Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Britt Karin Larsen • Birger NesholenJan MyhrvoldRolf RønningKirkebokdramatikkDag Raaberg
 
Britt Karin Larsen  Intervjuet av Bente Imerslund under Ordkalotten i Tromsø i september 2010.
Britt Karin Larsen er kjent for sin trilogi om tatere og sin interesse for skogfinnene. I 2009 kom romanen Det vokser et tre i Mostamägg, med handling fra Finnskogen på 1800-tallet. Radiokanalen P-2 deler hvert år ut en Lytternes pris. Britt Karin Larsen kom inn som en god nummer to etter Kanusgård. I oktober 2010 kommer Himmelbjørnens skog, oppfølgeren til Det vokser et tre i Mostamägg.

 

Del 1:
Her forteller forfatteren om sitt eget forhold til Finnskogen. Hun er vokst opp i Solør, hvor det var bådet tatere og skogfinner. Først som voksen fikk hun høre at hun selv har finnskogrøtter. Hun nevner forfatteren Åsta Holths pionerarbeid og forteller om kulturfenomen hun har lært hos eldre generasjoner.

Del 2:
Om fornorskinga og forsvenskinga på Finnskogen. Fra ca 1900-tallet skulle ikke barna lære finsk. Om forholdet til storsamfunnet i dag. Om både finnskogingers og tateres tidligere motstand mot å bli "redusert" til en etnisk minoritet, altså ikke "fullgode nordmenn".

Del 3:
Rester av det finske språket i stedsnavn i dag. Hvordan ord ble uttalt på en finsk måte. Larsens neste bok heter Himmelbjørnens skog. Der forteller hun bl.a. om en typisk skogfinsk  auksjon. Folk kunne kjøpe ting de ga tilbake til den som måtte auksjonere bort. Om finnskogingnenes mottakelse av boka Det vokser et tre i Mostamägg.

 

Under Ordkalotten i Tromsø leste Britt Karin Larsen fra sin kommende bok  Himmelbjørnens skog  et arrrangement på Cafe Sånn 09.10. Her er et lite utsnitt av det hun leste:

Der er også den store gamle furua hun av og til går til, og som sikkert andre har gått til før henne. Når det ikke hjelper å gå til mennesker, kan det finnes trøst i å gå til et tre. For finnes det noe i denne verden som et tre ikke har tålmodighet til å lytte til?

Birger Nesholen
intervjuet på norsk av Bente Imerslund under Finnskogdagene i juli 2005.
Om finnekulturen Finnekulturen, bl.a. om røykstua og svedjebrenning. Forholdet til myndighetene.
Sammenligning av kvenenes og skogfinnenes situasjon Sammenligning av kvenenes og skogfinnenes situasjon.
Om anerkjennelsen av skogfinnene som nasjonal minoritet Om anerkjennelsen av skogfinnene som nasjonal minoritet.
Finnekulturen

Birger Nesholen, sist jeg var på kulturdagene her på Finnskogen var i 1979, allerede da var vel du den som visste mest om historikken og kulturen her, kan du si litt om hva som har skjedd i de siste 30 år eller hvor lenge du har holdt på med dette her?

Ja, jeg har jo jobbet med finnskogkulturen i over 30 år gjennom både Gruetunet museum og Finnetunet, og det har jo vært en generasjon med ganske mye utvikling både i samfunnets oppmerksomhet på denne innvandringskulturen på Østlandet og også internt i gruppen. Den største positive utviklingen har vel kanskje vært i gruppen som stammer ifra innvandrerne. Det igjen skaper jo oppmerksomhet utenfra når man ser at det er en befolkning som er veldig innstilt på og ivrig på å presentere sin historiske bakgrunn, og å spre kunnskaper om minoritetens historie og nåtiden i dag og.

Jeg har hørt at for kanskje 50 år siden ble folk fra Finnskogen mobbet, de luktet røyk og det var kanskje ikke så bra å være derfra, hvordan er det i 2005?

Det er vel kanskje flere som lukter røyk i dag enn for 50 år siden. Dette er jo en minoritetskultur som har vært nede i en bølgedal av selverkjennelse kan vi si, på samme måte som andre minoritetskulturer i Norge har vært. Oppsvinget fra bølgedalen begynte vel på 1950-tallet og gikk sakte i starten. Jeg husker da jeg begynte med historie og museumsarbeid på 1970-tallet, da var det fremdeles en del personer som bedrev slektsgransking som da strøk finnene av slektstréet sitt. Så den bratte stigningen opp i fra denne bølgedalen kom nok først på 1980-tallet og fremover. I dag så er det skikkelig rak rygg på de som har avstamning fra den skogsfinske innvandringen, og det er en stolthet som er veldig sterk og som liksom er urokkelig. Det gjør at de som stammer fra kulturen står fram veldig tydelig og er veldig interessert i å spre kunnskaper om både historien og situasjonen i dag.

Finnskogdagene

Nå er det vel kulturdager her for 36. gang, hvordan kom det i gang?

Ja, det kom i gang som et resultat av oppvåkningen og oppstigningen av den her bølgedalen. I 1970 var de første Finnskogdagene og det var kombinert med avduking av minnesteinen over de innvandrede finske slektene til Finnskogen. Det var reist en minnesteinen og der står det innskrevet 431 finske slektsnavn.

Hele arrangementsidéen bak Finnskogdagene var en markering for både omverdenen og området rundt om at dette har vært en minoritet og er et kulturområde som da fortjener oppmerksomhet, det ansvaret tok man liksom i egne hender og gjorde noe aktiv ut av det.

Og siden har det fortsatt hvert eneste år?

Ja, andre helgen i juli hvert år. Det er utstillinger, håndverk og en bred presentasjon av områdets historie og tradisjoner. Dette jo en av de store markingene fra den innvandrede gruppens etterkommere.

Forholdet til det kvenske og til myndighetene

Blant kvener, finskaktivister i Nord-Norge så er det svært delte meninger om hvordan man skal gå fram i forhold til myndighetene, er dere mer enige har på Finnskogen?

Ja, det er vel kanskje en litt enklere situasjon. Her har vi en minoritet eller en interessegruppe som står omgitt av et stort samfunn, mens nordpå er kanskje den etniske sammensetningen mer broket. Her i sør i det skogsfinske så er det nok en stor enighet i dag om at det er ønskelig med en oppmerksomhet og at det er nødvendig med det offentliges bidrag til kulturminnevern og presentasjon av kunnskaper og slikt. Det er ingen prinsipielle uenigheter.

Så da er jo dere mer enige og står mer sammen enn det vi i Nord-Norge gjør?

Ja, det kan hende. Her så er det en interessegruppe som da driver interessene overfor myndighetene, vi har et nettverk av organisasjoner og interesserte personer gjennom ”Skogsfinske interesser i Norge”, som ble etablert i 1990. Og i Nord-Norge så det kanskje litt mer broket med det samiske som da er innvevd i den samme geografien som det kvenske er. Man har liksom både norsk, samisk og kvensk, som da kanskje gjør området mer broket, målsetninger og organisasjoner litt mer broket.

I Nord-Norge hører man ikke så mye om det skogfinske. Synes dere at dere drukner litt i det kvenske?

Ja, vi føler jo det av og til. Og det er vel kanskje ikke bare en følelse heller, fordi at i storsamfunn og hos myndighetene har vi jo oppdaget de siste årene at det er forvirring ute og går om det kvenske og det skogsfinske. Mange i norsk forvaltning trur nok at skogsfinner og kvener er det samme, det er bare litt avstand i mellom. Det har jo resultert i at det er en sammenblanding når det gjelder økonomiske midler for eksempel med det kvenske og skogsfinske i samme båsen. Så vi må nok jobbe med å få en tydeligere markering og tyngre kunnskaper inn i forvaltningen om at det skogsfinske og det kvenske er to beslektede kulturer, mens det går ikke an å se dem i samme båsen i en støttesammenheng, fordi at det veldig lett går ut over det skogsfinske.

Kontakter i andre land

Har du hatt kontakt med andre finskbeslektede minoritetsgrupper utafor Norge?

Ja, det har vi hatt i veldig mange år. Her på Finnskogen så har vi selvfølgelig et løpende samarbeid med tilsvarende interesser på svenskesida, og i et belte i Midt-Sverige som da har hatt skogsfinsk kultur. Utover det så har jeg gjennom 20-25 år hatt et samarbeid med ulike interesser og institusjoner i Finland og med Estland, både institusjoner og med interessegrupper, kanskje spesielt i Setoma. Og med institusjoner og personer i Karelen og med finsk-ugriske grupper lenger østover, og alt dette her er veldig positivt og gjensidig nyttig tror jeg fordi at alt dette her er minoritetsgrupper, eller utenfor Finland så er det minoritetsgrupper i storsamfunn som i veldig stor grad står i samme situasjon når det gjelder å få oppmerksomhet og når det gjelder å få de ulike nasjoners holdning til at dette her er verdier som må finansierers og bevares og alt sånt noe. Jeg bruker å oppdage av og til at når jeg kommer ut i noen områder av disse her østlige beslektede kulturene da ser jeg Finnskogen mye klarere enn det jeg gjør på Finnskogen. Fordi at da får jeg en speiling av Finnskogen ifra et bakteppe som gjør at jeg oppdager andre ting enn de jeg ser når jeg bare går og ser meg rundt på Finnskogen

Kan du utdype litt mer hvordan?

Ja det er mange detaljer, jeg ser det både i folket, i lynnet og i holdninger som selvfølgelig delvis da er formet av at det er grupper som lever som minoriteter i et samfunn og som møtes av holdninger som er tradisjonelle kan du si.

Fra storsamfunnet, fra Russland, Sverige?

Ja, fra Russland, fra Sverige, fra Estland. Det er en annen interessegruppe enn de grupperinger som representerer storsamfunnet eller nasjonens generelle kultur, og som gjør man har spesielle problemer med å bli tatt på alvor og få den oppmerksomheten som en minoritet bør ha for å kunne rette ryggen og for å kunne få presentert sin del av nasjonale totale kulturen. Og jeg ser det veldig tydelig i andre faglige sammenhenger når det gjelder kulturinnhold. En liten detalj som kanskje synes helt meningsløs, uvesentlig, det er fuglekasser spikret på toppen av staurer, det er jo ikke et stort interesseområde i verden, men det er faktisk slik at jeg i all tid har visst om den måten å sette opp fuglekasser på her på Finnskogen. Man setter en lang raja, en lang staur, og så spikrer man fuglekassen i toppen på den, og så setter man stauren ned i bakken. Dette er typisk på Finnskogen.

I stedet for å spikre den på et tre, er det det du mener?

Ja, i stedet for å spikre den på et tre. Og jeg har sett på dette her som interessant i forhold til at det i Norge for øvrig der spikrer man det rett på treet, eller henger det opp med ståltråd på et tre. Men så har jeg oppdaget senere at i Estland så er det akkurat samme tradisjonen med å sette fuglekassen på staur, og i Russland spesielt i disse finsk-ugriske områdene så er det helt vanlig. Og når man da oppdager at man i beslektede kulturområder lenger øst finner de samme fenomenene som man gjør på Finnskogen og ikke i det norske storsamfunnet, da ser man jo Finnskogen tydeligere. Eller ser fenomener på en mye tydeligere måte, som inspirerer til å tenke kulturelle bånd og kulturslektskap og slikt.

Røykstua

Røykstua
Røykovnen i Tvengsberget. Foto: Astrid Reponen 1930.(Museiverket)

Vi som kjenner litt til Finland har jo rede på badstua, og vi vet jo at badstua er viktig også her på Finnskogen. Men hva med røykstua, huset folk bodde i?

Ja, den var jo nesten altomfattende i Finland, fra middelalderen og fram til langt utpå 1800-tallet, og dels innpå 1900-tallet i en del områder. I skogsfinske områder, i Skandinavia så var jo den vanlig på grunn av innvandringen her, mens den fins i dels samme varianter og dels andre utviklingsgreiner kan vi si, og også i Estland og finsk-ugriske grupper i Russland. Og det er jo interessant å se at mange av de ulike greiner – formodentlig fra et felles opphav av en oppvarmingsteknologi – har utviklet ulike tekniske løsninger for å innpasse en sånn oppvarmingsteknikk i ulike bygningstradisjoner som da er nokså annerledes enn standarden som vi ser i Finland.

Svedjebrenning

Svedjebrenning
Finnskogen Turistforening

Finnskogen er vel av de siste områder i Europa hvor man brente svedje, drev svedjebruk, gjøres det noen steder i verden i dag?

Ja, det gjør det, i både Asia og delvis i Afrika og kanskje spesielt i Sør-Amerika så er det en del folkegrupper som fremdeles har svedjebruk, som da går ut på å brenne andre typer av skog enn vår barskog her langt nord på den nordlige halvkule, men prinsippene er jo det samme, det at man brenner ned vegetasjon og sår i asken.

Hva slags korn sår de der i Sør-Amerika for eksempel?

Det er helt andre sorter enn de som er vanlige her. Man dyrker mye mais, ulike varianter av mais, og man dyrker også rotvekster i svedje, og noe av det som, i hvert fall fra omverdenen blir sett på som en trussel mot regnskogen er nettopp dette svedjebruket. At det internasjonale storsamfunnet også forsøker å begrense omfanget av de innfødte stammenes bruk av denne svedjebruksformen for å dyrke.

Og det er de innfødte som bruker det?

Det er de innfødte.

Skrevet ut fra lydintervjuet av Kalevi ~ Karl Øyvind Mikalsen, finskelev ved Nordreisa vgs 2006/2007

 
Svedjebruk i Finland, 1892. Foto: I. K. Inha
 

Les mer om svedjebruk. Se kapitlet med overskrift: Svedjebruket

Besvar disse spørsmålene:

  1. Når begynte folk å bli virkelig stolte av sine finnskogrøtter?
  2. Når ble Finnskogdagene arrangert for første gang? Hvorfor?
  3. Hvorfor er situasjonen for skogfinnene på en måte enklere enn for kvenene i Nord-Norge?
  4. Hva heter skogfinnenes interesseorganisasjon?
  5. Hva er skogfinnenes problem i forhold til norske myndigheter?
  6. Hva er felles for skogfinnene og de gruppene de har kontakt med i Sverige, Estland og Russland?
  7. Hvilket eksempel nevner Nesholen på kulturell likhet mellom skogfinnene og folk lenger øst?
  8. Hva er svedjebruk?
  9. Studer kartet over svedjebruk (se under Rolf Rønning). Hvor langt nord dyrket man jorda på denne måten?
  10. Når brakte finnene denne skikken til Norge?

Jan Myhrvold
 
intervjuet på norsk av Bente Imerslund under Finnskogdagene i juli 2005

Egen slekt, navn, om å ta tilbake det gamle finske slektsnavnet.

Del 1
Egen slekt, navn, om å ta tilbake det gamle finske slektsnavnet. Gottlund og kirkebøkene.
Gottlund-monument
For spesielt interesserte! Del 2
Navnene på insektet hörröläinen ~ härhiläinen ~ horralainer ~ kjempetreveps (For spesielt interesserte!)
De finske slektsnavnene på Finnskogen Del 3
De finske slektsnavnene på Finnskogen.

Del 1

Finnskogdagene 2005. Jeg trodde det var bare gamle folk som var interessert i disse navnene. Men det er ikke riktig. Her har vi en ung slektsforsker, navneforsker, og du heter:

Jan Myhrvold. Jeg bor i Gjerdrum, men jeg har aner fra Finnskogen.

Kan du fortelle litt om ditt arbeid med finske slektsnavn her på Finnskogen og gjerne trekke linjene til Gottlund og hans arbeid på 1820-tallet?

Jeg kan jo fortelle litt om hvordan jeg ble så interessert i akkurat slektsnavn, for det begynte med slektforskning og min egen slekt tidlig på 1990-tallet.

Når jeg fant ut at jeg hadde finske aner, så blei det ekstra spennende, for jeg hadde jo kartlagt de fleste norske bondeslektene mine, og begynte å bli litt lei det, det var ikke så spennende lenger. Så oppdaga jeg at jeg hadde finske aner og tenkte at det kan være noen finske slektsnavn her. Jeg visste veldig lite om det og undersøkte og fant ut at det var gjort en del innsamlingsarbeid og mesteparten bygde da på kilden fra Gottlunds tid der han skrev ting ned i dagbøkene sine og noterte i svenske kirkebøker, finnenes slektsnavn. Det viste seg også at finnene som kom hit til Solør hadde en slektsnavnstradisjon, til forskjell fra vestfinner og til forskjell fra norske bønder. Så to år etter at jeg begynte med det, fant jeg mitt første slektsnavn, og da ble jeg virkelig hekta.

Hva var det slektsnavnet?

Det var Pentikäinen.

Du har jo et alminnelig norsk etternavn i dag, som ikke sier noe om hvor du kommer fra. Kunne du tenke deg å skifte?

Jeg har vurdert det, men det kan jo virke litt for voldsomt kanskje. Det er ikke så mange nordmenn som har gjort det i det området her. Hvis det hadde vært en sammenhengende tradisjon og språket hadde overlevd, så ville jeg nok gjort det. Men språket har vært dødt i min familie i over 100 år, og da blir det kanskje litt kunstig å gjøre det. Samtidig så er det min mors slekt, min mors slektsnavn. Men i dag så ville jeg egentlig ikke brydd meg noe om det. Jeg er ikke ferdig med bearbeidelsen av den tanken enda, det kan hende jeg gjør det i framtida, men i dag synes jeg at det vil virke litt for voldsomt.

* * * * *

Men kan du fortelle litt om disse finske slektsnavnene fra Øst-Finland. Hvor lenge de holdt seg her, litt om hva de betyr og det om Gottlund og kirkebøkene.

Vi kan jo begynne med Gottlund og kirkebøkene, for uten han så hadde vi ikke visst noen ting altså. Vi kunne sett at det sto en forvrengt versjon av et slektsnavn, som Reisen eller Beisen eller Bork i 1600-tallskilder, men vi ville aldri turt å tolke dem. Og det ville sannsynligvis heller ikke fått den samme oppmerksomheten hos forskere i Finland. Men da Gottlund var her i 1821, så var han veldig interessert i dem. For hver gård han som han gikk rundt på, så skreiv han ned og intervjuet folk, skreiv ned de finske slektsnavnene fordi han seinere hadde tenkt å skrive dem inn i kirkebøkene. I tillegg til det, det her var i Sverige han skrev det inn i kirkebøkene. I Norge var ikke kirkebøkene ført på den måten. I Sverige var det satt opp gård for gård, mens i Norge var det bare fødte – døde, sporadiske innførsler, eller blanda alt. Men for to år siden kom jeg over en kilde på Riksarkivet i Helsinki, som viser Gottlunds arbeid med det finske herredet som han ønska. Der har han levert inn en rapport til den finske Riksdagen. Vi har funnet kladden til den og den har vi publisert. I den kladden er det både norske og svenske finnebygder og husholdninger med finske slektsnavn på hver enkelt person, det er de voksne han drar med seg da.

Var det greit for han å få føre inn navnen i de svenske kirkebøkene?

Nei, han har ett veldig tydelig eksempel i dagboka si der han går til han som da er prest eller kyrkohärde i Östmark sogn og forteller han at han synes det ville være riktig å skrive inn slektsnavnene som Gottlund mener prestene har røvet fra dem, for da har dem jo enda slektsnavn og da sier kyrkohärden at det er ikke nødvendig. Men Gottlund får likevel låne kirkeboka og låner med seg den og skriver i løpet av natta inn over 1000 navn. Det her er jo ting som vi har sett i etterkant, så det stemmer, det er over 1000 navn. Gottlund aner at han kommer til å bli avbrutt, for han tror nok at presten angrer seg, så Gottlund begynner å skrive i 11-tida og ferdig klokka 3 om natta, og allerede klokka 5 om morran kom dem fra presten for å hente boka tilbake igjen. Men da var Gottlund ferdig, for han hadde gjennomskuet dem.

Les mer om Gottlunds arbeid. Se kapitlet med overskrift: Carl Axel Gottlund

Les Gottlunds egne ord om kirkebokdramatikken.

Men jeg kan gå tilbake til det andre du spurte om, det med slektsnavnene og hvor de kom fra. Så nevnte jeg at det var ikke noen navnetradisjon på slektsnavn samme måten i Vest-Finland. Der hadde dem samme navnetradisjon som vi har hatt ellers i Skandinavia med sønn og datter. I Øst-Finland så eksisterer det arvelige slektsnavn. De første oppsto antakelig allerede på 1200-tallet i førkristen tid der borte. De slektsnavnene her hadde innvandrerne fra Savolaks og Rautalampi med seg når dem kom til Finnskog-området. Vi kan regne med at sikkert 90-95 % av de som kom, hadde slektsnavn. Det er det jeg arbeider med.

Kan du nevne noen av de slektsnavnene som har vært mest utbredt her, som flest personer bærer?

Du har Räisäinen, Porkka, Vaisinen, Havoinen, Honkainen, Lehmoinen, det er vel av de som jeg kommer på i farten er mest vanlige. De her skiller seg fra de finske slektsnavnene i dag, altså de du finner igjen i navnene her i Finland i dag, forskjellen er at i Finland har det vært en normering av navnene, det er den i-en i endelsen av navnet som er borte, så Lehmoinen heter Lehmonen i Finland i dag. Det som vi har beholdt i punainen, valkoinen og sånn.

Besvar disse spørsmålene:

  1. Hvilken kilde er viktig for dem som forsker på Finnskog-slekter?
  2. Hvilket finsk slektsnavn fra egen slekt fant Jan Myhrvold først?
  3. Hva tenker Myhrvold om det å skifte til et av de tapte finske slektsnavnene?
  4. Hvorfor var de svenske kirkebøkene mer velegnet enn de norske til Gottlunds formål?
  5. Hvilken viktig kilde fant Myhrvold i det finske riksarkivet?
  6. Hvordan lurte Gottlund den svenske kyrkohärden?
  7. Hvor gamle kan de østfinske slektsnavnene være?
  8. Hvilken navnetradisjoner hadde man i Norge på den tida?

Rolf Rønning
Egen slekt og om Niitaho Jussi Egen slekt og om Niitaho Jussi, den siste finsktalende på Finnskogen.
Kontakten med Finland og med norske myndigheter Kontakten med Finland og med norske myndigheter, særlig myndighetenes passive holdning til den nasjonale minoritetene skogfinnene.
Finske særtrekk i kulturen på Finnskogen Finske særtrekk i kulturen på Finnskogen. Å bo i skogen. Mentalitetsforskjell
på finnskoginger og mer urbane folk. Badstutradisjonen – røykbadstue. Ovnen i ei
røykstue. Hvorfor man sluttet med røykstuer. Om forholdet mellom skogfinnene og
de fastboede flatbygdbøndene.
Svedjebruk Svedjebruk

Svedjebruk

Hva er svedjing?

Du feller ned skogen i april det ene året og så lar du det ligge et år eller to med kvist og baret på og så tenner du på og brenner opp det som ligger der, drar ut det som kan brukes til noe og så sår du rug i aska. Og så skal det ikke gjødsles, harves eller pløyes eller noen ting. Slik ligger det da. Utpå høsten kommer det ut noen tuer, så lar du dem være til neste år og da kommer det aks og strå og det ga faktisk veldig gode avlinger i gode år.

Les om Rolf Rønnings bok Under Ukkos himmel

Bilden, som är tecknad efter en illustration av Arnulf Bjørshol, visar i schematisk form hur en sved på några år utvecklas till en bosättning.
Huuhta - enligt P M Tvengsberg

Hentet fra: www.vaellus.info/eng_slashandburn.php
 

Du, jeg har hørt at noen veldig interesserte folk har gått på leting etter rugkorn som er hundrevis av år gamle. Er det riktig?

Ja, jeg kan faktisk verifisere det. En som har forsket en del på finnekultur, han fant noen gamle korn i en sprekk i en vegg i ei rie. Han visste at det kornet hadde i hvert fall ligget der i 100 år. Han tok det med seg og så gikk han rundt og samlet inn pent brukte juletrær etter jul og så brente han svedje av dem, granskog. Så satte han korn i den aska og fikk faktisk rug. I dag har vi en del svedjerug til å så ut hvis vi vil, så det er ingen manglevare lenger. Men kanskje dette har noe å gjøre med noe som Olaf Lindtorp skrev om for mange år sia. Borti Viggen, der var det …

Hvor er Viggen?

Det er på svensk side, rett overfor Grue Finnskog omtrent. Der hadde dem et bygg som dem kalte Himlabygg, dem trudde det kom fra Himalaya. Jeg mistenker at det er den rugen som dem trodde var borte, men jeg kan ikke bevise det.

Drives det noe svedjebruk i verden i dag?

Det gjør det nok på sine steder, men den skogsfinske kulturen er vel regnet som den som sist drev svedjekultur aktivt i Europa. Det gjør at UNESCO er veldig interessert i denne kulturen her og ser at det er kanskje den meste interessante lokale kulturen i Europa, og det er ganske store ord.

Det var store ord, men sikkert sanne.

Les mer om svedjebruk. Se kapitlet med overskrift: Svedjebruket

Kan du si litt om beslektede kulturer i andre land?

Ja, vi har jo på russisk side Ingermanland, vi har vepsere og vi har karelere som jo er et litt annet folkeslag, og mordvinere og hva dem heter alle sammen, det er ganske mange. Om vi tar for oss sørsamer og nordsamer, så er det beslektede kulturer, kvener likeså. Det er veldig mange som egentlig kan jobbe ut ifra ei felles plattform. Selv om vi er ulike, har vi og en del likhetstrekk. En litt artig ting. Det var en skogfinne som kom til den nordlige Finnskogen på 1600-tallet, 1656 sannsynligvis. Han bosatte seg i Gravberget og senere i Risberget i Våler. Så vart han borte etter noen år, og da vart det opplyst at han hadde flyttet tilbake til Ingermanland, det er litt sjeldent. Det er det eneste jeg har sett av det.

Les mer om Ingermanland

Les mer om Karelia


"Det behöves inte"
Om Gottlund, som var lurere enn presten og fikk de finske familienavnene ført inn i kirkeboka.

De første finnetorpene på norsk side ble bygd i første halvdel av 1600-tallet. Det gikk nesten 200 år før disse skogfinnene fikk sin første kontakt med gamlelandet. Den unge finlandssvenske studenten Carl Axel Gottlund reiste i 1821-22 omkring i disse traktene og skrev en dagbok fra turen. Han var svært interessert i skogfinnenes finske familienavn, og mente de burde inn i kirkebøkene. Presten Frychius var skeptisk. Sitat fra Gottlunds dagbok, s 311:

Vid vårt resonnement, förde jag ämnet flera gånger på de finska släktnamnen, som finnarna hade, och nämnde, att det var ganska orättvist, att de blivit frånrövade dem av prästskapet samt att jag i de andra socknerna inskrivit dem i kyrkoböckerna, och att jag även ville göra med det besväret här, om han så önskade. Han tackade mig men gav liksom tillkänna, att det numera ei behövdes. Likväl sade jag rent ut, lite förr än jag gick, att jag skulle taga hans kyrkböcker hem med mig til mitt kvarter och där (om det ei vore honom emot) inteckna deras familienamn som jag kände. Att det kunde vara artigt i en framtid att se, vilka släkten här funnits, då intet annat spår av dem vore övrigt, än blott minnet som en saga gik i bygden ...

Gottlund var usikker på når den motvillige presten ville ombestemme seg. Da han kom hjem sent om kvelden, skrev han for sikkerhets skyld inn i kirkeboka de ca 1000 navnene han visste før han gikk og la seg kl. 3. Godt var det, for kl. 5 kom prestens dreng og forlangte å få kirkeboka tilbake. Navnene var reddet for etterslekta!

Kilde: Gottlund, Carl Axel 1986: DAGBOK över mina vandringa på Wermlands och Solörs finnskogar 1821. Gruetunet museum 1986 - i samarbete med finska Litteratursällskapet Helsingfors.

Carl Axel Gottlund Gottlund, fra Spillet om innvandrerne
Foto via Seppo Remes. Fra Maud Wedins hefte Skandinavian Metsasuomalaiset. Finnbygdens Förlag ja Finnsam. Falun 2004. Gottlund, fra Spillet om innvandrerne sommeren 2005.
Foto: Bente Imerslund

Dag Raaberg
intervjuet på norsk av Bente Imerslund under Finnskogdagene i juli 2005.
Spillet om innvandrerne Skuespillet Spillet om innvandrerne. Skogfinnene som nasjonal minoritet. Skogfinnene som nasjonal minoritet.
Gottlunds betydning for finnskogingene Gottlunds betydning for finnskogingene. Interessen for finsk språk. Interessen for finsk språk.
Dag Raaberg esittelee Steffan Mullikkalaa näytelmässä ”Spillet om innvandrerne”.
Dag Raaberg som Steffen Mullikkala i skuespillet ”Spillet om innvandrerne”.

I dag er det 9. juli 2005. Jeg har akkurat sett et fantastisk skuespill som heter:
Spillet om innvandrerne. Og du var en av hovedpersonene og i virkeligheten heter du:

Dag Raaberg. Jeg var altså i spillet Steffen fra Mullikkala. Han var en av de første finske innvandrerne fra Savolaks som kom hit på norsk side av Finnskogen på begynnelsen av 1600-tallet. Det som er litt artig for meg, er at jeg i det senere har funnet ut at jeg faktisk er i slekt med ham. Fire linjer går tilbake til Steffen fra Mullikkala

Visste du det da du begynte å spille den rollen?

Det visste jeg ikke. Og jeg er faktisk og i slekt med den Räisänen som er min motspiller og har en av de andre hovedrollene.

Kan du fortelle litt om hele stykket?

Ja, stykket beskriver jo vår historie og på litt over en time beskriver det 400 års historie. Så det er ganske ambisiøst foråvidt, men jeg vil si at det er kanskje det viktigste bidraget vi viser fram her under Finnskogdagene, andre helga i juli hvert år. Og det er først og fremst slike bidrag vi gjerne vil vise fram. Vi har ei veldig spennende historie å fortelle og vi har kanskje ingen bedre måte å formidle vår historie på til publikum enn å vise det gjennom et slikt skuespill. Det fins jo mange andre måter og medier selvfølgelig. Det er skrevet mye litteratur og vi har samlet mye materiale om Finnskogen, men i dag så trur jeg at Spillet om innvandrerne, det har kommet for å bli.

Og det er stort sett det samme hvert år, bygges over samme lest?

Ja det er det, men det er likevel forskjellig hvert år og vi gjør noen nye vrier og finner på litt nytt hvert år. Men selvfølgelig – sjølve grunnmanuset er det samme.

Med så mange skuespillere i ei lita bygd så får jo en utenforstående følelsen av at hele bygda er med.

Ja det er jo ikke så mye om å gjøre. Her på Grue Finnskog bor det ca 400 mennesker og det er vel langt borti 100 stykker som er med i spillet.

Hvor mange fra din egen familie?

Ja vi er med alle fem i litt ulike roller. Kjerringa mi er ansvarlig for rekvisitter og vi andre er med som skuespillere da, i spillet.

Kan du si litt om han Steffen fra Mullikkala? Om typen og hva han opplever gjennom disse – ja faktisk – 400 år. Hva en finsk innvandringsmann her opplevde.

Ja, det blir jo litt fantasi selvfølgelig, for det er så lang tid sida at en kan jo aldri beskrive det helt korrekt. Men jeg trur at de som kom hit slik som Steffen første gangen ca. 1620 følte det som at de kom til sitt nye hjemland. Det var ganske likt det området de kom i fra i Savolaks. Jeg har jo vært der mange ganger.

Rautalampi eller hvor?

Ja Rautalampi, det var jo på den tida et storsokn som i dag omfatter ca 30 kommuner og det finnes en kommune i dag i Finland som heter Rautalampi, men det er bare en ut av de 30 som inngikk i Stor- Rautalampi-sokn. Både topografi og folk, lynne, alt der stemmer godt med det vi finner her i dag. Så det fins et slektsbånd og jeg trur at da dem kom hit, så fant dem, for det første var det et ubebodd og ubrukt område, de var på en måte presset ut av sitt eget område for det at det var stor befolkningsvekst og de trengte nye områder for å kunne livberge seg med svedjing som var deres sett å leve på.

Foto: Bente Imerslund

I skuespillet så var det viktig det forholdet mellom skogfinnene og den norske staten og mellom skogfinnene og storkapitalister som Anker viktig.

Ja det er viktig å ha den bakgrunn at da skogfinnene kom hit, var de en del av Sverige/Finland og på norsk side var det altså Danmark/Norge. Og det var Kronens skog på svensk side og Statsalmenningen på norsk side. Men etter hvert så foregikk det eiendomshandler og det vart større private skogeiendommer. Og det vart Det ankerske Fideikommiss som eide som de største delene av norsk side av Finnskogen og det vart etter hvert et nokså anstrengt forhold mellom skogfinnene og de store eiendomsbesittera som for eksempel Anker.

Hva med den norske statens representanter?

Ja den norske statens representanter det var jo til å begynne med så var det representanter for den danske regjeringen som gjorde at det var ganske lange bånd fra København og hit. Men de som representerte Danmark/Norge da, var ganske, ganske bøllete rett og slett og styrte med hard hånd. Derfor så prøvde jo finnene her å unngå all kontakt med myndighetene hvis det var mulig. Skogfinnene her, de hadde egentlig ikke noe behov for kontakt med myndighetene. De greide seg jo sjøl og levde sitt eget liv. Men etter hvert så vart de mer og mer avhengig av norske lover og forordninger og etter hvert som skogen fikk verdi, så vart det vanskeligere. For da trengte andre inn på de områdene som før som hadde vært skogfinnenes egne områder på sett og vis. I begynnelsen så hadde ikke skogen noen verdi. Det vart for dyrt å frakte tømmer ut ifrå Finnskogen og den første tida som finnene levde her var dermed ei god tid. Og vi vet at vi finner også de største husdrifter og de største husa fantes i begynnelsen. Så det er ikke slik som kanskje mange trur at det var forferdelig vanskelig i starten. Jeg trur at på 1600-tallet så levde finnene godt på Finnskogen, men de fikk det verre etter hvert. Det vi må komme i hau er at det var vanskelige tider i Norge ellers og i Sverige. Så sjøl om det var dårlige tider her, så betyr ikke det at det var så mye verre her enn andre steder.

Skrevet ut av Hokkuni ~ Håkon Mikalsen, finskelev ved Nordreisa vgs 2006/2007

 

Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no