Om finskbeslektede folk, språk og kulturer i Norge,Sverige og Russland.
Se hvor språkene snakkes!
Finsk i Norge, Sverige og Russland • Kvensk i Norge
Meänkieli ~ tornedalsfinsk i Sverige
Karelsk og vepsisk i Russland
Les hvor språkene snakkes.
 
Lytt til innledningen suomeksi norsk
Språkreir i Nordreisa? Hvem bæsjet i hodet mitt? på kvensk • Kvensk pratekveld i Lakselv • Om kvensk i en større sammenhengIvar JohnsenKaisa Maliniemi • Eira Söderholm • Ny kvensk barnebok • Barnebøker på kvensk • Å gjøre kvensk • Jos voisin laulaat ko lintu voi • Hva er kvensk språk? • Kvensk - mitt morsmål og min identitetKvenskstudierKvensk Institutt - Terje Aronsen
suomeksi
Se og hør om Qvæn Østlandet

Hva er Kvensk språk
Kilde: Kainun Institutti ~ Kvensk institutt


Mylvarppi – teaterforestilling på kvensk (Tekst og bilde/film – Bente Imerslund)

9 Muldvarpen

 

10.10.17 inviterte inviterte Kielipesä Raisissa – Språkreir i Nordreisa, v/Tove Reibo til en liten teaterforestilling for store og små. Anna-Kaisa Räisänen fra Kvensk institutt i Børselv framførte en kvensk dramatisering av boka:  - - - - - - - - - - - - - - - - →

Boka ble oversatt til kvensk av Kvensk institutt i samarbeid med kvensktalende damer i Børselv.

11 IMG 9606 Anna Kaisa Mylvarpi

 film 

Se og hør hvordan muldvarpen
strever med å løse bæsj-mysteriet.

 

film

14 IMG 9611 Maria Sandmo Håkon Johan 03

Kuka on paskantanut minun päähän?
Onko se lehmä? Ei.
Onko se hevonen? Ei
Onko se lammas? Ei
Onko se kärpänen? Ei
Se on KOIRA!

 

Publikum fikk høre om erfaringene med språkreir i barnehager i Lakselv og planene om kvensk språkreir for de minste i Nordreisa.

 

Til høyre: Johan Håkon Sandmo Johansen koste seg med å tegne etter teaterforestillingen. Mamma Maria Sandmo håper kvensk språkreir kommer i gang.


Kvensk pratekveld i Lakselv

(Tekst og bilde/film – Bente Imerslund)

28.09.2017 fikk jeg være med på en kvensk pratekveld på biblioteket i Lakselv. Siden 2012 har Lakselv Kvenforening ~ Ruijan kväänit – Lemmijokilaiset hver torsdag fra høst til vår arrangert slike kvelder. Folk får brukt – og kanskje forbedret sitt morsmål.  Den første timen er det ikke lov å si ett norsk ord. Jeg fikk en prat med tre av de syv engasjerte deltakerne.

 

Heikin pojan Nannan tytär Livi Annie – født i 1945.

Liv Annie– Liv Annie Johansen, du må forklare det lange kvenske tilnavnet ditt!
– OK. Heikki – norsk Henrik - var far til Johan, som er min bestefar. Bestefar hadde dattera Nanna og jeg er hennes datter. Navnet forteller altså at jeg er datter til Nanna, som er datter til Heikkis sønn. Denne sønnen – min bestefar – het Johan, kvensk Jussa, men i mitt kvenske tilnavn nevnes ikke det. Jeg er vokst opp her i Østerbotten. Mor og far snakket kvensk seg imellom, men de ville ikke at vi barna skulle lære språket. De hadde altfor mange dårlige minner knyttet til det kvenske, som var forbudt på skolen. Heller ikke min generasjon fikk lov til å prate kvensk på skolen.

23 år gammel hadde jeg allerede tre sønner. Da de var voksne, begynte jeg å jobbe som husmorvikar. Jeg gikk fra gård til gård og fikk høre mye kvensk hos gamle folk. Da jeg ble enke i 2007, våknet min interesse for kvensk. Jeg ville gi min skjerv for å bevare et språk som var i ferd med å forsvinne. Det nytter ikke å bare klage over at språket dør ut, vi som lever må ta det aktivt i bruk.

Kvensk Institutt i Børselv startet i samarbeid med kvenforeninga her i Lakselv et kvensk språkbadprosjekt for barnehager. Fra tre barnehager var det seks unger som ville lære kvensk, nå er det 18 unger.  Anna-Kaisa Räisänen fra Kvensk Institutt må lære kvensk også til barnas foreldre! Den generasjonen er jo ikke vant til å høre kvensk, men barnebarna hører på besteforeldrene sine.  Jeg er så glad for at jeg får lov til å være et av fire språkbilder i dette prosjektet.

– Hva gjør dere i barnehagene?
– Jeg har ikke pedagogisk utdannelse, så den delen tar de ansatte. Vi språkbilder prater nesten bare kvensk med ungene. Hvis de sier noe galt, retter vi og sier at «Sånn sier vi her, men vi forstår også ka dokker sier». Kusina mi er også språkbilde. Sammen har vi oversatt til kvensk sangen Fløy en liten blåfugl gjennom vindu.

     Bare hør:     
film

Pikku-lintu lensi glaasin läpi, glaasin läpi, glaasin läpi. 
Pikku-lintu lensi glaasin läpi.
Päivä mais.

Otti pikku kulta-klimpun – skip, skip, skare – skip, skip skare – skip, skip, skare.
Otti pikku kulta-klimpun – skip, skip, skare.
Päivä mais.

 

Joosepin Jussan Antonin Astrid

Astrid Gjertsen

– Her får vi enda et flott kvensk tilnavn. Astrid Gjertsen, forklar!

– Far het Anton og hans far var Jussa – norsk Johan. Jussa var sønn av Jooseppi – norsk Josef. Da er det jo helt logisk at jeg blir Joosepin Jussan Antonin Astrid. Oldefar Josefs far het Anders Andersen Nyby, Han kom fra Tornedalen.

– Hva er din språkbakgrunn?
– Hjemme snakket vi bare finsk. Vel, vi sa finsk, men det er jo kvensk. Jeg lærte også samisk, for mamma var samisktalende. Hun kom fra Kolvik. Mamma hadde også lært seg kvensk. Hun og pappa hadde samisk som hemmelig språk. Det kom masse gjester og når de snakket samisk, satt vi ungene og lyttet og lærte. Vi fortalte selvfølgelig ikke at vi kunne samisk. Vi ville jo fortsette å høre hva de voksne snakket om! Hjemme leste jeg litt finsk i gamle salmebøker og samisk i avisa Nuorttanaste. Det var lesestoffet vi hadde.

– Kunne du noe særlig norsk da du kom på skolen?
– Ikke mye og det var vanskelig i førstninga. Vi fikk utenatlekse som vi pugget og den kunne være på ei halv side. Det var aldri noen som spurte om vi forsto det vi ramset opp. Jeg forsto nok noen ord, men ikke sammenhengen.

– Hva tenker du om at det er både samisk og kvensk på skolen i dag?
– Det er litt rart, for vi fikk ikke lov til å snakke kvensk, det var ikke bra. Når vi lekte med de barna som kunne kvensk, brukte vi det språket.

– Du leker fremdeles med små barn på kvensk?
– Ja, jeg er så heldig at jeg får være språkbilde i barnehageprosjektet vi har sammen med Kvensk Institutt. De yngste barna er to år. Når været er bra, er vi mye ute og snakker om det vi ser i naturen – på kvensk. I fjor sang barna en kvensk versjon av Geitekillingen som kunne telle til ti. Dette er et flott og viktig prosjekt.

 

Peder Waldemar Berg

Peder Berg begynte å delta på pratekveldene i fjor og er en flittig gjest.

– Morsmålet er kvensk og foreldrene mine snakket kvensk. Det var dagligspråket i både fars og mors barndomshjem. Norsk snakket de bare når det var nødvendig. Begge to kunne gjøre seg forstått på samisk – eller lappisk, som de sa den gang. Jeg kan ikke samisk.
– Enn din egen familie?
– Kona mi kan ikke kvensk. Barna har prøvd å lære seg mitt morsmål, men det går dårlig. Noen av barnebarna kan forresten litt kvensk.
– Da følger du vel opp?
– Det er ikke så lett med dem som bor langt unna. En sønn er gift med en skogfinne og de bor i Elverum
– Hvem bruker du ellers å prate morsmålet ditt med?
– Det blir tilfeldig når jeg møter noen som jeg vet kan kvensk. Spesielt de fra Øvre Lakselv og Lakselv kan mye.
– Hva prater dere om på disse torsdagskveldene?
– Om alt mulig. Vi diskuterer jo også språket eller språkene, altså kvensk kontra finsk. Noen påstår at det er stor forskjell på de to språkene, men forskjellen er nå ikke alltid så stor.
– Er det mye aktivitet med det finske og det kvenske her i Porsanger?
– Ja, det har blitt stadig mer. Noen ganger har jeg vært på Kippari-festivalen i Børselv?
– Hva gjorde du i ditt yrkesaktive liv?
– Jeg var sjømann passet motorer på båter i utenriksfart. Her i Lakselv var jeg maskinmester på flyplassen. Nå er jeg 82 år og pensjonist.

 

 


Arvid Petterson fra Brennelv / Palo Porsanger

Samer, kvener, skogfinner - Om kvensk i en større sammenheng

Nylig ble jeg spurt om det er mer populært å være kven enn same. - Nei, sa jeg, heller motsatt, for det er mange flere stillinger og midler innenfor det samiske enn det kvenske.

Jeg vet ingen hjem i Norge hvor det blir brukt kvensk språk daglig, hvor både mann og kone lever og snakker kvensk med sine barn. Det samme skjedde på Finnskogen, ca. 60 år før. På 1950-tallet forsvant språket. Der står det mange bygninger og de har ikke vært utsatt for brann og herjinger sånn som i Nord-Norge. Skogfinnene har en materiell kultur, men ikke lenger en språkkultur. Jeg har vært der og hørt at når de framfører teaterstykker har de enkelte ord og uttrykk som henger igjen fra det gamle finske språket.

Ikke lenger plass for kvensk historie?

Når det gjelder det kvenske, er det svært vanskelig å få gjennomslag for at man trenger midler til kulturarbeid. Det er noen som ikke forstår verdien av at vi har og har hatt forskjellige kulturer i Norge. Nå opplever man at det er problem med innvandring og med at vi får så mange kulturer inn. Men jeg vil si det er en rikdom, for vi har bestandig hatt innvandring av kulturinntrykk.

Jeg fikk en minnemedalje av Vitenskapsselskapet i Trondheim. I min takketale sa jeg at han som står høyt oppe på en søyle her, han kunne sikkert både et vepsisk og et estisk språk.


Kong Olav Tryggvason kunne nok både estisk og vepsisk før han kom til Norge.

Han bodde mange år i Estland før han vokste opp i Novgorod. Før den 18 år gamle Olav Tryggvason dro i viking, hadde han altså to finskugriske språk bak seg.
Vi hadde jo flere konger som kom østfra, men forstår ikke at en slik konge ikke kom alene. Han hadde en hel kultur med seg og slik er det også med det kvenske. Det har hatt en solid grunn og inngripen i det kulturelle her. Gruvedrift, ishavsfangst, fiske, konvensjonelt jordbruk. Vi vet at den kulturen er fra 1500-tallet. Det går ikke an å glemme den hvis man skal søke sin bakgrunn. Veldig mange samer har denne bakgrunnen, men vil helst ikke innse det i dag. Hvis man går tilbake i samisk historie så må man nødvendigvis innom det kvenske.

En kultur skulle berges – på bekostning av en annen?

Da jeg vokste opp i Brennelv, var det helt naturlig at folk hadde tre språk. Mine foreldre hadde lært av norske myndigheter og andre at vi måtte lære bare norsk, for ikke å bli forkludret i språket. Så opplever vi at foreldrene snakker kvensk når de vil si noe barna ikke skal forstå. Men vi er ute i bygda og lærer så mye kvensk at foreldrene må gå over til samisk som det hemmelige språket. De hadde venner i Karasjok, hvor folk kunne både samisk, kvensk og norsk. Det var egentlig ingen problem. Men problemene oppstår i ettertid hvor man absolutt skal spisse sin kultur inn mot en enkelt kultur. Vi blir fattigere. Dette skjer særlig mot slutten av 1970-tallet, mot Alta-utbygginga og etter den. Da blir det spisset og man ser muligheten for å berge en kultur kanskje på bekostning av en annen. Denne tilspissinga i Nord-Troms og Finnmark ødelegger kulturbakgrunnen vår. Hvis vi hadde bevart den kulturen, kunne vi holdt kontakten med et mye større område enn man kan forestille seg på Østlandet i dag. Vi har en helt annen og større bakgrunn.


 

Ivar Johnsen er generalsekretær i Kvenforbundet og leder for Ruija forlag. Her gir han en  kort oppsummering av tilstanden for kvensk i Norge per 26.04.2012.


På en kvensk kulturkveld i Nordreisa 26.04.2012 holdt Kaisa Maliniemi foredraget Kvenskspråklig litteratur blomstrer - en ny vår til et gammelt språk. Bente Imerslund spurte henne litt om hvem som kommer til å bruker kvensk språk i framtida.

 

Kaisa Maliniemi, nå har vi her på Storslett hørt et interessant foredrag hvor du har snakket om kvensk litteratur og du har en stor mengde kvenske bøker her. Men jeg tror den yngste forfatteren er Agnes Eriksen, og hun er jo ikke lenger noen ungdom. Hvem kommer til å skrive på kvensk om noen tiår? 


Eira Söderholm til Pål Vegard Eriksen om planene framover for kvensktudier ved Univ. i Tromsø. Sakset fra kvener.no. (Tillatelse er gitt!)

Eira Söderholm om kvensk studieframtid

oktober 5, 2011

Kvener.no har fått et intervju med Eira Söderholm ved Universitetet i Tromsø. Hun forteller åpenhjertig om planene for kvensk studie fremover, samt motbakker på veien, hovedsaklig i form av mangel på ressurser. Markedsføringen er vanskelig, men hun håper kvenene som en “folkebevegelse” kan få ting til.

Av Pål Vegard Eriksen

Eira Söderholm er førsteamanuensis i finsk ved Universitetet i Tromsø, det har hun vært siden 1983. Før det jobbet hun i fire år ved daværende Distriktshøyskolen i Finnmark. Söderholm kommer opprinnelig fra Åbo i sørvest-Finland, stedet som på folkemunne kalles “det egentlige Finland”.

Da Söderholm kom til Norge, begynte hun straks å intervjue gamle kvener i Finnmark, og hun samlet inn kvenske stedsnavn. I ettertid har hun gjort feltarbeid også i Vadsø, Storfjord, Lyngen, Kåfjord og Bugøynes, for å samle inn stedsnavn, ordforråd og andre ting.  – I 1979, da jeg begynte med språkinnsamling, var det absolutt ingen problem å finne folk med kvensk som førstespråk. Situasjonen i dag er langt mer uhyggelig, sier Söderholm til kvener.no.

I 2006 begynte hun med undervisning i kvensk på UiT. Den gang var det ingen læringsmidler tilgjengelig. – Jeg måtte skrive en slags lærebok i kvensk, utvikle kvensk grammatikk og ordliste selv, sier hun. Den gangen var det bare snakk om kvensk som enkeltemner, nå vil universitetet med Eira i spissen forsøke å oppnå at kvensk får status som et fast studieopplegg.

Planer om kvensk bachelor.

- Meninga er at studiene vil være en kombinasjon av nettbaserte og samlingsbaserte studier. Til hvilken grad vi kunne regne med vanlig ukentlig klasseundervisning, vet jeg ikke. Den type undervisning er jo den mest effektive, men det ville kreve at studentene bodde i Tromsø.

- Hvis planene mine går gjennom, så vil det være mulig å ta kvensk bachelor både som deltidsstudium og  som (delvis) deltidsstudium. For de som ikke vil ta bachelor, men bare lære seg praktisk kvensk, er studiet planlagt slik at disse kursene kan tas etter hverandre med 10 studiepoeng pr. semester, tilsammen 4 semestre. Så vi har prøvd å gjøre studiet så fleksibel som mulig, slik at det kunne passe for hver og en, forteller Söderholm.

- Vi har også kvensk master i planene. Den kunne vi kombinere med finsk master, og ville ikke kreve særlig mange flere ressurser. Men det hele dreier jo seg om ressurser. Våre institutter, det vil si Institutt for språkvitenskap og Institutt for kultur og litteratur, er pr. idag fattige institutter med masse nedskjæringer, og derfor må vi kunne dokumentere stor interesse for studiene for å få dem i gang.

Ingen bestemt målgruppe.

- Å skulle markedsføre kvensk utover det vanlige, det vil si annonsering i avisene, er vanskelig. Penger finnes jo ikke! Vi forsøker å nå ut til aktuelle studenter, f.eks gjennom bruk av Facebook, der jeg allerede har vært i prat med flere på gruppa “Kvener ut av skapet”.

- Vi har ingen bestemt målgruppe. De som har lyst å lære seg kvensk, enten de er kvener eller ikke, er hjertelig velkommen. Det samme gjelder enten de har forkunnskaper eller ikke. Men det er klart, det ville vært gledelig hvis førskolelærere og skolelærere kunne tatt kvensk som fag, hvordan skulle vi ellers fått det inført i barnehagen og skolen. Vi er jo i samme fakult som lærerutdanninga, så det ville vært veldig bra om en lærerstudent kunne tatt f.eks 30 studiepoeng i kvensk som en del av lærerutdanninga, sier Söderholm videre.

-Også litterært interreserte mennesker som ønsker å skrive sine tekster, også skjønnlitterære, men kanskje trenger støtte og språklig trening til det, vil få det her. Jeg har ved tidligere kurs sett at det er stor potensiale der, kvener er veldig flinke forfattere, bare de får lære å skrive språket sitt!

– En tredje gruppe er folk som skal jobbe på de planlagte språksentrene. Vi mangler jo hele tiden kvenskdyktig folk som kunne jobbe på Kvensk institutt. Det er stort behov for kvenske oversettninger, men arbeidet bare hoper seg. Ruijan Kaiku får ikke tak i kvenskdyktige medarbeidere. Langt på vei er det slik at ting med språkutvikling ikke går framover på grunn av mangel på skrivedyktige i kvensk.

- Men, en meget viktig målgruppe er bestemødre og -fedre som kan kvensk men ikke tør å ta språket i bruk med sine barnebarn fordi de selv ikke tror på sine kunnskaper eller at det er så lenge siden de sist brukte språket. Å ta kurs i kvensk vil hjelpe dem til å oppnå selvtillit og igjen ta språket i bruk. Og dere har vel sett Sirkka (Seljevold) sin film om hjertespråket? Den viser veldig bra hva språket betyr for selvtilliten til folk, uansett hvordan de skal bruke kompetansen sin etterpå, hevder Söderholm.

Ja, vi vil ha kvensk!

  - Som sagt, alt er avhengig av ressurser. Det er sletts ikke sikkert at vi får lyst ut den stillingen som ble ledig etter at en av de ansatte på finsk gikk av med pensjon for et år siden. Og uten den stillingen kan vi bare glemme alt som har med kvensk å gjøre. Så nå er det virkelig viktig at folk skriver brev, tar kontakt med mediene, skriver overalt det er mulig at “Ja, vi vil ha kvensk”, “Vi er mange som vil ta studiet”, rett og slett vise at vi er en folkebevegelse for kvenske studier ved UiT, avslutter Eira Söderholm.


Kvensk sanggruppe i Nord-Troms vil gjerne lære litt kvensk språk. I bøkene Spøkelset og Stjernegutten er det nok å ta av. Her ser vi to av deltakerne. Gunn-Lill Johansen (til venstre) og Line Evensen kan jo titte på den norske teksten om de står fast. 


Spøkelset og Stjernegutten er tilbake!

Spokelset og Stjernegutten

Nå kan store og små glede seg over Agnes Eriksens tredje bok med opplevelsene til guttene Spøkelset og Stjernegutten. Som i de to første bøkene står de korte og lettleste tekstene på både kvensk og norsk. Eriksens enmannsforetak heter Sana-arkku (norsk: Ordkiste). Ikke trykkfeil for ordliste! Eriksen har ei kiste full av kvenske ord og uttrykk og denne språkskatten vil hun gjerne dele med andre.

Spøkelset bor i Steinbygda, Stjernegutten bor på ei stjerne langt unna og en dukker hver vår opp i Steinbygda, like sikkert som midnattssola.  De to steinguttene er gode venner. De vandrer omkring i fjæra og gjør stadig nye oppdagelser og bekjentskap.  Eriksen har selv illustrert boka med sine underfundige naturfotografier fra fjæra. Den kreative fotografen har funnet steiner med uttrykk som gjør både dyr og mennesker til levende vesen. Med litt fantasi kjenner vi igjen både isbjørnen, steinkobba, sjøhesten og dinosauren. Dyrene har sine bekymringer, men alt ordner seg likevel.

 

 

Se også: http://kvenskbibliotektjeneste.no/project/spokelset-og-stjernegutten-iii/

Rett under her: Se intervju med Agnes Eriksen fra 2011, da de to første bøkene kom ut.


Intervju med Agnes Eriksen om det å lage barnebøker på kvensk
Verdens første barnebøker på kvensk ble lansert 23.07.2011, under Kipparifestivalen i Børselv.

Bente Imerslund intervjuet forfatter Agnes Eriksen etter boklanseringa.

  • Agnes Eriksen, du har gitt ut heftet  Piu pau paukkuu med rim og regler på kvensk for barn. Men bøkene Spøkelset og Stjernegutten I og II er jo de første barnebøkene på kvensk i verden. Si litt om det med å være den første!
  • Nei, det synes jeg ikke er så viktig. Jeg tenker at hvis vi skal ta språket i bruk som skriftspråk også, så må vi lage noe. Vi må sjøl ta ansvar, for det er ingen som kommer og lager ting til oss. Så jeg har mer tenkt på det at en eller annen må begynne. Jeg er bare en amatørfotograf med et dårlig kompaktkamera på to megapiksler, men noen må begynne, ikke sant? Jeg har tenkt at vi prøver, så får vi se hva det blir til. Og det virker som om jeg har truffet. Alle - de fleste i Norge  har et forhold til fjæra. Og så er det jo det å vise at kvensk absolutt duger som et skriftspråk, for det har jo liksom vært bøygen nå. Vi får ikke penger fordi vi ikke har et skriftspråk og det blir en ond sirkel. Nå begynner det å komme masse bøker og andre skrifter. Nå kan de ikke bruke det som unnskyldning, verken den ene eller den andre. Vi ser at det duger jo helt fint som et skriftspråk og.
  • Lanseringa av disse to bøkene var jo i går under Kipparifestivalen. Har du rukket å få noe særlig reaksjoner?
  • Nei, ikke annet enn at folk har kommet til meg og sagt at de synes de er fine. Mange voksne har også kjøpt de og mange voksne var jo med på lanseringa, selv om det jo på en måte var for barn, for jeg skulle lese fra bøkene.
  • Men jeg føler det sånn også da Piu pau paukkuu kom ut at kvener har så stort, stort behov for å se sitt eget språk på trykk. At de leser hva det måtte være på en måte om det er for barn eller voksne. De leser det og mange vil kanskje sidenjeg også har tatt med norsk tekst, bruke de for på en måte få fram språket sitt igjen. Bruke de som lærebøker nærmest. 

   

Hør Agnes lese!

  • Agnes Eriksen, du har skrevet om Kummitus ja Tähtipoika, på norsk Spøkelset og stjernegutten, verdens første barnebøker på kvensk og alt er oversatt til norsk. Hvis jeg ikke hadde sett disse to figurene, ville jeg uten videre tenkt på noe lett og luftig, noe gjennomsiktig, oppløselig. Men dine figurer, de er jo meget håndfaste stener. Er du stengal?
  • Ja, jeg er skikkelig steintoillat. Og jeg finner så mye spennende i fjæra, med uttrykk som et menneskeansikt mange ganger. Og de to spøkelsene minnet meg om Laban spøkelse og da var liksom navnet gitt. Og så fant jeg den lille figuren med de skrå øynene. Og da tenkte jeg: Det er jo en fra rommet, fra det store rommet. Og så ble det Spøkelset og Stjernegutten.
  • Kan du lese litt fra de første sidene i boka på norsk?
  • Ja. Begge bøkene begynner med det samme, fordi jeg har tenkt at de også kan kjøpes separat. Jeg introduserer bygda og de figurene litt. Jeg leser de første sidene. Det her er jo en billedbok, så det er lite tekst og enkle setninger, for jeg har tenkt at barn kan bruke det som lesebok.

Den første sida i boka:


Å gjøre kvensk

Intervju med Anette Basso

  • Anette Basso, du har funnet veien hit til Kipparifestivalen i Børselv. Fortell litt om hvorfor!
  • Det stemmer. Jeg er her fordi jeg holder på med en masteroppgave som foreløpig har fått tittelen Å gjøre kvensk. Den handler om kvensk identitet og kultur. Da fant jeg det naturlig å ta turen hit, det ble jeg anbefalt for å se hvordan det kvenske kommer til uttrykk.
  • Hva har du funnet ut?
  • Jeg har jo lest en del på forhånd og snakket med folk. Jeg har møtt mange folk her på festivalen som har vært nysgjerrige på hvorfor jeg er her, og jeg har gjort litt intervju. Jeg har kost meg og vært på noen fine foredrag, bl.a. til Einar Niemi i går, og det var virkeligel interessant.
  • Fortell litt om det!
  • Han er veldig, veldig flink formidler og har skrevet mye om det kvenske, historisk og sånn. Jeg syntes det er fint at han sier at når folk spør om det er en død kultur – museal eller levende, må man tenke på at den er i endring. Kanskje nye generasjoner finner nye uttrykk for å markere sin tilhørighet til det kvenske. Det tror jeg kan være viktig å tenke på. 
  • Hva er din tilhørighet til det kvenske?
  • Min bestefar var fra Skallelv og jeg har aldri visst så mye om det kvenske, jeg har bare hørt ordet og visst at jeg har tilknytning til det. Jeg ble veldig nysgjerrig på det i voksen alder og bestemte meg for at når jeg skulle ta en mastergrad, så ville jeg bruke den på å finne ut mer om det. Jeg har lært veldig mye dette året og jeg kommer til å fortsette med det kvenske.
  • Hva heter faget ditt i Bergen?
  • Faget mitt heter kulturvitenskap. Det er mye fokus på faget. Det er rett og slett å ta utgangspunkt i folk og fenomen og snakke med folk direkte om hvordan de sjøl opplever det. Da gjør jeg godt gammeldags fagarbeid. Jeg snakker med folk og bruker notatblokk, lydopptaker og fotoapparat
  • Dette er altså din første tur til Finnmark?
  • Det er min første tur hit og jeg kan si: Jeg kommer garantert tilbake! Det har vært utrolig flott. Jeg har vært her nå i nesten tre uker, i og rundt Vadsø og har reist litt rundt omkring. Utelukkende positivt og jeg har vært vært heldig med været.
  • Du blir godt tatt imot?
  • Absolutt. Jeg har hilst på slektninger som jeg aldri har møtt før, som har vært utrolig imøtekommende og jeg har fått bo hos folk og har blitt kjørt hit og dit og rett og slett godt tatt imot. Det er veldig hyggelig.
  • Har du fått mye inntrykk av spenningen mellom forskjellige grupperinger i Nord-Norge?
  • Kanskje ikke så direkte, men jeg kjenner jo litt til det fra før. Jeg ble invitert på kaffebesøk hjem til en gammel same inne i Tana. Han syntes det var kjempeinteressant med min historie og han delte jo sin historie med meg. Sånn som det ble nevnt i går, det med tre stammers møte, her oppe har det vært multikulturelt ganske lenge. Det er jo viktig å tenke på akkurat nå i disse tider. 
  • Har du fått inntrykk av forskjellig meninger om det kvenske blant de som er kvener - eller finskættede?
  • Ja, jeg har skjønt at det er folk som er uenige både om betegnelsen av gruppa, hva man heter og hva språket heter. Det respekterer jeg, for det er opp til enhver å bestemme sjøl hva man føler seg som, hvor man føler seg hjemme.  Det er ikke min oppgave å komme med noen fasit. Jeg er rett og slett lydhør for  hva forskjellige folk mener. 
  • Da ønsker jeg deg lykke til med din masteroppgave Anette Basso.



Finsk i fare ved Universitetet i Tromsø
Universitetet vil kutte kvensk og landets eneste mastergrad i finsk.
Les artikkelen fra Nordlys 4. mars 2011

Les om Statens planer om å kutte ut masterstudiet i kvensk/finsk ved Universitetet i Tromsø:
http://kvener.no/2011/02/ap-politiker-i-strupen-pa-universitetet/

Jos voisin laulaat ko lintu voi

Jos voisin laulaat ko lintu voi
jos sois mun ääni ko leivon soi
:/: niin kotirannoile laulaisin
ja murheet mielestä poistaisin:/:

Jos voisin lenttäät ko lintunen
ja matkustella halk’ ilmojen
:/: niin kotihiini mie lentäisin
ja sinne huoleni heittäisin:/:

Mutt’ en voi lenttäät ko lintu voi
ei soi mun ääni ko leivon soi
:/: en voi mie lenttäät halk’ ilmojen
en päästä kotini rannoileen:/:

 

 

Hvis jeg kunne synge som fuglen kan
hvis stemmen min klang som lerka sin klinger
da ville jeg synge meg til hjemmets strender
og fjerne sorgene fra sinnet  mitt

Hvis jeg kunne fly som den lille fuglen
og (hvis jeg kunne) reise gjennom lufta
da ville jeg fly til mitt hjem
og kaste vekk mine bekymringer

men jeg kan ikke synge som fuglen kan
ikke klinger stemmen min som lerka sin klinger
ikke kan jeg fly gjennom lufta
ikke slipper jeg til mitt hjems strender

Terje Aronsen synger Jos voisin laulaat ko lintu voi. Han har tilpasset teksten litt til kvensk språk.  

 

 16.02.2011: Kvensk Institutt i Børselv skal snart gi ut et hefte om kvensk språk. Finsk.no har fått lov til å sakse litt fra manus:

INNLEDNING
 
Hva menes med kvensk språk
Kvensk språk ble anerkjent av regjeringen som et eget språk i 2005. Før dette hadde man en grundig diskusjon om hvorvidt kvensk skulle oppfattes som et eget språk eller en finsk dialekt. Det som ble lagt til grunn for vedtaket om at kvensk skal defineres som et eget språk, er at kvensk snakkes utenfor Finlands grenser, at språket har en lang historie i Norge, og at kvener og finlendere i dag kan ha problemer med å forstå hverandre.

Det vi kan slå fast er at språket er gammelt, og at vedtaket og begrepet kvensk språk som minoritetsspråk er av nyere dato. Man kan i dag møte på kvensktalende, som definerer seg selv som kvener, men som omtaler språket sitt som finsk. Dette blir av noen feilaktig brukt som argument for at kvensk ikke er et språk, men en finsk dialekt.

Hvem definerer språket
Kvensk språk er ikke noe kunstig vi skaper, eller har skapt. Kvensk språk er et muntlig språk med lang historie i Norge, og som har felles opphav med nordfinske dialekter og meänkieli i Tornedalen. Definisjonen på kven som Kenneth Hyltenstam refererer til i sin rapport ’Kvenskans status’ (2003) er ’alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves relevant i dag’. Denne definisjonen kan man bruke som utgangspunkt for definisjonen på kvensk språk. Kvensk språk er språket kvenene snakker eller har snakket. Det er viktig å vektlegge at det er språkbrukerne selv som definerer sitt språk.
På samme måte som andre språk, har også kvensk forskjellige dialekter. Dette er en språklig og geografisk rikdom som vi bør strebe etter å bevare.

Fra tale til skrift
Kvensk defineres som et muntlig språk, det vil si et språk som hovedsakelig lever på folkemunne. Kvenene har likevel hatt noe skriftlig kultur, både av gammelt og nytt. I utviklingen av et moderne kvensk skriftspråk, har den kvenske forfatteren Alf Nilsen-Børsskog vært av enorm betydning.

Da Alf Nilsen-Børsskog skrev sine romaner, tok han utgangspunkt i talespråket han lærte hjemme og overførte prinsippene fra finsk rettskrivning til sitt eget språk. Moderne skriftlig kvensk tar altså utgangspunkt i talespråket. Med finsk rettskrivning menes at man bruker de finske bokstavene, at hver bokstav i prinsippet representerer en lyd og at bruk av enkle og doble bokstaver markerer lengden på lydene. Dette betyr ikke at alle kvener skal begynne å skrive og snakke som Børsskog. 

***************************

SPRÅKPRØVER
Kvensk
Kun net olthiin menheet, Jeesus alkkoi puhua ihmisille Johaneksesta: Mitä tet lähittä autiomaahan kattomhaan? Ruohoako, jota tuuli heiluttaa? Vai mitä luulitta että näkisittä? Piian fiinisti vaatitetun miehen? Kuninkhaanlinnoista tet niitä löyvätte, jokka korreilhaan vaattehilla.
Ett eksempel på hvordan den kvenske oversettelsen kan se ut, med utgangspunkt i anbefalinger fra Kvensk språkting.

Meänkieli
Ko nämät lähit, niin Jeesus alko puhhuun kansale Juhaneksesta:
-  Mitäs tet menittä kivelihöön kathoon? Kortta, joka tuulessa heiluu sinne sun tänne? Vain mitäs tet menittä kathoon? Ihmistä, jolla oon fiinit vaatheekko? Nähkää, net joila oon fiinit vaatheet oon kuninkhaitten linnoissa
.
Oversettelse til meänkieli hentet fra Tulkaa tekki följhyyn (2000) av Bengt Pohjanen

Finsk
Heidän mentyään Jeesus alkoi puhua ihmisille Johanneksesta: "Mitä te lähditte autiomaahan katsomaan? Ruokoako, jota tuuli huojuttaa? 
Vai mitä odotitte näkevänne? Kenties hienosti pukeutuneen miehen? Kuninkaanlinnoista te niitä löydätte, jotka hienostelevat vaatteillaan!

 
 


Kvensk - mitt morsmål og min identitet
På NRK /Troms og Finnmark sin nettside publiserer Silvana Elisabeth Granlien den 21. februar 2008 et intervju med lederen i Finskforbundet, Nils Petter Pedersen, med den krenkende påstanden i headingen om at ”Kvensk er meningsløst”. Det var forstemmende å se på trykk en slik sårende og respektløs påstand som grenser til trakassering av en hel folkegruppe. Særdeles trist er det at det skjer i en tid da det snakkes mye om et inkluderende samfunn.

Denne publiseringa kunne heller ikke kommet ut på et mer upassende tidspunkt. Den internasjonale morsmålsdagen markeres nemlig hvert år den 21. februar. Mangfoldsåret 2008 er dessuten et markeringsår for etnisk og kulturelt mangfold i vårt land. I Stortingsmelding nr 17(2005-2006) som ligger til grunn for denne markeringen, nevnes spesielt grupper som urbefolkningen, nasjonale minoriteter og andre som har kommet til Norge som følge av nyere migrasjon.

Finskforbundet ønskes til lykke med å få anerkjent finsk som minoritetsspråk, men det må ikke skje med metoder og argumenter som stempler den kvenske kulturen, det kvenske språket og den kvenske identiteten som meningsløse. Jeg har definert meg som kven med bakgrunn i den kulturen jeg har vokst opp i og det første språket jeg lærte, morsmålet. Jeg er til og med stolt av det og vil ikke bli tråkket på!

Holdningen til vårt hjemlige språk er en ømtålig og viktig sak. Vår identitet er ofte bestemt av språket vi taler, og språket/ morsmålet er vårt identitetskort og må ikke krenkes. På den bakgrunn tar jeg fullstendig avstand fra den negative og respektløse holdningen til det kvenske som lederen i Finskforbundet synes å ha.

I Finnmark og Troms har ulike folkegrupper gjennom generasjoner blandet seg med hverandre i den grad at ”ren rase” trolig ikke finnes, og det har ofte vært tilfeldig i hvilken etniske gruppe en har endt. Alle mennesker, også de som kaller seg finner, har og skal ha rett til å velge sin tilhørighet uten innblanding utenfra. Det er dessuten fullt mulig for et menneske å definere seg både som same, kven, nordmann eller annet. Det er opptil personen selv.

Norske myndigheter har endelig gjort nødvendige politiske vedtak og anerkjent kvenene som en nasjonal minoritet og kvensk som et språk. Det har skjedd etter en lang kamp også mot krefter som burde ha støttet oss. Jeg forventer faktisk at myndighetenes vedtak nå respekteres av alle, også av NRK og Finskforbundet, og at motstanden mot det kvenske vil dø hen også etter ”Mangfoldsåret 2008”.

Josef Lindbäck
Halden


Kvenskstudier

Kvensk språk - Kvensk Institutt

Aaronin Jussan Terje – Terje Aronsen i Børselv er verdens første kvenske ridder.

16. mars 2015 – på Kvendagen – ble Terje Aronsen utnevnt til Ridder 1. klasse av Den kongelige Norske St. Olavs Orden. Ved en tilstelning på Kainun institutti – Kvensk institutt overrakte Fylkesmann Gunnar Kjønnøy i Finnmark utmerkelsen. Aronsen fikk den for sin iherdige og utrettelige innsats for bevaring og utvikling av kvensk språk og kultur. Noen tiår etter at han begynte å snakke om at kvensk er et eget språk, fikk kvensk status som språk, ikke lenger en finsk dialekt. Kainun institutti – Kvensk institutt hadde Aronsen som fødselshjelper.

Tale ved overrekkelsen av Den hellige Olavs medalje

I og med at jeg også er tolk, så tolker jeg til norsk det jeg sier på kvensk.

Kjære fylkesmann
kjære dere andre
og kjære børselvværinger.

Ja, hva skal jeg si nå? Jeg har aldri opplevd tilsvarende som det som skjer nå. Men kanskje jeg begynner med å si "mange takk!"?

Men som ridder, og jeg er den eneste ridderen her, tar jeg meg den retten at jeg sier enda noe annet også. Jeg er selvfølgelig stolt over at jeg har fått denne æren. En så stor ære er det ikke mange som får. Jeg kjenner faktisk ingen personlig som har fått denne æren. Det skremmer meg, lille menneske.

Hvordan da?
Først det at har det jeg har gjort vært så stort at jeg fortjener dette?
Og kan jeg være "meg selv" etter dette?
Må jeg være et helt annet menneske fra nå av?

Det første spørsmålet har jeg fått svar på fra alle de menneskene som allerede har gratulert meg.
Og det andre spørsmålet svarer jeg på sjøl: Jeg kommer til å være meg sjøl, Terje!
Og så det tredje spørsmålet: Selv om noen mennesker skulle ønske at jeg forandret meg til å bli et annet menneske, så må jeg skuffe dem: Jeg forandrer meg IKKE!

Men ridder, hva er nå det?
Jeg har funnet noe i norsk ordbok hvor det er tre forklaringer:

    1. adelsmann
    2. medlem av en orden, f.eks. St. Olavs orden
    3. høvisk, beleven person

Adelsmann er jeg ikke, og kommer heller aldri til å bli det.
Medlem av en orden? OK!
Høvisk?, beleven person? Ja!!! Det passer for meg.

La oss da si det slik!

Men å være kven har ikke alltid vært like lett. Alle mennesker har rett til sitt eget morsmål.
Fra oss prøvde de å røve det vekk.
Og mange mistet sitt morsmål, det språket som var deres redskapsspråk, deres hjertespråk, deres hellige språk og deres alt her i verden.
Men her i Børselv har vi vært så egensindige at vi ikke har brydd oss om det som herrefolket sa. Men allikevel er den dagen også kommet hit at mange av oss har gitt opp. Men ikke alle!!!

Jeg skal ikke brodere ut hvilke sår tapet av språk, kultur og selvbilde har etterlatt i oss, bortsett fra å si at sårene er store, og de forblir i oss til dødsdagen.

Jeg vil også si noe til det offentlige, til staten, fylket og kommunen: Vi kvener er del av Norges befolkning, og av den grunn har vi alle de menneskerettighetene som alle nor(d)menn ellers også har; rett til eget språk, kultur, historie og samvær oss kvener i mellom. Ta i bruk alle de minoritetsavtalene dere har ratifisert.

Jeg vil også si noe til samene, og spesielt til Sametinget. Vi kvener har akkurat de samme menneskerettighetene som dere også har. Jeg vil nå at dere også offisielt godtar det, og at også dere som har så stor makt, kommer til oss med hjelp når vi trenger det. Og til dere samer som til stadighet gjentar at "dåkker e jo bare sama dåkker og!" Legg det fra dere, og godta at vi er kvener.


Terje Aronsen tenker høyt om situasjonen for kvensk i dag.

Intervju 07.04.15
Nå er det snart ti år siden sist jeg intervjuet deg. Si litt om hva som har skjedd de senere årene.
På mange områder har det skjedd veldig mye positivt. Folk har blitt mer positive til dette. Det er stadig flere som kommer til oss og sier at vi er kvener vi også. Vi har veldig lyst til å bevare det kvenske. Selv om de ikke kan så mye om det kvenske, spør og graver de. I dag hadde jeg telefon fra ei dame i Halden som ville vite om det kvenske. Hun hadde begynt å studere slekta si og funnet ut at alle ledd bakover var kvener. Men hun visste ingenting om det og hennes datter visste heller ikke noe. Det ble en diskusjon mor-datter som gjorde at mora ringte til meg. I hele landet skjer det veldig mye positivt. Bevisstgjøringen av det kvenske har på en måte vært ganske vellykket selv om det er mye mye mer å hente. Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet og senere ble kvensk et eget språk. Man skulle tro det førte til flere ressurser fra det offentlige, ikke minst øremerkede ressurser. Da kunne vi jo gjøre den jobben som vi via instituttet tok på oss å gjøre.


 

Terje Aronsen, intervjuet av Bente Imerslund 09.10.2005
Les dette intervju på kvensk   Hør intervjuet på kvensk:Intervju med Terje Aronsen på kvensk
Terje Aronsen UNDERVISNING

Aaronin Jussan Tärje, eller Terje Aronsen, i over 30 år har du jobbet for kvensk språk og kultur. Hvordan begynte det egentlig?

Det begynte for nøyaktig 30 år siden da tre småjenter kom bort til meg i friminuttet og spurte slik: "Kan vi få, hvorfor får ikke vi undervisning i vårt eget språk her på skolen i Børselv? "
Dette var den første høsten jeg var lærer i Børselv og den høsten begynte også samiskundervis­ningen. Og disse tre jentene hadde da fått den tanken at det også burde være undervisning i deres språk, altså vårt språk. Jentene visste jo at språket er kvensk, eller som vi sa den gangen, finsk. Hvorfor ikke undervisning i finsk når man hadde i samisk, som ikke er språket i vår bygd, men i de andre små bygdene som ligger nord for Børselv?

Og jeg svarte disse tre jentene: "Men her er det jo ingen som kan undervise i finsk språk." Jentene svarte: "Jo, du!", sa de til meg, "du kan!". "Jeg kan ikke noe finsk, ikke noe annet enn dette dårlige Børselv-språket. Det kan jeg, men jeg kan ikke noe finsk". Og så var det ikke noe mer snakk om dette. Men jeg hadde fått en idé, en tanke om at er det ikke slik at når disse jentene kommer for å spørre om språket i bygda, at bør ikke det være et fag på skolen?

Er ikke dette nå den riktige pedagogikken, at man går fra det som er kjent før man begynner med det som ikke er kjent? Og så fikk jeg idéen, jeg begynte å lure på hva jeg nå skulle gjøre og jeg kom på at samene hadde en slik mulighet til å få permisjon for å studere sitt eget språk.

Jeg søkte om penger, jeg lagde et prosjekt – jeg søkte om penger. Kunne også jeg få permisjon i et år for å studere finsk – altså bokspråket? Det fikk jeg nå ikke, men Helmer Mikkelsen, som er mitt søskenbarn, han var den gang skolesjef og en kjent politiker. Han grep fatt i denne saken og hjalp meg. Og det gikk nesten ett år, ja det gikk over ett år, så kom svaret. Det finnes ikke penger til dette, til vår permisjonssøknad.

Saken kunne ha endt der, men jeg hadde allerede da tenkt så mye på dette og jeg hadde bestemt meg for at dette er riktig, jeg ga ikke opp.

Jeg dro til Helmer og sa at nå søker vi på nytt. Helmer skrev enda et brev og det brevet ble sendt og endelig kom svaret, at OK. Det er en som har fått en slik permisjon før deg Terje Aronsen, men da ble det sagt slik at dette er ikke noe som skal gi presidens til andre. Det var bare et engangstilfelle, det skulle skje bare en gang, men jeg fikk støtte. Og det at jeg fikk, det ga også kvenene den muligheten at de kan søke permisjon til å få studere sitt eget språk.

Og jeg studerte så finsk på Universitetet i Oslo og i 1978 begynte jeg å undervise i finsk bokspråk på skolen i Børselv. Det var 80 elever som begynte å lære finsk.

MIN EGEN SLEKT

I hvor mange generasjoner har din slekt bodd i Norge?

Min slekt har bodd her i det som senere ble en del av Norge siden 1690-tallet. Først bodde de i ca tre generasjoner i Karasjok og her i Børselv er jeg niende eller tiende generasjon. Men i det som nå er en del av staten Norge har min slekt bodd i 13-14-15 generasjoner, jeg er allerede et gammelt menneske!

Nå, ikke enda!

KVENTUNET

Du er leder for Kventunet i Børselv. Fortell litt om dette Kventunet!

For det første, dette navnet Kväntunet er en nokså vid betegnelse. Til Kventunet hører en såkalt Vennskapsdel eller et Vennskapshus, de bygningene hentet vi fra Tornedalen, derfor navnet vennskap – altså vennskap med Tornedalen som våre forfedre kom fra. Der er er det også en slik lokal del, hvor vi nå – siden alle bygninger og hus ble brent i 1944, tyskerne brente – hvor vi har planlagt å bygge på nytt et sånt lite kvenhus, og det blir da den lokale delen, og mellom vennskapsdelen og den lokale delen blir det som vi hittil har kalt Norsk senter for kvensk språk og kultur. Men Kventunet er alle disse tre delene.

Sangkafe i Børselv. "Laksolaiset" synger.
Bildet er utlånt fra Kventunet.
Kventunet er ikke akkurat det riktige ordet i denne revitaliseringsprosessen for språk og kultur. Før har det vært Norsk senter for kvensk språk og kultur, men nå høsten 2005 ble navnet Kvensk Institutt.
Kventunet
Kvensk institutt. Bildet er utlånt fra Kventunet.
KVENSK SPRÅK

Våren 2005 ble kvensk språk anerkjent som et eget språk. Fortell litt om det!

Jeg var i Oslo da, i departementet, da vi fikk vite dette. Og departementsfolka, de som var der, det var en statssekretær som fortalte dette til oss og de hadde på forhånd tenkt at vi som hadde kommet dit skulle være så glade for dette. Men vi ble ikke glade. For det var dette nivået, i Europarådets språkcharter er det tre nivåer, det tredje nivået som gir resssurser til bevaring og til hele revitaliseringen. Men den norske staten løftet språket vårt opp til bare det andre nivået. Der avhenger alle ressursene av hva departementet mener man må bevilge, så derfor ble vi ikke spesielt glade.

Har det i det hele tatt vært noen nytte av at kvensk er godkjent som eget språk?

Selvfølgelig har det vært nyttig at man nå endelig kan si om kvensk at det er et eget språk. Selvfølgelig har det vært bra, for nå har vi det argumentet at vi har et eget språk. Før ble språket kalt finsk, eller de de kunne også kalle det kvensk, men det har ikke vært vårt språk på den måten at det har vært offisielt. Nå når det er et offisielt språk, gir det oss helt andre muligheter til å utvikle det framover og til å kreve ressurser til dette.

Du er altså optimist og tror at ressursene kommer?

Jeg har vært optimist i 58 år og jeg tror at jeg også i framtida kommer til å være optimist!

Nettredaktor og vevskredder: Bente Imerslund, web (at) finsk.no eller benteime (at) online.no