Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Skogfinske interesser i Norge • Republikken Finnskogen igjen selvstendig • Turkart Generelt om Finnskogen • Den norske Finnskogen IÅrsaken til utvandringen fra Finland • Svedjebruk • Den norske Finnskogen IICarl Axel Gottlund • Oppskrift på motti • Tuula Eskeland
suomeksi

Fra nettsiden skogfinner.no:

Nyheter, 29.07.2008
Livet på Finnskogen: Republikken Finnskogen ble igjen erklært selvstendig
Republikken Finnskogen ble erklært selvstendig 11.7.2008. Dette var allerede 39. gang at Republikken Finnskogen ble proklamert på sentraltorget i Svullrya. Tidligere ambassadør i Oslo Jorma Inki rapporterer.
Den høytidelige åpningen skjer hvert år den andre helgen i juli. Undertegnede hadde igjen den æren å ha rollen som fungerende president.
Enda fra 1600-tallet flyttet det svedjebrukere fra Savolax til Sverige og Norge, og det var flere tusener av dem der i Solør og Värmland på 1800-tallet. Datidens gårdbrukere bestilte finske aviser fra Finland og drømte om en egen finskspråklig menighet. Her fikk de sterk støtte fra "Finnskogenes apostel", Carl Axel Gottlund. Initiativet ble imidlertid aldri til virkelighet, og etter hver ble befolkningen fornorsket. Til sist fikk man et eget kapell i Grue-Finnskogen eller i Svullrya ved Røgden-sjøen i 1862. Der ble riktignok ikke finsk brukt.

Folk husker likevel sine gamle finske etternavn, og dagens foreldre husker fremdeles at besteforeldrene snakket finsk når de ikke ville at barna skulle forstå. Språket lever videre også i stedsnavnene - man har Mullikkala, Nuttula, Valgama, Diggasburo og Horsmaho og utallige andre stedsnavn. Språkforsker Lauri Kettunen oppholdt seg åtte ganger i årene 1907-1937 på den svenske siden av grensen i Juhola på den østlige stranden av Røgden. Den gang snakket man fremdeles finsk der og på norsk side. Finnskogene danner den såkalte Tolvmilsskogen i svensk Värmland og norsk Solør i en trekant Kongsvinger - Trysil - Torsby.

Siden har skogsfinnene til og med fått offisiell minoritetsstatus i Norge ved årtusenskiftet. Før den tid fikk disse folkene med navn som Lehmoinen, Oinoinen, Raatikainen, Tyyskiäinen, Kuikka eller Mullikka, som luktet av røykstuene og snakket en underlig dialekt, oppleve at de hørte til en lavere kaste. Forfatteren Åsta Holth (av slekten Lehmoinen) utviklet i protest republikken Finnskogen for snart 40 år siden, med et eget langsmalt svart og grønt korsflagg, egen regjering og egen bonad. Republikken blir altså proklamert alltid den andre helgen i juli, og det har i årenes løp utviklet seg til å bli en viktig kulturbegivenhet. Mer informasjon om republikken finnes på Finnskogdagenes hjemmeside finnskogdagene.no.

Åpningen av republikken holdes denne helgen på bygdas sentraltorg fredag klokken 18. Etter at presidenten på livstid Åsta Holth døde i 1999 har jeg fått æren av å være fungerende president, da de lokale ennå ikke har blitt enige om en ny president. Det har vært år da jeg har vært forhindret i å delta, og da har mine etterfølgere som ambassadør i Oslo fungert som visevikarpresidenter. Presidentens betydning er foruten å være seremoniell også dømmende. Brudeparet som vies under kronebryllupet under republikken skal konkurrere i såkalt stubbedans i å spise i samme bit tørrbrød, og presidenten dømmer som vinner den som får det største stykket av brødet i munnen. Og det er vinneren som siden skal styre husholdningen. Det mannlige antrekket er etter tradisjonen flanellskjorte og svart rallarhatt. Den som kommer fra Finland skal ha en neverkont, med øks og rugfrø i. Min utmerkete kont er lokalt laget.

Midt under åpningen kom det et telegram fra Oslo, der kongeriket Norge anmodet om republikkens assistanse for å losjere en farlig terroristmulla. Om ikke lenge kom en minibuss malt som politibil til stedet, og politiet leide ut vedkommende person, som ble plassert i en liten hytte fraktet på en traktortilhenger, kalt "Mullala". Mullikkala finnes jo allerede på stedet. Lokalavisene Østlendingen og Glåmdalen bragte morsomme bilder av dette.

Det er en tradisjon ved åpningen at Finlands ambassade legger ned krans ved bautaen over Carl Axel Gottlund. I år var det charge d' affaires, ambassaderåd Tauno Pesola, som utførte oppgaven med stort engasjement.

Neste morgen deltok skribenten av disse linjer i den to mil lange "Gottlundmarsjen" for åttende gang. Først går turen gjennom skogen og langs steingjerder til en høy bakketopp, der den deler seg i en kortere og en lengre rute på tunet til finneplassen Furuberget, hvor den svenskfødte gammelvertinnen Kerstin serverer velsmakende saft. Så går turen forbi den gamle grensen og "Rikssteinen" (som er grunsteinsrøset etter boligen til en kjent trollmann Rie-Eksten) ned til Helgensjøen og deretter langs et vakkert strandlandskap tilbake til utgangspunktet. Etter åtte ganger får man som minne en pins med et ekorn. Motivasjonen er fortsatt sterk, da man etter ti ganger får den flotte, forgylte brystmedaljen "Suomalaisten liitto-merkki" eller "Finnskogens härads sigill", som går tilbake til selveste Gottlunds tid.

På søndagens program var det en toneandakt i det vakre kapellet, kavalkade og oppvisning i lokalmuseet Finnetunet, og til slutt det årlig spilte "Spillet om innvandrerne", der hele bygda medregnet barna deltar. Forestillingen begynner med at Pekka Laurinpoika (Per Larsson) kommer til Røgden og ender med dagens ungdoms rapping. Også Gottlund er med, både som en from troende og som en forherdet kvinnebedårer. I år ble det ny seerrekord, med 300 på lørdagen og et par hundre på søndagen, til tross for fare for regn.

Finnskogdagene har ofte hatt besøk fra Savolax, bl.a. fra Rautalampi og Juva. En gang kom det en gruppe setumaaboer fra Estland. I år opptrådte sang- musik- og dansensemblet "Toive" med studenter fra universitetet i Petroskoj som gjester, som til tross for at de er amatører var glimrende. Blant de 42 medlemmene var det ingermannlendinger, karelere og russere samt en halvt vepsisk og en ukrainer. Mesteparten av programmet var på finsk og karelsk, men det var også vakre og kulturelt interessante sanger f.eks. på en russisk dialekt fra Pudoisi bak Onegasjøen og til og med noen mariske dansesanger på originalspråket. I kirken ble det framført vakre andektige sanger, som delvis hørtes ut som ingermannlandske. Som gammel russlandsfarer gledet jeg meg over denne studentgruppens eleganse og gode smak. Proggressirujet progress! På gruppens hjemmeside kan man høre dem, http://toive.karelia.ru/.

Det er slett ikke verst å være pensjonist, mange hilsener til alle! Men jeg anbefaler også ferierende å ta en tur til Finnskogen, kanskje den andre helgen i juli neste år.

Jorma Inki, tidligere ambassadør i Oslo


Turkart - planleggingskart - Finnskogen nord
Turkart - planleggingskart - Finnskogen sør


Kopi fra boka Spillet om innvandrerne, utgitt av Trysil-forlaget v/ Thorbjørn Bakken.

På den norske Finnskogen I
 Kapittel 76 i læreverket Ymmärrän! av Bente Imerslund. Her oversatt til norsk av forfatteren.
I Ruija betyr "finn" same. "Kven" er en nordmann som er av finsk slekt. På den norske Finnskogen er "finne" en nordmann, som er av finsk slekt.

Allerede 250 år før finnenes store utvandring til Ruija, hadde det flyttet mange savolaksere vestover til Värmlands øde skogs- trakter. Den svenske staten hjalp dem til å komme i gang fordi den ville ha jordbruk i disse områdene.

Det var mange grunner til utvandringa. På slutten av 1500-tallet hadde bøndene i Savolaks det dårlig; de ble undertrykket, skattene vokste, det var mye sykdommer og hungersårene ble etterfulgt av kriger.

Finnene dyrket jorda på en måte som omtrent ikke ble brukt i Sverige: de brente svedje. Skogen ble felt, men den ble ikke brent med en gang. Først når den var tørr, ble den brent, og ned i asken ble det sådd rug. Det samme svedjelandet ble ikke brukt mer enn et par år, slik at denne dyrkingsmetoden ødela mye skog. Etter hvert trengte gruveindustrien mer og mer skog, og det oppstod konflikter mellom den og finnene.
Nieminen Pirita (2005): Kaskiviljely. Historia ja Mustiala. HAMK Mustiala. Opinnäytetyö.
Noen finner fortsatte over grensa til Norge. Den første finnegården ble bygd ved Røgdensjøen cirka 1620. I Norge brente finnene svedje et par hundre år, men også der oppstod det etter hvert konflikter. Private kjøpte skog av staten og tømmerverdien steg.

Finnene levde et par hundre år isolert og hadde ikke mye å gjøre med nordmennene. Språket og kulturen holdt seg uforandret nokså lenge. Finnene giftet seg sjelden med nordmenn. Men først på 1800-tallet hadde disse finnene for første gang etter avreisa igjen kontakt med Finland. I dag kan finske forskere dra til Finnskogen og studere byggeskikken på 1500-tallet.
Besvar disse spørsmålene:

  1. Hva betyr ”kven” i Ruija? (Ruija – den finsktalende delen av Nord-Norge)
  2. Hva betyr ”finn” i Ruija?
  3. Hva betyr ”finne” på Finnskogen?
  4. Til hvilket land flyttet savolakserne først?
  5. Hvordan dyrket finnene jorda?
  6. Brente svenskene svedje?
  7. Hva slags korn dyrket finnene?
  8. Hvorfor ødela den finske dyrkingsmåten mye skog?
  9. Hvorfor steg tømmerverdien i Sverige?
  10. I hvilket århundre fortsatte de første finnene fra Värmland over til Norge?
  11. Hvorfor ble finnenes språk og kultur bevart så lenge?

* * * * *

Årsaken til utvandringene fra Finland
(Denne teksten er hentet fra: http://www.finnskogen-turistforening.no/omfinnskogen.html)

Hvorfor reiste finnene fra Finland? For det første var Sverige og Finland ett rike på 1500-tallet. Vi må også her ta med resultat fra forskjning omkring samenes historie. Den viser at samisk befolkning en gang har vært enerådende i stort sett hele dagens Finland. Rundt 1500 ble samene fordrevet fra Savolax og Karelen - skogfinnens distrikt. Dette sammenfaller i tid med skogfinnenes innvandrign øst fra Russland til Finland og videre vestover mot Norge. Kanskje overtok skogfinnene en ledig plass etter samene i Midt-Finland?

Iallefall; det har helt siden middelalderen vært forholdsvis stor folkeflytting mellom Finland og Sverige. På Gustav Vasas tid flyttet flere tusen finner vestover. Han kommanderte side fogder til å sende over passende mengder finner som arbeidskraft. Gustav Vasa bidro aktivt til folkevandringen ved å skaffe finner som arbeidskraft ved gods og bergverk. Årsaken til denne flyttestrømmen var altså rett og slett "svigninger i arbeidsmarkedet". Det er viktig å ha med seg denne delen av historien også, da den på en måte åpner en utvandringsbølge.

På 1500-tallet; særlig i 1540- og 50-åra skjøt utvandringen fart på nytt. Hertug Karl (senere Karl IX) lokket med blant annet sju års skattefrihet for finner som ville bosette seg i Sverige for å dyrke opp de enorme skogområdene i landet og naturligvis øke kronens skatteinntekter på lengre sikt. Dette falt sammen med uår i Savolax-området. Dermed var den skogfinske utvadringen i gang, en bevegelse som altså ikke stoppet før den nådde langt inn på Østlandet.

En medvirkende årsak til utvandringen blant skogfinnene, finner vi trolig også i utvandrerens tradisjon ("blod"). Det finske folkeslaget vi her snakker om vandret som vi allerede har påpekt, selv inn i Finland østfra. Vi har altså her å gjøre med et folk som allerede var vant til å flytte fra sted til sted. Og de tok med seg sitt livsgrunnlag; svedjebruket.

De finner som bosatte seg i Midt-Sverige, etterhvert så langt vest som i Värmland og til slutt på norsk side av grensen, hadde altså en annen bakgrunn for flyttingen enn ønske om jobb innen bergverk og hånddverk. De bar med seg sin egen jordbrukstradisjon, svedjebruket som vi skal komme tilbake til etterhvert. Denne jordbruksformen krever store ressurser i form av frodig og helst gammel skog. Etterhvert som skogområdene ble utbrent i Øst- og Midt-Finland (Savolax-distriktet), flyttet svedjebrukerne vestover, nordover og østover. Savolaksene som denne folkegruppen blir kalt (vi vil videre kalle gruppen skogfinner), ble en større innvandringsbølge til Sverige enn de vest-finske utvandrerne oppmuntret av kongen, ble.

Ønsket om å drive sitt svedjebruk, førte derfor skogfinnene til skogene og ikke til byer og tettsteder, dit vest-finnene stort sett flyttet. Skogfinnenes utvandring skjøt for alvor fart i 1570-åra og pågikk for fullt til rindt 1640, men det var skogfinner som utvandret til langt inn på 1700-tallet. Skogfinnene spredte seg utover store deler av Midt-Sverige, men ett sentrum for bosetting, ble i grenseområdet mellom Øst-Värmland, Närke og Västergötaland. Derfra spredte bosettingen seg nordvestover mot Dalarna. Til Väst-Värmland og Norge, altså til det vi i dag kaller Finnskogen, kom skogfinnene først mot slutten av 1500-tallet.

Skogfinnene kunne dette med markedsføring! Det er kilder som viser at i 1584 dro en utvandrer tilbake til Savolax og fortalte om de lovende svedjeområdene i Vest Sverige. Det var sikkert fler tilfeller av slikt, og det dempet neppe utvandrerlysten.

Rundt år 1600 førte dårlige år (hungersnød), ufred og krig til at utvandringen fra Savolax tok seg opp. I det hele tatt så spredte innvandringsbølgen seg i Sverige og etterhvert i Norge som ringer i vannet. Etterhvert som flere finner kom, ble det behov for å lete etter nye, gode svedjeområder i alle himmelretninger. En av disse retningene var altså vestover mot dagens Finnskogen.




Svedjebruket
(Denne teksten er hentet fra: http://www.finnskogen-turistforening.no/omfinnskogen.html)

Svedjebruket var altså skogfinnenes hovedkulturbærer og deres næringsveg. Vi finner i dag igjen rester av det i form av navn. Alle navn som har leddene; bråten, vål og ris i seg, vitner om gamle svedjemarker. I tillegg kommer en rekke finske navn som relateres til svedjebruket.

Svedjeteknikken varierer med skogstypen, men forenklet foregår den slik: Skogen hogges ned, den tørker på bakken, den settes fyr på og kornet (rugen) såes i aska. Det ble også sådd neper. Svedjene kunne være små, bare noen titalls meter i firkant, men de kunne også være store, opptil flere kilometer i alle retninger. Det fortelles om en historie fra 1600-tallet da en av de store svedjebrukerne (forskerne bruker faktisk ordet svedjeentreprenør om de største brukerne) hadde laget til en gedigen svedje, og en annen mindre bruker hadde startet med sin svedje inne i den store, uten å være klar over storsvedja som var på gang. De største svedjebrukerne var rett og slett arbeidsgivere med opptil flere hundre mennesker i arbeid samtidig med de største prosjektene.

"Huuhta" er det finske navnet på storsvedje. Slike svedjer trengte næringsrik, gammel granskogmark for å bli vellykkede. Det sier seg selv at slike jordbruksformer krever utrolig store areal, fordi området jo bare kunne brennes en gang, iallefall som huuhta-svedje. Skogfinnene fant litt av et svedje-paradis på Finnskogen. Store og urørte skogområder med mye gran.

Litt mer om svedjeteknikken. Første vår ble skogen hugget slik at den lå på bakken og tørket sommeren og høsten. Neste sommer ble området brent og skogfinnene sådde rugen og nepene (som var spesielle "rugneper" som nærmest vokste oppå bakken og ble brukt til for) i asken mens den ennå var så varm at det så vidt gikk an å gå i den. Først på høsten tredje året var kornet klart for innhøsting. Svedjerugen er en spesielt hardfør korntype. Den skyter lange skudd, ca 2 meter, og det sitter en rekke skudd i samme rot. Alle skuddene kommer fra det samme såkornet, og foldsrikdommen er eventyrlig; opp til 3.000! På særlig rike svedjemarker sådde skogfinnene også rug i samme aske høsten tredje året og høstet så andre avling høsten det fjerde året. Men så var jorda brukt opp til korndyrking, og prosessen gjentok seg på nye svedjemarker.

Jorda i den gamle svedja ble overlatt til seg selv, og det vokste opp gras, planter og etterhvert busker. De gamle svedjene ble da til gode beitemarker for buskapen. Noen av disse gjenvokste svedjene, gjerne de som lå på den beste jorda, ble så utgangspunkt for fast bosetting med åkerbruk senere.

I løpet av 15 til 30 år vokste svedjene igjen med lauvskog. De kunne da svies av på nytt etter enn annen svedjemetode kalt "kaski" som betyr svedjeland eller svedjing i løv- eller blandingsskog. Skogen ble her felt midtsommers da løvet er størst. Våren etter ble svedjen brent og samme høst ble rugen sådd. Denne rugen var av en annen type enn den som ble brukt på huuhta-svedjene. Rugen kaltes kaski-rug. Neste høst igjen var denne rugen klar for innhøsting. Finnene sådde også neper i slike svedjer og etter hvert også poteter. Senere ble det også sådd bygg i slike svedjer. Andre- og tredje året etter ruginnhøstingen ble det ofte sådd havre i kaski-svedjer. Disse svedjene kunne gjerne brukes opptil 6-7 år, men avlingene ble dårligere og dårligere for hvert år som gikk. Muligens ble også andre svedjeformer brukt på Finnskogen. Fra Finland kjenner vi iallefall en rekke andre former for svedjebruk.

Jeg nevnte Gottlund tidligere i artikkelen. Han skriver i sine dagbøker at han mente svedjebruket på Finnskogen var svært gammeldags. Så han fikk sendt over en svedjeekspert fra Finland i 1820-åra. Denne mannen lærte finnene om nye metoder og om bedre bruk av plog under arbeidet.

Svedjingen tok grovt sett slutt midt på 1800-tallet. Jordprøver viser at svedjing iallefall var i gang til ca 1855. Det fortelles om svedjing også etter det, ja til og med på starten av 1900-tallet. Årsaken til at det tok slutt var dels mangel på gode svedjeområder men ikke minst det at skogen ble mer viktig som tømmerressurs. I løpet av de senere åra er forøvrig svedjetradisjonen gjennopplivet flere steder på Finnskogen, i størst skala på svensk side av grensen øst for Røgden. Her har jeg selv vært med og oppleve at svedjen brant og fått se hvordan rugkornet så ut.

For en del år tilbake ble det funnet svedjerugkorn i sprekker i ei gammel rie (finsk ord for korntørke) på Finnskogen. Det viste seg at kornet var spiredyktig etter kanskje 150 år i ria. Derfor har vi fortsatt svedjerug på Finnskogen. Det arbeides nå med å odle fram mer korn for å sikre genmaterialet for framtida. Forøvrig tror man at hver grend hadde med seg hvert sin avart av svedjerugen fra Finland. Et kornslag som var spesielt for den grenda de flyttet fra. Slik har det trolig vært en rekke forskjellige rugarter i svedjene på Finnskogen.

Svar på disse spørsmålene:

  1. Nevn noen stedsnavn (eller ledd i stedsnavn) knyttet til svedjebruket som ble drevet på Finnskogen.
  2. Gi en forenklet beskrivelse av svedjeteknikken.
  3. Hva betyr ordet ”huuhta”?
  4. Hvilken type skog egnet seg best til svedjebruk?
  5. Hva var spesielt med denne typen svedjebruk?
  6. Hva gjorde man med den gamle, utpinte svedjemarka?
  7. Hva betyr ordet ”kaski”?
  8. Hva er forskjellene mellom ”huuhta” og ”kaski”?
  9. Når tok svedjebruken grovt sett slutt?
  10. Hva var årsaken til at svedjebruket tok slutt?

Spørsmålene er laget av: Victoria Isaksen og Hans Albert Halden, geografielever på Nordreisa videregående skole

Carl Axel Gottlund
(Denne teksten er hentet fra: http://www.finnskogen-turistforening.no/omfinnskogen.html)

Carl Axel Gottlund er den kanskje mest sagnomspunnende person som har vært innom Finnskogen. Han har fått tilnavnet "Finnskogens apostel" men kunne likegjerne vært kalt "Finnskogens casanova".
Gottlund var prestesønn fra Finland. Under sin utdannelse, fattet han interesse for de finske utvandrerne til Sverige og Norge. Etter en del fram og tilbake reiste han i 1821 til Solør og Värmlands finnskoger. Hans kongstanke var å vekke utvandrerne både kulturelt og samfunnsmessig. Ja, han ivret til og med for at finnebygdene på begge sider av grensen skulle slå seg sammen og danne et eget land.
Vi kan lese om Gottlunds tanker, ideer og opplevelser i hans egen svært omfattende dagbok som er utgitt på norsk av Gruetunet Museum; "Gottlunds dagbok". Boka anbefales både på grunn av historiske hensyn og utfra at den rimelig saftig skildrer personer og forhold Gottlund møter.
I dagbok kan vi lese et speilbilde av det finske samfunnet på begge sider av grensen. Gottlund prøvde å hjelpe finnene til et bedre liv. Vi kan vel si at han langt på veg vakte utvandrerne interesse for å ta vare på den finske kulturen, sin egen stolthet og dessuten startet hans reise en reaksjon som skulle føre til flere selveiere og større frihet for finnene på begge sider av riksgrensen.
Noe norsk-svensk "Finnskogrike" ble det som kjent aldri. Men hver sommer ei helg i juli, løsriver norsk finnskog seg i "Republikken Finnskogen" med hovedsete på Svullrya på Grue Finnskog; en republikk med egen regjering, eget flagg og eget visum blant annet.


På den norske Finnskogen II    

Kapittel 77 i læreverket Ymmärrän! av Bente Imerslund. Her oversatt til norsk av forfatteren.

Jeg heter Henrik, men jeg kalles for Heikki. Jeg er 44 år gammel og jeg er av finsk slekt, men dessverre kan jeg ikke finsk. På Finnskogen er det ikke lenger noen som snakker finsk, men noen kan et par ord og deler av sanger. Bestemor var den siste i min slekt som kunne finsk. Jeg bor i det samme huset som hun også bodde i. I bestemors barndom var det både røykstue og røykbadstue her, men de ble ødelagt. Mine foreldre syntes det var verken fint eller praktisk å bo i slike gammeldagse bygninger. Nå er jeg allikevel stolt av min finske opprinnelse, men den gang var det skam å være finskættet. Nordmennene hadde mange fordommer mot "finnene". Bestemor har fortalt meg at da hun gikk for presten, kunne de unge på kirkestedet si: "Lukt! Hun der er fra Finnskogen. Hun lukter røyk."

røykbadstue
Røykstue ved Røgden, Grue Finnskog. Foto: Segersteds samling 1890 (Helsingfors Universitetsbibliotek)

Selv om det ikke lenger er noen som snakker finsk, prøver man likevel å bevare de finske husene, skikkene og kulturen. På mange finnegårder bor det likevel ikke noen lenger. Det var vanskelig å dyrke jorda som hørte til gårdene, og gårdene har derfor blitt lagt øde. De finske stedsnavnene blir glemt hvis det ikke er noen på stedet som bruker dem. I det siste har forskerne begynt å samle navnene.


Hentet fra mikaeli.mikkeliamk.fi/mikaeli/arkisto/tyoelama/kasityot/tuohi.htm

Av mor lærte jeg som ung å lage spesialretten for dette stedet, "motti". Når vi har gjester fra andre steder, byr jeg dem det. Far var god til å lage nevergjenstander. Jeg har dessverre ikke lært det. Sist vår var jeg i Finland. Dattera mi spiller i skolekorpset, og det drar om våren til Rautalampi. Derfra kom våre forfedre. Det var artig å fastslå at folk der hadde de samme ansiktstrekkene som vi.

 

 

 


Hentet fra: www.tkukoulu.fi

Musikk-korpset ca 1978
Musikk-korpset ca 1978. Prospektkort
Besvar disse spørsmålene:
  1. Snakker folk på den norske Finnskogen fremdeles finsk?
  2. Kunne Heikkis foreldre finsk?
  3. Hvorfor likte ikke Heikkis foreldre å bo i røykstue?
  4. Hva tenker Heikki om sin finske opprinnelse?
  5. Hvorfor sa man om folk fra Finnskogen at de luktet røyk?
  6. Av hvem lærte Heikki å lage motti?
  7. Hvorfor var Heikki i Finland i fjor sommer?
  8. Fra hvilken kommune kom Heikkis finske forfedre?
 

Innlagt: 21.06.2004
Tid ca: 0
Antall: 0
Type: Tilbehør
Hoved ingrediens: Mel/gryn
Anledning: Hverdagsmat
Land: Norge
Nasjonal eller tradisjonsrett

Kilde:
Hedmark Bygdekvinnelag

Oppskrift på motti fra Grue Finnskog
1 kopp vatn og 1 teskje salt kokes opp. Så helles 2 kopper mjøl over vatnet (godt mottimjøl er havre eller bygg som er malt på gamle bygdekverner og tørket godt). Mjølet skal dekke vassflata, og vatnet vil da koke opp i små ”vulkaner”. Mens en med sleiva forsiktig soper mjølet over ”vulkanene” skal en synge første verset av ”Vår Gud han er så fast en borg”, - og så rører en til mjølet er blitt til klumper så store som en negl. Hvis en rører for tidlig, blir mottien rå og stor. Rører en for sent, blir mottien liten, mjølet og tørr. Det heter at lat kjerring koker godt motti, eller også at du skal rekke på bua og skjære flesk til mottien mens den koker. Mottien serveres med stekt flesk og fleskefett.
Restene brukes som dessert med sur mjølk og sukker på.

Oppskriften er hentet fra: Hårdaskost og hærdasmat: gamle matretter fra Hedmark. Utgitt 1980 av Hedmark Bygdekvinnelag
Gjengitt med tillatelse fra Hedmark Bygdekvinnelag


Tuula Eskeland forteller om sitt stedsnavnarbeid på Finnskogen
Intervjuet av Bente Imerslund under Finnskogdagene i juli 2005.
Her på Finnskogen møter jeg stedsnavnforsker Tuula Eskeland. Når jeg spør folk: "Kunne du fortelle litt mer om disse stedsnavnene?", da viser de vanligvis til Tuula. Tuula, du har forsket på disse navnene i årevis og du har tatt doktorgraden på dem. Kunne du kort fortelle meg litt om disse stedsnavnen på Finnskogen, selvfølgelig om de finske stedsnavnene?

Du sa kort, nå, jeg skal forsøke å være kortfattet, det er vanskelig i dette tilfellet, men hvis jeg kan fortelle det at jeg begynte her – jeg skrev hovedoppgave om dette emnet ved Helsingfors universitet – og jeg samlet stedsnavn her fra 1969. Så skrev jeg hovedoppgaven ferdig og så hadde jeg en pause og senere fikk jeg muligheten til å begynne å samle navn igjen. Finnskog-forskningen våknet på en måte til nytt liv og så samlet jeg flere navn, jeg dro omkring her og intervjuet folk. Det var mest menn jeg intervjuet. Mennene her i området kjente disse navnene, for før i tida var kvinnene hjemme og mennene var i skogen. Men så var det også noen kvinner som hadde kjennskap til navnene. Det var barnløse kvinner som kanskje var mer med mannen sin i skogen, de plukket bær, de kom seg mer ut og de kjente disse navnene. Så skrev jeg om disse navnene – en doktorgrad om alle navnene og jeg disputerte i Oslo i 1995 – ved Universitetet i Oslo.

Men hva slags navn, du spurte hva slags navn. Jo, for det første det at hvis man tenker på denne historien, når finnene flyttet hit, ja finnene flyttet jo fra Øst-Finland, og i Øst-Finland har man denne svedjebrenningen – svedjebrenningen er en næringsvei. Vel, det var en næringsvei den gang da de flyttet hit på 15-1600 -tallet og så var det folk fra Øst-Finland som brente svedje og disse folka hadde den kulturbakgrunnen, at de hørte til i et svedjebrenningsmiljø og i dette miljøet var slektsnavnene viktige. I Vest-Finland derimot var det gårdsnavnet som var viktig.

Og så valgte jeg som tema for min doktorgrad disse to temaene, altså termer som har å gjøre med svedjebrenning og med slektsnavnene. Slektsnavnene har nemlig blitt bevart utrolig godt i de der stedsnavnene, fordi navnene var viktige. De var altså viktige, de hørte til i et slikt svedjebrenningsmiljø. Og hvis man så tenker på dette skandinaviske miljøet, her var det vanligvis fars navn som var viktig. Men i Øst-Finland var det slektsnavnet.

Navneplate finske navn
Navneplate finske navn
Og her på grensa – grensa mellom Norge og Sverige – er det en slik statue, hvor det så vidt jeg husker er 423 – jeg vet ikke om det var akkurat det, men omtrent – 423 slektsnavn, altså de slektsnavnene fra Finland, de er skrevet opp. Mange av navnene slutter på -nen, som er typisk for adelige navn i Savolaks-området, altså –nen: Kekkonen og den gangen hadde man også noen ganger formen Kekkoinen.

Bokstaven i har altså forsvunnet?

Den i-en har forsvunnet fra disse navnen på samme måten som i en gang forsvant fra mange andre navn også. Før var det hevoinen, nå er det hevonen, men i-en er bevart i adjektiv – punainen – bare et sånn lite apropos. Men altså, så forsket jeg da liksom på disse navnene. Min doktorgradsavhandling heter på norsk ”Fra Diggasborrå til Diggasbekken”. Med dette navnet vil jeg vise at, hvordan disse navnene har endret seg, Det har altså vært en sånn slekt – Tikkainen – og når man setter det navnet sammen med et ord som beskriver en terrengformasjon, slik som puro ’bekk’, så blir det vanligvis Tikkas eller Tikkais, kanskje Tikkainen, Tikkaisen og det blir Tikkais. Nå, etter hvert forsvant den i-en, og så forandres også navnene på den måten at t-en blir til d, slik det skjer ellers også i norsk, altså i dette språket t, de harde konsonantene k-p-t blir til g-b-d, og så fikk vi Dikkais og Dikkaisbekken, Dikkaispuro var det først, p ble til b og Diggaisborrå og så fikk man formen Diggaisborråbekken. Og så, når man ikke lenger kunne finsk, da måtte man altså føye til det norske ordet bekken, og så fikk vi Diggaisborråbekken. Nå, det var et nokså langt navn, og nå bruker man ofte ordet Diggaisbekken eller Diggasbekken, hver og en sier det på sin måte.

Jeg har veldig mange slike navn og så har jeg navn knyttet til svedjebrenning, men svedjebrenning – nå skal jeg ikke gå gjennom hele svedjebrenningen – men la oss tenke på denne første svedjebrenningsperioden. Huhta eller huuhta, jeg har bare ett slikt navn, jeg har en såkalt Hoftalamp. Huhta er jo ofte vanskelig å skrive på norsk, det blir gjerne f eller noe slikt.

Så er det slike navn jeg har mange av, navn på små tjen, dem er det virkelig mange av. Og så det som alltid får finner til å le, jeg har altså veldig mange Baskolamp og Baskobekken [paska ’drit, skit’], og det høres selvfølgelig litt rart ut for moderne finner, på en måte, før var betydningen en helt annen, og det slik at dette gamle ordet ofte har den betydningen at noe er dårlig, det forteller Baskolampas eller -bekken, det er et sted hvor man ikke fikk fisk eller en slik betydning.

Det er altså ikke skitlukt der?

Nei, vel, det har nok hatt den betydningen også. Men vanligvis har slike navn hatt en praktisk betydning, man fikk ikke fisk, eller man fikk ikke det og det, oftest fisk. Eller så va det dårlig, dårlig vann eller noe slikt. Og dette er finner veldig interessert i. Man kan si når man altså tenker på dette området, at her døde språket fort, eller nei, tvert imot, det ble bevart lenge. Da jeg kom hit i 1969, sa man at på den norske Finnskogen var den siste finsktalende død.

Altså Niitaho-Jussi?

Nei, Niitaho Jussi bodde på svenskesida. Og Niitaho Jussi levde den gangen. Jeg husker ikke når han døde, men Niitaho Jussi snakket jo finsk. På svenskesida har jeg truffet noen som kunne litt finsk, men ikke på norskesida. På den norske sida var det slike gamle menn, altså menn, jeg har veldig få kvinner, jeg husker ikke hvor mange jeg har, men veldig få. Noen husket navn på blomster, trær, ord for hare, elg, slikt husket de, dette var jo viktige ord.

Stedsnavn eller bare ord?

Bare ord. De husket mange stedsnavn, virkelig mange. Altså jeg hadde den gangen i 1969-70 da jeg dro omkring her, da hadde jeg virkelig fantastisk gode stedsnavnkyndige. Og med dem har jeg fått så utrolig flotte intervjuer. På den tida dro jeg rundt med en sånn – en gammel Tandberg, som var forferdelig tung, og lydbåndene var kjempestore. Du, det var litt av et arbeid!

Var folk glade når det kom en utenfra for å spørre om ting som ikke nødvendigvis hadde hatt så høy status?

Ja, altså vanligvis ble jeg møtt med utrolig mye vennlighet og glede. Og så lurte de veldig på, den gangen i 1969, da var jeg jo helt ung, de var så glade for at en finne kommer dit og prater. Og så var det litt, det var noen som beklaget at de kunne bare gammel finsk, at de ikke kunne min finsk. At de bare snakker gammeldags finsk. Så måtte jeg i det vide og det brede forklare at det er akkurat det jeg er interessert i, den gamle finsken.

Mange ganger spurte folk meg, hva det og det betyr, og den gangen på 1960-70-tallet sendte de brev til meg etter at jeg hadde vært på Finnskogen. Lokalavisene skrev om arbeidet mitt, slik at jeg på den måten fikk virkelig god PR. Folk var veldig vennlige, alle hadde alltid tid. Det var ofte gamle mennesker og de var glade for at noen lyttet til hva de sa og jeg på min side var jo virkelig glad for at jeg fikk disse navnene. Mange tok senere kontakt og det finnes ikke noe så hyggelig arbeid son å få intervjue gamle mennesker. De har så mye å gi. Den gang var jeg for ung til å forstå alt dette, det var en utrolig sterk opplevelse. Men senere, i 1986, begynte jeg på nytt å samle navn. Så, jeg har møtt utrolig mye vennlighet og interesse for saken.

Og så det at når jeg tenker på 1969, da var noen enda litt skeptiske, at hva vil jeg nå her? Er jeg fra ligningskontoret? Dette kommer det jo ikke noe godt ut av. Så, da jeg hadde forklart og avisene hadde skrevet, da kom vi til en slags felles forståelse, men det var fantastisk flotte mennesker, og så satte alle pris på det at jeg er finne. Hvis jeg hadde vært norsk, hadde det kanskje ikke vært like fint. Der var den skogfinnen, vi er skogfinner, vi er ikke norske. Og så var jeg finne, det betydde mye for dem. Mange hadde jo intervjuet dem før, men allikevel, det var så spennende for dem at jeg som ung… var interessert i dette på slutten av 1960-tallet.

Oversettelse til norsk: Bente Imerslund
  1. Hva skrev Tuula Eskeland sin hovedoppgave om? Til hvilket universitet?
  2. Hvorfor var det flest menn som kjente til de finske stedsnavnene?
  3. Hva slags kvinner hadde kjennskap til navnene?
  4. Hva handlet Eskelands doktorgrad om?
  5. Hva er risset inn i minnesteinen ved Røgdensjøen?
  6. Hvilken type finske ord husket noen folk på den norske Finnsogen?
  7. Hva sier Eskeland om det å intervjue gamle mennesker?
Under kan du høre Eskeland fortelle på norsk om sine erfaringer og opplevelser på Finnskogen, om finske stedsnavn, om språk og identitet.
Les mer om navnetradisjonene på Finnskogen. Se kapitlet med overskrift: ”Finske navn”.
 

Rämäinen og Tenhuinen er bare to av et dusin finske slektsnavn finnskoging og navneforsker Niclas Persson fra Värmland kan velge mellom.

 

 

Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no