Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Grete Alise Nilima MonsenOm Alta • Kåre og Berthe SuhrLeif JonasHenry Baardsen
suomeksi
 
Foto: Kurt Johnsen

Noen hoppet før Wirkola

Vår internasjonalt berømte skihopper Bjørn Wirkola var ikke den første Wirkola i hoppbakken. Faren Karl ble i 1940 nordnorsk mester i kombinert. For den bragden fikk han kongepokal. Syv år eldre storesøster Lillian hoppet også før lille Bjørn. 

De første wirkolaene i Norge
Bjørns tippoldefar Erkki Ollinpoika Wirkkula var født i 1832 i Ii nær Oulu. I 1851 kom han vandrende til Alta. Wirkkula-slekta hadde lenge holdt på med selfangst i Bottenvika. Erkki tok inn hos familien Brunsi på Elvebakken og giftet seg med husets datter Marie Magdalena, som snart ble kalt Wirkkula-Marja. Erkki begynte med ishavsfangst. Mye av den nødvendige fangstkunnskapen hadde han med seg fra hjemtraktene ved Bottenvika. Sønnen Karl-Johan Wirkkula, født i 1867, ble en legende i levende live. 16 år gammel var han på sin første ishavstur. Både den og neste tur endte med forlis, men Karl-Johan ga seg ikke før han hadde 103 turer bak seg. Han ble ishavsskipper som faren og tok mange turer inn på farlige områder. I Kvitsjøen kunne de bli innefrosset, men mannskapene på fangstbåtene hjalp hverandre løs. Sønnen Ingvald – altså Bjørns bestefar – fortsatte i forfedrenes kjølvann.

27.08.2015 fikk vi en prat med Bjørns storesøster Lillian Wirkola Heitmann. Hun er eldst i søskenflokken på fem og kjenner godt sin fargerike slektshistorie. Den historien inkluderer mange faser av kvenenes liv i Alta.

Lillian fortalte mye slektshistorie i Anstein Mikkelsens film De som hoppet før Wirkola (2015). Arvid Petterson intervjuet og de to filmkameratene fra Porsanger fulgte Bjørn i forfedrenes fotspor til Ishavet, Tornedalen, Bottenvika, kobberverket i Kåfjord, Altaelva og skiferbrudd i Alta. Vi overlater ordet til Lillian:

Skisport var viktig
Jeg er syv år eldre enn Bjørn. Både han og jeg fikk tidlig ski på bena. I 1945 ble jeg sammen med 200 andre barn fra det krigsherjede Alta sendt til Sverige for et opphold. Der fikk jeg et par ski i julegave hos min «fosterfamilie» og jeg hoppet. I 7. klasse, hadde vi skoleskirenn i Batakorva her i Alta. Jeg hoppet 14 meter og jeg sto! Bjørn satte i 1966 verdensrekord med 146 meter, men senere hoppet han jo mye lengre.

Pappa var topptrent skiløper og gikk som ordonnans mellom de forskjellige stillingene ved kampene i Narvik i 1940. På 1950-tallet var han hopptrener i Rovaniemi. Den tida fantes det ikke noe fly her i Alta, så det var mye enklere å utveksle trenere med Nord-Finland enn å dra til Sør-Norge. Far trente bl.a. Antti Hyvärinen, som ble olympisk mester i 1956. Det året pappa var i Finland, hadde vi her i Alta en finsk langrennstrener. Til Alta-rennet kom det bestandig finske skiløpere. I Finland lærte pappa finlenderne sin måte å hoppe på og også han begynte tidlig med den aerodynamiske stilen. Han lå forover og hadde ikke den der Kongsberg-knekken. Med den nye stilen kom man lengre. Finlenderne brukte denne stilen før den ble kjent i Sør-Norge og Bjørn førte den videre.

Her på Aronnes var det var mest guttene som hoppet. Når deres egne ski brakk, tok de mine, så jeg ble uten ski. I Alta hadde vi noen jenter som hoppet langt. Lilly Horten var tøff, hun hoppet i Raipasbakken. Der torde jeg ikke å prøve meg over hoppet, jeg bare rente ned.

Bildet: Per Ungs skulptur Fangstmannen i Skipper Wirkolas vei på Elvebakken. Fangstmannen er ikke en bestemt person, men Lillian tenker at det kan jo være oldefar Karl-Johan Wirkula.

Ishavsfangst
Fangsten foregikk noen måneder på vårvinteren og så ble det gjerne en tur om høsten. Oldefar Karl-Johan tok min bestefar Ingvald ut av skolen og opp i Ishavet da Ingvald var bare 12 år gammel. Oldefar fikk bot for det og da godtet bestefar seg, for turen hadde vært i overkant tøff for han. Faren hadde tvunget han til å bli med. 12-åringen fikk ikke lov til å skyte, han måtte passe skuta mens de andre var ute på fangst. Skolen hadde nok vært behageligere! Da bestefar Ingvald ble skipper, ville han ikke ha med seg alle sønnene sine på samme båt. Det var for risikabelt, han kunne ta med seg en sønn eller to.

Skiferdrift i Alta
Skiferdrift var en viktig bigeskjeft for mange kvener på begge sider av Altaelva. Guttene ble med faren i skiferfjellet så fort de kunne. Da far og hans søsken gikk på skole, var det to uker skole og to uker fri. I ukene med skolefri måtte de i skiferfjellet med faren. Alle skulle bidra til familien.

Stengselfisket i Altaelva
Storparten av kvenene som kom hit på 1700-tallet var fra Tornedalen. De var vant til stengselfiske i elv og det var de som begynte med laksefiske i Altaelva. Vi har mange fiskeplasser her som har fått navn etter de stengslene, for eksempel Øvre Stengelsen og Nedre Stengelsen. Kvenske navn jeg i farta husker er Batakorva, Batakoski, Batanielu, Kavala. Bata – finsk pato – betyr ‘stengsel’. Kavala er kanskje det samme ordet som det velkjente Käpälä i Neiden. Etter hvert ble det slutt på stengsel og fisket ble organisert på en annen måte. Pappa var en meget habil laksefisker. Han fikk laks på et sted like ved gården. Fra 1. juni til St. Hans kunne alle fiske fritt så mye de ville. En sommer fikk pappa seks laks der. Hver gang han hadde fått laks, stormet de andre dit, men de fikk ingenting. Han visste hvor laksen sto.

Knut Olsen kven
Mammas familie bodde her på Aronnes, og her har jeg vokst opp, midt i furuskogen.
Mamma var stolt over å være etterkommer av Knut Olsen kven.

Blant kvenene i Alta har Knut Olsen kven virkelig status. Han vandret hit i 1721 fra Tornedalen. På den tida kom det mange finlendere til Alta pga den store nordiske krig. De var vant til Torne-elva og laksefiske med stengsel og de slo seg ned ved Altaelva på det folketomme Aronnes. Her, på Elvebakken og lenger oppover langs elva ryddet de seg gårder. De giftet seg med hverandre, så på Aronnes var kvenene i slekt med hverandre på kryss og tvers alle veier. Både språket og kulturen ble bevart.

Knut kven ble en forkjemper for kvenenes sak. Han sloss mot amtmann Rasmus Kieldsøn, som var slem – trollat. Den onde amtmannen krevde inn skatter han ikke hadde rett til å kreve og han arresterte folk uten lov og dom. Ja, han lagde sine egne lover og dommer, han arresterte til og med husdyra som gikk på beite. Her var det vanlig å gjerde inn eiendommen, og så slapp man dyra på beite ut i skogen. Men amtmannen påsto at han eide all statsgrunn her. Han arresterte kyrne og forlangte betaling for å gi dem tilbake. Knut kven drev et sagbruk og også der kom han på kant med amtmannen. Med så mye urettferdighet ble det vanskelig å drive næring. Knut kven ville ikke gi seg, han la i vei og spaserte til kongen i København og klaget på amtmannen. Han skrev også flere brev til kongen. Det endte med at kongen sendte sine folk oppover for å granske dette. De fant ut at det var slik som Knut kven hadde skrevet. Amtmannen ble arrestert og ført tilbake til København.  

Kåfjord kobberverk
Min oldefar Karl-Johan giftet seg med Ragna. Hennes besteforeldre kom fra kobberverket i Folldal i Østerdalen til Kobberverket i Kåfjord ca. 1840. Da Kåfjord-verket ble lagt ned, ryddet de seg en gård i Eiby her i Alta.  

Kvensk språk
Kvensk kalte vi språket og i min barndom snakket alle de eldre kvensk. Mamma var yngst i søskenflokken på åtte. Hennes eldste søster snakket kvensk. Som voksen reiste søstera mye til Finland og klarte seg bra med språket. Mamma var en generasjon yngre. Hun var ikke flink til å prate kvensk, men hun forsto. Barna var jo nødt til å lære norsk. For å bli jordeier, måtte man kunne norsk. Foreldrene ville at barna skulle lære godt norsk så de skulle klare seg i samfunnet. De voksne snakket alltid kvensk når barna ikke skulle forstå. Barna prøvde jo å lære seg det språket av nysgjerrighet. Jeg kan dessverre bare enkelte ord, for eksempel Joo, tietenki – ‘Ja, selvfølgelig’. Den som var kresen på maten ble kalt krantu baska. Jeg husker også noen kvenske stedsnavn. Like ved gården vår var det ei djup grop som vi kalte for Nevragoppa. Batomella er en tidligere søppelplass og det navnet brukes fremdeles. I Sierrakenttä tre mil oppover langs elva hadde vi seter. Bestefar Ingvald Wirkola snakket kvensk bedre enn norsk.

Helbredelse
Oldefar Karl-Johan ble brukt som en slags lege. Han stoppet blod og kunne ta bort smerter, så folk gikk til han for å få hjelp. Denne evnen hadde han nok fått fra sin mor Wirkkula-Marja. Og han ga den videre til sønnen Ingvald, min bestefar. Da Ingvalds kreftsyke sønn – altså min pappa – fikk fryktelige smerter, hjalp bestefar med å ta bort smertene. Men det kostet den gamle mye energi. Han måtte ta nitrogen for å få nok krefter til oppgaven. En slik helbredergave skal man gi videre til en person, men bestefar ble nok den siste i min slekt.

 


Lillian har imponerende god oversikt over slekta, men sliter litt med å få vist fram hele det store Wirkola-slektstreet.

Tommy Wirkola
Kjenner du filmskaperen Tommy Wirkola, dagens mest berømte person med ditt etternavn?
Jeg er tremenning med faren, men det er nå mest fra avisene jeg kjenner til Tommy.


Grete Alise Nilima Monsen

  • Grete Alise Nilima Monsen, hvor kommer dette Nilima-navnet fra?
  • Kanskje fra Karelen. Det ble observert første gang i Lovikka mellom Pajala og Vittangi i Sverige. Nilima-gården min bestefar kom fra ligger ca 15 km nordøst for Ylimuonio, ved et vann inni skauen der.
  • Vi har ordet niliaitta. Nili betyr ’påle’, aitta betyr ’stabbur’. Når folk før drev med jakt og fiske, satte de opp små niliaitta, ca en kvadratmeter i størrelse oppå en påle, med en liten stige. Maa betyr ’jord’. Nilimaa er altså pålen som går ned i jorda. I Norge har skrivemåten blitt forenklet til Nilima.
  • Vet du noen andre i verden enn dine nærmeste med dette etternavnet?
  • Ja, det er mange Nilimaa/Nilima i finsk Karesuando. Det er nok samme slekta hvis man går tilbake til 1600-tallet. Også i Ylimuonio finner du Nilimaa som er nær beslektet med oss.

Foto: allroadtour.fi

Det er aldri for sent å bli kven
Nå er du en aktiv kven som alle kveninteresserte i Nord-Norge vet om. Når ble du kven?

[accordion width="400"] [item title="Les teksten her"]

  • Det begynte vel i 2009. Da var jeg på Alta museum, hvor Alta kvenforening hadde et arrangement. Arvid Pettersson holdt foredrag og Egil Sundelin solgte noen tidsskrift. Der og da ble jeg medlem i kvenforeninga. Så ballet det bare på seg. Jeg ble invitert til landsstyremøtet som observatør i mars 2009 og til et møte mellom kvenforeningene i slutten av august samme år, det som senere ble Kvenforeningenes Samarbeidsforum. Ved årsmøtet i februar 2010 ble jeg leder i Alta Kvenforening.  Vi fikk vi fort mange flere medlemmer. I 2011 ble kvenforeningen i Alta invitert til å bli med i Kvensk samarbeidsråd, som er en sammenslutning mellom kvenforeningene i Troms og Alta.
  • Hvorfor gikk du på det første kvenmøtet?
  • Jeg var nysgjerrig på dette med mine forfedre, kanskje ikke akkurat med det kvenske, men i alle fall det finske. Mamma pratet kvensk og pappa gjorde narr av hennes språk, for det var ikke ordentlig finsk. Pappa presiserte at han var etterkommer av finlendere. Men jeg ble ikke kjent med foreldrene mine før jeg var 10-11 år. Inntil da bodde jeg i Oslo, hvor jeg hørte verken kvensk eller finsk.
  • Mange mener at finsk språk er mye mer nyttig enn kvensk, som er et gammelmodig språk. Men kvensk er et godkjent språk i Norge. Jeg hadde lyst til å lære finsk, for i Finland snakker de  ikke kvensk. Men så forsto jeg at kvensk språk er i ferd med å dø ut. Da må jeg jo være med på å berge språket, altså må jeg lære det. Jeg liker lyden av kvensk bedre enn lyden av finsk, kvensk er liksom mildere.

[/item] [/accordion]

Øst og Vest, kan de møtes?
Hva tenker du om konfliktene og motsetningen mellom kvenene i det vestlige Ruija og de i for eksempel Varanger-området som ikke vil kalle seg kvener?

[accordion width="400"] [item title="Les teksten her"]

  • Til Øst-Finnmark kom kvenene flere hundre år etter at de hadde slått seg ned i Nord-Troms og Vest-Finnmark. De i Øst-Finnmark hadde fra Finland fått med seg den finske nasjonsbygginga, det kan gjøre at de føler seg mer finske. En del av dem i Øst-Finnmark hadde kommet fra områder lenger sør i Finland enn Tornedalen, bl.a. Oulu-området og enda lenger sør og øst.  Mange av dem som slo seg ned i Vest-Finnmark og Troms kom fra svensk side av Torneelva, altså fra Sverige. Danske og etter hvert norske myndigheter satte gruppebetegnelsen kven på alle disse folkene for å skille dem fra samer og fra dem som kom etter at Finland i 1917 ble egen stat.
  • Det er litt trist at det skal være et slikt skille blant kvener og etterkommere etter finlendere i Norge i dag. Noen er ganske aggressive overfor det kvenske, men det har blitt litt bedre nå.
  • Tenker du at du kan være en brobygger, fredsmegler?
  • Kanskje litt diplomat. Jeg prøver å forklare situasjonen fra et kvensk synspunkt til dem jeg møter. Det er jo samme språket og vi er i samme, eller i nær beslektede folkegrupper.
  • Du virker optimistisk.
  • Ja, det varierer nå litt. Av og til lurer jeg på om det kvenske har noen framtid. Noen mener at dersom man ikke kan snakke kvensk så har man omtrent ikke rett til å kalle seg for kven. Språket er det dominerende kulturuttrykket og kulturbæreren. Det er mye sannhet i det, men det å være kven er mye mer nyansert enn å kunne det språket som ble fratatt oss i fornorskningens navn. Følelsene våre taler sitt eget tydelige språk når vi hører kvensk språk, kvenske sanger, musikk, historie og fortellinger om våre forfedres liv etc. Mange i dag går på kurs for å tilegne seg i hvert fall noe av det kvenske språket og mange setter opp sin slektstavle så etterkommerne kan se hvor de stammer fra.

[/item] [/accordion]

 


Hanne Elin Utvik:
Skogens, dyrkingslandets, elvenes, vannenes, fjordens og koppergruvenes Alta

Alta ligger i Vest-Finnmark, og har nå ca. 18.000 innbyggere. Alta er et av stedene dit det for allerede et par hundre år siden kom en finsktalende befolkning eller kvener. For eksempel ”.. i 1701 var det i Alta tre kvenfamilier, i 1734 22, i 1801 49 og i 1825 var det 85 kvenfamilier” (Eira Söderholm: Alattion murteen vesistöappellatiivit, 1983). Som årsaker til at så mange kvener slo seg ned nettopp i Alta, kan man nevne skogen, lakseelva, mulighet til fôrdyrking for feet og gode fiskemuligheter (elve-, innsjø- og havfiske). Man kan si at laksefiske og jordbruk har vært altakvenenes hovednæringsveier. Som et resultat av det er det oppstått mange finske eller kvenske stedsnavn. På 1800-tallet kom det mange kvener til Kåfjord i Alta for å tjene til sitt livsopphold i koppergruvene, der det var virksomhet iallfall i årene 1826-1878.

Finske slektsnavn
I dag består befolkningen i Alta av mange forskjellige befolkningsdeler, blant annet av samer, kvener og nordmenn. I tillegg til disse er det i noen grad kommet russere, finlendere og folk fra andre nasjonaliteter hit, for eksempel flyktninger. På grunn av mangelen på sykepleiere i Norge har det de siste årene flyttet ganske mange finske sykepleiere hit. Noen av dem har slått seg ned i Alta og stiftet familie her. Blant annet av den grunn fins det blant slektsnavn i telefonkatalogen for Alta ganske rikelig av både gamle kvenske og moderne finske slektsnavn. Av den første kategorien kan man nevne Wirkola (ca. 50 forekomster), Hammari (ca. 45), Beldo, Ellila og Kivijervi (ca. 15 av hver) og Mathilassi (ca. 10 forekomster). Den kjente norske skihopperen Bjørn Wirkola kommer fra Wirkola-slekta i Alta.

På Internett-adressen fi.Wikipedium.org har vi funnet disse opplysningene om ham: ”Bjørn Wirkola (f. 1943, Alta) er en norsk tidligere toppidrettsutøver innen skihopp og fotball. Hans toppår skriver seg tilbake til siste halvdel av 1960-årene. Wirkolas slekt har kvensk avstamming. Wirkola vant verdensmesterskapet i både normal- og storbakke i 1966. Han vant også den tysk-østerrikske hoppuka tre ganger på rad i årene 1967-1969. Wirkola spilte også fotball. I løpet av sin karriere representerte han Alta og Rosenborg. I Rosenborgs rekker vant han både liga- og cupmesterskap.”

I telefonkatalogen under Alta finner man av moderne finske navn for eksempel Bohinen, Turunen, Halonen, Hanninen, Heikkonen, Karjalainen, Oksanen og også mange andre. Her er det vanligvis bare én forekomst av hvert navn.

Skoler
I Alta kommune fins det nå 20 grunnskoler. Skolene er av ulik størrelse, og antall elever i dem varierer fra ti til fire hundre. Her er også videregående skole (Alta vgs.), der det er ca. 900 elever og Høgskolen i Finnmark, der det er nesten 2000 studenter. I alle disse skolene kan man i dag lære eller studere finsk, enten som andrespråk eller som fremmedspråk, få kunnskaper om kvener og bli kjent med kvensk og finsk litteratur og historie. Mange av dem som leser finsk i skolen er av gammel kvensk slekt, og ofte har besteforeldrene eller oldeforeldrene snakket finsk eller kvensk. Andre har kanskje finske foreldre, eller den ene av foreldrene er fra Finland og snakker moderne standardfinsk eller nåtidsfinsk dialekt.

Her er en elevpresentasjon fra en finskelev ved Alta videregående skole

Alta
Foto: Marta Petryk
Idrett
Folk som liker å drive med idrett og å være ute, trives vanligvis godt i Alta. Her er det gode skiløyper om vintrene (også lysløyper), ellers fins det rolige steder, der man kan spasere, jogge eller ri, om man liker det. Om sommeren kan man bade i for eksempel Skogvannet, eller i Altafjorden nær sandstranda på Lathari. Altaelva er kjent for sitt gode laksefiske, og her og der ser man de karakteristiske elvebåtene.

Om du liker å vandre i fjellet, kan du for eksempel ta en tur til toppen av fjellet Haldde, der det til og med fins gamle steinbygninger i over 900 meters høyde. De er fra slutten av 1800-tallet, og de ble bygd for forskning på nordlysfenomenet og for at både forskerne og deres familier kunne bo der.

 

Alta museum
Også skiferproduksjonen i Alta og helleristningene er kjente. Begge disse, og også det som skjedde på fjellet Haldde, kan man gjøre seg nærmere kjent med på Alta museum. Museet forteller også om Altas øvrige historie. Helleristningsfeltet i Alta er et av Europas største helleristningsfelt.

Ishotellet
Om vinteren blir det det såkalte Ishotellet bygd i Storelvdalen i utkanten av Alta. Det står i tre til fire måneder. Inne i ishotellet finner man blant annet isskulpturer, soveværelser og et kapell. Det er ganske populært å gifte seg i iskapellet. Ved slike anledninger bruker presten å ha på seg reinskinnssko (skaller), for det er iskaldt der. Med sine isblå farger og varme skinn fra stearinlys er iskapellet likevel et vakkert sted.


http://www.fifo.no/komsa/bilder/am1.jpg
Det sies også at det har gode akustiske forhold.

Kåre og Berthe Suhr Bente Imerslund intervjuet dem i Alta 31.01.08
Berthe Suhr forteller om oppveksten i Tverrelvdalen og om det finske miljøet i Alta. Hun er visst den eneste som har fått laks på isen innerst i Altafjorden. Bildet er fra en artikkel i Altaposten.

Del 1 Kåre Suhr forteller om barndommen på Elvebakken i Alta.


Del 2 Kåre Suhr om predikantreiser til Amerika og Russland.

Berthe Suhr
Berthe Suhr

Berthe Suhr, du må jo være en ekte Nordkalott-cocktail, er du ikke det?

Jaha, nå om æ e cocktail, vet æ ikke, men æ e jo fra Nord, Nordkalotten. Ka æ skal si, etterkommer av no, æ har ju røtter både i Sverige og Finland, óg, og Norge, så æ bruke å si at æ e nesten mere svensk enn æ e norsk og finsk.

Ja. Ja, hvor i Sverige og Finland har du røtter?

Ja, det blir jo i, utenfor Pajala kom .. min farmors bestemor, min fars bestemor, og fra Finland, så har æ min, min mormor. Ho va seks år da ho kom hit til Norge. Og dæm kom fra, fra eh –

Var det det Kangosjärvi?

Kangos, Kangosjärvi, ja.

I Muonio kommune?

Ja. Muonio kommune, ja. Æ e litt, litt glemsk, så av og til så miste æ tråden. (Ler litt).

(Ler litt.) Og så sa du at det va en fra Pajala?

Ja, det va jo på farssiden, det. Ja.

Kan du fortelle litt om din barndom i Tverrelvdalen?

Ja. Vi bodde nederst i Tverrelvdalen. Vi hadde det veldig trivelig der, må æ si, for vi hadde jo en god del jord og litt skog, og vi gikk ved .., ja æ har jo ti søsken, så, så . . Æ hadde jo fire småbrødre, som vi brukte å gå – min søster og æ – med på tur, og plukke blåbær og mul, litt multer og –. Og vi fiska i elven’. Vi rodde, og dorga, og vi fikk små ørreter, og – og noen va jo litt større, også. Så jeg har vokst opp i, på landsbygda, og trivdes godt der.

Jeg ser jo en artikkel i Altaposten her, fra 2002, om årets første laks!

Ja, den laksen, det va virkelig en overraskelse, for jeg visste ingen andre som har fådd laks på, på isen ute på Altafjorden, eller her inne i Altafj, bunnen av Altafjorden, så det var virkelig overraskelse. Og æ trodde det var en stor sei, for det var bare småtorsk æ hadde fådd. Og plutselig var det en som var forferdelig sterk, og slet, og æ måtte jo være litt forsiktig, óg , men samtidig var æ redd for å miste, så, så jeg halte den jo litt fort opp. Æ drev, æ drev ikke og trøtta den så mye, akkurat.

Nei.

Og når æ så at det var en laks, så stakk æ handa under gjellan’ og hev den opp på isen, så den ikke skulle gå fra meg, i hollet igjen. (Ler litt.) Men den va veldig godt fast, så det var ikke problem.

Ja. Så det gikk bra. Men tilbake til barndommen. – Du er jo finsktalende. Hvordan var det å være finsktalende i Tverrelvdalen?

Nei, jeg snakka nok ikke no’ finsk når jeg bodde i Tverrelvdalen. Den finsken æ snakke nu, den har æ lært på kurs, og på møtene når vi har finske predikanter, som har tolket til norsk. Og da har æ alltid fulgt med. Og så har æ vært på butikk i flere år etter at barna ble voksne og flytta ut fra hjemmet, og eh, og da har jeg måtta snakka mye finsk på somran’ når det var mye finske turista’ på den butikken. Så æ har lært, praktisert på forskjellig vis ja, kan man si. (Ler litt.)

Men var det bra å være kven i Tverrelvdalen?

Nei, altså det va vel ikke riktig helt bra – fordi æ e jo etterkommer av søringer, mesteparten – i den tiden når æ vokste opp. Men nu er det, er det en salig blanding av samer og finlen, finskættede, kvener og litt av hvert, så (ler litt). Så det er slutt med den tiden at man kan skjelne mellom dalinger og kvenonger.

Ble dere kalt kvænonger; var det, var det negativt, eller?

Ja, vi syn’s jo det var litt negativt, men vi tok det no ikke så veldig høytidelig, men det va jo tydelig forskjell, og det va jo foreldrene som hadde lært ongene sine hva dem som va kvenonger, for vi snakka nu litt sånn daladialekt når vi gikk på skolen.

Kan du si litt om det finske språket i Alta i dag?

Ja, æ kan godt si det at, eh, det blir jo borte etter hvert. Og mange av de som har gått på kurs sammen med meg, hos ho Seija Løksa, for eksempel, da – ho va jo finlender og gift i Alta – så va det flere som, som ville prøve å lære finsk, men som ikke hadde no’ særlig ifra før av, av det finske språket, sånn at det virka som at dæm lærte veldig lite, de som ikke kunne litt fra før. Og som Kåre sa, så gikk dæm jo, dæm falt jo bort ifra, ifra kurset etter hvert, for det, det va vanskelig for dæm å lære finsk.

Litt mer om det finske, kvænske språket?

Æ synes at vi e å gå for langt å forlange at det, at det ska være bøker på kvensk og at barna skal lære kvensk, som dæm gjør der i Porsanger og der. Det syns æ e helt riv ruskende galt, for det er ikke no’ verdensspråk. Det kommer til å dø ut, og det gjør ingen ting, for vi har finsk, og ekte finsk, og det e det som e mere anvendelig her i – på Nordkalotten –.

Ja.

Ja. Så mer har æ ikke å si om den saken.

Takk ska’ du ha!

Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik

Del 1, Kåre Suhr  
Her er Kåre Suhr predikant på lestadianerforsamling i Amerika.
Her er Kåre Suhr predikant på lestadianerforsamling i Amerika. Tolken oversetter til engelsk.
Kåre Suhr, du er jo oppvokst på Elvebakken, og så vidt jeg har forstått, var finsk et viktig språk der i din barndom. Kan du fortelle litt om det?

Ja. Da æ va barn, så snakka dæm mye finsk her på Elvebakken, eller dæm kalte nu det forresten for kvænsk, men vi har nu siden bare kalt det for finsk. Men det va nu det språket som ble brukt, det finske, ja i stor utstrekning, selv om, la oss si hjemme hos oss – ho mor, ho forstod jo finsk, men ho snakka nu vel norsk med oss, så det ble jo norsk som va morsmålet. Men dæm snakka så mye finsk at jeg lærte jo å forstå en god del, om æ ikke, sjøl snakka det, men æ lærte å forstå mye. Og i særdeleshet etter evakueringa, så begynte æ å følge med i vår menighetsarbeid, eller den læstadianske menighet her på Elvebakken, og der hadde vi ofte besøk av finske predikanter. Og når dæm talte på finsk, så ble talen tolket til norsk, og i og med at æ kunne en god del finsk, så prøvde æ å følge godt med. Og va det ord æ ikke forstod, så hørte æ etter på hva tolken sa. På den måten lærte æ mere og mere finsk. Men æ har sagt det sånn, at når det gjeld min finsk, så kan æ best innenfor kristendomsspråket. Og da har æ også vært nødd å bruke det ved enkelte anledninger, for eksempel i Finland, selv om det ikke e så helt lett å tale på finsk.

Og i Amerika – æ va en, ja seks syv ganger i Amerika – og der hadde dæm jo noen norske tolka’, så dæm ble nu brukt der det va anledning. Det var jo da især på Vestkysten. Men æ reiste jo omkring der, og flere steder, ja de fleste steder va det bare finsk tolk, eller tolk fra finsk til engelsk, så jeg måtte tale på finsk. Og æ klarte mæ jo, når æ hadde vært en, for eksempel en par mån’a, så ble man meire vant å bruke det finske, så det gikk jo forholdsvis ganske bra. Så på den måten så har æ nu brukt også det finske språket i det her kristendomsarbeidet. Og nu for tiden, så blir det nu mindre av det, for selv i Finland, så e dæm godt stilt med tolker, især når man kommer litt lengre ned ti’, dæm kalle for Østerbotten. Der har dæm jo, det e jo mye svensktalende, og dæm har gode tolker der, så – og dæm forstår jo norsk. Så på den måten, så har det nu, har æ nu praktisert det, inntil i dag. Ja.

Da du var liten, så kunne du vel snakke finsk overalt på Elvebakken, og i det hele tatt her i Alta. Hvordan er det i dag?

Ja, dæm snakka jo finsk. Alle snakka jo ikke finsk, men det va jo mange familia’ hvor dæm snakka finsk. Og på den måten så lærte man jo finsk om man ikke, selv de som ikke va i sånne familia’ hvor dæm snakka finsk, så lærte dæm jo ute i bygda, så lærte dæm jo finsk. Men – det e nu gått den veien, at nu for tiden så snakkes det så å si i alle hjem bare norsk. Og æ ser det sånn, at finsken her på Elvebakken, eller i Alta – får æ si det, i Alta – den dør ut. Det – ungdomman’ kan ikke, dæm forstår ikke, og dæm kan ikke snakke finsk, det e bare noen ganske få som har forsøkt å studere språket, som på noen måte klarer seg. Men det vise’ seg også det, at finsk e så mye forskjellig fra norsk, at selv de som går på kurs, dæm blir jo mange ganger trøtt av det, så dæm slutte’ før dæm blir ferdig.

Syns du denne utviklingen er trist?

Eh, språk e jo alltid godt å ha. Så, så – man sku’ ju ønske at det va flere som kunne finsk – i og med at vi – Finland e ju et naboland ti’ oss, så det kunne gjerne vært sånn at det va flere som snakka finsk. Men – men det går nu den veien. De som studerer språk, så e det nu vel heller engelsk dæm – og, og tysk og sånt og andre språk, men –. Og saman’ har jo også begynt å arbeide mye for at man ska’ lære samisk, og en del – dæm har jo en samisk barnehage, og dæm prøver nu også å gjøre sitt beste for å, at samisk ska’ få fremgang, men æ tror det går vel samme veien som med finsk.

Det skjer jo mye mere på det samiske området, da, enn på det finsk/kvænske?

Ja, det skjer jo mye, men det – det e nu ikke bare språket, det e nu mye ann’t, det ...

Her er Kåre Suhr i Russland. Mange av tilhørererne kan finsk, men det tolkes til russisk.

Tolken heter Arvo Survo.

Del 2.

Predikantvirksomheten har brakt deg til Finland, Sverige, Amerika, men også til Russland?

Ja, det stemmer det. Æ har vært, har vært to ganger der i Ingermannsland, dæm kalle det for Jaama. Dæm har et navn på russisk også. – Æ har det nok oppe, men – men æ huske ikke riktig det ka det va på russisk, men – æ har vært der.

Her er Kåre Suhr i Russland

En gang va æ sammen med en finsk predikant. Vi va tre uker og reiste rundt der, i området der i Ingermannsland. Det va jo fra mellem St. Petersburg og mot grensen ti’ Estland vi reiste. Og der va det – noen gang va vi på gamlehjem, noen gang va vi i kirker og holdt møter. Og det hendte seg også at vi va i private hus, også. Der va jo – man kan jo ikke si at det var så store – forsamlinger der, men, de som – menigheten ifra Jakobstad eller Finland – den Svensk-Finland – dæm har, med støtte fra Amerika så har dæm bygd en kirke i Jaama. Og en av de gangan’ æ va, nå sist æ va der, så hadde dæm en sånn større stevne der, og hadde tatt med et telt, som dæm slo (opp) ved siden av kirken, så det sku’ være plass ti’ folk. Det va jo høytalere, sånn at alle fikk høre.

Og – ellers så – ja, så reiste vi jo rundt der, og kjørte nokså langt der enkelte ganga’. Så – så det gikk ju det også. Det va jo ganske fredelig og sånt når vi nu engang kom dit. Vi – i tollen hefta vi jo nokså lenge, og det va jo kø. Vi kunne stå, ja nesten flere tima’ omkvert før vi slapp igjennem. Og det va så – det va så mange som sku’ reise, og dæm va sen med å gjøre seg ferdig i tollen. Det va i Jaama. Men så har æ vært, ja fire ganger har æ vært i Murmansk, også. Æ har vel vært – vi har kjørt med bilen gjennem Finland, og – og Ivalo en par ganger. Og så har æ kjørt en gang med bil over Kirkenes, og så – ja, en gang flaug vi med fly fra Alta ti’ Kirkenes, og så tok vi sånn – en finsk buss derfra – ikke finsk, men en russisk buss. Så det gikk nu bra. Det eneste man legg’ merke til når man kjøre’ inn ti’ Russland, at det e ikke sånn som her imellem Finland og Norge og Sverige og Norge. Der va jo – man kjørte ikke så – så veldig langt før det var nye vaktposter og – og stengsel, før du måtte vise pass, og – ja, det blir nu ikke, vi ble nu ikke ellers undersøkt så mye. På togstasjonen gikk det jo ikke så fort, men – men vi kom nu gjennem der også. – Så det gikk nu bra. Så man må være tilfreds med det. Ja.

Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik


Leif Jonas Bente Imerslund intervjuet ham i Alta 31.01.08

Jeg er i Nerskogen i Alta hos Leif og Signe Jonas. Ho Signe er så beskjeden, så ho vil ikke snakke på kassett, men du, Leif, du e ikke så beskjeden. Kan du fortelle litt om barndommen din her og det finske språket og sånt i Alta?

Ja, æ e oppvokst på Kron .., æ e født på Kronstad, og fra Kronstad flytta vi i 1933 til Nerskogen. Og æ gikk på skolen i Transfarelv. Og i friminuttet så prata ongan finsk seg imellom, men ikke inne på skolen.

Men dere fikk lov i friminuttet?

Ja, i friminuttet fikk vi lov å prate og rope så mye vi ville. – Ja, så ellers så gikk æ i Transfarelva, så æ må nesten si æ var krigsbarn. Og vi hadde dårlig med skole. Æ gikk knappe fire år på skolen. Og da ble det evakuering, og tyskeran brente alt her. Det va bare kirka som stod igjen. Det va ikke noe ann’t. Og så bar det sørover da, med småbåt, og med hurtigruta til Trondhjem, med tog sørover, og der ble vi losjert rundt omkring hele Hedemarken, spredt overalt.

Leif Jonas i arbeid.
Foto: Odd Magne Haugen, Altaposten.
Da du var liten, så kunne du jo snakke finsk med alle her i Alta. Hvordan er det i dag?

Nei, i dag e det dødd ut. Det dør ut mer og mer, men .. .

Hvorfor?

Ja, der.. æ vet ikke. Ungdommen vil visst ikke lære det. Det går mest ut på at dem vil engelsk, fransk og flere andre språk; men ikke finsk.

Leif og Signe Jonas.
Leif og Signe Jonas. Foto: Bente Imerslund
Men du lærte jo heller ikke finsk på skolen, men du snakker jo perfekt finsk.

Ja, men det kan æ takke foreldran for. For dæm snakka finsk seg imellom, så vi barna, vi beit fast i det, og lærte på den måten. – Ja.

Lærte dine barn finsk?

Nei. Dæm lærte ikke finsk, dæm – dæm kan ing .., æ vet ikke om dem kan si god dag på finsk. (Ler litt).

Følte dere at det ikke var så lurt å lære dem finsk?

Nei da, det følte vi ikke, for det har jo vært artig hvis dæm hadde lært finsk, så hadde dem berga seg allesteds. Så sånn e det bare.

Du har jo levd i enogåtti år. Hva har du jobba med?

Æ har jobba i skiferfjellet, og for det meste har æ nu kjørt maskin og, ja bulldoser, gravemaskin, hjullaster. Kjørt lastebil på Sennalandet over fjellet om vinteren, brøyta der i fire fem år, i allslags vær. – Ja.

Har du vært mye i Finland eller i andre områder her i Nord-Norge hvor dem snakker finsk?

Æ har ikke vært så mye i Finland sånn , men æ har vært i Hetta, og så har æ kjørt igjennom Finland og til Vadsø. Og der berga man sæ godt med min finske språk. Det gikk ganske bra, – ja.

Takk ska du ha, Leif Jonas.

Hanne Elin Utvik har skrevet ut teksten


Henry Baardsen Han forteller om egen slektsbakgrunn og om sitt forhold til finsk språk og lestadianismen.
Henry Baardsen, du er jo en ekte Alta-kvæn. Kan du fortelle litt om din egen familiebakgrunn?

Fra min mors side så har æ røtter i Tornedalen ifra Kätkäsuvanto, som ligger litt nord for Muonio. Mor til – eller oldemor min kom derifra i 1852, og ho kunne jo ikke ann’t enn finsk. Ho prata finsk hjemme til sitt barn, og hennes barnebarn prata finsk, det vil si min mor. Og – og på den måte så har liksom finsk vært en naturlig del av livet i våres familie, da. – Far min kommer fra Kvalsund, og han har absolutt ikke noen finske røtter – men han fikk høre både samisk og finsk der, og lærte seg de herre språkan’. Seinere så lærte han seg både engelsk og tysk, og andre språk, da. Og – og det herre – æ nevnte det at hjemmet våres var på en måte som et lite språkstudium, der man hadde kassettspiller og språkprogrammer, som vi barn lytta mye til.

Henry Baardsen
  Foto: Ruijan Kaiku/Liisa Koivulehto
Og etter hvert fatta vi også interesse for finsk språk, når det viste seg det at i 1962, vil æ huske, så kom noen av våre slektninga’ fra Nord-Finland opp ti’ Alta for å søke sine slektninga’ her – og det var faktisk (ler litt) første gang som æ satt i en bil, da. Etter den tid, så har vi hatt kontakt med dem – spesielt da ifra 1969 når æ sjøl skaffa bil. Eh, finsk har blitt brukt sånn delvis i hjemmet våres, da. Forældran’ mine prata ikke så kjempemye finsk da, sæ imellom, men spesielt når vi barn ikke sku’ forstå, så brukte man det språket. Ellers så brukte man det også da når det kom gjesta’ på besøk. Det var jo mange naboa’, da, på Kronstad – Elvebakken, som benytta da finsk – da i, til – til daglig. Det e liksom min familiebakgrunn det her, ja.

Enn kona di, er ho også kvænsk?

Kona mi, ho e finsk statsborger, og ho e en finlandssvensk, da – men ho har lært seg da finsk ifra barn av –. Ja.

Hvor traff du kona di?

Æ traff kona mi første gangen i 1973, når æ arbeidde i Kokkola i Finland, da som rørlegger, og æ hadde lært å kjenne far hennes allerede mens han var her oppe i – i Norge. Det viste seg i ettertid det at både bror hennes og far hennes var i Billefjord på en storforsamling så tidlig som i 1961, vil æ huske – der æ traff dæm. Og da brukte æ å fære på besøk, da, til – til far til nuværende kona mi. Og – og hjemme hos dæm da, så – så lærte vi da å kjenne hverandre – og så ble det oss to.

Så romantisk, Henry. – Du sa at du ble kjent med familien til kona di på storforsamling. – Var det læstadianerforsamling?

Ja, det stemmer det. De storforsamlingene som æ nevnte om i Billefjord var læstadianske storforsamlinger, ja.

Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

Oldemor min, som kom over fra Finland, ho tilhørte, får æ si, den læstadianske vekkelsen allerede før ho dro derfra, og svært mange av de som flytta over fra Finland til – opp til Alta, de hadde allerede, kan vi si, knytta seg til den læstadianske vekkelse allerede før de dro hit til Norge, da , og – og der –. Man stelte jo da i stand møter på bedehuset og ellers i forbindelse med storforsamlinger. Og vi har jo på en måte fått finsken inn med morsmelka, på en måte via læstadianismen. Ellers nevnte æ også at mor min brukte å synge hjemme da, på – på finsk, da – og det var jo gjerne sanga’ som ho hadde lært, da, i det læstadianske miljøet.

Tusen takk til deg, Henry Baardsen!

Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no