte norske etternavnene. Hvis det for eksempel var en som het Aksel Halvorsen så ble han kalt for Halvors-Aksel. Det var en gammel gubbe. Han pratet og flytende finsk. Han takket for maten og da sa han Kiitos, paljon kiitos. Og det betydde da "tusen takk", ettersom jeg har forstått.
• Og da sier jeg til deg: Kiitos, paljon kiitos!

Else Waalberg fortalte gjestene på Mullikkala at hun i 1955-1956 spilte med i en film om Niitaho-Jussi og hans vandringer på Finnskogen. Else spilte huldra. Niitaho-Jussi ble kalt for Finnskogens siste vandrer for han vandret i grenseskogene mye av livet. 

 Liv Torun Wennevold forteller hvordan ei røykstue fungerer.

Som dere ser oppi taket bak meg, så er det ganske sotete her. Slik blir det når man tenner opp i en røykovn. Man bruker lange svære kubber. Det skal tennes opp en gang om dagen  og da holder varmen til dagen etter, men røyken kommer ut oppi her og delvis her som dere ser. Og der er det en gnistfanger som skal hindre gnistene å gå opp i taket. Men røyken legger seg da under taket her. Der får den lov å ligge til den har gitt fra seg all varmen som er i røyken. Dere ser ei luke der. Når den tida hadde gått, så brukte de en lang staur med en firkant på og løftet opp luka og slapp røyken ut. Vi har hørt om årestuer, som vi ser på Bygdøy, der var det jo en langild midt på gulvet og så gikk røyken rett opp og ut.
Men her blir den altså holdt inne til den har gitt fra seg varmen. Den røykhatten er i tre og tre antenner ikke før ved 300 grader – så det fungerer bra. Noen spør: Var det ikke leit med all den røyken? Men når det var riktig forhold mellom tak og golv, så passerte man godt under røyken,  men det var bare det at man kunne bli litt sårøyd. Det ble sagt om finnene at de hadde en del øyenkatarr og sånn.

Det blir også sagt at finnene ikke fikk så mye tuberkulose. For denne stua ble jo faktisk desinfisert hver dag   for når de slapp de røykmassene ut her, da var det ikke noe som kunne krype eller hoppe, verken lus eller loppe. Det var fordeler og det var ulemper.  Men det var ikke sånn at de gikk og ravet rundt i røyken, slik mange tror. Ovnen krevde veldig mye oksygen og i de første stuene var det ikke vinduer. På 1600-tallet hadde man ikke begynt med vindusglass enda.