Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
SkogsOla i Torsby om finnekulturen - Ritamäki finnegård - Erika Bergqvist om egen slektFinske stedsnavn - Om skolekontakten med Rautalampi - Gunn Britt Gerhardsson om sin skogfinske bakgrunn - Om de finske slektsnavneneSkjebnesvanger svedjebrenningVanskelig fødselMonica Björklund - Utstilling - Ann Öhgren - Undervisningskasse - Om røykbadstu - Om Kaisa Vilhuinen -  Kaisa - Susanne Marguerite Arvidsson - Gill Holmberg
 

SkogsOla i Torsby om finnskogkulturen, om sin legendariske morfar FjällOla og om seg selv

(Skrevet etter Bente Imerslunds intervju med SkogsOla i Torsby i september 2013.)

Skogs ola Rework the world

 

Bakgrunn

Jeg heter Olov Henriksson, er født i 1957 og er oppkalt etter min morfar Olov Olovsson. Hans finske navn var Olli Vilhuinen. Han var født oppe på det øde torpet Fjelltorp og var den siste brukeren der. Morfar gikk under navnet FjällOla, mens hans far ble kalt LangOla.

Fjelltorp lå i et veiløst område og kampen for tilværelsen var hard. Familien bodde på 16 kvadratmeter og torpet tilhørte et skogsbolag. Da morfar og de to brødrene hans var små, ble mora ble nesten lam, så de og faren måtte pleie henne. Som snekker og skogsarbeider hadde faren lange arbeidsdager. Også dyra måtte passes.

Lang-Ola ville ikke at sønnene skulle lese aviser og slikt, det var sløsing med tid og penger. Brødrene var så sultne på det skrevne ord at de i smug leste avisene han prøvde å gjemme unna. Dermed lærte de mye politikk og morfar Olov ble selv politisk engasjert. Det var han som startet den første skogsarbeiderfagforeningen i Østmark. Han var aktiv på mange områder og ble en slags pioner. Morfar hadde kort utdannelse. Gjennom kjøp av bøker og egne studier ble han likevel uvanlig belest til å være småbrukersønn på et veiløst torp i Röjdafors tidlig på 1900-tallet.

 

Finland og dagboka til den finske studenten Gottlund

Finland ble en selvstendig stat i 1917 og ville søke sin identitet. Finnene hadde oppdaget at her i Nordre Värmland levde finske tradisjoner som for lengst var forsvunnet i moderlandet. I første halvdel av 1900-tallet kom mange finske forskere hit for å dokumentere den skogfinske kulturen.

Gottlunds dagbok

 

I morfars hjem var hverdagsspråket finsk fra 1600-tallet. Da Gottlunds dagbok fra hans reise på Finnskogene i 1821 skulle oversettes til svensk, tilbød en kulturinteressert prost her i Torsby et stipend på 1000 kroner. Valget falt på morfar Olov, en belest og kunnskapsrik autodidakt. Morsmålet var finsk og han kunne mye om Finnskogen. Med stipendet i lomma reiste morfar i 1928 til Finland for å oversette Gottlunds dagbok. Tekstene i boka var vanskelig å lese, men han fant ut av det. Der noe var uklart, gjorde han opptegnelser. Han bidro nok til å gjøre dagboka tydeligere. Den kom ut på svensk i 1931. Også morfar skrev dagbok, slik at vi kan lese om dette oversetterarbeidet.

7 IMG 9256 Gottlund

 

 

a. Les om Carl Axel Gottlund og hans arbeid på Finnskogene i Sverige og Norge i 1821.

b. Se Gottlund som agitator i Spillet om innvandrerne i 2011.  

 

 

 

⬅ Samme mann spilte Gottlund i Spillet om innvandrerne også i 2017!

 

Det er nesten utrolig at morfar kunne gjøre denne jobben i Finland. Selv var han politisk engasjert på venstresida, bare ti år etter den blodige finske borgerkrigen som de røde tapte. Det fantes ingen notis om hans politiske bakgrunn og i Finland ble han tatt imot som den fortapte sønn. Han fikk for eksempel kjøre gratis med toget og fikk billetter til all slags muséer.

En morsom kuriositet gjør at bildet av Gottlund i ettertida har blitt litt skjevt. Han skrev ned sine kjærlighetseventyr i kodet språk. Snart hadde morfar knekt koden – med det som i dag heter frekvensanalyse. Disse historiene kom med i oversettelsen. Prosten som hadde betalt stipendet syntes dette var upassende å ha med, så han sensurerte de første opplagene av boka. Også Gottlunds historier om embetsmenn som ikke skjøttet sine embeter ble sensurert – i tidens ånd. Gottlund hadde gjort et enormt arbeid med dokumentasjon av livet på Finnskogene, men de pikante sakene har kanskje fått litt for stor oppmerksomhet i ettertid.

Morfar Olov gjorde en stor forskergjerning innen finnskogarbeidet og han hjalp andre forskere. Han var en beskjeden idealist, som ikke likte at man skulle framheve seg selv. Da han skulle bli tildelt den finske leijonordenen, ville han faktisk ikke ta imot.

Fra Svenska Turistföreningens årsskrift / 1928. Värmland / sakser vi dette avsnittet fra Ernst Lampéns artikkel Finnarna i Värmland.

Men i Östmark ges det ännu flera personer, som tala god finska. Där ligger en gård uppe i bergen, som heter Juhoila. Det gamla värdfolket talar bättre finska än svenska. På Fjäll bor en ung, mycket beläst och upplyst arbetare, Olov Olovsson, också Fjäll-Ola kallad, egentligen en finsk Olli Vilhunen, som även behärskar finskt skriftspråk. Men han är ett undantag; alla hans jämnåriga äro endast svensktalande.

 

Med røtter i folketroen

 

Natur- og kulturguiden SkogsOla

Jeg har alltid vært opptatt av natur og kultur og av å fortelle historier. Dette ligger vel i genene etter morfar. Da er ikke skrittet så langt til å bli guide. Som natur- og kulturguide vil man gjerne ha en ekte identitet. Styrken til den skogsfinske befolkningen i nordre Värmland er fascinerende. Finnene her var isolert og bevarte sin kultur lenge. Andre steder ble de fortere forsvensket. For å fange tilhørernes oppmerksomhet, prøver jeg som guide selv å dra i tråder og røtter og løfter ofte fram det skogfinske. Jeg framhever at finnene var et naturfolk som visste å utnytte naturen. Jeg snakker om mine egne røtter, det finske språket, røykstuer, svedjebruk, den levende magiske troen. Kunnskapen om vekstene i naturen er ikke noe spesifikt skogfinsk, men folk her i området har bevart slik kunnskap mye lenger enn folk andre steder i verden. Med turistene drar jeg til flere finngårder, slike som også Gottlund besøkte. Hans dagbok fra 1821 er et viktig verktøy for meg. Ofte leser jeg rett fra boka. Han beskriver bryllup og andre begivenheter han var med på. Selvfølgelig føler jeg en spesiell tilknytning til boka fordi morfar oversatte den til svensk.

Indianere mindre naturfolk enn skogfinner?

For noen år siden leste jeg om en amerikansk professor som er indianerhøvding. Han besøkte Finnskogen og ble fascinert av skogfinnenes nærhet til og kunnskap om naturen. Deres sterke identitet virket mer levende enn den han kjente fra sitt indianermiljø. De amerikanske indianerne mistet mye av sin identitet på 1900-tallet.
Her i Skandinavia beundrer vi ofte indianerkulturen og indianernes opprinnelse og nærhet til naturen. Vi kjøper bilder av indianere og henger drømmefangere over sengene våre. Ofte verdsetter vi ikke det vi selv har. At en indianer ble imponert av vår kultur, fikk meg til å begynne å tenke.

Nærhet til naturen

Sileshår (latin: drosera, norsk: tettegress) er en liten myrvekst. Med den silte man melka for å få tykkmelk. Langt inn på 1900-tallet slo skogfinnene ild med fnøske og stål. Fnøske laget man av en sopp på bjørka. De kunne spå været med nikt eller heksemel, et fint sporepulver fra planta kråkefot (latin: Lycopodium). Man la pulveret på ei trolltromme og når man rørte på tromma, dannet det seg mønstre avhengig av lufta omkring. Mønsteret kunne f.eks. fortelle om det var lavtrykk på vei. Pulveret eksploderte når det kom i kontakt med ild. På folkemunne ble det gjerne kalt kjerringkrutt. Kornet var verdifullt og måtte beskyttes mot ødeleggelse. På mange låvedører eller låvevegger finner man trollkors og ulike symboler.

13 pentagram 14 oktagram Trollkors Ritamäki 004
Pentagram på låvedøra på gården Purala, oktagram fra låven på gården Ritamäki.

 

Generasjonsforskjeller

Får du som guide ofte høre folk si at dette gjorde mine besteforeldre?
Med pensjonister får jeg inn nye aspekter. Når jeg guider yngre mennesker, ser jeg at mye kunnskap har forsvunnet på en generasjon. Folk i 30-40-åra snakker sjelden om hva deres besteforeldre sa og gjorde. Men det er stor interesse blant unge og middelaldrende for ulike sider ved tro og religion, f.eks. new age. Skogfinnene hadde sin levende folketro. Naturen var levende og besjelet. Jeg forteller turistene om den gamle skogsfinske folketroen og om hvordan den lever videre i dag.

 


 

Ritamäki finnegård

1 IMG 3278

Ritamäki er den best bevarte finnegården i Värmland. Gården har en vakker beliggenhet i et åpent kulturlandskap, omtrent en kilometer fra bilvei. Den er fredet både som naturreservat og på grunn av den unike floraen. Midt på tunet ligger røykstua med røykovnen. Søskenparet Henning og Beda bodde på gården helt til 1964. Da flyttet de til Torsby og ga hjemgården sin til Lekvattnets hembygdsförening. I Lekvattnets kirkebok for 1856 -60 har presten skrevet at Ritamäki betyr Trättberget. Det finske ordet riita betyr strid, trette eller tvist. Riksgrensa var ikke markert og eierne av gården hadde en gang trettet med nordmenn om eiendomsretten til en rugavling.

2 IMG 3262 Røyken har gjort øverste del av veggene i røykstua mørke. Midt i bildet til venstre ser vi stokken som brukes til å løfte takluka.
3 IMG 3254 4 IMG 3257
Lurer på hvor stor åpning jeg skal ha på takluka? Når man har bestemt seg, setter man stokken i et av de mange sporene.
   
5 IMG 3266 6 IMG 3272
Detalj fra taket på røykstua. De tunge stenene holder bordene på plass og dekk-krokene holder stenene på plass. Gunvor Hedin titter inn i en jordkjelleren på den eldste Ritamäki-gården. Den ble bygd i 1816 og ligger noen hundre meter nord for dagens Ritamäki. Bortsett fra noen ujevnheter i bakken er det bare denne gamle jordkjelleren som vitner om den eldste bebyggelsen her.
 

Erika Bergqvist

lydOm skolekontakten med Rautalampi
De fleste som kom til Finnskogen i Värmland utvandret fra Rautalampi-området i Midt-Finland. På gymnaset Stjerneskolan i Torsby traff jeg lærer Erika Bergqvist, som i mange år var med på et samarbeidsprosjekt mellom egen skole, Øvrebyen videregående skole i Kongsvinger og gymnaset i Ratutalampi.

 

lydSammendrag: Jeg har skogsfinsk bakgrunn på morssida i Østmark. Da jeg var 17-18 år, foreslo min pappa at jeg skulle titte litt på dette. Slektningene i Østmark var ikke interessert da, men ble det senere, når det skogfinske fikk høyere status. Før skjemtes man over å være finskættet. Jeg har drevet mye med slektsforskning og har reist mye på Finnskogen. Käkkäinen er den slektsgrenen jeg følger mest kontakt med. De har en slektsforening i Finland, og der er jeg medlem. Noen personer derfra har vært her. Jeg har god kontakt med dem.


 

Gunn Britt Gerhardsson

forteller om sine finske aner og om sin sangervirksomhet. lyd

lydGunn Britt Gerhardsson er halvprofesjonell musiker. Hun har vært sangpedagog. Videre har hun sunget i operakor og sunget romanser og litt folkelige sanger og viser. Her får vi høre en gammel finsk kulokk.

 

Finske stedsnavn

10a IMG 3238 10b IMG 3239
10c IMG 3240 En vegg på Torsby Finnkulturcentrum viser noen av de gamle finske stedsnavnene fra området.

 

Om de finske slektsnavnene

Rämäinen og Tenhuinen er bare to av et dusin finske slektsnavn finnskoging og navneforsker Niclas Persson fra Värmland kan velge mellom.

Les hans artikkel om bakgrunnen for de finske slektsnavnene.

 

Skjebnesvanger svedjebrenning

 
En animasjonsfilm laget av Magnus Reiersen. Svedjebrenning var skogfinnenes viktigste næringsvei. Her får vi se hvor farlig det kan være å tenne på et svedjeområde før naboens svedje er klar for brenning. Dette skjedde en gang på 16- eller 1700 -tallet.

 


Vanskelig fødsel

 
ENDELIG ble gutten født!
En animasjonsfilm laget av Magnus Reiersen. Filmen bygger på en fortelling om Aho Heikki,  tatt fra Pertti Virtarantas  bok I Finnskogarna. Minnen från resor til finnarna i mellersta Skandinavien. Den ble utgitt av Torsby Finnkulturcentrum i 2008. Boka er oversatt fra finsk av Tellervo Zetterberg. Den finske utgaven - Suomalaismetsissä - kom i 1997. Aho Heikki levde i de värmlandske finnskogene på 1600- eller 1700-tallet.

 



Torsby Finnkulturcentrum och kaféets veranda med utsikt över Röjdälven.
Dette skiltet foran muséet minner oss om hvor de fleste innvandrerne til Finnskogene kom fra. Storsognet Rauta¬lampi utgjorde på 1500-tallet en stor del av Midt-Finland. Se intervjuet med Pål Furuberg om Rautalampi sogn i Finland.

Torsby Finnkulturcentrum - Monica Björklund

 Monica Björklund forteller om virksomheten ved Torsby Finnkulturcentrum i Värmland.

Monica Björklund forteller om det finske språket i Värmland.

Bente Imerslund intervjuet henne 03.05.2012

Slik så røykstua på Ritamäki ut. Klikk for større bilde. Gjett hva som var den varmeste soveplassen i ei røykstue? (Selvfølgelig oppå røykovnen.) Klikk for større bilde.

Torsby Finnkulturcentrum har en flott utstilling om skogfinnene. Med ord, bilder, musikk, naturlyder og gjenstander levendegjør den skogfinnenes historie og gir mye til barn helt ned i førskolealder. Her ser du noen glimt fra utstillingen.

Skogsfinnarna

Mellan 1362 och 1809 var Finland en del av det svenska riket. I de östra regionerna Savolax och Tavastland bodde svedjebrukande skogsfinnar.

Under 1500- och 1600-talen flyttada många av dem till skogslandskapen i Mellansverige och delar av östra Norge. Anledningarna var blant annat överbefolkning och brist på skogsområden att svedja. De svenska myndigheterna uppmuntrade denna nyodling och skogsfinnarna fick flere års skattfrihet.

 

Inga-Greta Lindblom forteller om hvordan det suggestive miljøet i utstillingen på Torsby Finnkulturcentrum får urolige barn til å slappe helt av. De vanskeligste å roe ned kan være pratsomme pensjonister!

 


Ann Öhgren.

Bente Imerslund intervjuet henne 04.05.2012


Ann Öhgren forteller om Finnskogen på väg, en temalåda (undervisnings-kasse) for skolene i området. Den er laget ved Torsby Finnkulturcentrum. 

Ei flott undervisningskasse.

Her ser du noe av innholdet.

 En innholdsrik "temalåda".  Slik bygger vi tømmerhus!
   Skolebarna skifter gjerne klær på Sinikka og Matti
Rugkorn, never og rugaks  Lin
 Linklede og ullklede  
Kalevalasagnene levde på Finnskogen lenge før de ble samlet mellom to permer i 1835.  Bokutvalget er imponerende
   
 Til venstre: Krumelurer i arkiven - en pedagogisk resurs  Slektsgransking er viktig

Røykbadstu


Røykbadstua på Kollsberg.

 

Inga-Greta Lindblom fra Vitsand i Torsby viste oss røykbadstua på hembygdsgården Kollsberg i Torsby. Her forteller hun hvordan røykbadstua fungerer – om fyring og bading. Badstua var det reneste rommet på gården og ble brukt til både fødsel og til stell av døde.

Badstuovnen består av steiner som varmes opp.

Linaksene ble varmet opp i badstua.


Kaisa Vilhuinen


Tellervo Zetterberg forteller om Kaisa Vilhuinen (1855-1941), den siste tietäjä – vise person – på Finnskogene. Kaisa hadde nedarvet kunnskap om tidligere tider. Hun kunne mange Kalevala-dikt – runesanger – slike som folk hadde kjent til i årtusener. Først i 1835 ble diktene samlet mellom to permer. Finske forskere så på Kaisa som en uvurderlig kilde til informasjon og hun ble mye dokumentert. Hun kunne mer enn de fleste andre, folk kontaktet henne når de trengte helbredelse og hun kunne stoppe blod.


Tellervo Zetterberg forteller om hvordan Inga-Greta Lindblom som litt amatørskuespiller har skapt en ny Kajsa, en figur som formidler Finnskogenes historie til nye generasjoner. Både Zetterberg og Lindblom forteller om den ormeformede trollkjeppen på Finnkulturcenteret.

Kajsa 

Bente Imerslund intervjuet henne 04.05.2012


Inga-Greta Lindblom från Vitsand i Torsby har skapat en Kajsa-gestalt som levandegör mycket av Finnskogens historia. Kajsas berättelser tar aldrig slut. Här i rökstugan på Gräsmark Hembygdsgård berättar hon om näverkonten sin, om svartboken, om att bli kvitt getingar (veps), om den finskpåverkede svenska dialekten i Nyskoga och om matretten mutti.

 


Her berättar Kajsa om sin slekt i Finland och om svedjebruk, finnarnas viktigaste näringsveg.

 

Susanne Marguerite Arvidsson 

Bente Imerslund intervjuet henne 04.05.2012


Susanne Marguerite Arvidsson fra Torsby forteller om den Marja-figuren hun har skapt. Marja kommer fra dypet av Susanne selv. Hun blir aldri gammel og hun fascineres av alt hun ser i naturen. Marja fører Finnskogenes historie videre til barna.


Susanne Marguerite forteller om sin egen bakgrunn med bl.a. vallonske røtter. Videre om sin tidligere jobb for kommunen, om Marja som alltid finner en utvei og om finnskogkulturen som i verdensmålestokk er helt unik. 


Gill Holmberg

Gill Holmberg har i ti år arbeidet med å dokumentere informasjon på data på Gräsmark hembygdsmuseum i Sunne. Her forteller hun om da hennes far som liten gutt var med på svedjebrenning. Gill har selv både skogfinsk og vallonsk bakgrunn.

Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no