Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Arvid Petterson om badstukultur • Hilde Skanke om Kvensk institutt i 2015 • Arnfinn Kaaby fra Børselv • Juniorklubben i Børselv • Arvid Pettersons fargerike familiebakgrunn • Anne Wilhelmsen og Mary Kristiansen • Kvensk-norsk gudstjeneste • Gunnar Johnsen • Solveig Samuelsen • Sverre Opdahl • Kaduno loru • Hjertets språkKari MikkelsenJosef LindbäckBjarne HuruDagny Olsen
suomeksi
Arvid Petterson om badstukultur i Porsanger
  • Du Arvid Petterson, jeg trodde faktisk at jeg kunne lage badsturis, men der mangler det visst litt. Fortell hva jeg bør passe på!
  • Å, du kan nok lage ris. Men hvis du ser på baksida av et blad, så ser du at her er det kraftige nerver ut fra midtstilken. De sa at slike blad sitter bedre fast når du bruker riset i badstua. Hvis det er et slapt blad hvor du nesten ikke ser de årene som stikker ut, er det litt mykere og faller lettere av. På nye greiner er det ofte slik. Dette lærte jeg i Finland av en som inviterte meg til en røykbadstuseanse.

  • ​Så du lært ikke slikt hos foreldrene dine? 
  • Nei, etter krigen bygde foreldrene mine et husbankhus. Der skulle badekaret være i kjelleren og vi hadde ikke innlagt vann. Det ble til at vi ungene badet i en stamp på kjøkkenet. Jeg har inntrykk av at etter krigen var det her med badstutradisjon ikke norsk nok. Flere steder i bygda hadde det før krigen i generasjoner vært fellesbadstu som folk gikk i. Da hadde de enten riset med seg eller det lå klart i badstua. Den tradisjonen falt også bort etter brenninga og evakueringa. Heldigvis var det sanitetsforeninger som tok opp skikken med å lage store badstuer rundt omkring i bygda. Da ble badstuene igjen et samlingspunkt.
  • Like etter krigen fikk jeg faktisk lære litt saunabad. Jeg var vel sånn syv – åtte år da det kom finske arbeidere til bygda. Finnene ville gjerne arbeide i slåtta. Tydeligvis var mange av dem veteraner fra krigen og de fant seg ikke arbeid hjemme. Det første de gjorde, var å bygge en sauna. De fant materialer her og der og laget seg en svær badstuovn. Badstua var høy, så de hadde tre trinn opp under taket. Da jeg kom inn der sammen med dem, syntes jeg det var veldig varmt. Finnene krøp sammen på tredje trinn høyt oppe og begynte å drive gymnastikk. Lille jeg satte meg på det laveste trinnet med hodet ned. Men etter hvert har jeg jo fått løftet hodet og kommet meg høyere opp.

    Jeg har aldri hatt den tendensen at jeg skal ha det så varmt i badstua, det skal være behagelig. For meg er den beste temperaturen på rundt 70 grader. Men jeg har mye stein i ovnen sånn at når den er god og varm, hiver jeg masse vann på og får varm damp. Da bruker jeg badstulimen særlig til å lage sirkulasjon i selve dampvarmen. Det åpner porene og du kjenner bare velvære og får den fine duften av bjørka. 
  • Pisket dere hverandre med bjørkeris?
  • Nei, vanligvis holdt man riset selv. Jeg var en gang i sauna med en russer. Han brukte to bjørkeris til å lage luftstrøm etter at han hadde kastet vann på steinene. 
  • Er du nøye med månefasen når du skal lage badstulimer?
  • Nei, ikke så nøye, men det bør nå være før sankthans, mens løvet sitter godt på.
  • Helst på nymåne, altså veksarmåne? 
  • Jada, det der sitter i meg, jeg tar ikke ved fra skogen i nemåne. Jeg bruker å tynne skogen når det er nemåne, da vokser krattet ikke så fort igjen – tror jeg. Når jeg skal starte på et nytt prosjekt, må det helst være på nymåne. Det er noe der som de gamle visste. Jeg har møtt noen som blåser av det, men man skal ikke bare blåse av gammel kunnskap. – Hm, du kan jo selv undersøke om du får mer energi, dersom du holder hardt i sleiva når du koker havregrøt.
  • Men jeg påstår ingenting.

 

Kainun institutti ~ Kvensk institutt i 2015
Skrevet ut etter intervju 07.04.2015.

- Hilde Skanke, du har vært leder for Kvensk Institutt  her i Børselv siden 2010. Hva er de største utfordringene i dag?

- De er mange. Den aller største er å følge opp interessen for det kvenske språket, hjelpe folk, gi dem læremateriell og muligheter til å lære seg kvensk. Vi er syv ansatte per i dag, seks er i hel stilling. Det har ikke vært enkelt å få utført de nasjonale oppgavene vi er satt til. Den kvenske grammatikken er nå akkurat trykket og utgitt. Siden 2010 har vi holdt på med den elektroniske ordboka, det arbeidet skjer i stor grad på dugnad med ildsjeler og fagfolk. I samarbeid med Kvensk språkting holder vi på med ordinnsamlinger, om nyord og orddannelser. Alle disse prosjektene henger sammen, det er en stor utfordring å skaffe nok ressurspersoner og ikke minst penger.

Kvenske språkreir

Nå har vi sammen med Norsk Kveners Forbund startet barnehageprosjektet Kvenske språkreir. Til det skal vi kurse ansatte og foresatte og vi skal bruke språkforbilder, det vil si morsmålsbrukere i lokalsamfunnet. Prosjektet er utrolig spennende og det er avgjørende for språkutviklingen å begynne allerede i barnehagene. Med begrensede ressurser valgte vi å konsentrere oss om Porsanger, for her har vi kommet i fin dialog med kommunen. Tilbakemeldingene er positive og vi prøver det ut. Et slikt pilotprosjekt må videreutvikles, så etter Porsanger er vi klare til å starte andre steder.
Hovedutfordringa også i dette prosjektet er at det i stor grad må finansieres på egne rammer. Vi er ikke i stand til å betale folk fullt ut det de egentlig koster. Nå har vi en intensjonsavtale med Porsanger kommune, som skal legge til rette for at de ansatte skal kunne være med på språkkurset.

Vi satser på barn og unge – med musikk og teater


Se bilder fra musikkprosjektet Uuet laulut

Barn og unge er en sentral del av vårt satsingsområde. Vi prøver å nå dem med musikk og teater. De må få arenaer hvor de tør å bruke et minoritetsspråk. Siden 2008 har vi i samarbeid med kulturskoler i Troms og Finnmark et spenstig musikkprosjektet på minoritetsspråk. Det heter Uuet laulut ~ Ođđa lávlagat ~ Nye sanger. Kulturskolene står for de lokale arrangementene og til slutt møtes alle i Lakselv til en felles konsert. Barna synger på et minoritetsspråk og de kan selv velge reportoar. De har sunget alt fra Sigvart Dagsland til Pink og Michael Jackson. Etter hvert som barna blir tryggere på både seg selv og språket, slipper de seg løs. Plutselig begynner noen å synge Mari Boine. Ei jente sang en 1800-talls salme fra Kolvik i Porsanger. Jo flere arenaer vi klarer å skape for barn og unge, desto mer tør de seinere. De blir sikrere på seg selv og språket blir ikke så fremmed.
Vi har også hatt teaterprosjektet Kuka mie olen? (Hvem er jeg?) i samarbeid med russisk Karelen. Prinsippet er det samme: Barna får en arena, de kommer sammen fra forskjellige miljø og land og greier likevel å kommunisere og oppdage at de har mye felles. Slik ønsker vi å jobbe, men det er svært tidkrevende å gjennomføre med tanke på både penger og menneskelige ressurser. På slutten av 2014 lyste vi ut to stillinger, en fast og en vikar. Til sammen kom det 13 søknader. Utviklinga som skjer innen kvensk i dag er på rett vei. Vi har masse idéer og prosjekter, men mangler ressurser.

Orddannelse – ordforråd – elektronisk ordbok

Kvensk grammatikk

At vi har greid å utgi en kvensk grammatikk på bare syv år er stort. Både Kvensk språkråd og Kvensk språkting har vært med i arbeidet. Ingen har jobbet med det på full tid, folk har ofret mye av fritida si. Man har greid å ta hensyn til alle dialektvarianter og sørget for at alle skal ha en mulighet til å kunne bruke grammatikken.

 

< Eira Söderholm har grunn til å smile bredt. Endelig ble verket ferdig.

 

Norge ha ingen handlingsplan for kvensk språk og kultur. En fattig kommune kan rasere tilbudene

Altfor mye av ansvaret for kvenskundervisning er overlatt til den enkelte skoleledelse og til kommunen. Nå vil Porsanger kommune legge ned Børselv skole, den eneste kvenske skolen i Norge. I Lakselv har de kanskje kvensk i 1. og 2. klasse. Så dreier undervisninga over mot finsk. Det er et resultat av at man til nå ikke har hatt lærestoff, men også av at skoleledelsen ikke er bastant nok på hva slag språkopplæring barna skal ha. I Børselv har det vært kvensk i hele grunnskolen Når eleven er så uheldig å bli trukket ut til eksamen i 10. klasse, så er eksamen på finsk. Ting henger ikke på greip. Jeg skulle ønske vi fikk inn et lovverk som gjør at språkløpet blir det samme uansett skoleledelse. Velger du kvensk, er det kvensk du skal ha. Nå har vi fått lærebøker, Agnes Eriksen har gjort et fantastisk arbeid og det var virkelig etterlengtet. Stor takk til henne, men det er et privat initiativ og dugnad.
Porsanger kommune har i årevis forsøkt å legge ned Solbrått aldershjem her i Børselv. Mange av beboerne er demente og når de glemmer norsken, er bare morsmålet kvensk tilbake. Personalet snakker kvensk og de gamle må ha et tilbud uansett hvilket språk de snakker. Dette er ikke noe å kimse av. Man kan ikke undergrave et språk og en kultur bare fordi kommunen tilsynelatende skal spare penger. Ingenting er satt i system. Når kommer handlingsplan for kvensk språk og kultur?

 


På Kventunet traff finsk.no Arnfinn Kaaby, født i 1950. Han fortalte om barndommen i Børselv – om karding, språk og internat. (Skrevet ut etter intervju 07.04.2015)

Arnfinn kan hele prosessen fra å klippe sauen, karde ulla, spinne garn på rokken og til å strikke klær av ullgarnet. Her demonstrerer han karding. I det siste har han lært seg å veve, også litt mer enn mattevev. Arnfinn prøver å bringe litt av gammelt håndverk videre til yngre generasjoner.

Og hva driver denne karen med?
Jeg driver og karder på et benkekard Det var noe kvenene hadde med seg da de kom hit. Når de hadde klipt sauen, var ulla grov og hadde masse floker. Den første grovjobben ble lettere med benkekard enn med håndkard.
Så dette lærte du som smågutt?
Ja, jeg vokste opp med det.

 

Hvor er du vokst opp?
Ca 1 ½ km herifra, på en liten gård som heter Berge, nær Hestnesfjellet.
Da kunne jo du bare spasere til skolen hver dag?
Jeg kunne ha gjort det, men sånn var nok ikke tilværelsen den gang. Vi ble pålagt å bo på internatet.
Fikk du ikke lov til å bo hjemme på slutten av 1950-tallet?
Nei.
Var det for at man skulle få vekk det kvenske språket?
Ja, det var på grunn av fornorskinga. 

* * * * * * *

Nå må vi se om du fortsatt kan karde!

Språk  
Morsmålet mitt er kvensk, men jeg lærte også norsk. Mor bestemte at vi skulle lære norsk, selv om hun var vokst opp med kvensk. Både min far og hans far kunne samisk, så jeg lærte en blanding av tre språk. Da vi flyttet herfra til Billefjord, lærte jeg samisk både muntlig og skriftlig. Jeg dro sørover, men vendte tilbake i 2001.



 

Juniorklubben

Karin Larsen er språk- og kulturmedarbeider på Kvensk institutt og hun leder Juniorklubben i Børselv. 

07. mai hadde vi Juniorklubb. Vi har begynt på arbeidet med å lage en vippebrønn og hadde bjørk som måtte barkes mens selve brønnkassa måtte snekres. Vi brukte i hovedsak nedfallsbord fra gamle snøskjermer, men også planker som før har vært potetbinge. Tanken om gjenbruk er viktig å vise ungene. Alle var skjønt enige om at det var moro å jobbe ute og at det var lærerikt. I løpet av våren skal vi også pusse og behandle de gamle jordbruksredskapene som vi har. Vi har fått et gammelt utedo som skal settes opp og restaureres. Vi hadde matpause med grilling, som seg hør og bør for arbeidsfolk.


Se så fint vi har innredet, sier Karin Larsen

Her er alt gjennomført kvensk, selv doskiltet

Arvids Pettersons fargerike nordkalottbakgrunn

Kautokeino-opprøret i 1852 fikk mye å si for ettertida, og det var uheldig for Nordkalott-samarbeidet. De læstadianske predikantene som prøvde å følge i Læstadius’ fotspor ble ikke så vel ansett i Norge, særlig fra 1920-tallet. Det påvirket nok også fornorskinga på slutten av 1800-tallet.

Min bestefar fikk overtatt jord, men da måtte han ha et norsk etternavn. Han tok navnet Pettersen. Det opprinnelige familienavnet var Lehto fra Tornio-området. Fra 10-årsalderen ble bestefar fostret opp på gården Parpala, nordvest for Rovaniemi. Bestefar skrev det med to b-er, for uttalen. Barbala er et pent navn i Finland, men i Norge ble det problematisk. Min far opplevde som handelsmann de første årene å få tilsendt varer til Bare balla. Han søkte justisdepartementet om å få forandret navnet. Han hadde ikke funnet noen Pettersen i den norske sagaen, så han søkte om Petterson og fikk det godtatt. Egentlig skulle jeg ha hett Lehto. Min mor var av Greinerfamilien og en tippoldefar kom fra Haparanda. Jeg har også Grape i slekta. Farmors etternavn var Kaarakka. Hun vokste opp på Kaarakka-gården omkring seks mil sør for Rovaniemi før hun flyttet med familien til Bardu. Farfar, Isak Pettersen Barbala, kom til Hamn på Senja da han var 18 år, og de to traff hverandre i Troms og flyttet til Brennelv / Palo i Porsanger. Her drev de et gårdsbruk, og hadde en stund en liten forretning og poståpneri.

En hyggelig slektning i Keminmaa har forsket i slekta og funnet ut at Kaarakka er et karelsk navn, registrert ved Ladogasjøen på 1500-tallet.

På 1980-tallet besøkte min søster, Elsa Greiner Petterson, og jeg bygdemuseet i Yli- Pakkola. Her viser guiden oss Kaarakkas røykbadstu, som opprinnelig sto bare en kilometer unna på Kaarakka-gården. Foto: Arvid Petterson.

 

 

 

 

Det er viktig å prøve å finne ut om samarbeidet som har vært her på Nordkalotten, det åpner store vyer. For meg blir det for snevert å se på bare det samiske eller bare det kvenske, for historien går jo mye videre. Da jeg som 15-åring spurte min far hva vi kan kalle oss, falt ordene omtrent slik:
- Det var rart du spurte, for jeg spurte min far om det samme da jeg var på din alder.
- Hva svarte far din?
- Det er akkurat det samme hva dem kaller meg, bare dem ikke sier lantalainen, for lanta betyr gjødsel eller møkk.
Men nå er det faktisk noen i Nord-Sverige som kaller seg lantalaiset. De tar det positivt og sier det er et navn på jordbrukere. Det var jo kvenene som innførte et konvensjonelt jordbruk i Nord-Norge. For meg er det helt greit at folk som ikke vil kalle seg kven, sier de er finlender. Da må de respektere at jeg kaller meg kven. Jeg har såpass mye slekt også på svensk side og så mye kulturbakgrunn i et videre område at jeg ikke kan kalle meg for finlender. Jeg skiller mellom etnisitet og nasjonalitet. Av nasjonalitet er jeg norsk. Jeg har ikke funnet noen samiske røtter, men er man kven, har man felles aner langt tilbake….

 

Porsanger er virkelig en trespråklig kommune  

Om filmkunstneren Anstein Mikkelsen, se under Kunstnere


Fire glade deltakere på Kipparifestivalen 2011.
Fra venstre: Line Evensen - Kåfjord i Nord-Troms, Grete Alise Nilima Monsen - Alta, Terje Aronsen - Børselv og Dagny Olsen - Alta, opprinnelig Børselv.

Hør sangen Minun ensi kehtolaulu og salmen Jonk' oon turva Jumalassa, sunget av Hans Bjerke


Anne Wilhelmsen er leder i foreningen Qvän Østlandet
og Mary Kristiansen er nestleder.

  • Red: På Kipparifestivalen i Børselv i 2011 traff jeg Anne Wilhelmsen, som er oppvokst her i Børselv, selv om du nå bor i Oslo. Fortell litt om hvordan det var å komme på skolen da du var sånn ca syv år.
  • Anne: Jeg tror det var som med mange andre barn på min alder. Jeg er født i 1955 og jeg kunne jo norsk, så det var ikke noe problem språkmessig i hvert fall. Jeg tror det var sånn som med andre syvåringer på den tida.
  • Red: Så du kunne norsk?
  • Anne: Jeg kunne norsk. Men så var det sånn at i min familie var vi fire søsken. Min eldste bror kunne bare kvensk da han begynte på skolen og min nesteldste bror snakket også veldig godt kvensk. Det var fordi de opplevde våre besteforeldre. Det gjorde nemlig ikke min yngste bror og jeg, i hvert fall i liten grad, så det ble ingen kommunikasjon mellom besteforeldrene våre og oss yngste. Derfor ble det sånn at de snakket godt kvensk og vi yngste snakket norsk. Men når du lever i et miljø hvor man snakker kvensk, så snapper du opp som barn og lærer deg masse ord og forstår alt, men du kan ikke uttrykke deg ordentlig.  

  • Og du Mary Kristiansen, hva slags erfaringer hadde du som lita skolejente i Børselv?



 Kvensk-norsk gudstjeneste


Kvensk-norsk gudstjeneste har blitt en tradisjon i Børselv. Deler av liturgien er på kvensk og prekenen oversettes til kvensk. Menigheten har tatt opp en gammel tradisjon hvor både inngangsbønnen, utgangsbønnen og Fadervår blir lest på kvensk. Det blir sunget tre kvenske og tre norske salmer og tekstlesingen er på begge språk. På bildet ser vi Porsangers kapellan Egil Lønnmo og tolk Terje Aronsen.


Kapellan Lønnmo arbeidet før i Eidsskog menighet i Hedmark. Mange eidsskoginger har finske røtter og Lønnmo har fått kirkekoret der til lære seg noen kvenske salmer. Koret var gjest under Kipparifestivalen og framførte sine salmer under både gudstjenesten og kirkekaffen på Kvensk institutt.


Gunnar Johnsen
er født i 1958. Hans morsmål kvensk var forbudt i barneskolen. På gymnaset valgte han å lese finsk. Bente Imerslund var hans finsklærer i Karasjok 1975-1977, og hun fikk under Kipparifestivalen 2011 intervju med Gunnar, 34 år etter skolen.

Om skolen 

 

  • Du Gunnar, da du begynte på barneskolen, forsto jeg det slik at dere ikke skulle snakke finsk - kvensk.
  • Ja, det stemmer det. Vi skulle ikke snakke kvensk på skolen, ikke i friminuttene. Men vi gjorde det likevel.
  • Dere var ulydige altså.
  • Ja, vi var litt ulydige, men vi var nødt til å snakke det. Vi forsto jo ikke norsk.
  • Hva skjedde i klassa hvis du kom til å snakke finsk - kvensk?
  • Vi ble hysjet ned, vi snakket oss imellom i friminuttene selv om det ikke var lov.
  • Da du begynte på Sami joatka skuvla/Samisk videregående  i Karasjok var du jo ca 16 år. Da skulle du plutselig ha finsk på timeplanen. Var det ikke litt rart at det da var en fordel mens det før hadde vært noe forbudt?
  • Jo, det var veldig rart, men jeg valgte det for jeg kunne jo kvensk fra før og så ville jeg lære litt mer om finsk språk.
  • Jeg husker at vi var på studietur i Tammerfors og da var du den eneste som kunne språket. Har de selv noen minner fra det?
  • Jeg husker jo godt den turen. Det var vel i 1976. Det var veldig spennende for oss å dra til en stor by. Der fikk man jo brukt språket.
Kvensk identitet
 
  • Gunnar, føler du at du har kvensk identitet?
  • Ja, det føler jeg i aller høyeste grad. For det har jo vært mitt morsmål og vi har jo snakket det i all sin tid her i Børselv.
  • Men hva med det samiske? Det har du jo også i familien.
  • Far min kunne jo samisk, han snakka ganske mye samisk. Han hadde jo kontakt med de her som drev med reindrift i Børselv. De var veldig mye hos oss. Det ble jo snakket mye samisk også. Når jeg bodde i Karasjok og Kautokeino, da var man jo nødt til å prate samisk for ikke å bli satt utafor liksom.
  • Bruker du å delta på denne Kipparifestivalen her i Børselv?
  • Det er faktisk første gangen jeg deltar.
  • Hvorfor har du ikke kommet før?
  • Nei, jeg har vært litt opptatt om somrene og hatt litt andre interesser. Derfor har det ikke blitt til det. Jeg har jo egentlig vært lite her i Børselv om somrene.
  • Men kanskje du kommer neste år og senere?
  • Neste år kommer jeg nok. Jeg prater jo med alle de her gamle. Jeg kjenner jo stort sett alle i Børselv. Men jeg ser at det er en del nye ansikter jeg ikke kjenner - de unge.
  • Takk skal du ha Gunnar!

Solveig Samuelsen

  • Du Solveig Samuelsen, det ser ut til at du har en finger med i mye av det som skjer her på Kipparifestivalen. Kan du fortelle litt om din egen aktivitet.
  • Jeg er pensjonist nu, alderspensjonist, men jeg har jo tidligere vært veldig aktiv. Jeg har vært med på å starte den første kvenforeninga i Børselv og vært medlem i alle år. Den første Kipparifestivalen har jeg også vært med å starte. Senere har jeg vært med og hjulpet til med det jeg kunne. Jeg er ikke av de pådriverne mer, første gang har jeg vært, men senere er det andre og yngre krefter som har overtatt.
  • Men du er med i bakgrunnen?
  • Ja, jeg er alltid med i bakgrunnen, hjelper, pusher på. Jeg er interessert i å lage mat som har med de kvenske tradisjonene her, jeg prøver å formidle det.

 

  • Solveig Samuelsen, du har så fin kvendrakt. Har du sydd den selv?
  • Nei, det er en dame som har gått på kurs for å lære å sy slik drakt. Det er ganske strenge regler, det er ikke hvem som helst som får sy slike drakter. Det er ei som heter Else Olsen som har sydd. Men vi har vært med å planlegge – stoffet har vi tatt ut sammen med noen fra Kvenforbundet her i Børselv for mange år siden. Stoffet er håndvevd. Det er veldig mye håndsøm på skjørtet og forkleet. Jeg er jo litt stolt, for det her skjørtet nemlig – det mønsteret hadde mine forfedre da de kom hit til Norge omkring 1750, de vandret i det grenseløse Norden. De gikk med sånne lange stakker, for vi har sett sånne bilder, kanskje de ikke hadde så fine drakter som vi, men de brukte veldig mye sånne lange skjørt og hvite bluser.
  • Så du har oversikt over familien din hundrevis av år bakover?
  • Nei, det har jeg ikke, for det ble ikke tatt så godt var på historien og ikke skrevet ned. Men takket være han Paulaharju, så fikk vi masse bilder Han - en finsk forsker - reiste rundt og tok mange bilder av gamle Børselv og da fikk vi se de gamle draktene damene hadde.

 


Kaksi laksoo, se under musikk

Sverre Opdahl fra Skoganvarre er en kjent milebrenner. I 2006 ga han ut boka Skogens blod. Vi gjengir her kapitlet Tjæremile fra s 115.
Se billedintervju med Lasse Ørnebakk i Kvænangen om oppbygging av tjæremile.
Les om tjærebrenneren Terva-Aapu i Nordreisa.

   
Veden er samlet og hugget opp i passende biter. Bildene er utlånt fra Sverre Opdahl.


Fra boka Skogens blod, s 14: Tjæremila fylles opp med flis. Foto: Arvid Petterson 1991.

Vi sakser fra s 7 og 8 i boka Skogens blod litt om Sverres skolegang:

Skolesituasjonen var nok tung for mange på grunn av språket. Det gikk på norsk i klasserommet, mens vi ute i lek brukte språket vi hadde hjemmefra. Av elevene var de norsktalende  i mindretall. Dernest var det de samisktalende fra Stabbursnes, Igeldas og så langt ute som fra Jonsnes. De fleste elevene var fra Lakselvdalen, Ildskog, Østerbotn og Brennelv, og de kom fra finsktalende hjem.  Og derfor ble finsk det dominerende språket utenfor klasserommet.
........

Vi lærte mye av hverandre på den måten, ikke minst på grunn av den flerspråklige situasjonen. Personlig så hadde jeg lært både samisk og finsk før jeg begynte på skolen. Hjemmespråket vårt var norsk, men i og med at man vokste opp så nært de andre språkmiljøene, lærte jeg en del. Språkmessig var jeg nok priviligert. Dessuten har jeg hatt lett for å lære språk.


Se filmen om Kadonu loru:
Under ser du teksten til kven-rapen Kadonu loru - Den forsvunne regla fra Børselv. Filmen Kadonu loru forteller om ungjenta Karines møysommelige arbeid med å lete fram igjen denne tapte kven-regla fra Børselv.

Hjertets språk
Solgunn Hesjevoll eli Villin Soffin Solgunni. Bente Imerslund intervjuet henne i Lakselv 14.08.08
Solgunn Hesjevoll

Solgunn Hesjevoll fra Børselv, du har jo hovedrollen i den mye omtalte filmen The language of my heart eller Hjertets språk eller Sydämen kieli. Kan du si litt om dine egen flerkulturelle bakgrunn?

Ja, det var jo sånn at mor min har kvensk bakgrunn og far min snakka samisk da, for han kom fra sjøsamebygda Brenna i Porsanger.

Så du har trespråklig bakgrunn?

Ja, det har jeg.

Kan du fortelle litt om skoletida di?

Ja, det var veldig vanskelig for å si det sånn. Fordi at nu snakka jeg jo littegrann norsk bare når jeg begynte på skolen, men det var jo mye som jeg ikke forstod av det norske språket så jeg følte meg veldig utenfor og undervisninga var jo bare på norsk og jeg bodde jo også på internat på vinteren. Jeg hadde en veldig tøff start på skolen ja.

Foto: Bente Imerslund

Det var jo sånn at jeg tenkte at mitt språk var jo mindreverdig fordi at vi ikke kunne snakke det språket. Så jeg fikk etter hvert et mindreverdighetskompleks og jeg følte at mitt språk ikke var noe å satse på. Vi fikk ikke snakke det i skolesammenheng i det hele tatt.

Vet du noe mer om hvorfor lærerne nekta dere å snakke kvensk på skolen?

Ja, det var jo sånn at på 1950-tallet da jeg gikk på folkeskolen, så var det under den harde fornorskingstida. Da var jo fornorskingsprosessen igangsatt, og lærerne fikk instrukser fra skolebestyreren den gangen. Men i ettertid så har jeg tenkt at disse lærerne hadde det veldig vanskelig. De så jo hvordan ungene slet, og de syntes sikkert synd på disse små barna da som ikke følte seg tilpass i skolehverdagen. Det var veldig vanskelig for dem også, men de var jo bare en tro tjener av det norske storsamfunnet. Så det at jeg utvikla identitetsproblemer, det førte jo egentlig til at jeg slutta å snakke kvensk sånn cirka når jeg var i tenårene da. Og det gikk cirka 40 år før jeg begynte å snakke det aktivt igjen da.

Når kom vendepunktet for deg?

Det var – egentlig vil jeg si – min sambygding Terje Aronsen som starta det hele, fordi at han innkalte til stiftelsesmøte for den første kvenforeningen i Børselv. Den gangen så bodde jeg i Karasjok og jeg kjørte faktisk tur-retur for å være med på stiftelsesmøtet, og det var i mars i 1984.

Kan du nevne andre enn Terje Aronsen som har betydd mye for deg?

Ja – andre – den kvenske avisa Ruijan Kaiku har jo betydd veldig mye for meg og for meg har det jo vært en avis der man kunne følge med i hva som skjedde innenfor kvensaken og ho som jobber der har jeg senere blitt kjent med og ho har vært enestående. Ho heter Liisa Koivulehto. Ho er faktisk fortsatt – selv om avisa starta i 1995 – så er er ho faktisk den eneste heltidsansatte som jobber fortsatt i avisa, så ho skulle man egentlig båret på gullstol. Ho fortjener virkelig en stor ære.

Ja. Du, kvensk ble godkjent som et eget språk i april 2005 og i 2006 kom det første kvenskstudiet i gang ved Universitetet i Tromsø. Når kom DU i gang, når hev DU deg med?

Jeg leste jo om det her i Ruijan Kaiku og hev meg på telefonen til studiesekretæren på Universitetet i Tromsø og meldte meg på omgående da.

Kan du fortelle litt om det kvenskstudiet? Du var jo en godt voksen dame når du begynte. Det var lenge siden du hadde sittet på skolebenken?

Det var jo det vet du. Det her språket – det er noe som sitter veldig langt inne i meg, så … Det var veldig stort for meg.

Hm. Du tar nesten til tårene når du snakker om det her. Jeg så jo filmen første gang på et kvenseminar i Tromsø høsten 2007, mens den offisielt da, den filmen Hjertets språk ble vist på filmfestivalen i januar 2008. Men det var ikke så mange i salen som ikke tok til tårene når de så det her. Det var så sterkt.

Ja, det var veldig sterkt å være med på den filmen også. Det var jo egentlig veldig stort for meg i ettertid å tenke på at jeg ble plukka ut til å være med i den filmen da.

Hvordan gikk det med studiet ditt?

Å, det gikk så bra. Av ni eksamener som jeg hadde der så fikk jeg åtte A-ere og en B.

Og A er best oppnåelig.

A er best ja. Så det jo helt ufattelig for meg at det gikk så bra.

Så selv når du var ferdig med eksamen hadde du så liten tro på din egen evne til å skrive kvensk at du ikke skjønte at du skulle få så gode karakterer.

Ja, det var det jo. Tenk at vi for første gang fikk muligheten til å lære å skrive våres eget morsmål, og det på universitetsnivå. Det var veldig stort for meg og – men det studiet var jo var veldig interessant og lærerikt og jeg vil gi veldig ros til våre fantastiske lærere. Det var Eira og Terje og så Anitta i litteratur da.

Kan du sitt litt om filmen Hjertets språk?

Ja, filmen handler jo egentlig om å ta tilbake det tapte kvenske språket. For mitt vedkommende var det sånn at mange brikker falt på plass. Jeg har fått tilbake språket mitt tilbake og føler at jeg nå har hel identitet, selv om det fortsatt er mye følelser når jeg snakker om det. Filmen – den ble jo vist på Filmfestivalen i Tromsø, det var jo veldig stort. For min del så handler filmen om hvor viktig det kvenske språket har vært for meg personlig, hvordan min skolehverdag var og hvilke konsekvenser det har hatt for mitt vedkommende, for min identitet, selvfølelse og tilhørighet i samfunnet.
Da jeg ble spurt om å være med i filmen, vurderte jeg lenge om jeg skulle tørre, men etter hvert så skjønte jeg at jeg hadde en viktig historie å fortelle.

Filmskaperen Sirkka Seljevold og det kvenske språkets utrettelige forkjemper Terje Aronsen under Filmfestivalen i Tromsø i januar 2008. Foto: Bente Imerslund

Men den historien er vel ikke bare din historie? ’

Nei, den berører jo oss alle som har kvensk bakgrunn og har mista språket. Si vi har jo en viktig historie å fortelle til etterslekten, hvordan den norske skole har frarøvet oss muligheten for å lære vårt eget morsmål. Gjennom filmen håper jeg å få fram at uansett kor gammel man egentlig er, så er det aldri for sent å lære seg språket og styrke den kvenske identiteten. Vi har en viktig arv å ta vare på og formidle til kommende slekter. Jeg håper virkelig at filmen kan inspirere flere til å gå i gang med å lære seg språket, både skriftlig og muntlig, og ta del i arbeidet med å videreføre våre språk- og kulturtradisjoner.

Solgunn, da du var ung og egentlig helt til du var godt voksen så var jo kvensk et problem for deg. Men kan du fortelle litt nå – si litt om kvensk som en ressurs?

Ja, i dag er det jo heldigvis blitt en ressurs. Vi lever jo i en verden som er preget av internasjonalisering. På den måten kan kvensk igjen bli en ressurs, og ikke lenger bare et ”tullespråk” og et skoleproblem.

Så da du var ung, var det et tullespråk?

Ja, det var det jo absolutt. Det var jo ikke noe som het kvensk og ikke forstod vi finlenderne så godt heller, så mange av oss trodde det bare var et "tullespråk".

Litt mer om det her med ressurs.

Ja, det er jo sånn at mange av oss tenker at vi skal blåse nytt liv i den kvenske kulturen. For ungdom så vil det åpne seg mange muligheter for de som er interessert i å lære seg språket. Jeg tenker da på kultursektoren. Vi har jo nylig hatt musikksamarbeid mellom tre kommuner i Norge og Tornedalen. Det var jo fantastisk å høre hvordan disse ungdommene hadde fått til et musikksamarbeid og det var jo kjempefint å høre på.

Du var vel nylig med i Kipparifestivalen.

Ja, det er sikkert at jeg var. Den var jo vellykka og jeg har bare fått positive tilbakemeldinga og folk storkosa og spurte om det blir neste år også.

Jeg så deg jo også på Baaskifestivalen i Nordreisa.

Ja, jeg måtte jo selvfølgelig være der også – for den filmen ble jo vist i Nordreisa.

Hva vil du si til slutt Solgunn, du som har så mye erfaring med et her, til de som hører på?

Jeg vil jo si at alle de som har littegranne språk igjen – at de bør begynne å bruke det aktivt og vi kan jo gjerne møtes på sånne kaféer og ha uformelle sammenkomster og prate med hverandre og bli mer sikker i spåket, for det er jo sånn at – jeg har jo også vært borte fra det kvenske språket, så det er jo mange ganger jeg sliter med å finne de rette ordene, men jeg har vokst veldig mye på det her studiet og nu er jeg ikke redd for å dumme meg ut lenger. Vi kan være stolt av å være kvener. Hvis vi kan være gode eksempler for kommende slekter, så trur jeg det kvenske språket blir bevart for framtiden.

Det må være fint å vite at det du har gjort har betydd så mye for så mange andre.

Det er klart, det er kjempestort. Det går ikke an å beskrive.

Takk skal du ha, Solgunn Hesjevoll!


Kari Mikkelsen
Kari Mikkelsen
Intervjuet av Bente Imerslund i juli 2006

Hør hva Kari forteller om sin barndom og om de tre språkene i Porsanger

"Tenk, jeg trodde det var helt naturlig å kunne tre språk og å bruke dem når det passet!"

Kari Mikkelsen fra Porsanger – Lakselv, kan du si litt om språksituasjonen her i Porsanger da du var ung, da du gikk på skolen. Hvem snakket hvilke språk?
Jeg kan bare uttale meg om hjemme. Vi snakka tre språk. Og i dagligtale. Den ene skulle snakke samisk, den første finsk eller norsk. Da ble det forviklinger. Så sa du et ord på norsk og et ord på finsk og så samtalen gikk – det kryssa i alle retninger Der har vi lett for å gjøre fremdeles nu i dag.
Men sånn gjorde vel alle, så det var vel ingen som syntes det var så merkelig.
Jo, det var nok mange som nølte, for som oftest va det enten finsk, norsk eller samisk. Så vi hadde jo et språk mer til daglig .
Så din familie var altså rikere på språk enn de fleste, de fleste hadde bare to og din familie hadde tre.
Ja, den gangen visste vi ikke. Vi trodde det var naturlig at man snakket slik.
Helt til du oppdaget at de andre ikke kunne tre språk?
I grunnen ikke da engang. Det var først senere når vi fikk fremmede sydfra eller sånt, da reagerte de på tre språk i et lite hjem.
Reagerte de positivt eller negativt eller bare med forundring?
De var forundra, de var sjokkert over at vi kunne så mange språk.

Lærte du å se på det som en rikdom eller var det bare noe naturlig. Har du tenkt noe over det?
Nei, for meg var det bare en helt naturlig ting og det er fremdeles bare naturlig.
Hva tenker du om alt som har skjedd de siste åra – ikke minst her i Porsanger – i forhold til finsk språk, kvensk språk?
Jeg vet så veldig lite i grunnen om det. Jeg tror de har spesialisert seg på kvensk og likedan på samisk. Så, og norsken, den e jo bare der.
Synes du det er interessant det som har skjedd siden du var lita jente?
Ja, jeg vil jo si det er utrolig positivt, det er bare det jeg kan si.
Kventunet i Børselv er jo bare noen mil her fra Lakselv hvor vi sitter nå. Har du noe forhold til det ordet kvensk?
Jeg har svært vanskelig for å forstå det, For meg har det vært finsk. Og det føler jeg enda.

Takk til deg, Kari Mikkelsen, en fin representant for de trespråklige i Porsanger!


Pärtin Aukustin Jooseppi eller Josef Lindbäck
Josef Lindbäck

Intervjuet av Bente Imerslund i Alta 13.04.07, under seminaret da Kvensk språkråd ble danne.

Del 1. Bakgrunnen fra Porsanger. Arbeidet med å få kvenske stedsnavn på kartet. Om skilt med stedsnavn på tre språk.
Del 2. ”Kven Østlandet” – en underavdeling av Norske Kveners forbund. Det nyopprettede Kvensk Språkråd.
Se Josef Lindbäcks brev fra februar 2008 om kvensk språk.

Bjarne Huru Bente Imerslund intervjuet ham 20.09.06
Bjarne Huru

Hør hva Bjarne forteller om flerspråklighet i Varanger og i Porsanger.

Ei dame fra Porsanger sa en gang til meg at som barn, så trodde jeg det var helt normalt å kunne tre språk, og bruke om så alle tre språkene i den samme samtalen. Men da jeg ble voksen, så oppdaga jeg, at dette her, det var noe veldig spesielt og merkelig, som folk fra andre steder reagerte på. Bjarne Huru, du har jo bodd i Porsanger i masse år – kjenner du til den her naturlige trespråkligheten, det at folk skifter språk i samme samtale, om så med samme person?

Ja, æ har sedd det i, i samtalesituasjona’ på kafé, eller at personen har skifta fra finsk til samisk, og ti’ norsk – i løpet av en samtale rundt en bord. Det kan være at det skifter fra person – snakker det ene språket til den ene personen, og henvender dæ til – til den andre personen på et annet språk. Og det kan også være temaavhengig hvilket språk de velger.

At de kanskje kan visse områder – fiske, fangst – bedre på et språk enn på et annet?

Ja, det kan være, se sånn ut. Og klart at – i fjellet så e det kanskje mere samiske uttrykk, uten at æ kan si det helt sikkert.

Du er vel egentlig fra Skallelv i Varanger. Kan du fortelle litt om språksituasjonen i Skallelv og i de andre bygdene rundt Skallelv?

Ja, slik æ opplevde det, så var det slik at enten var det kvænbygder eller samiskbygder eller norske bygder. Og det betydde at man var – bygdan’ var rent finskspråklig eller samiskspråklig eller norskspråklig langs Varangerfjorden på nordsida. Derfor så var det veldig ny læring, og æ blei veldig fascinert av å komme ti’ Porsanger og se at, at én og samme person kunne de, alle de tre språkan’, og at de tre språk samisk, finsk og norsk fantes i samme bygd. Det gjorde også at æ fikk veldig interesse og lyst ti’ å lære meg samisk. Og det har æ da gjort, på et visst nivå, da.

Så nå er også du trespråklig, på en måte?

Ja.

Tusen takk til deg, Bjarne Huru!

Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik

Bjarne Huru slår gress i Skallelv
Bjarne Huru slår gress i Skallelv

Kirstin Martinin Dakny eller Dagny Olsen Intervjuet av Bente Imerslund 19.09.06

Hør hva Dagny forteller om sin barndom og om det å få lov til å undervise i morsmålet.

Hvem er denne glade bestemor, sanger og forteller?

Ja, æ hete da Dagny Olsen, og på kvænsk blir det da Kirstin Martinin Dakny. Æ har – min bestemor het Kirsti, og min far het Martin. Derfor fikk æ det navnet da, den gangen, og det syns æ klang godt som, som barn. Som – æ har på en måte liksom forandra navn, for det e ganske stor forskjell på Dakny og Dagny. – Eh – som – som bestemor så e æ veldig glad i, æ prøve’ å lære mine barnebarn finsk, eller kvænsk, da, og synger gjerne ofte for dem, og leker, så det (ler litt) – håper at æ klare’ å føre det her litt videre i slekta med – språket.

Dagny Olsen
 
Foto: Liisa Koivulehto, Ruijan Kaiku

Selv om du ikke kunne norsk i det hele tatt da du begynte på internatet, begynte på skolen – kan du fortelle litt om den tida?

Det va en ganske grusom tid. – Eh – som barn så hadde æ jo kanskje gleda meg litt ti’ å begynne på skolen. Men å komme på, i et sånt stort, kvitt bygg med murvegger, og der språket mitt ikke, ikke eksisterte i det hele tatt – det va ganske forferdelig. Det e en sånn tid der æ ikke huske noen ting fra førsteklassen, og lite fra andre og først fra tredjeklassen så begynte verden å åpne seg for meg. Eh – det e – aldeles ufattelig når man tenke’ tilbake på at æ gikk der og ikke hadde et språk. Så æ va rett og slett fratatt språket, så –. Æ va litt uheldig også det året æ begynte på skolen, for det va ingen fra hjembygda mi, jenter, og ingen gutt – ingen som begynte i det hele tatt det året, så æ følte meg ganske aleina. Æ hadde en bror som va større enn meg, men han bodde da i gutteetasjen, og vi hadde ikke noe kontakt med, med guttan’ da liksom på den måten. Vi hadde jenteetasje og gutteetasje. Og i mange uker så måtte vi være på internatet før vi fikk komme hjem. Det føltes veldig, veldig hardt som lite barn, da.

Du hadde altså ingen å snakke med?
Nei, æ hadde egentlig ikke det. I min klasse så gikk det da ei jente som va, eh – noen kilometer utafor Børselv. Ho kunne nok både norsk og finsk, men det va jo ikke bestandig at ho va venna med meg, så det va bare – ho kunne hjelpe meg nu æ spurte henne ti’ råds hvis vi va venninner, men ho hadde jo mange andre å leke med, så æ følte nok at æ ble ganske mye gåanes aleina og lure på kor de andre va hen, og ka som skjedde, og ka æ burde gjøre, og ka æ gjorde feil og alt sånt. Så det va beinhardt.

Kan du si litt om hva du tenker om det her nå når du er finsklærer og har masse elever?

Ja, det e egentlig som en gave ti’ meg for alt det æ tapte den gang – så nu så føles det veldig fint å kunne få undervise i det språket som den gang va et forbudt språk. Eh – æ har jo – ja, æ har jo fått undervist i det her språket som va et forbudt språk, og syns det, æ blir så kjempeglad for hver eneste elev æ får i finsk. Det e liksom en sånn gave som æ får, for det at det å få eleva’ som velger det språket som e mitt, det syns æ e så kjempefint. – Så det, æ har en fin jobb i dag; æ trives veldig godt med det.

Har du noen kvenske visdomsord, eller sang eller no’ fra Børselv, Porsanger, som du kan gi til oss?

Ja, egentlig har ikke æ så mye sånt, for det at vi lærte jo ingenting av det, det ble jo – i og med at det – i og med at det ble et språkkutt, så tapte vi veldig mye. Men æ ble jo å dikte sånn i farta, og synge for mine barnebarn, for eksempel (synger):

Dagny Olsen Nuku, nuku ämmin lapsi.
Ämmin lapsi on vaipunu.
Nuku nyt, ja ämmi istuu
tässä sängyn vieressä.
Nyt on Ilja väsyny.
Nuku, pieni tytär, nyt.
Ilja on nyt ämmin piika.
Nuku, nuku sängyssä.

Tusen takk til deg, Kirstin Martinin Dakny eli Dagny Olsen fra Mårnes i Porsanger. Takk!

Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik

Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no