Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Fastelavnsfeiring • Lilja Stepanova • Kirkeruiner • Mariahjemmet

26.02.2017 fikk Bente Imerslund for annen gang være med på ingermanlendingenes fastelavnsfest. Kanal 47 i russisk fjernsyn lagde en reportasje fra festdagen. Imerslund blir intervjuet på tidene 0:43-0:49 og 0:55-0:58. Se og hør!

Fastelavnsfeiring

Skuoritsa 16.02.2015. Endelig fikk jeg være med på ingermanlendingenes tradisjonsrike fastelavnsfeiring. I år var den lagt til Skuoritsa, en landsby noen mil sørvest for St. Petersburg. Dette er et gammelt ingermanlandsk område. 

Dagen startet med gudstjeneste i Skuoritsa nye kirke. Den gamle kirken ble brent av russerne i 1956. I 2003 var jeg første gang i dette området og vandret i ruinene av den nedbrente kirka. Da var restaureringsarbeidet i gang. Se artikkelen nedenfor. 


Skuoritsa kirke

De finskbeslektede folkenes nasjonalinstrument kantele har en sentral plass i kirkebrakka ved Skuoritsa kirke. 

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i den brakka som etter perestroikaen fungerte som kirke. Ute ventet et bål, hvor årets fastelavnsdukke skulle gå opp i røyk. Dukka symboliserer det gamle som skal vekk før man tar imot våren. Da det knitret lystelig i dukkebålet, hørtes flere gamle magiske fastelavnsbesvergelser. Ute var det mange morsomme aktiviteter for alle aldre. Bl.a. langrennskonkurranse, kjøring på kjelke, tautrekking og støvelkasting. Ikke gummistøvler må vite, men skikkelige russiske katankaer (filtstøvler). Skirennet satte for meg en ekstra spiss på dagen. Arrangøren hadde ordnet ski og sko i alle størrelser, det var bare å forsyne seg. 

Talvi –näkemiin! (Vinter – farvel!)
Kevät – tervetuloa!   (Vår – velkommen!)  ropte Lilja Stepanova mens dukka brant.


Snart er det bare aske igjen av årets fastelavnsdukke. ​

Høyt fløy den, men kom den langt nok? ​

 

Ja visst elsker vi ingermanlendingenes flagg med sine fine farger. 

Også ute er sanggleden stor. Alle skal med!​

Vi blir aldri lei av å synge finske sanger.​

 

 

 


Pastor Paveli Krylof er russer, men lærte seg i voksen alder både å snakke finsk og å beherske instrumentet kantele.  

 


Lilja Stepanova er født i 1951. Pikenavnet var Hudilainen. Guvernør Aleksander Hudilainen i republikken Karelen hennes bror. Bente Imerslund intervjuet Stepanova 16.02.2015 – i Skuoritsa kirkebrakke. 

  • Lilja Stepanova, jeg ser du er en ivrig kaffekoker. Er du sjefen her? 
  • Nei, jeg bare hjelper diakongruppa, som har ansvaret for bevertninga.  

Mariahjemmet 

  • Hvor arbeider du?
  • På Mariahjemmet, et gamlehjem som Skuoritsa menighet eier. Der har jeg vært leder siden starten i 1995. 
  • Aha, så du var der i 2003 da jeg intervjuet noen av de gamle finsktalende?
  • Javisst. Nå er verken Olga eller Katri lenger blant oss.  

Se intervjuene fra 2003

  • Fortell litt om Mariahjemmet!
  • Du vet, på begynnelsen av 1990-tallet var det vanskelige tider her i Russland. Perestroikaen kom og alt falt sammen. Verst var det for de gamle og for de små barna. Finske frivillige og folk fra den finske ambassaden var på besøk her i Ingermanland. Etterpå fortalte de hjemme i Finland om den vanskelige situasjonen for de gamle her. I en finsk menighet var det en fantastisk ingermanlandvenn som skaffet finansiering til gamlehjemprosjektet. I 1994 kjøpte menigheten hans den gamle folkeskolen i Tervola. Året etter var huset restaurert og ble tatt i bruk. Navnet ble Mariahjemmet. For barn og ungdom i Tervola er det all slags aktiviteter på hjemmet. 

 

 

Liljas egen språkbakgrunn
Etter krigen ble mine foreldre forflyttet til Tver-området, ved Volgas bredder.  Jeg og min bror Aleksander ble født der. Mor fortalte alltid at jeg ble født til akkompagnement av klokkene i den ortodokse kirken.  I Tver begynte jeg på skolen og der var det ikke noe språkalternativ, alt foregikk på russisk. Finsk hørte jeg mest i familien. Vi var forresten mange ingermanlandske familier i Tver. 
- Hva var ditt første språk? 
- Nå, i barndommen gikk det mest på finsk, men snart kom også russisken inn. Alle skoler og studier var på russisk og jeg giftet meg med en russer. Men i vår familie var finsken alltid nær. Mor og far snakket alltid finsk seg imellom. En litt humoristisk situasjon: I ungdommen begynte broren min og jeg etter hvert å svare på russisk når noen snakket finsk til oss. Jeg forsto all finsken, men svarte på russisk. Vi var nødt til å kunne to språk i hjemmet. Broren min kan finsk helt flytende. Den finsken jeg kan nå, lærte jeg som voksen i arbeidslivet. 
Det var vanskelig å begynne å snakke finsk igjen. I  1992/1993 studerte jeg i Finland, på yrkesskolen  i Övertornio. Jeg gikk på linja for eldre- og invalideomsorg. Det året fikk jeg virkelig styrket finsken min. 

 

Barndommen

Kirkeruinene i Skuoritsa 

Foto: Bente Imerslund 2003 Pastor Antti Jaatinens minnesten på kirkegården i Skuoritsa. Jaatinen ble av myndighetene henrettet i Sibir i 1937. Foto: Bente Imerslund 2003
Foto: Bente Imerslund 2003
Den offisielle informasjonen er bare på russisk, men Guds ord er på hjertets språk – altså finsk.
Foto: Bente Imerslund 2003

Skuoritsa ligger ca 30 kilometer sørvest for St. Petersburg, nær Tervola.

En ingermanlandsk kvinne, født i 1962, fortalte i intervju med Bente Imerslund i oktober 2003:

Under den svenske stormaktstida på 1600-tallet ble det stiftet en luthersk menighet i Skuoritsa. Her var det en vakker prestegård, hvor man hadde det største biblioteket i Ingermanland. På 1800-tallet ble det bygget en steinkirke hvor det var plass til 700 mennesker. Min bestemors slekt kom fra Savolax, bestemor var altså en savakko. Hun bodde i Ala-Purska. Äyrämöinenfolkene kom opprinnelig fra Kuopio, og hadde seinere flyttet til Det karelske neset. Derfra kom de til Skuoritsa. Savakkofolkene satt på den venstre siden i kirken og äyrämöinenfolkene på den høyre siden. Kirken fungerte også etter revolusjonen, men i 1937 ble sogneprest Antti Jaatinen drept. Han ble henrettet i Sibir. Bolsjevikene trengte ikke kirken, men under krigen var den likevel i bruk igjen. I 1956 brente russerne kirken. Her fantes det den gangen ingen ingermanlendinger som kunne gråte. Alle hadde jo blitt tvangsflyttet via Estland til Finland og derfra til Sibir eller rundt omkring i Russland. Min slekt fikk ikke komme tilbake til hjemtraktene før tidlig på 1970-tallet. Da kirka ble brent, hadde noen gjemt kirkeklokka under jorda og man fant den igjen. Etter 40 års taushet kunne kirkeklokken igjen kalle alle i menigheten til gudstjeneste.

Etter perestroikaen ble det bygget en brakkekirke der borte, og nå har man begynt å restaurere den gamle kirken. Vi får mye hjelp fra Finland til denne kirken.

Oversatt til norsk av Ulla-Maija Ahokas

Hvor ligger Skuoritsa? Se på kartet!

Svar på spørsmålene!

  1. Hvor var Ingermanlands største bibliotek?
  2. Fra hvor i Finland kom savakko-folkene?
  3. Fra hvor i Finland kom äyrämöinen-folkene?
  4. Hvilken vei hadde de kommet til Skuoritsa?
  5. Hvilken folkegruppe satt på høyre side i kirka?
  6. Hva skjedde med pastor Antti Jaatinen? Hvor?
  7. Hvordan hadde kirkeklokka blitt bevart?

Det finske gamlehjemmet i Tervola – Mariahjemmet 

Pakkasen Katri • Hennulan Olga • Finske sanger

Tervola ligger ca 30 kilometer sørvest for St. Petersburg, nær Skuoritsa. 18 av de 19 beboerne på gamlehjemmet er finsktalende, omtrent som på gamlehjemmet i ei norsk kvenbygd for noen tiår siden. Intervjuene ble gjort av Bente Imerslund i oktober 2003.

Se intervju fra 2015 med lederen på Mariahjemmet. ​

Tervalava eller Tervola.
Finsk stadsnavn skrevet med
russiske bokstaver.
Foto: Bente Imerslund 2003

Katri Pakkanen 

  • Jeg er født i 1923 og er fra landsbyen Skuoritsa. I 1930 begynte jeg på skolen, og da var all undervisning på finsk. Russisk hadde vi bare en time i uka. I 1936 ble alle kirkene stengt, for det ble sagt at religion er opium for folket. Vår kirke ble brent, men det var russerne, ikke finnene som gjorde det. Under krigen brant huset vårt, alt brant, russerne hadde skylda. De måtte slippe unna tyskerne. Det var den brente jords taktikk. Nå forstår jeg det, men den gang forsto vi ikke. Vi ble sendt til Finland og der bodde vi i nærheten av Riihimäki. Så flyttet vi igjen tilbake til Russland, til Tver-området. Vi fikk dra tilbake hit allerede i 1946. Men noe hjem hadde vi jo ikke, det var brent. På alle kollektiv­bruk fikk hver familie et jordstykke, slik at de kunne sette poteter og så ulike ting.
  • Har du vært i Finland?
  • Mange ganger. Det er et rikt land, men der jobber folk virkelig hardt. Mens mannen min enda levde, snakket vi om at også vi kunne flytte til Finland, men han sa at barna våre blir jo uansett igjen her. Her har vi levd og her skal vi dø! Fordi religion var opium for folket, fikk barna i sovjettida ikke lenger lære om kristendommen. På 1990-tallet ble kristendommen igjen tillatt. Jeg var søndagsskolelærer i Skuoritsa og alle bestemødrene ville at barna skulle bli kjent med Bibelen. Vi er jo lutheranere, mens russerne er ortodokse. Gud er én, og vi er alle barn av en og samme far. Nå er det både lutherske og ortodokse barn på søndagsskolen. På den tida fantes det ikke bibler i det hele tatt, men nå har vi fått sendt mange bibler hit fra Finland. Der vi visste at foreldrene ikke hadde råd til å skaffe seg en bibel, fikk barnet den gratis.

Intervju på gamlehjemmet i Tervola

Hennulan Olga 

eller Olga Huuhka, fikk etternavnet, Atsinova av sin russiske ektemann. Olga er født i 1919.

Jeg var 9 år gammel da jeg begynte på skolen. Vi var fem barn, og jeg kom meg ikke på skolen før den hadde vart i to måneder. Jeg måtte passe småsøsken hjemme. På skolen var det én lærer og fire klasser, femte klassetrinn fantes ikke. Da måtte man eventuelt dra til St. Petersburg, altså Leningrad, men jeg hadde ikke noe å ha på meg, ingen sko og ingen jakke.

I livets skole har jeg lært å skrive russisk. Nå er jeg så flink i russisk at jeg om så kan skrive til Kreml!

Intervju på gamlehjemmet i Tervola. Hennulas Olga har mange historier å fortelle til intervjueren.
Foto: Bente Imerslund 2003

Vi pleide å synge mange finske sanger 

Stedet bak skogen
dit lengter jeg
Der er bygder, store åkrer
der kimer kveldsklokkene
Vidstrakte, landskap
som åpner seg bak skogen.

Oversatt til norsk av Linda Johnsen

Foto: Bente Imerslund 200
  Et fint inkerihus i Hatsina-området.
Foto: Bente Imerslund 2003
Foto: Bente Imerslund 2003 Foto: Bente Imerslund 2003
Finnene er flittige til å hjelpe sine naboer på den andre siden av grensa. Det finske gamlehjemmet i Tervola får mye hjelp fra Finland. Her ser vi ei veggtavle på gamlehjemmet. Foto: Bente Imerslund 2003 Olga og hennes venninne må le når de minnes sin ungdoms svermerier. Foto: Bente Imerslund 2003
  • Hvilke finske tilnavn husker du fra barndommen?
  • Vi hadde nå all slags navn. Selv er jeg Hennulan Olga, fordi gården het Hennula. Far ble kalt Hennulan Antti. Det var seks Huuhka-gårder. Huuhka betyr gråbein eller ulv.
  • Det var fem Pöyhönen-gårder, vi hadde Pylsylä-gården, Tuomala-gården, Risteli-gården og Simola-gården. Videre Hampaala-grenda. På Heikkilä-gården bodde Heikkilän Simo ja kona hans ble kalt Heikkilän Simon Sonja. På Puasi-Lauri-gården (Puasi eli Paasi) bodde Puasi-Laurin Anni, Puasi-Laurin Mari, Puasi-Laurin Sonja og Puasi-Tuoma.
  • Puasi-Teppo eller Terva-Teppo eller Stefani lagde tjære. Han var nokså gammel da jeg var lita jente. Teppo bodde sammen med dattera si, som ble kalt Puasi-Tepon Sonja.

Om tilsvarende kvenske personnavn, se artikkelen Kvensk navnetradisjon.

 

 
Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no