Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
NekrologPasvikGrenselandmuséetBugøynesFinske slektsnavnSevettijärvi
suomeksi

Les om Olav Beddaris siste bok Folk ved elvene. I Pasvik, Neiden, Grense-Jakobselv, Tana, Alta, Tornedalen og Tuloma.

Dag-Thorbjørn Ballo, Inga Beddari og Kenneth Kurthi, finskelever ved Kirkenes videregående skole, februar 2007.

Sør-Varanger kommune ligger i Finnmark, i det nordøstre hjørne av landet vårt. Kirkenes er en av Finnmarks største byer og endepunkt for hurtigruten og for E6. Kommunen har vegforbindelse til både Russland og Finland. Sør-Varanger kommune har også flyplass.

Klimaet er subarktisk; tørt innlandsklima preget av kalde vintre og relativt varme somre. Dette gir rom for en frodig og mangfoldig natur som strekker seg fra viddelandskap via vakre fjorder til Pasviks dype furuskoger. Naturen gir i så måte mange muligheter for turliv i fantastiske variasjoner.

Kart Sør-Varanger

Pasvik
Edith Randa. Bente Imerslund intervjuet henne i juli 2006.
Hør hva Edith Randa fra Pasvik forteller.
Edith Randa. Foto: Reinert Grammeltvedt Beddari
Olav Beddari fra Pasvik har i mange tiår skrevet og fortalt historien til de finskættede i Norge

Fra Kirkenes har jeg kjørt en sånn femognitti kilometer sørover, og jeg er langt oppe i Pasvikdalen og sitter her og venter på å få servert gjeddekaker, men jeg forstyrrer kokka litt! – Kokka heter Edith Randa, og er en berømt kokke her rundt, flink med mat.


[accordion width="600"] [item title="Les resten av intervjuet"]

  • Du Edith, hva var ditt pikenavn?
  • Kalliainen, det må æ si, det at det – det e ikke så lett å forklare.
  • Kalliainen.
  • Kan du si litt om det navnet?
  • Det e et finsk navn, og mange spør jo hva det betyr. Hadde det, æ hett Kallioinen, så hadde det vært lett å oversette. Da hadde det betydd berg eller fjell, iallfall noe steinhardt.
  • Kan du fortelle litt om de første Kalliainen som kom hit til Pasvik?
  • Ja, det va’ min farfars foreldre, Esaias og Kaisa Kalliainen. Ho va’ fødd Kurt(t)i. Og dem kom ifra Salla i – i Nord-Finland.
  • Altså helt på østgrensa mot Russland – Salla?
  • Det stemmer. Og dæm bosatte sæ da på Strand ved Langfjordvannet, på vestsiden, og rydda sæ en gård der, som hete Stennes. Og etter noen år, så kom – så kom noen brødre av ho Kaisa til Strand. Og da bodde dæm hos, hos Esaias og Kaisa Kalliainen på Strand.
  • Hvem var det som hadde så mye reinsdyr?
  • Det va’ Kaisa Kalliainens tante, som hette Susanna Kurt(t)i, og ho kom med 62 simler ifra Salla og hit ti’ Norge.
  • Er det enda noen Kalliainen som driver med reindrift her i Pasvik?
  • Ja. Æ har en fetter som hete Einar Kalliainen, og han har en bra flokk.
  • Ja. – Du, hvor gikk du på skole?
  • Det gjor’ æ på Strand internat, som ligger cirka – vel 60 kilometer herifra.
  • 60 kilometer skolevei, og kanskje ikke så mye vei i det hele tatt? Hvor ofte var du hjemme?
  • Hver sjette uke, og da va’ vi seks uker hjemme. Vi hadde – vi bodde litt uveisomt til, og så måtte vi betale bussbilletten sjøl. Og da-a ble det jo en del penger hvis man sku’ reise hver uke. Men vi kunne det faktisk ikke heller, så vi va’ de seks ukan’ på internatet.
  • Hvor mange år bodde du på Strand internat?
  • På Strand bodde æ fire år, for i 1954 så va’ Skogfoss skoleinternat ferdig – så da gikk æ de tre siste åran’ på Skogfoss.
  • Var det vanskelig å flytte så langt hjemmefra når du var bare en sånn syv, åtte år?
  • Eh – det va’ det jo. Æ va’ jo så sjenert, også – men æ hadde en søster som va’ to år eldre enn mæ, så det hjalp jo litt – men, eh – vi lå ikke på samme sovesal, så –. Men nei da, det – det gikk egentlig greitt. Æ måtte jo være tolk ti’ en, ti’ en klassevenninne som bare kunne finsk.
  • Husker du noen av tankene dine fra den aller, aller første internattida?
  • Ja, det gjør æ. – Første morra etter at æ hadde nu sovet ei god natts søvn, og om kvelden, da æ la mæ, så syns æ teppet va’ litt smalt. Men æ va’ så sjenert, æ torde ikke å – å utforske noe mere. Men om – utpå natta, når æ våkna en gang, så va’ teppet dobbelt så bredt. Da va’ det en av sjuendeklassesjentan’ som hadde sedd at ho Edith ikke hadde bretta ut hele teppet. – Og selvfølgelig, æ la mæ tidlig, så – og våkna tidlig. Og så begynt nu noen av de der store jentan’ også å prate litt, og så va’ det nu en som grynta at: Ti still! Det e ikke lov å bråke før enn vi blir vækt! – Og så tenkte æ, at ka i verden, at vi e jo – de fleste e jo våken. Koffør ska’ vi bli vækt? – Men klokka sju, så kom en av hushjelpan’ og banka på døra, og gløtta og sa at nu måtte vi stå opp. Og før det, så satt æ og så på de derre sjette- og sjuendeklassesjentan’, og så tenkte æ: Å du store all verden, ska’ æ gå så lenge på skolen, ti’ æ e voksen, sånn at æ har både pupper og permanent! Ja, æ må si, at da mista æ nesten motet. Det – da får, fikk æ liksom et perspektiv på det at så lenge –.
  • Var du der så lenge – til du hadde både pupper og permanent?
  • Eh – pupper hadde æ, men ikke permanent! (Ler litt.)
  • Har du noen gang hatt permanent? (Ler litt.)
  • Jo da, det har æ.
  • Edith, du var jo både norsk- og finsktalende, og hadde vel ikke noen problem på skolen – men kan du si litt om de som kunne bare finsk?
  • Det e klart at det va’ jo en veldig stor overgang for de ongan’, for de elevan’. Nu va’ det ikke så veldig mange, men æ hadde to i min klasse – det va’ et søskenpar, og dæm kunne svært få norske ord. Og læ’rinna våres, det va’ en ung dame, Oslo-jente. Så æ måtte av og til tre til som tolk. – Så – og det må æ si, det at det – det gikk helt naturlig for mæ, for selv om ikke vi snakka finsk hjemme, inne hos oss, så va’ æ tospråklig – for farfar og farmor bodde sammens med oss. Og så fikk vi jo – og så pappa hadde to eldre brødre, som hadde finske – finske koner. Så vi hørte jo bare finsk – bortsett fra akkurat innenfor husets fire vegger så snakka vi norsk. Så – nei, så det der med tolking, det – det gikk greitt. For hvis farfar spurte hos oss noe på norsk når vi hadde norske gjesta’, så svarte vi han på finsk, og det syns de gjestan’ va’ litt rart – men altså, for mæ så va’ det veldig naturlig å snakke finsk med – ti’ farfar.
  • Hva tenker du om det finske språket framover her i Pasvikdalen? Du er jo født i, var det toogførr, og du er av de yngste som snakker finsk. – Er du det?
  • Ja, – ikke riktig, men – men vi e ikke så mange.
  • Ja, kanskje ingen noe særlig under 50 år i dag som snakker finsk?
  • Nei, ikke det æ vet om. – Så – altså, det ser jo litt, om man ska’ si svart ut, da. Dæm har jo finskundervisning på skolen, og – men om alle sammen som nu i første eller andre klasse begynner med finskundervisning, at om dæm følger det opp helt ti’ ut tiende, det vet æ ikke. – Og det blir liksom ikke – om æ ska’ si det så dumt som at – det blir liksom ikke så naturlig språk. – Vi snakke’ vel kanskje et noenlunde naturlig finsk.
  • For dem blir det et fremmedspråk, altså?
  • Ja.
  • For de skoleelevene?
  • Ja det, det – utvilsomt. – For det blir ikke snakka hjemme, og – og det blir vel også vanskelig å holde det ved like.
  • Kan du si noe om det å være tospråklig, Edith?
  • Ja, det kan æ, for – for ikke så fryktelig mange år siden – ja, kanskje 20 år siden – hvis noen spurte om æ kunne, om æ kunne no’ språk – andre språk –, så svarte æ ganske enkelt nei, for æ tenkte – for da æ vokste opp, så ble ikke finsk regna som, som noe sånn, nokka å være kry av. Men i dag – ja, da må æ si at æ e meget stolt og kry av at æ beherske finsk så godt som æ gjør. Det e en stor berikelse. Så det må æ si, at – og Olav Beddari, han hadde æ som klasseforstander fra femte klasse og – ja, to år. Og han lærte oss finske sanger, og det syns æ va’ så flott – mens rektor på skolen, han va’ ikke helt av samme mening. Han syns det at – ja, det her med finske, det va’ ikke no’ sånn flott. Og Olav, han hadde jo et godt svar, og han sa at: Din kone lærer jo elevan’ engelske sanger. – Og – og det e klart det at –, men Olav – Olav Beddari har også gidd oss noe veldig viktig. Han har gidd oss selvtillit – at vi va’ noe, og vi kunne noe, og vi kunne bli noe, hvis vi ville – og at det finske språket, det va’ ikke noe dårligere enn engelsk – tvert imot, syns æ i dag. Det e et vanskelig språk å lære hvis du ska’ begynne helt fra grunnen av –.
  • Og da tror jeg gjeddekakene er ferdige! – Så jeg sier tusen takk til deg, Edith Randa!

[/item] [/accordion]


Skrevet ut av Hanne Elin Utvik

 

Grenselandmuséet - Kirkenes
Dag-Thorbjørn Ballo, Inga Beddari og Kenneth Kurthi, finskelever ved Kirkenes videregående skole, februar 2007:

Sør-Varanger samfunnet ble bygd opp rundt gruveselskapet AS Sydvaranger, som drev gruvedrift i Bjørnevatn frem til 1996. A/S Sydvaranger var et norsk gruveselskap, med det formål å utnytte store forekomster av jernmalm i Varanger. De drev med malmeksport fra 1910. I dag er selskapet omgjort til industripark.

Grabben
Grabben er fin som skur på bussholdeplassen. Foto: Reinert Grammeltvedt
Det var store kamper i Sør-Varanger mellom tyske og russiske soldater. Tyskerne hadde stasjonert over 50 000 mann i Sør-Varanger. Kommunen bærer preg av at den ble bombet under andre verdenskrig. I september 1944 mens krigen gikk mot slutten i Finnmark, gikk noen av befolkningen i Sør-Varanger inn i en tunnel på Sydvarangers område. Det gjorde de fordi russerne kom for å befri Sør-Varanger fra tyskerne. Det var ekstremt harde kamper så de hadde ikke andre valg.

Mye historisk materiale er samlet på Grenselandmuseet på Kirkenes. På grenselandsmuseet er det en heltids utstilling som heter Krig i grenseland. Den belyser andre verdenskrig i Sør-Varanger. Den ble bygget 1996-1997og ble åpnet i juni 1997. Finnmark arkitektkontor AS planla Grenselandmuseet.
Statuen foran inngangen heter Fugler flyr over. Den symboliserer de tre landene i nord, samhold og kontakt mellom landene uten noen form for grenser. Det er mødrene som holder familiene og folkene sammen. Hovedutstillingen fremstiller krigen i Sør-Varanger. Den er bygget rundt et gammelt russisk jagerfly som styrtet i Norge under krigen. Flyet heter Iljusjin IL-2 M3M. Museet brukes også til mange andre ting, for eksempel konserter og konferanser. Det er også flere utstillinger som f. eks. en utstilling om Syd-Varanger og en utstilling om John Savio, som var en samisk kunstner.
Foto: Reinert Grammeltvedt Savio

iota.hifm.no/phf/kunstfag/khweb/turid/turid.html

 

Foto til venstre: Reinert Grammeltvedt


Bugøynes  

Bok med barndomsminner fra Bugøynes 

Elisabeth Ingilæ Hastad: Barndomsminner fra Bugøynes – i krig og fred.  2009 (Eget forlag). ISBN 978-82-303-1446-3. 140 sider.
I  Finsksendinga på radio fra Tromsø den 17.02.2010 hørte vi en av de 74 fortellingene i en ny bok, Barndomsminner fra Bugøynes – i krig og fred. Elisabeth Ingilæ Hastad, forfatteren av boka, ble intervjuet.

Elisabeth ble hjemmedøpt av en predikant, bror til hennes egen farfar. Det får vi vite i den første fortellingen. Den læstadianske familiebakgrunne er dermed gitt for oss som kjenner miljøet i det tospråklige norsk-finske fiskeværet Bugøynes, eller Pykeijä, i Sør-Varanger. Prestens velsignelse fikk Elisabeth ikke før høsten 1940, da hun nærmet seg ett år: ”Det var krig i Norge, og presten kom ikke så ofte og holdt gudstjeneste i bygda.” (s.7) 

Boka har stor og lettlest skrift. Elisabeth skriver på norsk, for finsk har hun aldri lært å skrive. I intervjuet snakker hun suomea eller vanhaa suomea - ’gammelfinsk’ - som hun kaller språket sitt. Finsken er ikke glemt etter nesten 45 år som yrkesaktiv i Oslo og Tromsø. Hun flyttet tilbake til Bugøynes og inn i barndomshjemmet på Nesset, da hun og ektemannen Kjell, som har vokst opp i Oslo, ble pensjonister.

Den fine fortelleren og formidleren
I radioen fikk vi også høre opplesing av den andre fortellinga i boka, ”Aftenbønnen”, der Fader Vår er på norsk, mens selve aftenbønnen er på finsk: ”Jeesus tule maata panettamhan. Aamulla terveenää herättämään. Jeesus siunaa vuoteen, nimheen Isän, Pojan ja Pyhänhengen Aamen. Jeesuksen nimessä. Aamen.” (s. 8) Elisabeth leste langsomt og klart med en lavmælt og inderlig stemme som fikk meg til å lytte nesten trollbundet. Jeg var fascinert av lesemåten og ikke minst av det fortellende drivet i hennes egen historie. Omgående sendte jeg e-postmeldinger rundt omkring fordi jeg ønsket at flere kunne høre henne i NRKs arkiv. 
Jeg fikk begeistrede reaksjoner tilbake på e-post, også fra dem som ikke forsto finsk. Ja, til og med fra en som knapt hadde hørt sammenhengende finsk tale før - en musikklærer som bemerket musikaliteten i finsken. Musikklæreren tenkte kanskje på rytmen og vokalklangen i den finske aftenbønnen som kom midt i den norske fortellinga?

Barn i en verdenskrig
De første nedskrevne minnene til Elisabeth er fra krigsårene, de siste fra 1956 da hun dro ut i verden. Forsida på boka er laget av Arild O. Wara fra Neiden og viser to jenter med blåbærspann som ser et fly gå lavt over Bugøynes. Krigsfortellingene til Elisabeth har noe av den samme barnlige distansen til store, internasjonale og forferdelige hendelser som den par år eldre Grete Haagenrud har til egne krigserfaringer fra Vadsø, slik hun formidler i barnebøkene sine om Sofie og Katrine. 
Sjøl er jeg født midt under krigen og er litt yngre enn Elisabeth og Grete Haagenrud. Det var nesten som i fugleperspektiv at jeg først som voksen innså at jeg ble født bare noen mil fra en av de hardeste internasjonale frontene under denne andre verdenskrigen. Og at jeg det aller siste krigsåret fra storbombinga i Vadsø sommeren 1944 til fredsslutninga i mai 1945, fra jeg var 1 ¾ år gammel til jeg ble 2 ½, var utsatt for flyalarm og bomber og skrekkslagne og skrikende mennesker. Elisabeth er tre år eldre enn meg.

Andres krigserindringer som puslespillbiter i egen historie
Elisabeth husker selvfølgelig det meste hun forteller om fra krigstiden, mens jeg bare har andres fortellinger om meg sjøl å holde meg til. Ja, også Elisabeths fortellinger, for jeg bodde i samme jordhytte som henne, sammen med mamma, som var høygravid, og mammas bror, som var ni år eldre enn meg. Min egen lillebror kom til verden i desember. Mamma sa bestandig at han ble født i ’det frie Norge’. Men noen ganger sa hun ’det frie Finnmark’.
I Vadsø var det blitt utrygt etter den intensive bombinga som begynte sommeren 1944. Pappa og morsforeldrene mine arbeidet om bord på Finnmark fylkesrederis lokalbåter i rute mellom Varanger og Tana. Først leide mamma oss inn på loftet hos kjente i selve Bugøynes, mens mammas farmor, min gamle oldemor, fikk bo hos en familie i Vestre Jakobselv. Da angrepene fra de allierte mot okkupantene også nådde tettstedene utenfor Vadsø og Kirkenes, flyttet vi opp på fjellsletta over Bugøynes til ’bunkersen’, som onklene til mamma hadde laget. Elisabeth sin beskrivelse av ’bunkersen’ stemmer med det mamma fortalte meg om mange ganger: ”Huset var gravd ut i en sandbakke. Så var det lagt bord, takpapp og torvtak over der. Så huset hadde kun en synlig vegg. Der stakk bare opp en liten skorsteinspipe” (s.34). Eller ’loddpipe’, som mamma sa.
Elisabeth forteller i boka om min mormor som kommer på besøk, som er hennes tante, som ”var så fin, fordi hun hadde muffe… Det vanket noe godt når tante kom på besøk.” (s.34) Hun forteller også om oppstyret da en fødende kvinne var syk og ble båret opp fra bygda: ”Det var vanskelig å komme til Vadsø på grunn av miner og bombefly som kom så ofte…Her på Tyttebærsletta eller Puolabahta som det heter på finsk, levde vi i vår verden.” (s.35) Og hun forteller om barnelek ved bekken: ”Når ikke bombeflyene var der, var dette rene jungelen for barna. Lille Venke var så liten så de to større barna måtte se etter henne. Hørte man flyalarmen, løp man inn det forteste man kunne.” (s.34) Det var hun og broren som passer meg. Lillesøsteren deres ble født i juli og er den aller yngste etter meg i denne ’bunkersen’. Her bodde seks voksne og sju barn fast, i tillegg til dem som kom på korte besøk. De sov i breie køyer og på gulvet. Onkelen min mener å huske at mamma, han og jeg sov i samme køya.

Bearbeidelse av sterke opplevelser
Tross alt opplevde Elisabeth krigshendelsene mer enn hun reflekterte over dem på samme måte som store barn og voksne. Detaljene i hverdagslivet og uvitenheten om det forferdelige gir ikke henne samme stoff til plasskrevende ettertanker om liv og død, venn og fiender, godhet og ondskap, slik som noe eldre barn kunne oppleve krigen i Øst-Finnmark. Hans Kristian Eriksen har på sin side skildret den store guttens hverdag i Kiberg i Barnet og krigen fra 1983. 
Men småbarnsblikket og jenteblikket på krigshandlinger og dagligliv i krig og fred gir oss alle enda mer innsikt i menneskelig tilværelse, når vi legger til det som gutter og mannfolk er opptatt av i samme øyeblikk. Til syvende og sist er det de mange stemmene som forteller om fortiden som blir det viktige, for med mange som husker, kommer mer fram. Derfor er slike minnesamlinger som Elisabeth sin så verdifull for flere enn familien og sambygdingene hennes.
 Mammas barndomshjem på Nyborgveien i Indrebyen i Vadsø brant ned i oktober 1944 og fire generasjoner var uten eget husvære. Mamma sto også der på Tyttebærsletta og så det Elisabeth så: ”Vadsø brant – og det gjorde det innover Varangerfjorden, og langt mot øst kunne en se store svarte skyer som steg mot himmelen… Det var som St.Hans-bål, men det var så mange av dem. Det var nifst, men det var så langt borte, så man forsto ikke å være redd. Det ble mørkere, og nå kunne man se tydelig alle hus som brente.” (s.36) Bebyggelsen i Bugøynes ble spart i oktoberdagene i 1944 – av øverstkommanderende for forsvarsanlegget på Bugøya. Elisabeth forteller også om denne tyskeren.

For at de unge skal få svar
Men Elisabeth skriver om så mye mer enn krigshandlingene. Ja, hvorfor har hun skrevet ned og formidlet minnene sine videre? Fordi det plutselig gikk opp for henne, etter hvert som nieser og nevøer vokste til, at det var et behov for forklaringer på hvorfor omgivelsene var slik de var, miljøet og menneskene rundt dem. Den yngste generasjonen ble nysgjerrig og stilte spørsmål når den fortelleglade og flinke formidleren fortalte dem hvordan det hadde vært da hun var liten. Å, var det sånn her? 
Hun oppdaget at barna stilte de samme spørsmålene hun hadde kommet med til sin egen far da hun sjøl var liten. Da fortalte han at sånn hadde det vært før Elisabeth ble født. Tenk, sånn hadde det vært før! Men det hadde faktisk skjedd større samfunnsforandringer fra hennes egen barndomstid til disse tantebarna vokste opp for tjue og tretti år siden, enn fra da faren var barn til hun sjøl ble født.

 

Hun forteller om dagliglivet da alle hadde sauer og kyr i Bugøynes og mennene var på fiske og kvinnene stelte huset og egnet lina. Hun forteller om potetland og torvtaking og oppholdet på lakseplassen og sommerboplassen i Ranvika i Bugøyfjord. Kyrne ble tatt med dit mens sauene ble satt ut på øyene eller holmene på beite. Vi får høre om skoleungenes første tannlegetur til Kirkenes – med båt selvfølgelig. Og om lek, helst jenteleker, naturlig nok, om ny dukkevogn og om barnepass. Og om tiden under krigen, med det lille barnets blandede erfaringer av bombebrann og bon-bon, og om folk i farlige situasjoner. Hennes egen far for eksempel, men også andre.

Og de eldre får nye kunnskaper og ny sjølinnsikt
Fortellingene fra Varanger er også spennende for folk fra andre steder. En venninne av meg er gårdsjente fra Østfold og har som lektor i skolen jobbet mye med lokalhistorie i egne hjemtrakter. Hun bor fjernt fra Bugøynes men har svigerfamilie fra Finnmark og har likt å lese i boka om arbeidsliv. Elisabeth forteller så detaljert om mange virksomheter og om sesongarbeid. Torvtaking og egning visste østfoldingen godt om, men hun kjente lite til framgangsmåter i selve arbeidet. Barndomsminnene fra Bugøynes er personlige fortellinger fra et lite sted, men Elisabeth når også andre, fordi hun liker å fortelle og hun kan fortelle. (Men både venninna mi og jeg kunne ha tenkt oss et kart over Bugøynes og Varanger.)
Mens jeg skriver denne omtalen av boka om barndomsminner fra Bugøynes, slår det meg at jeg sjøl har vært veldig opptatt av fortellingene fra selve krigstida. Og at jeg sammenligner det Elisabeth forteller med det jeg har hørt fra mamma gjennom årene. Det skremmende og tragiske kommer mer fram i Elisabeth sin beskrivelse av brenninga på nordsida av Varangerfjorden, da tyskerne trakk seg tilbake, enn i den følelsen som ble skapt i meg da mamma fortalte om det samme. I mammas beskrivelse er det det stemningsfulle som tar plassen - mørket, stillheten og lyset fra flammene. Det uvirkelige.
For meg personlig er barndomsminnene fra Bugøynes, alle minnene til Elisabeth, en døråpner til mine egne minner og til nye tanker om det som har vært.
 

Venke Åsheim Olsen, Trondheim
 

 

 

 

Alle bilder: Reinert Grammeltvedt

 Inger Kaisa Bækø


Hør hva hun forteller om seg og sin slekt.

Bente Imerslund intervjuet henne
i Bugøynes i 2006

 

Inger Kaisa Bækø

Elsa Inkilä Haldorsen (Oversettelse av det finsk intervjuet)

Jeg er i Lille-Finland eller Bugøynes og bugøyværinger er det vel over 200 av. Du Elsa Ingilä Haldorsen er en av dem. Fortell litt om deg selv, om din egen slekt.

Ja, mitt navn er Elsa Ingilä Haldorsen og jeg er født her i Bugøynes. Jeg er femte eller sjette generasjon, avhengig, av hvordan man ser det. Og den første av våre forfedrene, han het Ekdal, han kom til Neiden. Og den siste som kom, det var en som het Kiistala, og han kom i 1880 fra Kiistala.

Hvor er Kiistala?

Kiistala er i Kittilä et sted. Og den første som kom, han kom i 1836. Paul Ekdal kom fra Sodankylä.

Du har altså røtter mange steder i Finland?

Ja, jeg har røtter mange steder i Finland, slik som hele Nord-Finland. Og Ingilä mitt slektsnavn – pikenavnet mitt er Ingilä, og det er fra Hyyrynsalmi og kom fra Ii hit til Bugøynes.

Hvor er Hyyrynsalmi?

Det er der når du drar fra Oulu og inn i landet, der et eller annet sted.

Elsa Inkilä Haldorsen

Vet du, når de første finnene bosatte seg her på Bugøynes?

Vi sier nå at vi tenker at den Piippola-gubben eller Piippola, han kom hit til Bugøynes, dem sier at han var den første som bygde hus her, men først bygde han badstu.
Selvfølgelig badstua først!
Først badstua, og den var nær en liten elv. Men den Piippola-gubben trivdes ikke – eller – hans kone trivdes ikke på Bugøynes. Dermed tok han en gang tok barna, kyrne og kona og dro til Russland – eller til Murmansk-kysten.

Og der ble han. Var det slik?

Ja visst, der ble han. Og hør, for 7-8 år siden det kom en gammel gubbe hit for å se hvor hans forfedre hadde kommet fra – fra Norge. Han var født ved Murmansk-kysten. Og dette var utrolig å se og høre!

Var han etterkommer etter denne gamle Piippola-gubben?

Ja visst, han var en av Piippolas etterkommere. Det var slik, oi … Han sa til sønnen sin at nå er sirkelen sluttet, nå kan han dø.

Er han død nå?

Tja, jeg vet ikke, sønnen bor i Helsingfors nå.

Hva var det du sa, den første, når omtrent kom han? Den Piippola-gubben.Sa du årstallet?

Vi antar at det var på 1840-tallet.

Er nesten alle bugøyværinger finskættet?

Tja, nå – ikke alle, men vi har hentet våre livsledsagere fra andre steder i Norge, og så har de nye slått røtter her. Men vi sier nå likevel at 80-90 % av oss har finske røtter.

* * * * *

Da jeg var her første gang for en 15-16 år siden, var ”Lille-Finland” noe stort og nytt, og alle finske aviser skrev om ”Lille-Finland”. Kan du fortelle litt om det?

Nåvel, den gang da president Kekkonen var her, i 1977, da sa han noe slik som at dette jo som et lite Finland, eller noe sånt… Og etter det har noen tatt det, hør, vi er jo Lille-Finland. 80 % av oss voksne prater finsk.. Vi prater jo finsk, det gamle finske språket. Det har jo vært her 150 år. Vi har gamle brev her, over 100 år gamle. Der står det: ”Takk for brevet! Det kom sist januar.” Mange finsk-svenske ord eller nordfinske ord er i bruk hos oss. De har altså blitt bevart i språket vårt.

Du sa at Kekkonen var her i 1977. Det var vel den gangen han var i Vadsø, da innvandrermonumentet ble avduket?

Ja, det var da, og han ville dra til et lite sted, hvor folk pratet finsk, og det ble Bugøynes. Og jeg guidet han, og det var riktig koselig. Han pratet med mange bugøynesværinger. Vi hadde møte på skolen.

Oversettelse: Elli ~ Ellen Heggelund og Hokkuni ~ Håkon Mikalsen, finskelever ved Nordreisa vgs 2006/2007

 

Pipolaveien Navnet Pipolaveien hedrer Bugøynes’ første finske innvandrer Pipola-vaari
Tusenårsmonumentet i Bugøynes
Tusenårsmonumentet i Bugøynes

Finske slektsnavn i Sør-Varanger

Beddari-navnet
Beddari-navnet stammer fra Salla. Familiens etternavn var lenge Aatsinki. Da familien kom til Norge, het den Alapeteri. Dette var Olav Beddaris slekt. I Norge ble navnet gjort om til Petari, Pedari, Bedari, og til slutt rundt 1930 tallet Beddari. Navneendringen skjedde nesten av seg selv. Det ble ikke gjort om gjennom lovverket eller retten. Det ble endret av seg selv i samfunnet, fordi man ville ha norsk ortografi.

Kilde: Olav Beddari.

Ballo-navnet
Ballo-navnet var opprinnelig Palo, og det kommer fra gården Palo i Tornedalen i Finland. Navnet kom til Norge i 1849 med Abraham, Isak og Jakob Palo. Navnet ble fornorsket med tid og steder familien flyttet til. Abraham Palo og Wilhelmina Jonas fikk sønnen Johan Edvart, som fikk det nye navnet Ballo. Han ble far til min oldefar Albert Magnus Ballo. Med Astrid Johanne Methi fikk oldefar sønnen Torbjørn Ballo. Torbjørns eldste barn er min far Bjørn.

Kilde: Boka Ballo slektsnavn i Vadsø

Kurthi-navnet
Familien Kurthi må ha kommet til Norge i årene mellom 1875 og 1900. Den er ikke registrert i folketellingen i 1875, men i 1900 ble den registrert. Da familien kom til Pasvik, bodde de hos familien Kalliainen. De første Kurthi-ene i Norge het Johan Kurthi og Marjaliisa Johansdatter. Da de kom til Norge, var de i 20-årene. Johan Kurthi kom fra Pudasjärvi, mens Marjaliisa kom fra Kemijärvi. De fikk fire barn. Min slekt stammer fra ett av de barna, Efaias Kurthi. Han ble født i Norge og var fisker. Efaias Kurthi giftet seg med Elida Mikola fra Neiden. De fikk åtte barn og ett av dem var min oldefar Åge. Han jobbet i gruvene på Sydvaranger. Åge ble gift med Valborg Blix og hun kommer også far Pasvik. Hun lever enda i en alder av 91. De fikk fire barn og alle barna lever enda. Ett av bestefars tre barn er Anita Kurthi, mammaen min.

Kilde: Anita Kurthi og andre slektninger


Sevettijärvi

Vi er fire elever på Kirkenes videregående skole som leser finsk som 2. språk første året. Mandag 10. september dro vi sammen med læreren vår til Sevettijärvi i Finland for å bli kjent med den skoltesamiske kulturen og museet der.

I Sevettijärvi var det før 1949 ikke andre fastboende enn noen få samefamilier. I 1948 ga den finske stat skoltesamene nye boområder på begge sider av Enaresjøen, altså i Nellimö og Sevettijärvi. Dette var en erstatning for de områdene de mistet til Russland under 2. verdenskrig. I dag har Sevettijärvi cirka 350 fastboende. I bygda er det i tillegg til boligene skole og sykehjem, i tilknytning til kafeen er det post og en liten butikk. Videre finner vi en ortodoks kirke, menighetshus og et skoltesamisk tradisjonshus, som er museum.

Museet er et gammelt tømret bolighus, hvor det er en gang, stue/kjøkken og et kammers. Til utstilling er det skoltesamiske klær, gjenstander av reinsdyrbein, kurver flettet av fururøtter, en rokk, håndarbeid, mange gamle fotografier og en kalender som forteller om skoltelivet. I kammershjørnet er det også ikoner og et lite hjemmealter. På museets uteplass er det flere gamle fotografier og tegninger av bygninger som matlager, sovestabbur, badstu og bakerovn. På gårdsplassen er det også en danseplatt hvor det arrangeres danseoppvisninger. I gårdsplassens åpne lagerbygninger er det utstilt skoltesamiske vinterklær, varer tilhørende reindrift og fiskeredskaper.

Kilde: www.luontoon.fi Kilde: KIRKKOPALVELUJEN KESKUSTOIMISTO
Hietalahdenranta 13, PL 279, 00181 Helsinki
Vi syntes museumsbesøket var interessant og det ga mye kunnskap om skoltesamene og livet deres. Skoltesamene er jo en minoritetsgruppe i Finland. Det er allikevel ikke akkurat mye stoff om dem i skolebøkene.
Skrevet av: Finskelevene ved Kirkenes Videregående skole, september 2007

Oversatt til norsk av Karl Øyvind Mikalsen, finskelev ved Nordreisa videregående skole høsten 2007.

© Finnish Orthodox
Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no